Les Ukeadressa-saken fra november 2014:
Vi er på Senter for fremragende forskning ved NTNU i Trondheim. Ute er det regntung trønderhøst, men May-Britt Moser har et bilde i hånden og lever seg tilbake til solvarme Ecuador, der veiene har sluttet og eneste videre ferd gjennom jungelen er med båt på Amazonas for gringoene fra Norge.
– De hadde ikke sett mange hvite og ropte stadig etter oss fra elvebredden. Vi ble reddet flere ganger på den turen. Litt senere ble vi snøblinde også, for selvfølgelig måtte vi på en vulkan. Edvard er helt avhengig av vulkaner.
Ikke akkurat hverdagskost, men så er da heller ikke May-Britt og Edvard Moser et helt vanlig par. Så vidt rundet femti, men likevel har de rukket å ta de mest fantastiske reiser sammen, gjennom et langt ekteskap og et like langt partnerskap i forskningens tjeneste.
Vi møter ekteparet Moser på deres hjemmebane, noen etasjer over de mange rottelabene der grunnlaget ble lagt for deres nobelprisvinnende resultater innen hjerneforskning. Det er ennå noen uker til Den store dagen. Siden nyheten ble kjent og hverdagen eksploderte i et vulkanutbrudd av gratulasjoner, hilsninger og stormende jubel, har dagene løpt av gårde, i et heseblesende rotterace mot 10. desember og prisutdeling.
Veien til Stockholm er lang. Det finnes ingen smutthull på veien til Stockholm, ingen snarveier. Og May-Britt og Edvard Moser har gått den med museskritt. Milliarder av bittesmå skritt har hjulpet forskerekteparet med å avsløre hvordan de små luringene bruker gittercellene i hjerneområdet entorhinal cortex til å finne ut hvor de skal. Milliarder av skritt.
Vi går tilbake til starten.
En gutt og ei jente
Vi er på kysten av Sunnmøre, det er tidlig 70-tall og en beskjeden liten gutt sitter og leser i et stødig hjem på Hareid. I timevis sitter han med bøkene, leser om de vanskeligste ting, sanker viten. Lite aner han at det samtidig, på ei øy i nabolaget, løper ei vilter lita jente ute i naturen i Fosnavåg, full av undring og kjærlighet til alle sine firbeinte venner. I stedet lever en beskjeden analytisk gutt og en energisk dyrekjær jente hver sine barneår på Sunnmøre, helt på kanten av norskekysten. Men om noen år skal de møtes. Riktignok først kun sporadisk i gymnaskorridorene i Ulsteinvik, men senere skal skrittene deres stoppe opp på Karl Johan i hovedstaden og føre til at to vitebegjærlige studenter skal bestemme seg for å gå den videre veien side om side. Og rundt tretti år senere sammen sørge for at Nobelprisen i medisin havner i Norge for aller første gang.
Edvard av presteslekt
Det hadde slett ikke trengt å gå sånn. Ser man litt større på det, skulle den ene av dem vært prest. I den tyske slekta Moser hadde både døpenavn og presteyrke gått i arv fra far til sønn i to hundre år, helt til Edvards far i etterkrigstidens trange kår brøt presterekken og ble orgelbygger. Dermed ble det ikke en ny tysk Moser-prest, i stedet fikk Eduard Moser øye på en annonse fra Vestre Orgel- og pianofabrikk.
– Haramsøy ytterste ø. Det tenkte han var en fin plass å dra til. Og så var han der i nesten ti år, før de flyttet til Hareid, forteller sønnen, som skulle komme til verden da de flyttet.
– Men jeg tror neppe mor var forberedt på å flytte til en plass med utedo! Edvard ler, selv om det kanskje ikke var like enkelt bestandig for foreldrene å komme til Norge så kort tid etter krigen. Men på bittelille Haramsøy skulle det skje at Moser senior med frue ble sunnmøringer på sin hals. Herrens veier er uransakelige. Og så kom lille Edvard til verden og vokste opp med to søstre og en haug med bøker.
– Jeg sprang mye i fjellet – var på alle fjelltoppene som fantes på øya. Men jeg satt også mye inne med bøkene, og helt fra barndommen hadde jeg lyst til å bli forsker. Selv om jeg jo ikke helt visste hva det var for noe, sier Edvard i dag om barnet som elsket å lese om alt som vanskelig var: meteorologi, kjernefysikk, geologi, vulkanologi.
– Jeg syntes alt var gøy, slukte alt sammen.
Ikke rart han blir omtalt som en glitrende elev, og at eksamensstilen hans i nynorsk stakk avgårde med prisen for årets beste stil. Akademisk anlagt allerede i ung alder.
