Et godt skihopp sitter i hodet, sier Arnold Lund. Syttifireåringen trekker på seg hoppdrakten, går ut av garderoben og løper noen få meter ute på sletta. Noen knebøy. Noen små hopp. Han ser opp mot toppen av trettimetersbakken og sier det mentale skiftet skjedde på midten av nittitallet, da spurte han seg selv om hvorfor han ikke kunne bli verdens beste i sin klasse.
- Du kan slå både den ene og den andre hvis du overbeviser deg selv om at det er mulig. Det sitter i hodet. Du må tenke positivt og angripe som om du er best i verden! Etterpå hoppet jeg fem meter lengre med én gang.
Sitt første VM-gull tok Arnold i amerikanske Steamboat Spring. 1996. Han hoppet bakken ned og satte et perfekt nedslag.
Siden har det blitt syv VM-gull. Ni sølv. Fire bronse. I tillegg til noen medaljer i kombinert. Og et utall fjerdeplasser, ler Arnold.
- I mange år ble jeg kalt «fyran» av svenskene. Nå kaller de meg for «medaljøren».
Arnold har deltatt i de fleste verdensmesterskap for veteranhoppere siden 1992. Hoppingen har brakt ham verden rundt, sier han. To ganger i Russland. To ganger Polen. To-tre ganger i Slovenia. Tsjekkia. Estland. Flere ganger i Finland og Sverige. Tyskland. Østerrike. Sveits.
Men det artigste VM, sier han, var i Russland 1998. Det var bra kona var med, sier han, hvis ikke ville han ikke blitt trodd. I byen Lysva, noen mil øst for Perm, kom 15 000 mennesker for å se på rennene, og hopperne ble transportert i en kortesje hvor politibiler med blålys sørget for at både bil- og togtrafikk stanset for å slippe veteranene fram. Det var bare flytrafikken som ikke stanset for oss, ler Arnold.
Startet da han var fem
Arnold begynte å hoppe på ski da han var fem, så fort det la seg litt rim på jordene hjemme i Viggja brukte han pløyekantene som hopp for de korte «granpinnene» som faren hans hadde laget.
- Jeg lærte tidlig at jeg skulle hoppe med stil, ikke krøke, men legge meg frampå skia, og det hendte jeg kom ned på brystkassa med ødelagte ski. Til slutt måtte faren min sage av sine egne rødmalte bjørkeski for at de skulle passe meg.
Arnold var sju da han fikk sine første hoppski. Han hadde talent og vant noen skolerenn, men Nils Arne Eggen, fotballtreneren, var uslåelig, sier Arnold, og Harald Bye fra Skaun var toer, mens førti-femti andre ungene sloss om tredjeplassen.
På femtitallet var det bare hopp, sier Arnold, det var ikke noe langrenn for unger den gangen, og alpint eksisterte nesten ikke. Det var hopping og hopping og hopping.
På ryggen i Bratta
Arnold hadde bare ett par ski, hoppskiene, og de brukte han også til påsketurene på Hemnkjølen. I bare badebuksa kjørte han ned fra Omnsfjellet med en kompis stående bakpå skiene.
Sånn holdt Arnold på til han var fjorten, da han ble tatt av en vindføyk og kom ned på ryggen under trening i Bratta, en bakke bortenfor stasjonen på Orkanger.
- Jeg knakk begge skia og lå der bevisstløs med alle eiendelene strødd utover bakken. Jeg var borte et kvarters tid og etter det hoppet ble det mindre hopping.
Dårlige vintre, sier han. Gymnaset, sier han. Hadde ikke hoppski, sier han. Arnold dro til sjøs.
Lenge trodde han det skulle bli med de 37 meterne som var hans personlige rekord, men nærmest på impuls, mens han jobbet som lærer i Kolvereid, kjøpte han et par hoppski av hopplegenden Toralf Engan på sportsbutikken Axel Bruun i Trondheim.
Arnold ble med på bedriftshoppinga som ble startet på sekstitallet av den nå avdøde Rolv Elvenes. Elvenes, som var en ildsjel i hoppmiljøet, har mye av æren for at mange veteranhoppere fortsatt holder på, sier Arnold. Selv var Elvenes en litt skummel hopper, og flere hoppdommere snudde seg bort i skrekk da Elvenes nådde hoppkanten.
Joda, sier Arnold, hopp er jo en litt tøff sport. Jada, sier han, det har da vært noen småskader.
Like før Sankt Peter
Arnold har brukket begge leggene i hoppbakken, og begge hendene, og et brudd i ryggen, og de fleste ribbeina har nok gått. Men verste var vel det lårbeinsbruddet under et bedriftsrenn i Gåsbakken.
Arnold traff ei isrenne nede på sletta, og da han skulle stanse forsvant begge skiene under ham og han sklei på siden til han traff en telefonstolpe nede ved veien. Knærne var langt forbi ørene, husker han, og det smalt som et geværskudd idet lårbeinet ble smadret.
