Riktignok inneholdt ikke mappa hos Politiets overvåkingstjeneste stort mer enn en knekkebrødoppskrift. Likevel er det ikke verst at Tor Langbach var sjef over alle landets domstoler, da den mest omfattende massedrapssaken i landets historie skulle avvikles i 2012.

Neste uke starter en ny rettssak. Norges største folkefiende saksøker Staten for brudd på menneskerettighetene. Anders Behring Breivik, terroristen som tok livet av 77 uskyldige mennesker, mener han soner under umenneskelige forhold. Det er til å gråte av, kan man tenke. Falle sammen i raseri. Brøle i avmakt.

- Den tullebukken, sier Tor Langbach.

- Men i norsk kontekst har jo fyren ekstreme soningsforhold, så i et menneskerettsperspektiv er det vel greit nok.

- Det lugger vel litt i rettferdighetsoppfatningen hos mange?

- Jo da, hvis du ser på soningsforholdene de fleste andre steder i verden, så er det klart at han har det jævlig bra. Det interessante er isolasjonen. Det foreligger ganske ny forskning på dette, og i lys av mulige skadevirkninger er det helt ok å se på det. Nedsida er naturligvis at vi må høre om den mannen på nytt. Men sånn er det bare.

Anders Behring Breivik mener Staten bryter menneskerettighetene.

Vogt Dæm for Hunden

Så sånn er det. Det var det vi lurte på, da vi balanserte med livet som innsats på hålka langs innkjørselen til et hvitmalt hus, kastet et blikk på skiltet «Vogt Dæm for Hunden», en langhåret schæfer som snart skal vise seg å være en veloppdragen politihund med høydeskrekk. Og nå har vi også hilst på eieren, en avslappet fyr som byr på en kaffekopp før han synker ned i sofaen, tar en sup og drar en gjesp.

Tor og Birk. «Den jævla bikkja» er blitt en trofast og elsket følgesvenn.

- Men med Behring Breivik, om skadevirkningene hans kom før eller etter isolasjon - det er vel ikke så greit å vite?

- Nei, det hadde nok vært et tungt stykke arbeid for en psykolog å få orden på den kroppen der, såpass spesiell er han jo, sier han med et aldri så lite understatement.

Så er det bare veggklokkas insisterende tikking som forstyrrer den solfylte roen i stua. Vi lar terrorist være terrorist og tar heller en titt på utsikten over Ringvebukta, der lille Tor tok sine barndoms svømmetak og lekte livsfarlige leker den gang på 50-tallet da de voksne lot ungene få holde på i fred og ro.

- Vi løp mellom husene og holdt på for oss sjøl. I dag ville det vært ramaskrik.

Underslaget

Her han sitter, befinner han seg ikke mer enn et kjerringkast unna barndomshjemmet, det karakteristiske «tårnhuset». En vakker, men ganske primitivt utstyrt kåk uten vannklosett eller andre fasiliteter før langt utpå 70-tallet.

- Det var bestefaren min som i sin tid kjøpte området her nede og fikk bygd huset. Men så kom han litt uheldig ut. Bestefar var fylkeskemner og hadde ansvaret for Domkirkens menighetskasse. Ei kasse som ved nærmere ettersyn viste seg å være helt tom, for han hadde jo foretatt Norges største underslag på slutten av tyvetallet, forteller mannen i sofaen uanfektet med et nytt lite understatement.

En skandale. En gedigen skandale. Det meste ble tatt fra familien til erstatning, men huset ble ført over til bestemoren og dermed værende i familien.

- Litt av en familiehistorie for en dommer!

- Ja, jeg kom tidlig i kontakt med strafferetten, kan du si, konstaterer han tørt. - Men dette var jo et stykke før min tid ...

Lille Langback. Lykkelig fireåring en sommerdag i Ringvebukta.
Litt eldre. Med båt og en vodka på innerlomma.

Det samme kan ikke sies om faren, for ham ble konsekvensen et avbrutt legestudium. Dermed ble Tor Langbach i stedet sønn av en bygningsmaler og har i sin tid selv malt et hus eller to, før jussen til slutt slukte ham med hud og hår.

Fra blazere til banansjauing. Og tilbake.

Men han lot seg ikke fortære i én jafs, i første omgang ble det med en liten forsmak. Etter ett år med jusstudier i Oslo hadde han fått nok av sine medstudenter fra Bærum og Oslo 3.

- Miljøet på jusstudiet var kvalmende i ‘68, med masse arrogante oslofolk. Spørsmålet var bare hvilken gren av Høyre du tilhørte.

- 1968 var jo et veldig politisk år?

- Nei, det var ikke kommet til Oslo ennå.

Jusstudiet den gangen var forferdelig uappetittlig. Jeg slutta.

