Klokka hadde passert elleve, og Jens Stoltenberg sprang slalåm i foajeen på Residence Palace i Brussel. Natos generalsekretær hadde nettopp, bortimot én måned inn i det nye året, oppsummert 2015 for over hundre journalister på det store pressesenteret ved EU-parlamentet. Etterpå hadde han minglet med dem og gitt et par eksklusive intervjuer til tyske og belgiske tv-stasjoner. Om litt skulle han kjøres i den sorte, pansrede bilen tilbake til Nato-hovedkvarteret ute ved flyplassen, der verdensproblemene sikkert hadde rukket å tårne seg opp på skrivebordet mens sjefen var inne i byen.
- Verden er blitt farligere og mer uforutsigbar, hadde Jens stotret på sitt karakteristiske og stoltenbergske engelsk, mens han leste bruddstykker fra forordet til «The Secretary General's Annual Report 2015» og ikke kunne unngå å brekke tunga i enkeltpartier.
Vi husker godt at høytlesning neppe var favorittøvelsen da Jens Stoltenberg var statsminister hjemme i Norge heller, det være seg på norsk eller engelsk, men her – som der – hadde han virkelig sluppet seg løs da Natos pressesjef åpnet for spørsmål fra salen.
- Det er lett å se hvor elegant han behersker slike arenaer, sa Joseph Schatz etterpå, en Brussel-stasjonert amerikaner som har opplevd litt av hvert, og som spiser, sover og om nettene veksler mellom å drømme om Nato og EU, og som ellers skriver om alt som skjer i det anerkjente magasinet Politico.
For Jens var dagens utsvevelser over. Timene utover mot ettermiddagen og kvelden var tapetsert med møter som alle, i det minste indirekte, handlet om krig og fred.
Byen fra et baksete
- Jeg lever et veldig spesielt liv her i Brussel, medgir Jens Stoltenberg en time senere.
Han har fått i seg en kjapp arbeidslunsj i selskap med sine aller nærmeste medarbeidere, og det er satt av noe tid før stabssjef Torgeir Larsen skal komme inn og pushe Nato-sjefen videre.
- Det er her jeg tilbringer de fleste timene i døgnet. Her eller i huset mitt. Eller på reise.
Snart halvannet år er gått siden Jens Stoltenberg inntok dette berømte hjørnekontoret som den 16. i rekken av Nato-sjefer. Høsten 2014 kom han til Brussel med en litt naiv forestilling om at nå skulle han virkelig bli kjent med denne byen som han hadde besøkt så ofte opp gjennom årene. Nå skulle han bo her og begynne å «bruke» byen, som folk gjerne sier når de står på terskelen til å flytte til en metropol. Slenge litt rundt i de mange parkene. Stikke innom et museum i ny og ne. Oppdage nye bydeler.
Slik gikk det ikke.
- Jeg har gitt opp det prosjektet, innrømmer han.
- Jeg er veldig lite ute i Brussel, for å være ærlig, men jeg har greid å se at det er en hyggelig by.
Denne observasjonen, paret med sanseinntrykk fra den gang han kunne spasere rundt i gatene her som en ganske anonym norsk statsråd eller regjeringssjef, er i stedet foretatt fra baksetet i en blankpolert, men ellers ganske diskret Mercedes de siste månedene. Alltid med en livvakt i forsetet og alltid med et kobbel andre sikkerhetsfolk like i nærheten. I denne «farlige og uforutsigbare verdenen» er Natos generalsekretær en symbolkraft av episke dimensjoner, et opplagt og dermed utsatt terrormål.
- Jeg forsto ganske fort at tiden ikke strakk til for å oppdage Brussel slik jeg kanskje hadde håpet.
Jens Stoltenberg bor i en residens som har huset forgjengerne hans i flere tiår, i et ganske fornemt villastrøk utenfor den belgiske hovedstaden.
- Det er en stor park, nærmest en skog like utenfor huset, og når jeg har litt fri i helgene, tilbringer jeg mye tid der, sier han.
