Han spenner lærstøvlene fri for snø mot hytteveggen. Han går inn og tenner en parafinlampe, fyrer i ovnen og setter seg på en krakk ved bordet med den grå voksduken.

Det er den tiden på døgnet da et blått teppe brer seg over verden, og han sier jeg må forstå at dette ikke kan forklares med noen få ord, noen setninger eller i et enkelt intervju. Det handler om århundrelange tradisjoner og om reindrifta som kulturbærer. Ja, sier han, det handler om å bevare et helt folk.

Viddas sønn: Arvid Jåma vil ikke ta imot en stor erstatning, fordi: - Jeg selger meg ikke på den måten der, dette handler ikke om meg, men om framtida for mine etterkommere. Foto: Åge Winge

- Nå skal vi tvinges til å redusere driften og dermed vår kulturelle identitet. Jeg vil gå så langt som å kalle det nykolonialisme.

Glemt i hallelujaen

Her oppe på fjellet er vi i utkanten av hans eget «fjøs». 2500 kvadratkilometer beiteland bestående av skog, vidde og fjellvann, en times tid med bil og snøskuter fra familiens lille hus på Verrastranda på Fosen.

Han skulle følge et gaupespor den morgenen i forrige uke da sønnen Tom Mathias som snart skal arve siidaandelen, driftsenheten, ringte og refererte nyhetene om at Statkraft likevel hadde besluttet å bygge Europas største landbaserte vindkraftanlegg.

278 gigantiske vindkraftturbiner. Veier. Kraftgater. Grøfter. Veikanter. Dreneringsrør. Biltrafikk. Brøytemaskiner. Turisttrafikk.

Han blir sjelden sint, sier han, men den morgenen ble han så nedstemt at han brukte noen timer på å se i veggen.

- En tredjedel av vinterbeitene våre vil gå tapt, men på pressekonferansen ble det ikke nevnt med et ord at utbyggingen rammer sørsamiske interesser.

- Det er en skam. Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å kjempe mot storsamfunnets arealkrav, og nå virker det som om jeg må bruke hele min levetid på dette.

Sårbar kultur

Han legger et stykke røkt laks på et polarbrød, og med lavmælte ord knytter han et resonnement om at Norges forpliktelser til å ta vare på sørsamene som urbefolkning bare er tomme ord når det kommer til stykket.

Jåma frykter vindmøllene er begynnelsen på slutten for reindrifta på Fosen, og da vil den samiske kulturen også forsvinne i dette området, sier han.

Sørsamene er en minoritet i minoriteten, det opereres med et tall på et par tusen sørsamer, og språket, som er like forskjellig fra nordsamisk som det tyske språket er fra det norske, snakkes av kun mellom fem og åtte hundre personer, og anses som sterkt utrydningstruet av Unesco. Og samene på Fosen befinner seg i ytterkanten av sørsamenes områder i Norge og Sverige.

Klanen: Arvid Jåmas siidaandel på Fosen. Bak fra venstre: Arvid, Berit, Bjarne, Naina, Karoline, Peder. Foran fra venstre: Saile, Eila, Tom Mathias med Miesie, Nils Isak og Sissel. Foto: Privat

På Fosen er det to sijte, grupperinger, med til sammen seks siidaandeler, driftsenheter. Hans egen gruppe holder til på Sør-Fosen.

- Jåmaklanen, smiler han og teller på fingrene. Det er han, kona, tre barn, barnebarn, onkelbarn. Tre siidaandeler. Tjuefem personer.

Forsker på eget folk

Arvid Jåma omtales som en skarp intellektuell av de som kjenner ham, og han har brukt mye av sitt liv på å kartlegge kulturminner og sørsamiske slekter for å dokumentere samisk tilstedeværelse. En nødvendighet, sier han, fordi historikere på begynnelsen av nittenhundretallet brukte harelabb for å komme fram til at samene sør for Namdalen egentlig var «innvandrere» som hadde trukket sørover først på 1500-tallet.

Han har gått gjennom de fleste kirkebøkene fra Rana i nord til Engerdal i sør, bøker fra 1600-tallet hvor hans eget folk er omtalt som «finn» eller «lapp». Han har funnet over 20000 samiske navn som han har systematisert i familier og slekter, og mange av dem har han fulgt sporene av helt opp til vår tid.

- Du får stadig vekk telefoner fra folk som vil finne sitt opphav?

- Det har vært mye hysj-hysj opp gjennom historien, for mange var det tabu å bli forbundet med samer, men nå er tidene forandret og mange er interessert i å finne sin herkomst.