Han sier det nesten litt trassig, på vei tilbake fra kjøkkenet hvor han har hentet seg en ny kopp kaffe. Det hjelper, gjespingen avtar over den løse svarte T-skjorta, et antrekk som passer en laidback mann, trygg på seg selv. Og ikke minst - en bluesmann. Om et drøyt døgn skal han stå på scenen på Rockheim med bassen, litt tilbaketrukket på bassist-vis, ganske sannsynlig i svart skjorte over svart T-skjorte over svart bukse da også. Eller kanskje dongeri. Ikke noe fancy. Ikke marineblå blazer.

Den gangen i 1968 snudde han ryggen til blazerne og dro tilbake til Trondheim, giftet seg, fikk barn, gjorde unna militæret og leste på si. Og tjente penger på sjauing hos Banan-Matthiessen. Da han to år seinere dro tilbake til Oslo, var det til et studium i stor politisk endring.

Gitaren har vært med ham gjennom hele livet. Her en jamsession på studenthybelen på Kringsjå. Tor til venstre.

Nå fant han EF-engasjementet, idealismen, juss-bussen, nå fant han inspirasjon. Og til slutt, en junidag i 1975, fant han seg selv vaklende ut fra «Det Kongelige Frederiks Universitet» som han selv sier, med et vitnemål i den ene hånden og en togbillett til Trondheim i den andre.

Og så tar han fatt på sin faglige reise.

En djevelsk advokat

Tor Langbach har nok forsvart mang en skurk i sin tid som skrankeadvokat. Han hadde rykte som djevelsk god, kanskje Norges beste forsvarsadvokat. Men selv etter at han la fra seg forsvarerkappen og ble dommer og til slutt endte opp som sjefen for alle landets domstoler, har han hatt dette snevet av djevelens advokat i seg. Stilt de kritiske spørsmålene, som organiseringen av det norske rettssystemet (det er altfor mange og små enheter til å utvikle spisskompetanse!!), som straff inkludert tvungen behandling for psykisk utilregnelige gjerningsmenn (det er ikke riktig at de slipper ut om de er blitt friske). Men i det siste har han tenkt seg om en gang til, etter å ha sittet i Tilregnelighetsutvalget, som ble nedsatt i etterkant av Behring Breivik-saken.

- Jeg satt der blant annet med en etiker og en filosof. De gutta der hadde mye artig å bidra med.

- Så du har endret mening?

- Det er en av få ting jeg har lært av min gamle far: At den som er i stand til å innta et standpunkt, må også være i stand til å fragå det. Det volder meg mindre og mindre bry. Det kan jo ha noe med alder å gjøre.

I unge år var nok djevel-snevet mer markant, i hvert fall såpass radikalt at det kvalifiserte til en mappe hos Politiets overvåkingstjeneste.

- Jeg hadde ei mappe hos POT, ja, men den var veldig liten,

Han sier det nærmest unnskyldende.

- Hva sto det?

- For det første var det en veldig god oppskrift på knekkebrød. Hvorfor den lå der, aner jeg virkelig ikke! Men mappa ble nok opprettet fordi jeg i løpet av studietida var blitt militærnekter. Og da jeg senere fant ut at jeg ikke var pasifist likevel og søkte meg tilbake til Forsvaret, ble det møtt med den største skepsis.

Unge Langbach (t.v) på rekruttskole i Fredrikstad.

- En infiltratør!

- Ja. Og da jeg kom til Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk og ble leder for Norsk Tjenestemannslag der, ble det ordentlig skummelt. Attpåtil søkte jeg meg senere til sosialkontoret, og da oste det av skepsis.

Han flirer i skjeggstubben. For POT hadde visst ikke stort å frykte, selv om han har et veldig tydelig radikalt minne fra den tida. Da han i et Samorg-møte, etter å ha hørt seg lei på bagatellmessig «møl» om 1. mai-parolen, musikk og kleskoder, trosset en viss sjenerthet, reiste seg og holdt et flammende innlegg om kapitalismen og imperialismen.

- Jeg kan ennå kjenne på den følelsen, det var som jeg hørte knivene bli slipt under bordene. Jeg fikk mitt pass påskrevet så det holdt!

Parolegrunnlaget ble vedtatt med 66 mot én stemme, den revolusjonære og smått sjenerte Tor tok trikken hjem, gikk rett til sengs. Og tenkte at «verre enn dette kan det faen ikke bli».

Tre whisky og et par pauli ord

Siden har han hatt offentlig tale som et levebrød.

- Hvordan er det egentlig å være advokat?

- Det vet jeg egentlig ikke lenger, men forsvarerrollen passet meg psykologisk veldig godt. Jeg opplevde det å være i retten som litt rock’n’roll. Det er jo fryktelig spennende når du venter på at juryen skal komme ut og svare ja eller nei.