Som statsminister ladet han gjerne batteriene i vinterhalvåret med lange skiturer innover Nordmarka i Oslo. I Brussel blir det ren og skjær barmarkstrening året rundt, selv om sykkelen er blitt et redskap som døyver de verste langrennsabstinensene.
- Lykken er å få tid nok til å sykle til eller fra kontoret noen dager. Det tar en times tid, og det er en bra økt.
Når anledningen byr seg, ruller det gjerne en kortesje ut fra Nato-hovedkvarteret med biler og livvakter i tighte sykkelbukser.
- De er spreke, de gutta der, sier Jens Stoltenberg anerkjennende og nikker ut mot kontorlandskapet, der to av dem som alltid sitter og venter på sjefen.
- Det eneste de frykter er at jeg skal ta dem med ut på ski en dag. Der kan det fort skorte på basisferdighetene, tror Jens Stoltenberg.
Han var ikke særlig stø selv da han før jul, på en snartur hjem til Oslo, gikk om kull i marka og brakk et lite bein i venstrehånden. Det gror litt vrient, og snart tolv uker etter at han oppsøkte legevakten og fikk gipset hånden, går han rundt med en gulnet bandasjert venstrelabb som står i sterk kontrast til den kritthvite skjorten.
Med Norge på avstand
Med en halvskadd sjef har i hvert fall ikke livvaktene i Brussel noen ting å frykte denne vinteren. Da Jens Stoltenberg ble hentet klokken halv åtte i morges, regnet det attpåtil jevnt og trutt og gradestokken viste åtte grader.
Mens bilen manøvrerte seg gjennom den beryktede Brussel-trafikken, fortsatte Jens Stoltenberg å pløye seg gjennom morgenens nyhetsoppdatering, som han hadde startet å lese ved frokostbordet. Den hadde som vanlig blitt sendt ham på mail i sjutida. Et stramt kompendium av nyheter fra alle verdenshjørner, satt sammen av sekretariatet på nattevakt, en bortimot tjue sider lang ajourføring av verdens ve og vel akkurat nå.
Da bilen svingte opp foran hovedinngangen til Nato klokken kvart på åtte, våknet også det politiske Norge opp til ny dyst med det vanedannende «Politisk kvarter» på statskanalen, en sedvanlig kickstart på dagen der hjemme. Jens Stoltenberg var selv en av de tyngste brukerne i mange år, enten han var der som gjest eller om han bare var lytter. Fortsatt er han blink for mer eller mindre treffsikre Høyre- og Frp-gjester som fortsetter å gyve løs på manne fra den nære fortid.
- Jeg må konsentrere meg om den jobben jeg har og ikke den jeg har hatt. Det er viktig å ha all oppmerksomhet der man er, og jeg har ikke noe problem med å fylle tiden med de oppgavene jeg har nå, sier han med et visst understatement.
- De første månedene fulgte jeg en del med på det som foregikk hjemme, men så ble det gradvis mindre og mindre. Jeg kan liksom ikke gå rundt som generalsekretær i Nato og ha Syria, Afghanistan og Ukraina øverst på dagsorden og samtidig være opptatt av å forsvare mitt eget ettermæle, så å si. Jeg henger ikke med i norsk politikk og debatten hjemme akkurat nå, og det tror jeg er bra for Nato, det er bra for meg og det er bra for de i Norge som slipper å forholde seg til en gretten gubbe i Brussel, ler han.
En dag er det slutt
Livet i den funksjonelle Nato-residensen i Brussels utkant ble plutselig langt lettere å leve da Ingrid Schulerud, ektefellen gjennom snart 30 år, flyttet ned som Brussel-ambassadør i fjor høst.
- Jeg håper å kunne henge meg med som medfølgende ektefelle når Ingrid skal ut og representere. På den måten kan jeg kanskje få sett litt av dette landet.
