Tidsoptimisten

«Takk for at du sender sms. Ikke alltid så lett å ringe tilbake når møtekalenderen er tett!»

Ett døgn og fem mislykkede anrop tar det før Malviks første kvinnelige og yngste ordfører gjennom tidene gir lyd fra seg. Det skal ta ytterligere fem dager før vi får møtt henne. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi hun har jobbet så å si døgnet rundt siden hun tok over ordførerstolen 12. oktober i fjor.

Men nå står hun der foran oss, med et kamera trykket opp i trynet. Det er Dagsrevyens Anders Magnus som skal lage et innslag på hvordan Malvik kommune bosetter flyktninger. Samme dag som hun klokken åtte på morgenen tok imot landbruksministeren til omvisning på landets største storfeslakteri, Nortura Malvik. Her holdt hun også en tale som var skrevet ved frokostbordet timen i forveien.

Etter åtte timer med NRK er vi på vei inn til Trondheim i bil, hvor hun skal delta på et eller annet møte med et eller annet navn med en eller annen gjeng med folk. Kanskje, bare kanskje, blir det tid til en tur innom en venninne på tampen av alt.

Multitaskeren

Hun puster litt langsommere nå. Stemmen er mer avslappet.

- Sånn som jeg er nå … Dette er mer meg, sier hun samtidig som armene synker simultant ned i fanget som et anker.

- Jeg skulle kanskje vært vant til sånt, men dette var utfordrende.

Tre timer tidligere var hun rødlett, stresset over uklare avtaler, stilte på en fotosession i ekspressfart der hun ikke skulle smile, men endte med latterkrampe. På vei til møtestedet på Vikhammer motell fikk vi en sms fra koordinatoren for dagen: «Ikke henvend dere til Ingrid. Hun mistet fokus!»

Et tyvetall ubesvarte anrop og en drøss med sms har tikket inn samtidig som hun må veie sine ord foran et hissig kamera, som skal kringkaste det hun sier i beste sendetid på nasjonal tv. Det kunne satt ut selv den mest erfarne multitaskende ordfører.

- Hvordan synes du jeg gjorde det, spør hun meg nå.

- Jo, du var veldig flink! Selv når det kokte over en stund der, tok du deg mesterlig inn! Selv legenden Anders Magnus var imponert på slutten der.

- Synes du? Så bra! Jeg hadde nok undervurdert hvor hard denne dagen kom til å bli. Og vi har jo nesten ikke fått pratet sammen.

Ikke overraskende sier de fleste som kjenner henne at «hun dama der har litt flere gir enn oss andre». Nesten psykotisk glad i folk, løsningsorientert, engasjert og snill. Også utålmodig og ganske så nerdete.

- De første månedene som ordfører har det vært mye jobb, ja. Gjerne doble dager inkludert helger og «ferier» det aldri ble noe av. Men selv om det er arbeidsomt, så er det lærerikt, og jeg har møtt utrolig mye bra folk. Jeg elsker folk!

- Det er ikke kjedelig å være ordfører?

- Det har vært like tøft som jeg trodde det skulle bli, men mye artigere!

Globetrotteren

Men alle girkasser bør smøres en gang iblant. Med ukuelig tro på mobiltelefonens kalenderfunksjon tynes sekundene optimistisk. Hun tror virkelig at det er mulig å få tid til absolutt alt hele tiden. Og mange ganger er det grunn til å tro at hun faktisk får det til.

Hun som i en alder av 30 allerede har bodd i USA, Kina og Frankrike samt besøkt nesten alle kommuner i Norge og reist i Sør-Afrika, Uganda, Kenya, Sør-Sudan, Etiopia, Hellas, Monaco, Sveits, Nederland, Spania, Sverige, Finland, Tyskland, Polen, Tsjekkia, Malaysia, Italia, Wales, Baltikum, Belgia, Afghanistan, Myanmar, Laos, Indonesia, Sør-Sudan, Skottland, Thailand og 26 stater i USA.

- Jeg prøver jo også å finne tid til å bare slappe av, da. Å gå på ski i Malviksmarka er jo fantastisk. Eller å prate med venner i telefonen. I mange, mange timer. Men er det noe jeg gjerne skulle gjort mer av, så er det å danse.

Selv om tidsoptimisten fremdeles har til gode å slite ut danseskoene, er det nok av drømmer som følges.

- Jeg prøver å tenke mer på hva jeg kan gjøre i dag og i morgen enn hva jeg ikke har utrettet. At jeg kan gjøre en positiv forskjell i folks liv. Akkurat nå ønsker jeg å gjøre en god jobb som ordfører, slik at barn som vokser opp i Malvik i dag får de samme gode mulighetene i livet som jeg har fått, og sånn at de kan få oppfylle sine drømmer. På mange måter har jeg allerede fått gjort mer enn jeg noen sinne kunne drømt om.