Russell Bluesband. Bluesbassist med begge beina på jorda.

Han husker godt sin første store sak som forsvarer.

- Jeg hadde ikke sovet på to døgn, og magen fungerte ikke i det hele tatt, eller - den fungerte altfor godt! Han smiler skrått av minnet om nervene. Og så, den deilige følelsen da han kjente at alt falt på plass og han var i flyt.

Saken gikk bra. Mannen ble frifunnet, og etter kun én sak fikk Langbach tilbud om å bli fast forsvarer i lagmannsretten.

- Det var artig!

Etter alle disse årene koster han på seg et snev av stolthet, men spøker det raskt vekk: - Men jobben i lagmannsretten betød jo at åttitallet i stor grad gikk med til voldtekt og overgrep og fandens oldemor.

Innimellom kunne det kanskje bli vel spennende. I en av sine første drapssaker fikk den ferske forsvareren frikjent en mann som var tiltalt for å ha skutt en belastet kar i trondheimsmiljøet.

Han svinger innom polet og drar hjem i euforisk tilstand. Utpå kvelden, dypt nedi den tredje whiskyen, får han en telefon. Noen fra miljøet er forbannet over frifinnelsen og lirer av seg en trussel. Det burde han ikke ha gjort. Ikke til en kar rusa på faglig eufori og whisky.

- Jeg visste hvor de holdt til, fikk med en kompis og varslet i klare ordelag hva jeg mente. Det var helt sinnssykt, som en scene i en b-film på Rosendal kino. Men det funka!

Det er sånne ting man husker i ettertid.

- Det er ikke sikkert det var veldig smart. Men det funka smart! Og jeg fikk hele gjengen som klienter etterpå!

Men i det å sitte som dommer ligger en risiko man bør være klar over. Og nå snakker han alvor.

- Som dommer bestemmer du jo når folk skal åpne nebbet og når de skal kneppe igjen. Du kan utvikle en del diskutable egenskaper av slikt, eller styrke dårlige man har fra før.

- Man blir litt Gud?

- Noe i den retning. Man kan bli veldig styrende. Som forsvarer også. Det får jeg litt pes for hjemme. Jeg har lett for å si: «Ja. MEN …» og komme med motargumenter. Folk som har jobbet som forsvarere i noen år, blir jo ganske spesielle.

- Så du klarer ikke å gå inn i en samtale uten å argumentere?

- Jeg er blitt gjort veldig bevisst på det, ja. At det er en side ved meg som det går an å jobbe litt med.

Han smiler selvironisk fornøyd. I nesten to tiår har han hatt noen som setter ham på plass. Det gjør godt. Og det var da Hanne ble alvor at han ga seg som forsvarer.

- Hun nektet å bo sammen med en advokat. Så jeg ble dommer, som hennes far. Hehe.

Flukten fra sykehuset

Men lykken sto ikke den kjekke bi, sånn med én gang. Tre dager etter at Hanne flyttet inn, stupte han. Gikk i bakken som et slakta dyr i løpet av sekunder. Virus på balansenerven. Sykmeldt i to måneder.

- Det var litt av en velkomst for Hanne.

- Men praktisk for deg?

- Jo, men jeg trodde jo at jeg hadde fått hjerneslag. Det var fælt.

I fire dager lå han på sykehuset før han regelrett rømte.

- Det var fullstendig galskap. En fyr i nabosenga dreiv og dealet narkotika, og i gangen lå det en og hylte konstant. Det var ikke noe sted for meg.

Men de som så Tor Langbach sjokke rundt på den tiden, kan fort ha trukket noen feilaktige slutninger.

- Jeg så jo ut som om jeg var full når jeg var ute og gikk, og det gjør seg jo dårlig.

Det var i denne langvarige sykmeldingsperioden at han fikk seg en overraskende hobby som ennå er tydelig sporbar rundt huset.

- Jeg måtte ha noe å gjøre, så da satte jeg opp et par fuglebrett, kjøpte meg fuglebok og prøvde å lære meg navn på fuglene. Før kunne jeg kråke, skjære, måse og småfuggel. Jeg hadde i grunnen ikke plaget naturen mye med mitt nærvær tidligere. Men nå kan jeg gjenkjenne de fleste fjærkre på lyden, uten å se dem. Rødstrupa trives best på bakken, så den ser jeg ofte når jeg sitter på kontoret nede.

Hjemmekontoret. Her tilbringes arbeidsdagene.

Tor Laidback

14 trinn ned, klokka halv ni sharp, hver eneste arbeidsdag. Rutinen er like klar som støvsuginga klokka tolv. For hver dag klokka tolv kommer sola inn gjennom kjøkkendøra og lyser inn på stua hvor «den helvetes bikkja» (trofaste Birk) har røyta så det holder. Så hver dag tar han en runde med støvsugeren, den står klar med støpselet i.