Jens Stoltenberg tilhører nemlig generasjonen som fortsatt måtte pugge navn på byer i Belgia, og derfor vet han også at godbitene ligger tett og rett utenfor Brussels bygrenser.
Men for å være dønn realistisk?
- En annen gang kanskje.
For jobben som generalsekretær i Nato er tidsbegrenset til fire år, riktig nok med opsjon på ett års forlengelse, og nå føler Jens Stoltenberg at han er blitt varm i trøya.
- Jeg trengte litt tid på å forstå systemet og bli kjent med folk, rett og slett. Det er litt sånn som hjemme. Du skjønner ikke mye av hvordan storting og regjering fungerer hvis du bare leser Grunnloven. Én ting er altså hvordan ting fungerer formelt, en helt annen sak er hvordan det er i virkeligheten. De kodene føler jeg at jeg langt på vei har knekket nå.
I Norge hadde statsministeren Jens Stoltenberg det overordnede ansvaret for «alt»: helse, forsvar, klima, økonomi ...
- Nå jobber jeg med forsvars- og sikkerhetspolitikk hver dag. Jeg har et smalere saksfelt, men et mye bredere nedslagsfelt. I Norge var jeg statsminister for fem millioner mennesker i et fantastisk land. Nå er jeg generalsekretær i en allianse med nesten én milliard innbyggere og med halvparten av verdens nasjonalprodukt, sier han.
Og det er grunnen til at bakkemannskapet rundt Jens Stoltenberg er gedigent.
- Jeg får mye praktisk hjelp på alle måter, men det skjer jo utelukkende for at jeg skal få frigitt tid til jobben. Før bodde jeg i statsministerboligen, nå bor jeg i Nato-residensen. Det er i prinsippet mye av det samme. Det er ikke mitt hus, men jeg blir tatt godt vare på. Jeg ser på dette som en veldig intens periode av livet mitt, men oppi det hele er det viktig å minne seg selv på at dette ikke er et normalt liv, mener Stoltenberg.
- Og at du og Ingrid en dag kanskje kommer til å bo for dere selv?
- Ja, den dagen kommer. Alt har en ende. Det går en vits om folk i sånne posisjoner som meg. En dag setter du deg inn i baksetet som vanlig, men bilen starter ikke. Det er ingen sjåfør der. Da er du avgått.
Selfies med rørleggeren
Vi er blitt plassert på gangen, utenfor glassdøren til Stoltenbergs innerste indre, mens generalsekretæren har en kort briefing med staben sin. Stein Hernes – kommunikasjonssjef, hjelperytter, vannbærer og nær venn av Jens Stoltenberg – har sikkerhetsklarert oss så høyt at vi sitter her med koden til toalettet (1949, året da Nato ble etablert).
Da Jens kom hit for ett og et halvt år siden, brukte han mye tid på å utforske det kompliserte bygget som har huset Nato siden alliansen, ennå bare med tolv medlemsland, flyttet hit fra Paris på 1960-tallet. Natos hovedkvarter ble bygget på en tomt som var tiltenkt et sykehus og var bortimot utgått på dato fra dag én. Men neste år leder Stoltenberg an når hele hurven – fra tungt dekorerte generaler fra 28 land til sivilistene i driftsavdelingen – marsjerer i ulik takt over gata til nybygget som snart står ferdigreist til den nette sum av én milliard euro.
Jens var nede i driftsavdelingen, han stakk bortom vaskepersonalet og han innførte allmannamøter i kantinen.
- De er blitt veldig populære, sier Stoltenberg stolt.
Han har posert på et ukjent antall selfies fra disse møtene og er blitt en litt annerledes generalsekretær enn forgjengerne.
- Jeg kommer fra en norsk tradisjon der det å hilse på folk anses som naturlig og god folkeskikk. I Nato-hovedkvarteret er det tusenvis av mennesker som fortjener å bli sett. Verre enn det er det ikke.
