Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre mann til å lede treningene. Han har en så klar og fin stemme.

Hver tirsdag klokken kvart på to bærer 85 år gamle Knut Lind en kassettspiller inn i gymsalen på den gamle befalskolen, mens kameratene gjør seg klar i garderoben.

Møt to av gutta i dag: På benken

Alt går litt saktere nå enn før, forklarerer han, men presis klokken to står de alltid på linje. Den var litt rettere før enn nå, men den er fortsatt en linje.

Dagens trening er litt spesiell. En treningskamerat har gått bort og skal hedres. Han satt i rullestol de siste årene, forklarer Lind, men fordi treningene var ukas høydepunkt insisterte han på at kameratene spente ham fast til ribbeveggen med et belte så han i det minste kunne gjøre armøvelsene.

Ett minutts stillhet.

Lind går bort til kassettspilleren. Klikket. Suset. Den klare stemmen:

«Første rekke venstre! Marsj venstre!»

Tysklandsbrigaden

Veteranene i Trondheim: Fra 1947 til 1953 ble over 50 000 norske vernepliktige sendt til Tyskland for å støtte de allierte styrkene i å oppløse den tyske militære organisasjonen. Siden har noen av dem holdt sammen.

I årene 1947 til 1953 ble over 50 000 norske vernepliktige sendt til Tyskland for å støtte de allierte styrkene i å oppløse den tyske militære organisasjonen.

Den tyske rustningsindustrien skulle jevnes med jorden, krigsforbrytere skulle straffes og nazister renskes ut av det tyske offentlige liv, administrasjon og skole. De norske soldatene skulle først og fremst bidra til ro og orden - og gi myndighetene makt til å handle. En fredelig okkupasjon som skulle sikre at et diktatur ble avløst av folkestyre.

Hver tirsdag: Asbjørn Overrein hadde tenkt å stå over dagens trening på grunn av sykdom i familien. Men han fikk beskjed om å komme seg avgårde. Fordi de ukentlige samlingene betyr så mye for ham.

Samtidig skulle de norske tysklandsbrigadene øve. Det var disse soldatene som skulle utgjøre stammen i den nye norske hæren som skulle bygges etter den katastrofale nedrustningen før andre verdenskrig. Brigadene ble også en forløper for de mange FN-oppdragene Norge senere skulle delta i, men veteranene ble spredt uten å ha en organisasjon å forholde seg til.

Helt til drammenseren Erik O. Eriksen - senere kalt veteranforeningenes far - høsten 1986 arrangerte en busstur til Harz for de som hadde tjenestegjort i Tysklandsbrigaden.

Under denne turen oppfordret Eriksen veteranene om å starte veteranforeninger - og over hele landet poppet det opp foreninger som arrangerte seminarer, turer og sangkor, og som senere fikk gjennomslag for en deltakermedalje til brigadenes medlemmer.

Etter tusenårsskiftet er så godt som alle foreningene blitt nedlagt. Av naturlige årsaker. Også Trøndelagsforeningen, som hadde over 700 medlemmer på det meste. Men en liten gruppe brigademenn holder fortsatt stand.

18 medlemmer er igjen. Den yngste 81. Den eldste 89. Og øvelsene har satt seg fast i musklene som en kamerat som hilser på deg femti minutter en gang i uken.

Lyden av pust. Såler mot parkett. Ingen sier noe, kun den sterke, klare kommandoen:

«Tøy godt opp mot taket! Strekk kroppen godt ut! Krum ryggen godt nå!»

Kompiser: Kåre Forbord hjelper Knut Eliassen med t-skjorta.

Varmt vennskap

Kåre Forbord. 89. En ildsjel i kameratgjengen. Han setter seg på en garderobebenk, trekker av seg t-skjorta og hvisker:

–Du som er journalist vil kanskje ha noe negativt å skrive om?

–Tja.

–Da kan jeg underrette deg om at han der, han som står der borte og tøyer, skiftet begge knærne for en stund siden. Og han der borte er nesten er blind.

–Alle har vi noe, ler han, selv ble han rammet av et hjerneslag som gjorde ham lam på den ene siden.

–Du må ikke gi opp når livet butter i mot! Butter i mot gjør det for alle. Du må ikke gi opp, du må aldri gi opp!