- Er du blitt huslig?

- Helt nazi! Forferdelig!

- Men ellers er du en avslappet fyr?

- Jeg innbiller meg det sjøl, bortsett fra når jeg periodevis er på grensen til å være manisk. Og dette bygger jeg ikke på selvinnsikt, men påført innsikt.

Hva var største endringen livet tok da Hanne kom?

Han skifter stilling i sofaen, tier. Tier lenge.

- Det var da faen til spørsmål. Jeg har ikke noe godt svar, det er litt merkelig. Noe med å bo sammen med et menneske man er glad i. Nei, det var faen til spørsmål. Et typisk Hanne-spørsmål, hun er familieterapeut.

Men én ting kan han i hvert fall fortelle om. Hver mandag kveld klokka åtte setter de to seg ned og snakker om forholdet.

- Det har vært et spennende og klokt grep. Det å snakke om relasjoner er vel ikke der vi mannfolk er best på. Men det anbefales!

Et hull i tida

Så hva vil man da, etter å ha hatt et over gjennomsnittlig rikt yrkesliv, med blomster som Per og Veronika Orderud, Thomas Quick og Anders Behring Breivik i knapphullet, samt en hel del forbrytere, mordere og løgnere i sekken. Kanskje er det ikke så rart likevel, at svaret blir som det blir.

- Jeg vil ha et fredelig og godt liv. Med bikkje og kvinnfolk og hus. Og turer til setra i Vågå.

Setra i Vågå - der de tidløse dagene leves.

Da kan man jo fort ta feil og tenke at dette er en mann som ikke gjør stort annet enn å snekre fuglekasser og gå tur med bikkja. Sånn er det jo ikke. Men han elsker det hullet i tida, hvor han verken er dommer, eller advokat, eller direktør eller noe annet. Bare en gubbe på ei seter. Aller helst en døl.

- Vi prøver å være der så mye vi kan. Når vi tar av på Sel og kjører over Selsrusten, da er tid bare noe som er, sier han. Eller - det han egentlig sier: «Når vi tek åv på Sel og kjøre ove Selsrusten og neiott-a-dale.» Han påstår til og med at de to gjerne snakker dølamål seg imellom når de er der oppe på setra, utenfor verden.

- «No går jeg ut i fjose og snikre, Hanne», kan jeg si da.

- Selv om du ikke er praktisk anlagt?

- Der oppe er det annerledes, der er det mange praktiske ting.

«Mange praktiske ting» kan visst direkte oversettes til fuglekasser. Rundt 40, vil han tippe. Så nå er det egentlig ikke plass til flere.

Apokalypse!! Nå?

Tor Langbach er en vennlig fyr, sier alle som kjenner ham. En likandes type som snakker med hvem som helst. Men få har tvilt på at han har brodd. Nå er han imidlertid mest bekymret for om besøket har brodder. Han er bekymret for den klumpete glatta utafor døra. Veldig bekymret.

- Stemmer det at du er en katastrofetenker?

- Hvor faen har du hørt det!?

- Så det stemmer?

- Ja, det stemmer. Jeg ser bestandig for meg det verste som kan skje. Kanskje henger det igjen fra barndommen. Faren min var tilknyttet Sivilforsvaret, så huset var fullt av håndbøker om atomkrig, bakteriologisk krigføring og sånne ting som jeg leste fra perm til perm. Jeg og kompisene begynte til og med å grave tilfluktsrom.

Så ille er det ikke lenger, men fortsatt forbereder han seg alltid på det verste.

- Jeg var på et Statoil-anlegg en gang og fikk beskjed om at jeg måtte bruke trappegelenderet, fordi det skjer 50-60 dødsfall i trapp i Norge hvert år. Siden har jeg klamret meg til gelenderet!

- Det er jo en del å bekymre seg for om dagen. Hva med store ting, som flyktningsituasjonen?

- Jeg kan holde i rekkverket når jeg går ei trapp. Jeg kan telle hvor mange skritt det er til hotellets nødutgang, i tilfelle det blir røyklagt. Sånne ting. Litt nevrotisk. Men flyktningsituasjonen kan jeg ikke gjøre noe med. Dessuten er jeg kvart innvandrer sjøl, bestefaren min kom fra Nord-Finland. Men jeg bruker ikke så mye energi på ting jeg ikke kan få gjort noe med, jeg bare innretter meg praktisk og klokt mot de katastrofer som kan oppstå i hverdagen.

Men den er ikke gæli, hverdagen. Bøker å skrive, føggel å titte på.

Katastrofen får vente til en annen gang.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no

HER KAN DU LESE MER I UKEADRESSA

HER KAN DU LESE FLERE UKEPORTRETTER