Siden 1999, da Kosovo-krigen startet, har Kristina C. Karlsen (40) hatt svært lite tid til å stoppe opp og se seg tilbake.
Som serber bosatt i Kosovo måtte hun konsentrere seg om å overleve, om å skaffe mat og inntekter til familien, om å fullføre kunstutdannelsen sin, om å komme seg trygt fra sted til sted.
Familier ble lynsjet i egne hjem. Bomber eksploderte. Hus satt i brann. Tropper av utenlandske soldater strømmet til provinsen for å stanse de verste overgrepene.
Møtte kjærligheten
- Da den mest kaotiske fasen var over, fikk jeg jobb i den lokale FN-administrasjonen. Mitt oppdrag var å samle isolerte serbiske barn på sommerleir ved et høyfjellshotell. En kjekk trøndersk offiser og mange frivillige skulle hjelpe til.
Kristina ler, og innrømmer at hun fort forelsket seg i trønderen. Høsten 2001 giftet de seg, og i januar 2002 flyttet hun til Vanvikan, til ektefelle Håvards hjemsted.
Snøen lavet ned. Overgangen til iskald norsk vinter var enorm for 26-åringen fra Kosovo.
- Jeg var sikker på at livet mitt kom til å bli mye enklere bare jeg kom til Norge. Men å etablere seg i et fremmed land, lære et nytt språk og en ny kultur, finne seg til rette som småbarnsmor og billedkunstner, og ikke minst: skaffe seg jobb har også vært som en kamp. De to første årene var fulle av frustrerende misforståelser. Nå er jeg stolt over alt jeg har fått til, sier Kristina, på nesten feilfritt trøndersk.
Nå er hun fagleder for visuell kunst ved Kulturskolen i Trondheim, og mor til to jenter på 10 og 13 år. Hun har eget atelier ved Lademoen Kunstnerverksteder, der hun tidligere var daglig leder. Gjennom alle årene i Norge har hun jobbet med egne kunstprosjekter. Mye undervisning har det også blitt.
Minner i musikk
Da Kristina forsto at de fleste av barndoms-minnene hennes var borte, startet hun sitt eget hjerneforskningsprosjekt. Hun leste, studerte bilder av hjernevev og hjerneceller, og fortsatte med å lage egne grafiske fortolkninger av det hun så og lærte. Veggene i atelieret hennes er fremdeles fulle av hjernevev og hjerneceller i ulike varianter.
- At hjernen reagerte med å slette ut barndomsminnene mine er kanskje ikke så rart. Jeg satte jo strek og startet helt på nytt da jeg flyttet til Norge.
I 2010 presenterte Kristina hjernekunsten sin for første gang på utstillingen: «Brain & Music» i Trondhjems Kunstforening.
- Jeg oppdaget at barndommens folkemusikk, tekstene og tonene som faren min sang og spilte, ikke var glemt. Denne musikken har derfor vært til stor inspirasjon.
Mens Kristina jobbet med sine hjerneprosjekter, leste hun i avisen om hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser ved NTNU.
Hun fikk lyst til å møte dem for å lære enda mer om hjernen og hukommelsen. Hun kontaktet May-Britt Moser, og ble omgående invitert til Institutt for nevromedisin ved NTNU.
Pryder Kavli-instituttet
- Vi fikk mange fine samtaler, jeg lærte masse. May-Britt er helt fantastisk, sier Kristina, som fortalte forskerne om sine hjernekunst-prosjekter, og ønsket om å formidle stoffet til flest mulig, særlig til barn.
- Hjernen er kroppens viktigste organ. Mange fler burde interessere seg for alt det forunderlige som foregår i hodet vårt, sier kunstneren. Hun har også laget kunstprosjekt «Brain & Music» for den kulturelle skolesekken og «Neuro – Neuro» for den kulturelle barnehagesekken. Og fått kjemperespons fra barna som deltok.
I dag henger noen av de snirklete nevronene hennes på veggene i Kavli-instituttet, Mosernes arbeidsplass. I spillefilmen: «Kvinner i for store herreskjorter» er også Kristinas hjernekunst fint presentert.
Tekstildesigner Randi Bakken har kjent Kristina i mange år. Også hun ble svært fascinert av hjerneengasjementet hennes.
- Med min tekstilbakgrunn så jeg fort at noen av motivene hennes lett lar seg overføre til et vevmønster, og slik bli et flott damaskstoff. Men å overtale Kristina var krevende, ler Randi. Billedkunstneren ler med.
- Som kunstnere flest er jeg skeptisk til masseproduksjon. Grafikken min trykkes opp i maks ti – 15 eksemplarer. Å forestille seg mine motiver som et stoff, var vanskelig.
Etter hvert smuldret Kristinas motstand, men hun satte visse betingelser. Hun måtte like resultatet for å involvere seg videre.
Tidligere har Randi Bakken samarbeidet med Krivi Vev på Tingvoll. Via avansert teknologi ble et bilde av Kristinas hjernemønster overført til «hjernen» i bedriftens store damaskvev.
Flere farger ble testet ut.
- Jeg er fornøyd, ja. Jeg liker resultatet, innrømmer Kristina, og stryker forsiktig over flere splitter nye skjerf i myk ulldamask.
