– Det var en grusom dag i går!
Anne B. Ragde er muligens fortsatt i sjokk når vi ringer, et snaut døgn etter at den svarte nyheten slo ned som en bombe:
David Bowie. Død.
Nyheten lyste mot henne fra ipad-skjermen der hun lå i senga mandag morgen for to uker siden. Denne dagen her er det bare å rive ut av kalenderen, tenkte hun, før hun sto opp og tuslet rundt i leiligheten i Trondheim.
– Jeg gikk bare rundt og smågråt og drakk vin hele dagen. Jeg skulle handle noe flyttegreier på Clas Ohlson, og tenkte at jeg bare måtte få gjort det så jeg kunne komme meg hjem igjen.
Ungdomstidens soundtrack
Det kan virke som verden, deler av den i hvert fall, gikk av hengslene da David Bowie døde av kreft søndag 10. januar, 69 år gammel. Hvorfor reagerer så mange så sterkt?
For Ragde er svaret enkelt:
– Han var hele ungdomstiden min.
– Jeg var 15 år da jeg hørte Ziggy Stardust, og hang på ham helt til tidlig åttitall. «Ashes to Ashes» var blant de siste i min Bowie-epoke. I starten var jeg ganske alene om å være fan. Da jeg begynte på Katta (Katedralskolen i Trondheim) hørte jeg om én til i parallellklassen som likte Bowie. Det var først med «Let´s dance» at han ble allemannseie på radioen.
Litteratur og musikk ble et fristed 15 år gamle Anne kunne flykte inn i. Ikke mindre enn 89 Bowie-plakater prydet ungdomsrommet.
– Når jeg leste, og når jeg hørte på Bowie, da hadde jeg fri. Han viste at det var lov å være annerledes og stikke seg ut. Han var kunstnerisk modig. Kjørte bare sitt eget løp. For noen år siden var det noen som ville nominere Dylan til Nobels litteraturpris. Herregud, tenkte jeg! Bowies tekster går langt utenpå det!
Hun var nybakt mor da John Lennon ble skutt i New York den 8. desember 1980. Men dette, dette var noe helt annet.
– Jeg må bare ta hatten av for at han har kunnet regissere dette også innenfor en musikalsk ramme, sier Ragde om Bowies død. Det eneste lyspunktet hun greide å lokke frem den dagen, var at all oppmerksomheten ville lede flere til Bowies musikk.
Samme dag som hun fikk dødsbudskapet, krøp en utmattet Anne B. Ragde til køys klokken 21.
Uten å ha vært i stand til å skrive et eneste ord på sin nye roman.
Barndomsidol: Margaret Thatcher
Vi slår på tråden til Bunnpris-eier Christian Lykke, på leting etter flere som har måttet ta farvel med et idol.
– Hadde du noe forhold til David Bowie?
– Du, for en tid tilbake var det en sak i Dagens Næringsliv hvor de intervjuet personer som ikke hørte på musikk. Der var jeg med.
– Du har kanskje hatt andre idoler?
– Idol … Det var mest i barndommen. Da jeg var liten var jeg veldig glad i Ronald Reagan og Margaret Thatcher, sier Christian Lykke.
Han tok det derimot ikke så hardt da de gikk bort.
– Det var mest tidens gang … Det er litt vanskelig å svare på stående fot. La meg samle tankene, du kan ringe meg om en halvtimes tid.
Michael Jackson i stua
Bryllupsekspert og tidligere Miss Universe Mona Grudt trenger ikke lang betenkningstid.
– Umiddelbart tenker jeg på to stykker, to helt forskjellige typer idoler: Den ene var farmoren min, og den andre var Michael Jackson. Han var idolet mitt da jeg begynte å nærme meg tidlig tenårene.
Året var 1982 og elleve år gamle Mona danset rundt i hagen til lyden av Michael Jackson, mens hun brukte husvinduene som speil.
– Det var thriller-albumet som gjorde at jeg for alvor fikk øynene opp for ham. Da kunne vi leie en moviebox på videobutikken i Stjørdal. Jeg leide sikkert «The making of Thriller» ti ganger! Det var så gøy å se hvordan de laget produksjonen. Jeg sto flere timer i stua og danset etter koreografien, minnes hun.