Han går daglig turer. Svømmer hver fredag. Skriver treningsdagbok og følges opp av en fantastisk fysioterapeut, sier han. Og hver tirsdag trener han med de gamle brigadevennene.

Planken: Knut Eliassen har trent hele livet. 89-åringen synes treningen er viktig for formen og humøret. Kanskje enda viktigere, sier han.

–Veterantrimmen betyr alt for helsen min, mye mer enn all den medisinen jeg bruker. Jeg har trent meg frisk, sier Forbord.

Nå har han fått førerkortet tilbake. Kjører bil til trening og henter en treningskompis på veien.

–Hei, Kåre, hvordan går det?

Knut Eliassen, 89, er en tidligere sjømann. Han holder rundt skuldrene til kameraten.

–Jo da, det går ikke så verst, smiler Forbord. –Men jeg var til legen for noen dager siden, og da oppdaget han noe hjerteflimmer.

–Det er ikke noe å bry seg om, hjerteflimmer har jeg hatt i alle de år, smiler Eliassen.

–Du trodde kanskje jeg går for egen maskin. Næh. Vi går jo alle til behandling for et eller annet.

Gymtime: I tjenesten hadde de to timer gymnastikk og to timer kondisjonstrening hver uke. Nå klarer de seg med femti minutter organisert gymnastikk. Hans-Jørgen Johansen setter i gang kompisen Ivar Mule.

Underskrifter mot kondomer

Noen går til dusjen, andre til badstua med sine små historier. En av dem om veterankompisen som måtte presentere gevær foran brigadelegen.

Flere av soldatene i Tysklandsbrigaden fikk et godt og vennskapelig forhold til den tyske sivilbefolkningen, og myndighetene forutså at det kunne få konsekvenser. Derfor ville Stortinget i 1947 at det skulle deles ut kondomer, eller preventiver, til soldatene i Tysklandsbrigaden.

Noe som utløste en voldsom moralsk og politisk protestaksjon som samlet inn over 440.000 underskrifter mot det preventive tiltaket - den mest omfattende underskriftskampanje i landets historie.

Ivar Mule ler og sier han var sjåfør på befalsmessa, hvor det daglig dukket opp tyske kvinner som hevdet de var gravid med norske soldater.

Én av karene i badstua blunker og sier han egentlig kan forstå de norske kvinnene også, de som under krigen ble forelsket i tyske soldater som ofte var både kjekkere og mer høflige enn vanlige norske bondeknøler.

–Og hva hadde skjedd om tyskerne hadde invadert Norge med tusenvis av vakre kvinner?

Eliassen synger en gammel drikkevise og sier han hver uke gleder seg til å møte sine veterankompiser. Og akkurat det kan du jo spekulere på når du ser dem, ler han.

Så ler de alle sammen. Og Eliassen holder rundt kompisene, som igjen holder rundt Eliassen.

–Nakenhet er det mest naturlige av alt, og dessuten skal dere jo selge noen aviser også, ler Thor Holten. To hjerteinfarkt, sier han. Det går bra, sier han.

–Hvor gammel jeg er? Du, nå må jeg tenke meg om. Er jeg ikke 82 da?

Kåre Forbord sier han husker den første setningen han skrev i sin 7. sans. 6. februar 1947:

«Siste dag i Norge på 7 måneder. Det er 1100 mann soldater ombord - dette er min livs største dag.»

Samstemt: Hver tirsdag klokken 14.00 på befalskolen ved Festningen.

Hatet som forsvant

Han var 22 og hadde reist med et tog fra Trondheim, og på natten la de ut fra Porsgrunn med troppetransportskipet Svalbard.

Det var den kaldeste vinteren på 70 år, og han husker skip som lå frosset fast i Skagerrak.

–Vi hadde hatet mot Tyskerne i oss, men det forsvant temmelig fort når vi fikk se de tyske ruinene og høre gråtende unger som tagg om «brot, brot» langs toglinjene. Etter hvert fant vi ut at det var mange fine folk blant tyskerne.