Det skarpe taklyset i Lademoenkunstnernes grafikkverksted får stoffet til å skinne. De snirklete tegningene gir flatene spenst og bevegelse.
Mosers signatur
Da May-Britt og Edvard Moser fikk høre at Kristinas hjernekunst holdt på å utvikle seg til et lite tekstileventyr, var de straks klare til å støtte nyskapningen på sin måte.
Som et magisk smykke i et hjørne av hvert skjerf lyser signaturene til nobelprisvinnere i medisin. Navnene deres er vevd inn i stoffet.
- Hjerneskjerfet er navnet på produktet. Noe annet er utenkelig, sier Kristina og Randi, som allerede har etablert et felles firma for videre produksjon og salg. «Existence» er navnet på firmaet, det samme som navnet på motivet som ble omskapt til damask. De har bestemt at 50 kroner fra hvert solgte skjerf skal gå til helseforskning.
De to gründerne har presentert skjerfet på ulike arenaer, blant annet på Manifestasjon 2015, konferansen til Næringsforeningen i Trondheimsregionen like før jul. Innlederne Erna Solberg og Anita Krohn Traaseth, henholdsvis statsminister og direktør for Innovasjon Norge, fikk hvert sitt. Det gjorde også Pauline Braathen, som har gitt 12 millioner dollar til Mosernes hjerneforskning, denne overrekkelsen skjedde via Skype.
Randi Bakken har i mange år jobbet i grenselandet mellom kunst, kultur og næring. Å skape nye norske tekstilarbeidsplasser er et av hennes store mål. Hun er også opptatt av å fremheve kompetansen til asylsøkere og andre innvandrere som etablerer seg i Norge.
- Vi må bli flinkere til å etterlyse deres kunnskaper og kvaliteter. Ofte fokuserer vi på alt de ikke kan. Se på Kristina. Se hva hun bidrar med i kunstmiljøet i Trondheim, og i nærmiljøet på Saupstad.
Kristina har også møtt mange innvandrer-kvinner med mye verdifullt i bagasjen, blant annet i gruppa «Kvinner sammen» på Saupstad hvor kvinner, som ennå ikke er godt integrert, aktiviseres.
- Mange innvandrerkvinner kan og vet mye som samfunnet vårt har stor bruk for, sier billedkunstneren, som selv fikk mye støtte fra trønderske kunstnerkolleger da hun etablerte seg i landsdelen.
Fotballproff
Kristina C. Karlsen har utdanningen sin fra universitetet i Pristina. Men kompetansen hennes omfatter mye mer enn billedkunst. Studiet sitt finansierte hun med inntekter fra livet som profesjonell fotballspiller og som fotballdommer.
- Laget vårt var det eneste fra Kosovo i den øverste divisjon i landet som ennå het Jugoslavia. Jeg sto i mål. Senere tok jeg dommerutdanning, og dømte på laveste nivå i herrenes ligasystem i store deler av landet. Det var krevende. Jeg startet aldri en kamp før politiet var på plass. Tilliten til kvinnelige dommere var minimal.
Kristina ler igjen. Hun husker litt fra sin egen fotballkarriere, fra 14-årsalderen og fram til starten på krigen, men det meste er glemt.
- Fotballvenninner fra de aktive årene forteller om kamper og episoder som ikke finnes i min hukommelse. Men fotografiene viser at jeg var der. Ikke engang favorittmusikken min fra disse årene er jeg i stand til å huske.
I dag har Kristina god oversikt over egne barndoms- og oppvekstår. Gjennom bilder, morens og venninnenes fortellinger har hun rekonstruert livshistorien sin. Men hun gir seg ikke, og jakter fremdeles på ekte minner.
- Av og til, særlig på atelieret, kan jeg fornemme en stemning som jeg verken kan forklare eller sette ord på, som en liten flik av et tapt minne. Da kommer tårene, og jeg bare gråter og gråter, og greier nesten ikke å stoppe. Hukommelsessvikten er som et traume som ikke slipper taket.
Kristina tror ikke at tapet av minner skriver seg fra en eller flere traumatiske hendelser, hun tror heller at livssituasjonen hennes, med stort tempo, mye angst, stress og ansvar gjennom flere år, har lagt seg som et lokk gjennom deler av hjernen, gjennom hippocampus for å være mer presis. Det er i denne lille sjøhestlignende strukturen at langtidsminnene våre er lagret.
Utstiller på Røros
Kristina fortaper seg ikke i sorgen over glemte minner. Hun har stadig nye prosjekter på gang. Under Vinterfestspillene på Røros i mars skal hun stille ut sammen med Sverre Koren
Bjertnæs. Inspirasjonen til denne utstillingen henter hun fra lokal diktning og musikk, blant annet fra Johan Falkberget.
- Han skriver om bergrosa som blir synlig når dagens første solstråler treffer doggdråpene i mosen på berget. Her er min bergrose, sier Kristina C. Karlsen og sveiver på Lademoen-kunstnerens grafikkpresse. Ut kommer et rødskimrende kunstverk, fritt gjenskapt etter Johan Falkbergets beskrivelse.