Den solidariske

Hun ble født i oljebyen Stavanger, men er langt ifra noe oljebarn. Etter å ha tilbragt barnehageårene i Gaupne innerst i Sognefjorden, flyttet familien til Malvik - stedet hun kaller hjem og hvor hun etter en lang, spennende og dramatisk valgkamp ble ordfører for Arbeiderpartiet.

Her hvor hun fortsatt jakter de aller minste ørretene, bare fordi det minner henne om de regntunge dagene på fisketur med «verdens snilleste pappa». Som eldst av tre søsken er det nettopp de minste og skjøreste i flokken hun har vokst opp til å lære seg å vise solidaritet med.

Om det ikke var partipolitikken hun fikk en smak av allerede da, så var den kanskje symptomatisk for hvilken vei hun valgte som voksen, den morgenen hun som tiåring våknet i sengen sin sent på kvelden av noe støy nede på stua.

- Jeg gikk ned og så at huset var fullt av

ukjente folk! Det viste seg at mamma hadde invitert inn en hel buss med rusmisbrukere på rehabilitering til å sove over i huset vårt. Ikke ulikt den gangen mamma og ei venninne hadde vært på konsert med et band som ikke hadde noe overnatting - jeg husker det stod telt i hagen og at alle rommene i huset var fulle den natta. En annen gang ble hele klassen min invitert på grautfest. Det var alltid hjerterom og raushet hjemme hos oss, og alle folk var like mye verdt.

Wysiwyg-en

Da hun flyttet til Malvik var alt nytt, og hun hadde ingen venner. Hun savnet inderlig bestevennene fra barnehagen i Sogn. Men en av de første dagene så hun ei lita jente leke utenfor nabohuset. Lille Ingrid gikk strake veien bort til døra og ringte på, og da moren i huset åpnet, fikk hun på kav sognemål spørsmålet: «Hei, eg heiter Ingrid og er veldig flink til å klatre i trær - e ongen din heime.»

- Det funka jo det. Vi ble bestevenner!

- Jeg har hørt folk si at når Ingrid vil ha noe, så tar hun det med den største selvfølgelighet.

- What you see is what you get! Jeg kan nok være veldig direkte. Det har kanskje litt med at jeg stort sett alltid har jobbet i mannsdominerte miljø. Istedenfor å gnage på ting, så liker jeg å ta ting med en gang for å finne konkrete løsninger. Jeg gjør det jeg mener er rett å gjøre og ikke bare fordi noen prøver å tvinge meg til noe. Jeg prøver å være ærlig og si ting som de er. Å være ufiltrert på den måten gjør det jo også lettere å være politiker, for man slipper å gå og tenke på alt man har løyet om. Ærlighet varer lengst.

Lederen

Allerede som 12-åring prøvde hun å melde seg inn i AUF, men fikk beskjed om at hun var for ung. Hun engasjerte seg da som tillitsvalgt i klassen og var med på å drive ungdomshuset Nesset. Etter hvert ble hun elevrådsleder og leder for humanitæraksjonen til russen i Sør-Trøndelag. Da hun endelig kunne skrive under på innmeldingsskjemaet til AUF, fikk hun ansvaret for internasjonal politikk i fylkesstyret. Da hun flyttet til Oslo for å studere, ble hun nestleder i AUF i byen. Ved universitetet var hun med på å bygge opp et nytt akademisk program for studentene ved internasjonale studier.

Det har seg nemlig slik at de fleste titter kjapt bort på Ingrid når det er snakk om å ta lederskap.

- Jeg blir ofte spurt, og det baller fort på seg. Jeg har egentlig vært engasjert så lenge jeg kan huske og like ofte utenfor partipolitikken. Det var bare det at det til stadighet har vært partikolleger som har fått meg til å komme tilbake.

- Du er det vi kaller et retorisk og politisk talent?

- Jeg kan ikke si at jeg har tenkt at jeg er et talent, men jeg tror det er mange som lar seg engasjere av mitt engasjement. Noe av det som er mest spennende ved å ha lederroller, er når man ser at man løfter frem en gnist i andre som de kanskje ikke trodde at de hadde.

- Hvis jeg sier flink pike-syndromet, hva tenker du da?

- På den ene siden representerer det noe streit og kjedelig, samtidig som det er en samvittighet som slår meg i hodet innimellom. Jeg vet ikke om folk kaller meg flink pike eller ikke. Det kommer an på om man ser på papirene mine eller på mennesket bak. Jeg har vært heldig å ha gode ledere rundt meg som ikke har satt meg i bås - ofte har de sett meg mer enn jeg har klart å se meg selv. Jeg har jo også opplevd å bli satt i denne båsen, og da havner man i en utfordrerrolle der man enten kan overraske eller bli oversett. Jeg mener at alle stemmer skal være like mye verdt, så jeg liker ikke å bli kategorisert på denne måten, nei.

- Men du sang i kor?