– Å, fikk du være inne du, jeg måtte ut, utbryter May-Britt, forskningspartner, livsledsager, men et alen av et annet stykke.
May-Britt dyregod
Man kan se henne for seg som en aldri så liten Ronja Røverdatter, den sjarmerende veslejenta som kom hele ti år etter nestsistemann i en ungeflokk på fem og som tilbrakte det meste av barndommen nær naturen. På den lille gården der ute i havgapet i Fosnavåg hadde de ikke så mye å rutte med. Faren var snekker, moren var husmor og lille May-Britt – hun ble utforskeren.
– Jeg var ekstremt nysgjerrig på folk og fe og lurte mye på hvorfor dyra gjorde det de gjorde, hva det var som styrte dem, forteller May-Britt.
Om May-Britt er det blitt sagt at hun ble født med et forstørrelsesglass i hånden. Hun studerte adferd før hun ante hva det var for noe.
– Vi hadde ikke penger til å dra på sommerferie, så jeg var mye alene. Og da hadde jeg veldig mye tid til å observere både dyr og folk. Vi sluttet med sauer da jeg var tre-fire år. Men onkelen min var fisker og tok med seg både fisk og fugl og oter hjem som jeg kunne få hilse på. Og bare det å kunne springe og leike seg hele tiden, være nær dyrene!
May-Britt blir påtakelig myk i stemmen når hun snakker om hjemplassen.
– Bare det å se sjøen hver dag. Å, det var så vakkert!
Par i hjerter
Men for en ungdom ble det for trangt. Det var så mye annet, for dem begge. Vitebegjæret førte dem sørover, til hovedstaden.
– Drømmen om utdannelse og forståelsen av viktigheten av å satse på en egen karriere, kommer fra foreldrene mine. Jeg kommer fra en veldig ambisiøs familie med store drømmer, men begrensede ressurser. Mamma ville gjerne bli lege, men klarte ikke å finansiere en utdannelse. Så den dagen jeg begynte på universitetet, var en stor dag for henne, sier May-Britt, som mistet begge foreldrene i ung alder.
– Ingen av oss kommer fra familier hvor noen i den nærmeste familie eller omgangskrets hadde gått på universitetet før.
– Det kan høres ut som en ulempe, men jeg tror faktisk det hadde sine fordeler; man lærer å gjøre ting på andre måter og gå sine egne veier, legger Edvard til.
Og kanskje var det skjebnen som sørget for at den viltre utejenta møtte den beskjedne innegutten. Ikke helt åpenbart to alen av samme stykke, bortsett fra intelligensen, vitebegjæret og ambisjonene. Men et par ble de, både i hjerter og i hjerner. Og dermed begynte May-Britt likevel ikke på tannlegehøyskolen sammen med sin forrige kjæreste.
– Han var ikke ambisiøs nok. Hahaha!!!
Og Edvard la bort planene om å bli kjernefysiker.
– Jeg var interessert i kjernefysikk, elementærpartikkelfysikk og biokjemi. Jeg begynte på et grunnkurs i uorganisk kjemi på universitetet, men syntes fagfeltet var dønn kjedelig, forteller han fornøyd. For det som i stedet skjedde, var at de to, som ikke så lenge etter skulle bli ekteparet
Moser, i stedet begynte sammen på psykologi.
Utskudd i Oslo
Og det er nå de starter forberedelsene til Den store reisen. Ikke på studentkroene i Oslo hvor deres medstudenter spanderte et betydelig antall hjerneceller på vin, sang og lystige netter, men på laben. I en tid hvor det ennå ikke fantes noen metoder for hvordan man kunne koble fysiologi og psykologi, og nevrofag ennå ikke eksisterte, ble May-Britt og Edvard «fagfrelst» i hjernens hemmeligheter.
–Vi var de der traurige studentene som sirklet rundt professorene og sa «kan dere hjelpe oss,vær så snill!», sier May-Britt. Med disiplin, intelligens og en brennende nysgjerrighet staket de ut sin egen vei.
– Vi var nok litt utskudd, for de fleste andre skulle bli kliniske psykologer, konstaterer Edvard om tiden da de to var vanlige psykologistudenter på dagtid, mens de «bodde» i laben på kveldene. For sunnmøringene May-Britt og Edvard hadde vært standhaftige nok til å få innpass hos den anerkjente hjerneforskeren Per Andersen ved Universitetet i Oslo, selv om han egentlig ikke hadde noe særlig til overs for psykologistudenter. Og dessuten hadde full lab.
– Men han forsto ikke at han hadde med sunnmøringer å gjøre! Jo større utfordringer vi får, jo mer klamrer vi oss fast og skal løse det. Hahaha, jeg tror han ble sjokkert, skratter May-Britt. Men laben måtte de bygge selv. Det var nybrottsarbeid; alt måtte de bygge opp fra bunnen av.