- Her om dagen fikk jeg telefon fra en dame sørpå som lurte på om det kunne være noe i at mannen hennes var av samisk slekt, og det var han, men det hender jeg må skuffe dem og fortelle at jeg ikke finner noe belegg for at de har samisk blod i årene.

Flere av personene han har funnet, har han sporet tilbake til sin egen slekt, og i varmen fra vedovnen blandes fortellinger om samer som dro med reinsflokkene til steder som Bykle, Eidsfjord, Lofthus, Tinn, Rjukan og Valdres.

Noen ganger tar han seg inn, spør hvor vi var, hva det egentlig var jeg spurte om, før han fortsetter på et nytt spor som ender i at villreinstammen på Hardangervidda opprinnelig er tamrein som i sin tid ble importert av samer som senere ble fratatt sine enheter og i stedet måtte jobbe som reingjetere i norske tamreinselskap.

Historien er full av skammelige overgrep mot den sørsamiske befolkningen, sier han, og så sent som på førtitallet ble reinflokker slaktet ned foran øynene på sørsamer for å beskytte villreinen fra «genetisk innblanding».

- Hvorfor ble du ikke historiker, i stedet for å drive med rein?

- Jeg ville være ute i naturen og føre videre den arven jeg var en del av. Mine foreldre var snille og omtenksomme, men det viktigste jeg fikk fra dem var stoltheten over å være same, forståelsen av at vi har vår egen historie og våre egne rettigheter.

Fra Nærøy til Fosen

På senvinteren 1949, samme år som han ble født, flyttet foreldrene Emilie og Peder reinflokken fra Høylandet og Nærøy til fjellbygda Sela i Verran hvor de overtok reinbeitet etter noen slektninger.

Liten gutt: Arvid Jåma fire år gammel. På taket av gamma ved Sandvatnet. Foto: Privat

Jåmas første minne. Han var to og hadde stabbet seg bort mot en råk i elva, og moren fulgte sporene og fant gutten som hadde en fot gjennom den tynne isen. Ved å åle seg fram på skiene fikk hun festet skistaven i klærne til gutten.

Jåma ler og sier han fortsatt kan kjenne den følelsen av å bli dratt opp av vannet, men så har han jo også hørt historien gjenfortalt mange ganger. Som barn fikk han ørene tytet full med historier som formet hans samiske identitet.

Om Marta Marie som kjente hver stein i landskapet på Nærøy. Om tippoldefaren som var reineier i fjellene mellom Osen og Jøssund, en nomade som ble reinløs og fattig etter ulvens herjinger. Om bestemorens søster som mistet alt, og som gikk rundt om i fjellet og slo i hjel rein som var skambitt av rovdyrene.

Og historiene om oldefaren John Eliassen Boere fra Foldereid. En legende.

Bjørnekamp på bare nevene

John Eliassen Boere var en viden kjent bjørnejeger som skal ha skutt 49 bjørner alene og til sammen over hundre bjørner sammen med sine brødre. En sommerdag rundt 1890 ble John tilkalt for å jakte en bjørn som hadde slått ned en hest, og John dro av gårde med sin Remington en-lader-børse. Men denne gangen skadeskjøt han bjørnen, og det ble en kamp på bare nevene.

Legenden: Oldefar John Eliassen Boere. Samepolitiker, språkforsker og bjørnejeger. Med bare nevene bekjempet John en bjørn. Foto: Privat

- Bjørnen rev løs Johns bicepsmuskel som ble hengende i det ene festet, bjørnen bet nesten av ham den ene lårmuskelen og slo hull i bukhinna, og bjørnen rev av ham nesten hele skalpen som ble hengende over øyenbrynene. Men sammen med hunden klarte John å drive bjørnen over et stup.

Med fuktig torv over lua, for å holde skalpen nede, kom oldefar John ned til bygda hvor han møtte sjokkerte slåttefolk som fikk beskjed om å dra tilbake til den ihjelslåtte bjørnen for å hente galle fra bjørnens mage som John kunne helle innpå sammen med noe seks-og-nitti sprit.

På stedet hvor John møtte slåttefolket, ble det i 1964 satt opp en minnebauta over Jåmas oldefar, som var mye mer enn bare bjørnejeger.

Samenes nasjonaldag

I 1908 var John Eliassen Boere leder for Nordre Trondhjems Amts Lappeforening, og samme år deltok han i en deputasjon som møtte kong Haakon 7., statsministeren og landbruksministeren for å klage på samenes rettsløshet, med krav om blant annet skolegang og bedre kår for reindrifta i Trøndelag og Hedmark.