På innsiden av klesskapet hang en stor plakat av helten, slik han så ut før alle operasjonene. Unge Mona hadde turnet siden hun var fem år, og nå var det dans og jazzballett som gjaldt. Michael Jackson kunne ikke ha truffet henne på et bedre tidspunkt, der hun spilte «Bad» på repeat og lot kroppen følge rytmene. Hun husker fortsatt følelsen da hun fikk vite at han var død, en junidag i 2009.
Popikonet ble 50 år gammel.
– Det var utrolig trist. Det blir alltid den sjokkfølelsen. Selv om man ikke kjenner dem, så er det noe med å ha et personlig forhold til musikken deres. Du har gått gjennom for-
skjellige faser og musikken har vært med deg gjennom årene. Så det var rart. Det var sterkt å se barna hans under bisettelsen.
– Følte du at du mistet en venn?
– Det blir for sterkt å kalle det det. Mer at vi mistet et musikalsk geni som fremdeles kunne gitt oss mye kul musikk. Tragedien i det var også at han var far, ikke bare artist. Jeg var jo mor selv.
– Ble du fort ferdig med det, eller surret dødsfallet i bakhodet?
– Det hang ved meg litt, siden det var mye fokus på det i media og spekulasjoner rundt det med legen hans. Man fikk påminnelser hele tiden. Det var litt som da prinsesse Diana døde, begge var jo store ikoner. Det blir en sorg over hele verden når de går bort, akkurat som med Bowie. Egentlig er det absurd at det blir sånn, men det skaper en reaksjon. Vi har et forhold til det de har laget, som har skapt følelser hos oss på et eller annet nivå.
Artisten dør, musikken får nytt liv
Fjoråret fikk en mørk utgang for Motorhead-fansen, med nyheten om rockikonet Lemmy, Ian Fraser Kilmisters bortgang. Starten på dette året viste at David Bowie ikke var udødelig likevel. Og denne uken fulgte The Eagles-ikonet Glenn Frey etter sine to musikerkolleger. Stipendiat Thomas Wold ved Psykologisk institutt, NTNU, har sett på sorgreaksjoner i sosiale medier.
– Noen identifiserer seg veldig med idolet sitt, særlig unge mennesker kan føle at de er deltagende i livet deres. Med Bowie og Lemmy blir det annerledes, de har mye eldre fans. De får nok ikke en personlig sorgreaksjon på samme måte, men har et nært forhold til musikken og reagerer heller med å ta frem en gammel plate, eller en låt, som de har laget før. Det ser vi tydelig i sosiale medier.
Han mener sorgreaksjoner på nett ikke skiller seg like mye ut fra det som skjer i minnesamlinger.
– De sier hva avdøde har betydd for dem. På sosiale medier tar også flere ordet. Flere føler det er komfortabelt å dele sorgen.
– Kan det forsterke sorgen?
– Jeg tror det heller bidrar til å bearbeide sorgen enn å forsterke den.
– Har du selv opplevd å miste et idol?
– Jeg hadde jo veldig sans for Lemmy, men at kroppen hans ikke tålte mer var kanskje ikke så overraskende. Han holdt også på til det siste, som Bowie. En annen var vokalisten i Gwar, Dave Brockie. Han døde av overdose i 2014. Da var det ikke så lenge siden jeg hadde vært på konsert med bandet. Det ble holdt to begravelser for ham: En vanlig, og en for hans scenepersonlighet: Da kledde de opp en dukke i scenekostymet hans, og laget en vikingbegravelse. Dukken la de på en båre og sendte til sjøs mens det var fyrverkeri!
Wold sier han ikke kjente på sorg da, men han tok seg i å bla litt i gamle blader og sette på Gwar-musikk. Stipendiaten mener reaksjonene etter Bowie ikke er uttrykk for den samme idoldyrkingen som under Beatlemania eller med Justin Bieber.
– Du kan jo tenke deg hvis Bieber hadde dødd i morgen, hvordan det ville ha sett ut.