Det var ingen ambulanser i nærheten, så de andre hopperne tilkalte drosjesjåfør Torleif Engan, søskenbarnet til Toralf, storhopperen, og på vei til sjukehuset kjørte Torleif hjemom for å hente fire Paralgin Forte til Arnold. Når Arnold tenker seg om, kan han fortsatt kjenne på de intense smertene under den to timer lange bilturen på gjennomslagsføre fra Hølonda og inn til byen. Men da oversykepleieren ville klippe av ham hoppdressen, blånektet Arnold, og hoppdressen ble vrengt av kroppen hans til noen høye vræl.
- Et stort flak av lårbeinet hadde skjært seg inn i låret og var bare millimeter fra hovedpulsåra. Nærmere Sankt Peter kommer du ikke uten å hilse på ham personlig, forklarte legen. Det var forresten i den samme bakken jeg gikk rundt og brøt anklene noen år senere.
Nektet rullator
- Men ellers har det gått fint?
- Jada, men jeg hadde et litt skummelt fall i femtimeteren i Folldal også, det er ikke så lenge siden. Jeg ble slått bakover i overgangen og ryggen traff en iskul. Jeg ble liggende på sletta og Inge Skjærvold, en kompis fra Melhus, hoppet umiddelbart etter for å sjekke hvordan det gikk med meg. Inge traff den samme iskulen og ble liggende urørlig noen meter bortenfor meg, men jeg krøp meg bort til ham og fikk banket luft i kroppen hans.
Der nede på sletta foreslo Arnold at de skulle selge hoppskia, og i stedet kjøpe seg rullator. «Ikke farsken», svarte Inge etter å ha fått tilbake pusten.
- Kan du beskrive det perfekte skihopp?
- Du må kun tenke på det du skal gjøre på hoppet, det er der alt skjer. I mange år har jeg vært en halvmeter eller en meter for sein på hoppkanten, av den enkle grunn at jeg er nesten blind på et øye. Jeg skal egentlig ikke kunne hoppe på ski, sier dem, jeg har jo ingen avstandsbedømmelse. Jeg ser ikke hoppkanten.
Det hender de andre hopperne legger ei rød lue på hoppkanten for å gjøre det litt enklere for Arnold, men det er jo ikke alltid han ser lua engang, sier han. Men etter at han ble eldre, har han begynt å gi litt blanke.
På Høylandet, da han brøyt av foten den andre gangen, hadde Arnold et jækla bra hopp i første omgang, og da han ville hoppe bakken ned i den andre, glemte han seg og løfta hælene på hoppet. Du må aldri hoppe med tærne, forklarer han, da får du lett en rotasjon som gjør at du går rundt og kan havne på hauet.
Alltid hel fot
- Du skal sitte på hel fot, holde overkroppen helt i ro og se på hoppkanten - hvis du ser den, da - og skyve til med hele foten på hoppet. Da kommer skia opp av seg selv, du må stole på at de kommer, og da får du et perfekt hopp om du kommer deg over skiene. Da kjennes det som en evighet, du får så god tid at du kan tenke deg om før du setter nedslag.
Kicket, sier Arnold. Spenningen. Og et flott skihopp er jo så vakkert å se på. Han hopper med klassisk stil. Skiene samlet.
Hendene langs siden. Ingen moderne V-stil. Arnold er en god gammeldags stilhopper, men svakheten er at han bruker føttene for lite. Han er for snill på hoppet.
Derfor har han trent litt styrke i treningsstudio før dette mesterskapet. Han har også 700 kilometer på ski i lysløypa. Skifølelse, sier han. Balanse. I tillegg har han noen hopp i sommer. Og noen få i vinter.
Det er det gode miljøet blant veteranene som er den viktigste grunnen til at han fortsatt holder på med dette. Svensker, finner, russere, tyskere, amerikanere.
Men etter NM i Knyken for tre år siden ga han bort seks hoppdresser og noen skipar. Han bestemte seg for å legge opp, men hadde et par ski på luringa. Og da Knyken ble årets VM-arena, måtte han bare bli med et år til.
Og innerst inne har han fortsatt en drøm om å slå sin personlige rekord på 54 meter. Men ikke i dag.
I dag er det 30-metersbakken som gjelder.
Nå gjelder det
Arnold går opp trappa. Forbi dommertårnet. Forbi hoppet. Opp til det lille platået på toppen av bakken hvor den ene veteranen etter den andre lirker seg ut på bommen.
«Nummer 88, Arnold Lund, sitter klar», sier speakeren.
Arnold blunker med øynene, skibrillene har han glemt nede på sletta. Han fester blikket mot hoppet, skyver fra.
Men denne gangen ligger det ingen rød lue på hoppkanten og Arnold blir litt sen i satsen.
21 meter i første omgang. 22 i den andre.
Nede på sletta rister Arnold på hodet. Han låser seg når han får et startnummer på brystet, sier han. Han sier det er helt motsatt med kompisen Svein.
Svein vinner gull i sin klasse.
På Arnold blir det ingen VM-medalje.
Denne gangen.