«Finn en bonde med føll» står det i neste post. Jaha. Det er sånn type hoppemelk, ja. Kjenner ingen hesteeiere, moving on. Foto: BRITT EIRIN JOHANSEN (ILLUSTRASJON)

Jeg har så vondt i halsen at jeg gruer meg til hver gang jeg er nødt til å svelge. Jeg er nå oppe i et gjennomsnitt på ett svelg per time. Soverommet føles som Qatar og Sibir med bare minutters mellomrom. Jeg kan omtrent vri opp natt-skjorta som en våt mopp. Jeg hoster så kraftig at indre organer blir sentrifugert og magemusklene får coretrening som kun en økt med personlig trener på 3T kan matche. Hodet er ei Sareptas krukke full av snørr. Nesesprayen varer en halv dag og tipakningen med papirlommetørklær fyller opp bæreposen ved siden av senga så raskt at jeg vurderer å bytte den ut med en søppelsekk. Kroppen verker og jeg har vondt i leggen, nakken, øyehulebeinet og armhulen.

I ren desperasjon tyr man selvsagt til det som gir svaret på det meste: internett. Og siden man ikke klarer å stå opp av senga og krøke seg av gårde til et apotek, ender man opp med mer «alternativ medisin». Det er her kjerringrad.com kommer inn i bildet. En utømmelig kilde til det som skal være gode råd. Helt vanlige ingredienser i kjøkkenskapet blir omgjort til magiske mirakelkurer. Jeg knasker Paracet som om det var popkorn på kino og ofrer ikke levra en tanke mens jeg febrilsk leser om hvordan man kan få bukt med alt fra sår hals til rennende nese.

«Koke rødvin og drikk opp». Barskapet avslører en semidyr Barolo. Det virker litt voldsomt å sløse alkohol på denne måten. Neste råd! «Svelg en neve med hel pepper». Tanken på å svelge noe som ikke er flytende føde blir for tøff. Jeg leser videre. «Hoppemelk». Ja vel. Skal jeg hoppe mens jeg drikker melk? En sånn fysisk anstrengelse innimellom svettetoktene virker urealistisk. «Finn en bonde med føll» står det i neste post. Jaha. Det er sånn type hoppemelk, ja. Kjenner ingen hesteeiere, moving on. «Tygg fire-fem ferske granskudd, og svelg». Ingen grantrær mellom meg og postkassa som er det eneste stedet hvor jeg har tenkt meg i dag. Det var synd.

«Gurgle Vademecum eller munnskyllemiddel». Endelig et kjerringråd som jeg klarer å gjennomføre. Jeg gurgler som en gal. Merker strengt tatt ingen forskjell. Men får i det minste en nydelig ånde med en touch av clean mint. Skroller nedover til neste råd: «Putt hvitløk i nesa». Dessverre lite kompatibelt med de kraftige nyseanfallene mine som gjør at hvitløkfeddene rikosjetterer mellom soveromsveggene. Ålreit, neste råd. «Spis en aloe vera-plante». Hvordan er det de ser ut igjen? Mistenker at jeg ikke har den planten. Orkideen på stua ser jo unektelig fristende ut, men gjør neppe samme nytte. Å bli forgiftet i tillegg vil jo bare øke ubehaget. Nei, for risikofylt.

Det er mye som tyder på at internett er i ferd med å svikte meg. «Gå en tur på stranden, gjerne hånd i hånd med et annet menneske». Øh. Hvilket forkjølelsessymptom skal dette hjelpe mot? Nå begynner jeg å miste håpet.

Det er da kjerringrådet over alle kjerringråd lyser mot meg som en guddommelig åpenbaring: «Spis iskrem. Det hjelper mot vond hals».

Takk internett, jeg visste jeg kunne stole på deg.

Undertegnede er rammet av forkjølelse, og gikk til internett for å kurere seg selv. Foto: VEGARD EGGEN