Nordmennene skulle jobbe i den britiske okkupasjonssonen. De hadde mye å lære av britene med deres solide militære tradisjoner, men generalmajor Hansteen hadde minnet dem om at britene var ytterst forsiktige med å skryte, både av seg selv og landet sitt, og at skryt simpelthen ble regnet som dårlig tone.

Nordmennene fikk også streng beskjed om ikke å skryte av den norske krigsinnsatsen, slike ting skulle fortelles om på en enkel og beskjeden måte. Og det skulle heller ikke klages over hva nordmenn hadde opplevd av sult og savn under krigen. Dessuten skulle de være forsiktige med å kritisere britene og britiske forhold.

Klar stemme: Ingen sier noe. Kun kommandoene fra den gamle treneren. Fra kassettspilleren. Først i rekken Asbjørn Overrein og Ivar Mule.

En usikker tid

I den første tiden utførte de norske brigadene oppdrag sammen med tysk politi for å hindre tyveri av kveg og avling fra markene. Det ble foretatt patruljering, veikontroller og undersøkelser i flyktningleire som også var sentre for svartebørs og hjemmebrenning.

Men forholdene var betydelig roligere enn man hadde fryktet, og derfor ble det mer og mer konsentrert om forsvarsrollen.

De visste alle at en avsluttet krig når som helst kunne utvikle seg til en ny, kanskje til og med en verdenskrig.

Men det var først mange år senere at det ble kjent at regjeringen hadde hemmelige planer om at den fredsbevarende styrken skulle settes inn i en krig mot Sovjetunionen hvis den skulle komme.

–For oss var dette tysklandsoppholdet først og fremst spennende, sier Forbord.

–Nå reiser ungdom verden rundt, mens vi hadde vært innesperret hjemme i fem år under krigen.

Målet var ikke å holde tyskerne nede, forteller Forbord, men å hjelpe Tyskland til å reise et demokrati. Landet måtte så snart som mulig bli i stand til å klare seg økonomisk, sosialt og moralsk. Og på litt lengre sikt også politisk.

Men samtidig måtte okkupasjonspolitikken være fast og konsekvent for å nå disse målene. Tyskerne måtte for all del få inntrykk av at denazifiseringen og demokratiseringen var dypt alvorlig.

All nazistisk litteratur skulle avleveres. Aktive nazister skulle fjernes fra offentlig stillinger - og alle viktige private stillinger. Alle nazistiske lover og alle unntakslover for jøder skulle oppheves. Krigsforbrytere med tysk borgerskap skulle utleveres.

Det var mange nazister i områdene med norske soldater, og de norske soldatene ble advart mot at de ville møte tysk hovmod, men også tysk kryperi og smiger. Ingen av delene måtte påvirke styrkens opptreden.

Når de norske styrkene trakk seg tilbake, skulle det være en alminnelig oppfatning blant den tyske befolkning at de hadde vært besatt av staute, rettferdige, faste og korrekte mannskaper.

Sauna: De snakker ikke så ofte om krigen. Fra venstre: Magnar Brå, Kåre Forbord og Tormod Aalstedt.

«Et politi som drikker seg fulle og flyr med jenter vil det ikke stå den rette respekt av», hadde sjefen for Hæren minnet dem om i et hefte soldatene fikk med seg til Tyskland.

Der var det også et regnskap over hva krigen hadde kostet Norge. Antall drepte: 9400 nordmenn. Kostnader: 1800 millioner (1939-kroner.)

I kapitlene «moral og sunn sans» ble soldatene forklart at miljø var avgjørende, ikke rase og blodsbånd: «En jøde kan lett oppdras til å bli nazist, og en tysker kan lett oppdras til å bli en god demokrat.»

De siste sidene handlet om helse, hygiene og idrett. Hver trening skulle avsluttes med vask eller bad, gjerne en kalddusj. Og 1-2 ganger i uken var det ønskelig med et kraftig svettebad.

Yngre etter trening

Over seksti år etter snakkes det ikke så mye om krigen i badstua. Den er liksom snakket ferdig, sier Eliassen, nå handler det mer om fellesskapet. Det lages ikke sånne modeller som oss lenger, sier han.

–Samfunnet vi levde i var helt annerledes, det var en tid med sterkt samhold. De fleste av oss var jo proletarer, vi jobbet i tjue speik nede på kaia og hadde ingen arbeidsmiljølov. Det satte sine spor. Nå må jeg ha noen og tjue knebøy før jeg går på dass, spøker han.