- Hehe, ja. Da jeg var yngre.

Ordførerjobben

Ung ble hun definitivt også tatt for å være under en direktesending på TV 2 ved nøkkeloverrekkelsen på den nye utenriksministerens kontor i 2012. Aune, som var der som politisk rådgiver, ble tatt for å være Espen Barth Eides datter. En mann hun forøvrig riktignok skulle dele 18 timers arbeidsdager med en periode fremover.

Greit nok, hun ser ung ut, men …

- Jeg lurer på om journalisten ville gjort samme feilantagelse hvis jeg var en ung mann med skjegg. For henne var det tilsynelatende utenkelig at en ung kvinne kunne ha en så tung stilling. Jeg håper at jeg kan være et friskt pust som viser at det går an å være ordfører selv om man er ung og kvinne.

Hun glemmer aldri hva hennes politiske forbilde Gro Harlem Brundtland sa da Celina Midelfart fortalte at hun ikke var feminist fordi hun aldri hadde blitt diskriminert. Da parerte Gro: «Jeg ble aldri diskriminert, men da jeg var 15 år, skjønte jeg at andre ble det.»

- Vi har en lang vei å gå med likestillingen i Norge. I Malvik kommune er det flere kvinner enn menn som jobber ufrivillig deltid. Da blir et godt arbeidsliv også et spørsmål om likestilling, og jeg vil jobbe for at vi får færre i ufrivillig deltid mens jeg er ordfører.

Politikeren

Når hun snakker, ligger det en konstant energi vibrerende i stemmen, uansett om tonefallet går opp eller ned. Og hun er blid. Alltid blid. Og hun er den som alltid sier at dersom alle er snille med hverandre, så går det bra til slutt. Nesten litt naiv Kardemomme-stil der, altså, men hun besitter også en uvant sterk gjennomslagskraft. For det er ikke uten grunn at hun nærmest ble headhuntet til ordførervervet av Arbeiderpartiets innerste krets. Det hadde gått gjetord om den dyktige unge kvinnen med flere tunge politiske verv i bagasjen.

«Hun er den perfekte politiker, fordi hun kan ikke noe annet enn å være ærlig», har andre sagt.

Og det er nesten slik at hun kan bli for opptatt av at alle skal ha det bra og gjøres til lags. For selv om det neppe kan sies å være en dårlig egenskap, så er det slik at noen ganger er nettopp det helt umulig - spesielt i en slik rolle. For hun hadde knapt tredd ordførerkjedet rundt halsen, før det smalt i gammelt krutt på flere fronter.

Hun tok over ei kommunekasse med 35 millioner kroner i underskudd, over natta raste det flyktninger inn til kommunen som skulle bosettes, og på toppen av det hele kom saken «alle» snakket om: «Mobbesaken» der kommunen hadde fått en knusende dom, og hvor det ventes at de må ut med millionerstatning. Det vanket ytterligere kritikk og til dels krasse angrep da hun måtte fronte formannskapets avgjørelse om å anke saken. En anke de senere valgte å trekke.

Selv er hun opptatt av å ikke gjøre det til en sak om henne. Dette er politikk.

- Sånn er det å være ordfører. Kommunen har tatt tingrettens dom til etterretning og beklaget til kvinnen, er det hun vil si om den saken.

Lagspilleren

Selv om de rundt henne har merket at dette hardkjøret har tatt på, så holder hun sine personlige meninger om saken tett til brystet. For hun er en lagspiller. Som den gangen hun under oppsetningen av musikalen «The Wall» av Pink Floyd på videregående krasjet med en medelev under et dansenummer og brakk nesen. Mens blodet fosset, insisterte hun på å fortsette. Det var ikke snakk om at hun skulle ødelegge dette for alle - det måtte gjennomføres! Så fikk hun heller brekke nesa på plass etterpå.

Hun har jobbet som ripsbærplukker for bærkonene på Torvet, i skobutikk, som vasker på en trelastbedrift, personlig assistent for en blind dame, servitør på fransk café, bartender på irsk pub, forskningsassistent ved Utenrikspolitisk institutt, informasjonskonsulent i Atlanterhavskomiteen, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet samt myndighetskontakt i Trønder-Energi.

- Grunnen til at jeg har ønsket å fortsette med politikk, er at jeg har sett at jeg kan få gjennomslag for ting om man kjemper for det. Jeg har sett at det nytter, og at jeg har hatt noe å bidra med. Jeg husker jeg i mitt første år stod på talerstolen på AUFs landsmøte med en landmine i den ene handa og klasevåpen i den andre og stirret Jens Stoltenberg i øynene for å få ham til å gå inn for et forbud. En måned senere satt jeg og så på tv at statsministeren, forsvarsministeren og utenriksministeren annonserte at de ville ta initiativ til et internasjonalt forbud.

Da tenkte jeg: YES! Vi klarte det!

ukeadressa@adresseavisen.no