– Det var et ganske ambisiøst prosjekt, så det var greit å være to om det, konstaterer Edvard.
Ettertiden har vist at nettopp dette var en usedvanlig god idé, for de har holdt fast ved den i tretti år. Og nå skal de motta den største anerkjennelsen av dem alle, som hjerneforskningens største stjerner.
Mistenkt for lyssky affærer
Men sånn var langt fra de første magre årene da de jobbet både dag og natt og ble småbarnsforeldre på toppen av det hele. Fem dager gammel var Isabel med i laben første gang. Man må jo undres hva slags personlighet som behøves for å oppnå resultater i en så dedikert og langsiktig jobbing.
– Man må være sunnmøring! Haha! Men jeg er halvt trønder altså …, påpeker
May-Britt, mens den sindige tyskættede Edvard føyer til at man nok bør ha både tålmodighet, mot og kreativitet, tørre å feile.
– Og så må man være innstilt på å ofre en god del for å nå målet, sier Edvard.
– Man må være «stirri», legger May-Britt til på sunnmørsk.
– Ikke gi opp. Vil du noe, kjører du på, jobber beinhardt mot et mål som du ikke engang vet om du når. Selv ofret Moserne så mye at de ble kalt inn på teppet på ligningskontoret.
– En periode hadde vi ikke penger, vi fikk litt mat her og der og overlevde på det. Men siden vi gikk uten lønn, trodde ligningsvesenet at vi drev med luguber virksomhet, forteller May-Britt og setter i en latter så hun nesten detter av stolen.
– Det var jo ikke mulig at vi kunne leve av det, så de mente vi måtte ha noen hemmelige penger i banken, humrer Edvard i minne om de magre tidene som etter hvert bar frukter i form av hvert sitt doktorgradsstipend. Men som altså var uten et hemmelig dobbeltliv i mafiabransjen.
– Nei, vi er visst veldig kjedelige sånn!
Resultatene av livet de har levd, har imidlertid vært spennende nok. Arbeidet med å kartlegge stedsansen og hukommelsen vil være viktig i kampen mot alzheimer og andre hjernerelaterte sykdommer, som ifølge Edvard består av en tredjedel av alle verdens sykdommer. I så måte kan forskningen deres få betydning for hele menneskeheten.
– Tenker dere på slike ting?
– Av og til, men ikke veldig mye. Men det er klart – å få Nobelprisen er sånt som blir husket i femti eller hundre år. Så det er jo litt stort da, sier Edvard beskjedent, mens May-Britt kommer på et dikt hun nylig fikk fra India.
– De skrev at de likte så godt smilet mitt, for jeg smilte til hele verden. Og at den forskningen vi gjør, også er for hele verden. Det var veldig søtt.
Men det har vært en lang vei, skapt av sterk vilje, enorm utholdenhet og milliarder av museskritt.
Og den startet i Trondheim.
Mus i sjumilsstøvler
Året er 1996. De har disputert i Oslo og vært i Edinburgh og London, hvor John O’Keefe (som de nå deler Nobelprisen med) har lært dem å måle aktiviteten til enkeltceller i hjernen. Nå lander de i Trondheim, kommer til et tomt bomberom på det gamle universitetet og har en plan om å bygge opp en lab for rotteforsøkene sine.
– Vi hadde jo allerede bygd en lab i Oslo for masteroppgaven, så på det feltet var vi erfarne. Dette kunne vi!
Men selv om velviljen fra universitetet var stor, og de fikk en økonomisk startpakke, var det få ressurser å bygge på i starten. De måtte selv vaske rottebur, reparere kabler og få alt det praktiske til å fungere. Men de var i gang. I 1998 publiserte de sine første resultater, og i 2002 kom den første større artikkelen om hjernens stedsans i anerkjente Science. Siden har museskrittene blitt til sjumilssteg. Da de lokaliserte gridcellenes nettverk og dermed oppdaget stedsansen, var det en nyhet som slo pusten ut av en hel verden av forskere. Det var stedsansen som viste veien, som var den STORE oppdagelsen.
– Det året, i 2005, var jeg spurt om å gi en plenumsforelesning på forskerkonferansen Society for Neuroscience, som samler alle verdens hjerneforskere, nesten 35 000 deltakere. På det tidspunktet var resultatene ennå ikke presentert. Det var rundt 10 000 til stede i forelesningssalen. Hele salen fikk hakeslipp.
Edvard smiler ved tanken på det som må ha vært en temmelig tilfredsstillende opplevelse.
– 10 000 hjerneforskere fikk hakeslipp?