Et sjokk
«Uansett hvor alene jeg har følt meg, har jeg alltid hatt musikken. Noen ganger kunne jeg føle at det bare var David Bowie som forsto meg. Da han døde denne uka, føltes det som å miste en gammel, nær venn», skrev nylig Adresseavisens politiske redaktør Tone Sofie Aglen.
Sorg kan være så mangt, sier psykolog Trude Reinfjell (bildet). Hvor sterkt kan man egentlig sørge over et idol?
– Det er mange ulike sorgreaksjoner. Det kom sikkert som et sjokk på mange at David Bowie døde, når han ga ut et nytt album to dager før. Sorg er så individuelt at man aldri skal bagatellisere den. Bowie har vært en inspirasjon og har kanskje utgjort en forskjell i livet til mange. Han har vært et forbilde for mange over lang tid, og på en måte har han nok opplevdes udødelig.
– Var han et forbilde for deg?
– Nei, men jeg hørte på ham som ung og syntes det var veldig sterkt å høre om dødsfallet. Det gjør inntrykk at han har vært syk så lenge og skrevet et album – og så dør han på søndag. Videoen berører også veldig, og forsterker kanskje sorgfølelsen. Men det hadde vært interessant å se om reaksjonene hadde blitt like sterke om man hadde visst at han hadde vært syk over tid, sier Reinfjell, som er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, NTNU.
Kanskje er det som Torgrim Eggen skrev om Bowie i VG:
«Man gråter jo ikke for ham, selv ikke denne mandagen, men for seg selv og for den man en gang var.»
Hør Adresseavisens David Bowie-spesial på podkasten OmAdressert her.
Tett på Ivers
Viasats fotballkommentator Roar Stokke (56) husker fortsatt hvordan han i time etter time på balløkka øvde på hel volley og saksespark som sin fotballhelt Odd Iversen. Mens andre bare kan drømme om nærkontakt med sitt idol, vokste Stokke opp med forbildet et «strakt vristspark» unna sin egen blokk på Vestre Moholt-tun. Han handlet for ham på samvirke-laget som guttunge, og skulle møte ham flere ganger som voksen. Og det er først som voksen at Stokke har innsett hvor mye Iversen, og makkeren Harald Sunde, skulle bety for hans egen fotballinteresse.
– Opplevelsene han - og de to - ga meg som ung gutt var med på å forme min store lidenskap for fotball. Ivers var en internasjonal størrelse som spilte på Lerkendal. Den gang var ikke fotballspillere idoler slik som nå. Heldigvis, må du skrive, for jeg var så heldig å vokse opp i en tid da fotballspillere var som folk flest med normale inntekter. Forbildene var nære, og idoliseringen den gang var knyttet til det de utøvde. Nå er de beste internasjonale spillerne, ofte opphøyet til superstjerner som er utilgjengelige, sier Stokke.
Fotballkommentatoren mener Iversen ble en norsk stjerne på en tid hvor heltedyrking var forbeholdt internasjonale storheter som Pelé, Johan Cruyff og George Best.
– Odd Iversen var den første trønderske fotballstjernen av et slikt format. Han hadde kombinasjonen av et ekstremt talent og en karismatisk personlighet. Det forstår vi nå – og dessverre – enda mer etter at han gikk bort så altfor tidlig.
«Dæm e skutt inn»
Sist han selv møtte fotballegenden tilfeldig var på en restaurant i høyblokka på Risvollan. Da slo de av en fotballprat. Få måneder senere, i desember 2014, mottok han nyheten om Iversens bortgang via en nettavis.
– Jeg visste jo at han var syk, men det var likevel veldig trist. Jeg visste at han kunne ha fått enda mer ut av karrieren sin. I dag kunne en spiller av hans kaliber spilt for en toppklubb i Europa. Hadde han vært aktiv i dag, hadde jeg kommentert Odd Iversen i Champions League. Man føler en stor sorg når en viktig del av oppveksten din, som ga deg uforglemmelige øyeblikk, går bort. Odd Iversen hadde, i likhet med Bowie, alltid vært der. Du tenker jo at det du har vokst opp med vil være der hele tiden.