6. februar i 1917 var foreningen med på å arrangere det første samiske landsmøtet i Metodistkirken i Trondheim, hvor nord- og sørsamer fra forskjellige land samlet seg for å drøfte felles saker og problemstillinger. En dato som mange år senere ble samenes nasjonaldag.

Alle disse historiene har bidratt til at Jåma helt siden guttedagene har vært stolt over å være same. Men mange har fornektet sine samiske forbindelser, sier han, også i hans egen slekt hvor flere har unnlatt å sende sine barn på samiske skoler i engstelse for at det skulle ødelegge deres muligheter i samfunnet og i bygda.

Selv ble han sendt til sameskolen i Hattfjelldal som sjuåring, hvor han bodde på internat sammen med over femti andre sørsamiske unger. Fine år, sier han, selv om det på denne tiden var lite samisk undervisning.

- Men vi ungene lærte av hverandre og lekte samiske leker med lasso og reinshorn. De fleste av oss levde jo i spredte norske miljøer, og foreldrene våre mente internatskolen ville forsterke vår samiske identitet.

Etter konfirmasjonen ble Jåma mer og mer opptatt av sin samiske kulturarv og oppdaget blant annet hvordan kirka hadde vært et viktig hjelpemiddel for å bane vei for at norske nybyggere fikk utstedt skjøter på samenes land.

Gamme i fjellet: Skott, Arvid og faren Peder ved gamma i Mefjellet på 1960-tallet. Foto: Privat

Hans egen familie fikk også besøk av emissærene som i dress og slips, og med bibelen i handa, oppsøkte dem på fjellet under kalvemerkinga.

- Selv opplevde jeg dem ikke som så intense, mer som nysgjerrige menn som kom for å bo med oss i lavvoen eller i gamma, og som fikk mat og et fint opphold. Mine foreldre var nok ikke spesielt religiøse, men de trodde på Gud.

- Gjør du?

- Nei, jeg gjør ikke det. Hvis du er realist, nytter ikke det der. Men jeg deltar i kirkelige handlinger. I dag kan du jo høre på prestene, de er mer historiefortellere enn forkynnere, og nå kan du jo både klappe og flire i kirka, og det er jo veldig greit.

Press fra alle kanter

Den sørsamiske kulturen er presset fra flere kanter, sier Jåma, og siden åttitallet har den norsk rovviltpolitikken ført til at over halvparten av kalvene blir drept i et normalår.

Gaupa. Ørn. Noen streifdyr av jerv.

I februar tok de ei gaupe som var radiomerket, og ved hjelp av kartsporing og kadaverfunn kunne de slå fast at denne gaupa alene hadde tatt 11 rein på 16 dager. Fem rein på fire timer.

Jåma sier han er redd de store vindmølleprosjektene gjør at konfliktene med storsamfunnet skjerpes, slik en har sett i sørsamiske miljøer på svensk side.

- I Gällivare-området opplever samer at rein blir nedkjørt og drept av skutere, og bilder av skamferte rein legges ut på Facebook.

- I flere samebyer opplever samer knallhard hets og mobbing fra bygda generelt. Selvmord er et ømtålig tema, men jeg kjente fire ungdommer på norsk og svensk side som avsluttet sine liv på denne måten. Jeg skal ikke påstå at det skyldes problemer i reinnæringa, men det er jo nærliggende å tenke slik.

- Har du opplevd noe lignende her?

- Nei, vi har alltid hatt et godt forhold til naboene i bygda, men de fleste vet jo ikke hva jeg holder på med der oppe på fjellet.

Reineieren: Arvid Jåma i samlegjerdet ved Fiskløysa. Foto: Privat

Reindrifta består av fire sesonger, forklarer Jåma. Kalvemerking i juli og august. Tidligslakt på høsten, helst før brunsten kommer i midten av september. Når de fine fruene på Singsaker snakker om viltsmak, så er det jo egentlig smaken av brunst, ler han. Så er det snøsamling i desember og januar. Ny slakt før 1. april. Og mellom sesongene drives reinen fra beite til beite.

Stoppet skytefeltet

I 2009 fikk Jåma den trønderske natur- og miljøprisen av Naturvernforbundet for sitt brede naturvernengasjement gjennom mange år. Neste år er det førti år siden han ledet Folkeaksjonen mot skytefelt på Nord-Fosen, en allianse av samer og miljøaktivister som ble et mønster for de senere aksjonene mot Alta-utbyggingen.