Forbord sier at han smyger seg unna «planken», fysioterapeuten sier han ikke skal gjøre øvelser som gjør vondt.

–Hører du det John, sier Forbord.

–Jeg hørte du sa et eller annet, ler kompisen John Hegseth.

Så er det dusj. Old Spice. Speil. Brylkrem. En kam gjennom håret.

–Det er rart, sier Eliassen, du ser mye yngre ut etter ei treningsøkt. Og nå må du rette deg opp Kåre, det går bra, vettu?

–Jaja.

–Vi havner jo på Lamo'n aill ihop.

Tysklandsbrigaden: Trening og kaffekos en gang i uka. Ellers i året er det julebord og julelunsj. Og en og annen sammenkomst hjemme hos den som inviterer.

Og mens treningsklær brettes sammen og legges tilbake i bagen, setter Knut Lind, oppmann og kaffekoker, sammen stoler til en liten gruppe i gymsalen. Han henter kaffe, tevann, pappkrus og kjeks, og Hegseth klapper Lind på ryggen og sier dette er en av ukas gladeste dager.

Sidemannen spør hva han sier, og han lener seg fram og gjentar at dette er en av ukas glade dager.

–Om jeg husker livets glade dager? Selvsagt husker jeg livets glade dager Thor, men dem har han ikke tenkt å fortelle om med pressen til stede.

En prioritert oppgave for veteranforeningene var å få Tysklandsbrigadens historie inn i skoleverket. Det ble laget et temahefte - og klassesett ble delt ut til kommunene.

–Men vi lyktes ikke helt med det der, sier Forbord. Fortsatt møter han folk som tror Tysklandsbrigaden bestod av nazister.

–Hvis historien hadde vært behandlet på skikkelig vis, hadde ikke det skjedd.

Sjelden snakker de partipolitikk, men det hender de snakker Forsvarspolitikk.

–Får Putin stelle på som han vil, kan det bli en ny runde, sukker Elliassen.

–Men nå er jo Forsvaret nedbygd, og hun som gjorde det ble senere leder av turistforeningen.

Deres egen stemme

20. mai kommer kongeparet til byen for å feire grunnlovsjubileet. Da er det kanskje på tide igjen, mener veteranene, å trekke på seg uniformen som i mange tiår har vært for trang, men som nå igjen kanskje passer. Å hente fanen til «Veteranforening Avdeling Trøndelag» som helt sikkert ligger på et eller annet fanelager.

Men hva med stemmen? Den som hver tirsdag låses ut av skapet og settes i en kassettspiller?

Stemmen: Knut Lind starter kassettspilleren med kommandoene fra den avdøde kameraten som hadde en så klar stemme.

–Vi forsøkte med flere trenere. En av dem var en politimann som ville innføre samme treningsmetoder som i politiet. Det holdt jo på å ta livet av oss alle, ler Forbord.

En annen brukte plystrepipe, og det gikk heller ikke så bra. Til slutt var det en som foreslo Tor Midtbø.

–Vi trengte en som var bestemt, tydelig. Men samtidig en som hadde en slags, tja, hva kan du kalle det?

–En bestemt stemme med mye varme?

–Ja, en stemme som så oss.

Tor Midtbø kunne dette, sier Forbord, han hadde de riktige holdningene. Thor var en fantastisk person og en bra trener, sier han.

–Og så hadde han en så sabla bra stemme. Han hadde sluttet å trene, men vi bestemte oss for å bruke stemmen hans. Det var en Guds lykke at vi rakk å få ham på bånd!

Etter trening: En halvtime med kaffe og kaker etter gymtimen. Fra venstre: Asbjørn Overrein, Thor Holten, Hans-Jørgen Johansen og Bjørn Vaagan.
Før kaffe: Vi ser mye yngre ut rett etter trening, sier Knut Eliassen til Kåre Forbord.
Våpenmenn: Norge aksepterte norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Mot at engelskmennene ga Norge våpen. Fra venstre: Hans-Jørgen Johansen, Magnar Brå og Thor Holten.
Før trening: Alle møter minst en halv time før trening.