Mørke skyer over alt
Å skape trivsel på en arbeidsplass som i ytterste konsekvens er disponert for krig, virker unektelig som en god investering i det mellommenneskelige regnskapet. Men utenfor ligger skyene mørke og tunge, okke som. IS, krigen i Syria og flyktningkrisen har forverret sikkerhetssituasjonen i Europa til et stadium som før jul fikk Jens Stoltenberg til å omtale dette som en «global trussel». Denne torsdagen i Nato-hovedkvarteret har flere skandinaviske morgenaviser fortalt at sentrale EU-ledere gir unionen bare seks til åtte uker på å finne en løsning som kan redde Schengen-avtalen.
- Jeg er grunnleggende sett en optimist, bedyrer likevel Nato-sjefen når han konfronteres med de grunnleggende pessimistiske EU-analysene.
- Vi lever lenger. Færre dør i militære konflikter. Menneskeheten har det stort sett litt bedre for hvert år som går, og i fjor fikk vi til og med på plass en global miljøavtale. Men når det gjelder fred og sikkerhet, har ting beveget seg i feil retning. Vi lever i en mer utrygg verden, der flere blir drept i terrorangrep og mange føler usikkerhet.
Da han tidligere på dagen la frem statusrapporten for året som gikk, var dette ett av hovedbudskapene.
- Nato har tilpasset seg en ny virkelighet og gjennomgått den største omstillingen siden den kalde krigen sluttet, sa han.
- Det var Julius Cæsar som hevdet at man må planlegge for krig om man ønsker fred. Poenget med et sterkt Nato er jo ikke å utkjempe en krig, men å avverge den.
Innom alle land
Rett før jul i fjor ble Jens Stoltenberg klokket i mål etter å ha vært på besøk i samtlige 28 Nato-land. Nato-sjefens tur til ulike utposter i alliansen fortalte ham noe om de utfordringene han står overfor.
- Verden oppleves veldig ulikt avhengig av hvor du befinner deg. I Italia, for eksempel, er det Libya og Nord-Afrika generelt som tegner trusselbildet. I Tyrkia, der jeg selv var til stede for å studere noen rakettbatterier, kunne vi se rett inn til det som var IS-kontrollert terreng. I Latvia er det Russland som teller.
Da Jens Stoltenberg var statsminister, besøkte han de fleste av landets 428 kommuner. Rett før jul i fjor hadde Nato-sjefen besøkt alle de 28 medlemslandene i alliansen.
- Det er mye av det samme prinsippet. Det handler om å reise ut og møte folk.
Før i tiden var skillet mellom krig og fred veldig tydelig, mener Stoltenberg.
- Enten var det krig eller så var det fred. Vi visste hva datoene 9. april og 8. mai sto for. Vi visste når krigen startet og når den sluttet. Når det gjelder krigen mot IS, kan ingen si nøyaktig når den begynte. Ingen kan nøyaktig avgrense hvor den foregår heller. Men den utøves også i våre egne gater, som i Paris før jul, sier Jens Stoltenberg..
Storfamilien på plass
Da Ingrid Schulerud flyttet til Brussel for noen måneder siden, falt mye på plass for Jens Stoltenberg.
- Selv innenfor rammene av et liv som i utgangspunktet ikke er så veldig normalt, går det an å leve litt normalt, og i helgene forsøker vi det, som best vi kan. Du kan jo si at vi har litt trening fra før også, for det å være statsminister i Norge var heller ikke helt A4.
I jula var klanen samlet til julefeiring i den belgiske hovedstaden. Thorvald og kjæresten Anja Breien. Søsteren Camilla og hennes barn. Hans egne unger, Axel og Catharina.
Stoltenbergs sildesalat og litt ribbe. Russland og mye Syria, litt Afghanistan og en del Ukraina. Kalkun og livvakter og en strøm av flyktninger som fortsatte å flykte. En verden som ikke tok juleferie denne gang heller.
- Ingen tvang meg til å bli Natos generalsekretær. Det var en jobb jeg tok høyst frivillig.
geir.svardal@adresseavisen.no