Med nyheten om bortgangen ble Stokke hensatt til sin egen ungdomstid. Han husket tilbake på hvordan han som guttunge lurte seg inn på Lerkendal enkelte ganger. Opplevelsen av å se hva fotballen betød for de voksne rundt ham på tribunen. Ikke minst mintes han hvor gjevt det var å stå bak målet i klokkesvingen, den omgangen Ivers spilte mot det målet, og få et glimt av at han knyttet neven i været mot dem etter en scoring.
Den uredde og hensynsløse spillestilen. Triumfen i ansiktet etter en scoring, fandenivoldskheten på banen, men også vennligheten utenfor gressmatta.
Én historie har spesielt brent seg fast: En dag, mot slutten av 80-tallet må det ha vært, ringte Knut Torbjørn Eggen med et spørsmål: Kunne Odd Iversen låne Roars spesiallagde fotballsko, da Iversen i likhet med Stokke slet med skader. Stokke var ikke i tvil om svaret, selv om de nye skoene hadde kostet en halv årslønn.
– Odd gikk ut og spilte oppvisningskampen på Ranheim med de splitter nye skoene. Jeg skulle spille etterpå, og satt i garderoben og ventet på å få dem tilbake fra tidenes beste norske spiss. Så stikker det et rødt hode inn døra. Han slenger skoene bort til meg og sier bare: «Dæm e skutt inn», ler Stokke.
– Typisk han! Røff i kjeften, men snill og vennlig. Jeg klarte bokstavelig talt ikke å fylle mine egne fotballsko etter at han hadde brukt dem. Hadde jeg skjønt bedre den gangen, hadde jeg rammet dem inn.
Fryktet atomkrig
Det har gått en halvtime siden vi sist var på tråden til Christian Lykke. Vi prøver igjen.
– Har du fått samlet tankene?
– Ja, nei ... Jeg tror ikke jeg har latt noens død gå veldig hardt på meg. Hvis jeg hadde noen idoler i barndommen må det som sagt ha vært Thatcher og Reagan. Jeg var veldig opptatt av atomkrig da jeg var liten. Jeg vokste opp under den kalde krigen, med Bresjnev og alt det der. Var vel foret med litt frykt for at alt bare skulle ta slutt. Da var det de to som var sterke og klare.
– Du tapetserte kanskje ikke gutterommet med bilder av dem, som andre gjør med sine idoler?
– Jeg hadde ingen plakater av Thatcher, nei. Pinup av Thatcher, det hadde vært noe, ler Bunnpris-sjefen.
I Verdal sitter en ung dame som fant sin helt i Sør-Afrika. Nelson Mandelas bortgang 5. desember 2013 berørte en hel verden.
– Da kjente jeg det, sier Fatima Almanea, kommunestyrepolitikeren i Verdal som ble landskjent da hun talte Hans Rotmo midt imot.
Fredsidolet Mandela overgikk de fleste stjernestatus. Med sitt nærvær, enten fysisk eller via tv-skjermen, rørte og inspirerte «Madiba» mennesker over hele verden. Mandela hadde vært der hele tiden, i jevnlige drypp på skolen og i nyhetsbildet. Etter hans død kjøpte Fatima Almanea biografien hans, og satte seg til å lese.
– Jeg kjente på at en historisk epoke var over. Det finnes ikke maken til ham. At han døde var naturlig, jeg har et avslappet forhold til bortgang, men det var mer det at en person av så stort historisk kaliber hadde gått bort. Det å mobilisere store nasjonale krefter slik han gjorde, det var noe særegent, sier Almanea.
*
Noen dager etter intervjuet med Anne B. Ragde, tikker det inn en sms fra forfatteren. Hun skriver at moren gråt seg i hjel da Jim Reeves og Ayrton Senna (Formel 1-legende) døde. At det ikke handler om å kjenne sine idoler personlig:
«Ingen i min nære krets har sagt kondolerer. De skjønner ikke en dritt. De skjønner ikke at jeg er knust på ORDENTLIG».