Prisvinner: Trøndersk Natur-og miljøpris gikk til Arvid Jåma og Knut Derås. I midten Arve Løberg i Trønder-Avisa. Foto: Mariann Dybdahl

Den sterke motstanden bidro til at planene om et skytefelt ble stoppet, et felt som ville lagt beslag på 540 kvadratkilometer natur, omtrent et like stort naturområde som vil gå tapt med vindkraftparkene som nå skal bygges, sier han.

- Er det ikke egoistisk at noen få samer skal kunne legge beslag på store områder for å opprettholde en reindrift?

- Skal du drive med rein, må du drive på så store områder, så enkelt er det. For oss handler det først og fremst om reindriften som en samisk kulturbærer, men det handler også om reindrifta som miljøbærer. Vi produserer et miljøvennlig produkt uten tilsetninger, et produkt det ikke er mulig å produsere i landbruket, selv om det ikke er store mengder kjøtt vi produserer i dag.

Foto: Faksimile

Før var hele bygda med når reinen skulle slaktes og fraktes med hest til brygga, hvor den ble sendt med båt til oppkjøpere inne i byen. Nå er bygdeslakterne borte, og det kommer et mobilt slakteri, en trailer, opp på vidda i slaktetida. Og når reinen samles, brukes det helikopter.

Men det går en grense for teknologien, mener Jåma, det er for eksempel ikke aktuelt å bruke fôringsmaskiner med kraftfôr for å bøte på manglende beite. Da er det fjøsdrift, sier han, ikke reindrift.

Fra Verran til Sibir

Da broren Ingvald, en markert skikkelse og historieforteller av rang, døde tidligere i år, var Sela fjellkirke full av samer kledd i kofte. På syttitallet var det et uvanlig syn. Selv fikk Arvid ingen språkopplæring i sørsamisk, og da hans tre barn vokste opp, kjørte han dem én gang i uka til Steinkjer for at de skulle få språkundervisning. Nå kan de lære sørsamisk på nettet.

Jåma sier det er mye bra som har skjedd de siste årene, men det er en sårbar kultur som det er lett å ramme. I tillegg til at arealer går tapt til vindkraft, kjøper rike investorer opp områder for å lage turistsenter i plommen av flere reinbeiter, for eksempel i Skorovas. Men meninga med livet er ikke å se mannen med ljåen, sier han, det er også å drikke kaffe og kose seg. Å tenke som en same, sier han. Bruke naturen. Forvalte den. Fiske. Jakte.

Sommer i fjellet: Arvid Jåma med reinflokken på snøskavelen. Fiehlientjaahke. Foto: Privat

Snart tar sønnen over drifta av siidaen. Han er advart, sier Jåma, men han er glad for at sønnen tar opp arven. Selv vil han gjøre ferdig den boka han har jobbet med i mange år, om samisk historie og slekter, bare han blir ferdig med forskninga. Og så vil han reise til Sibir hvor 23 forskjellige urbefolkningsgrupper driver med rein.

Han har vært der to ganger tidligere, det er tjuefire år siden sist, og han husker små samfunn hvor mennesker gikk til grunne i alkoholisme etter å ha fått dyrene sine slaktet ned av geologer som jobbet for olje- og gassutvinning. I byen Kanti-Mansijsk endte Jåma opp på podiet hvor han som representant for det norske samefolket talte til 5000 mennesker som ikke hadde våget å snakke om sine egne rettigheter. Fem minutter var satt av til sørsamen fra Verran, men han brukte en halvtime på å snakke om Sametinget hjemme og om urbefolkningens rettigheter. Etterpå ble han møtt med stående applaus og ble omfavnet av gråtende bestemødre som sa det var første gang de hadde turt å vise følelsene sine på denne måten.

Saksøker Staten

- Men her hjemme er slaget mot vindmølleparken tapt?

- Å nei. Jeg vil reise saken i rettsapparatet, så får vi se om ILO-konvensjon nummer 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet, er verd blekket den ble skrevet med da Norge ratifiserte konvensjonen.

- Hvis ikke blir dette det siste eksemplet i rekken av norsk kolonialisme.

- Men hvorfor ikke ta imot en erstatning, leve livets glade dager?

- Jeg selger meg ikke på den måten der, dette handler ikke om meg, men om framtida for mine etterkommere. Så enkelt kan det sies.

Og når det store samejubileet arrangeres i Trondheim neste år, som markerer at det er hundre år siden det møtet som hans egen oldefar, bjørnejegeren og samepolitikeren John, var med på å legge grunnlaget for, ser han ikke bort fra at det kommer en armada av snøskutere for å stoppe anleggsarbeidet.

age.winge@adresseavisen.no