– Ja, det var god timing, konstaterer han.
Sånn kan man også si det.
– Men hvordan var følelsen første gang dere innså at dere virkelig hadde oppdaget noe stort?
– Den følelsen strakk seg vel over et halvt til ett år, hvor vi skjønte mer og mer. Det ble klart for oss at dette var dundrende viktig. Vi visste det ville bli sensasjon, men hvor mye, det visste vi ikke, forteller Edvard. May-Britt husker godt noen av de euforiske stundene.
–Vi hadde perioder da vi svevde! Et sveveøyeblikk jeg husker godt, var en lørdag. Jeg hadde gått lenge og mast på en programmerer om å få ferdig et program, for jeg hadde så lyst til å se gittercellene bedre. Og denne lørdagen sa han: «Ok, du kan få prøve det». Og så kjørte jeg analysene og så disse vakre regelmessige mønstrene på skjermen og tenkte bare: «WHAT! Det går ikke an!» Så jeg kjørte all verdens andre typer celler, men det var kun gittercellene som ga mønsteret, og da var det wow – for da var det ikke en «bug», men virkelig. Virkelig!
Siden har det vært full fart. Senter for fremragende forskning var de blitt allerede i 2002 og kunne dermed forske under et langtidsperspektiv på ti år. I 2007 blir de også et Kavli-institutt, som ett av fire innen hjerneforskning i verden. Og for to år siden får de tildelt midler til et nytt Senter for fremragende forskning og flyttet inn i nye lokaler på Øya med det som trolig er den største laben i verden for nettverksstudier av hjernen.
–Det var gøy med de svære konferansene i USA, vi gikk fra å ha en bitteliten poster til å få «The Moser row» med masse kø, forteller May-Britt.
Det hele har gått i hurtigtogsfart. Men at det skulle bli så gøy så raskt, at de skulle bli nobelprisvinnere i 2014, det overgikk til og med Mosernes evne til å se fremtidige resultater komme. Nobelpris? Ikke akkurat et tema.
Nobel til frokost
– Nei …, denne forskningen vil holde oss i aktivitet så lenge vi lever.
Det var det ekteparet sa, da vi i 2012 besøkte dem hjemme på Væretrøa, der de i sitt store lyse kjøkken med en fantastisk panoramautsikt over Trondheimsfjorden kunne fortelle at ved dette kjøkkenbordet hadde både Jim Watson og Eric Kandel en gang sittet. Nobelprisvinnere!
De syntes det var ganske stas, Moserne, akkurat det der.
– Det er mindre enn tre år siden. Og nå vil det sitte Nobelprisvinnere ved frokostbordet her hver eneste dag. Har det gått helt opp for dere?
– Nei! De svarer faktisk i kor.
– Og jeg tror ikke det skal gå helt opp for oss heller, mener May-Britt.
– Nei. Jeg tror nok vi er de samme som vi var før, sier Edvard.
For selv om forskningen deres har gitt dem en god porsjon priser opp gjennom årene, har de aldri «tatt av», ifølge de to døtrene som praktisk talt har tilbrakt barndommen i laboratoriet. Parallelt med at Mosers hjerneforskning har vokst seg inn i verdenstoppen, har også døtrene Isabel (23) og Ailin (19) vokst opp og flyttet ut av redet, hvor de opp gjennom årene har sittet med foreldrene i andre etasjes «relaxavdeling» med dype stoler, havutsikt og dvd-spiller. Og hvor de i kjelleren hentet familiens husrotter ut av sine luksusbur med lekeapparater og hengekøyer og lekt og kost med dem. Når de da ikke har vært med «i kofferten» på forskerkonferanser og foredrag verden rundt.
En hjernefamilie
– Vi har nok ikke vært en helt vanlig familie. Vi har ikke vært flinke til å kjøre jentene på fotballtrening og håndballtrening og de greiene der, men vi har tatt dem med rundt om i verden, så de har fått sine opplevelser på en annen måte, sier Edvard.
– Ja, jeg klarte ikke å dra fra jentene, så de var med oss over alt. Jeg husker Ailin spurte som seks- eller sjuåring: «Hvorfor har egentlig ikke vi vært på Påskeøya ennå?», minnes May-Britt.
Og når man snakker om sola, der kommer jentene innom i hui og hast, slik at vi får et familiebilde av det som sannsynligvis er byens smarteste familie. De har fått med seg litt av hvert, døtrene, av verdens natur og kultur. Men hva har vært det viktigste å videreføre til dem?
– At man skal finne noe man er glad i og som betyr noe for deg. Og – hvis du først vil noe, så jobber du hardt for å nå målet, sier May-Britt.
– Alt er mulig – til og med nobelpris?
– Ja.