Den 20. juli 1882 la postskipet DS Lapland ut fra London med kurs for Durban i Sør-Afrika. Om bord var 234 norske emigranter, hovedsakelig fra Sunnmøre og Trøndelag. Blant dem var læreren Gustav Kjønstad fra Levanger og presten Emil Berg fra Trondheim.
Emigrantene hadde kommet til England med DS Tasso. Dampskipet gikk i rute mellom Trondheim og Hull, med anløp i Kristiansund og Ålesund før turen over Nordsjøen. Dette året var det nesten 29 000 nordmenn som la ut på den strabasiøse ferden mot et nytt hjemland. De fleste dro til Amerika. På Sunnmøre var imidlertid Sør-Afrika, nærmere bestemt den britiske kolonien Natal, et like attraktivt mål.
Krav om edruelighet
Regjeringen i Durban ønsket å øke den hvite befolkningen i kolonien og sunnmøringene ble lovet gratis reise fra London. I Natal ventet 50 eiendommer, hver på 400 mål, i tillegg til et fellesbeite på 8000 mål. For hver eiendom og andel i fellesbeite skulle det betales avdrag på kr 67,50 i ti år.
- Mange dro nok ut med et sterkt ønske om å misjonere det kristne budskap, sier Per Ole Reite som har skrevet bok om utvandringen til Sør-Afrika.
- Jeg tror mange hadde en forestilling om at de dro ut for å gjøre en velgjerning ved å bringe ny kunnskap til nye folkeslag, fortsetter han. Reite forteller at det var strenge krav for å få lov til å dra. Utvelgelsesprosessen omfattet attester både fra lege og prest. De som ble godkjent måtte være rettskafne, edruelige, arbeidsomme og kristelige. De måtte også ha kjennskap til jordbruk og kunne et håndverk. Til slutt var det 34 familier som ble godkjent og kunne sette kursen mot Afrika.
Gustav Kjønstad fra Levanger var 33 år og utdannet lærer. Han var gift med Elisa Rafteseth fra Herøy. Elisa hadde to brødre som allerede hadde utvandret til Sør-Afrika. Kjønstad behersket både engelsk og tysk, og ble en viktig mann for den norske bosettingen fram til sin død.
Emil Berg fra Trondheim var assistent ved Sjømannskirka i London. Før utreisen ordinerte sjømannspresten ham til pastor for utvandrerne. Berg var seks år eldre enn Kjønstad, og hadde vært sentral i forberedelsene til for utvandringen. Han hadde stått for mye av kontakten mellom komiteen i Ålesund og Natal-regjeringas innvandringsagent i London.
Loddtrekning
Sjøreisen tok 40 dager og var både behagelig og dramatisk. Det var mye fint vær. DS Lapland var en fin båt. Hver familie fikk sin egen lugar, og utvandrerne følte de ble behandlet som kongelige. Tida om bord ble benyttet til andakter, gudstjenester, korsang og litt uskyldig moro. Da skipet passerte ekvator hadde noen av ungdommene limt et hårstrå over brillene til en eldre herre. Kunne han se linja, spurte de. Jo, svarte herren, den kunne han se klart og tydelig. Men det var også mye dårlig vær. Mange ble sjøsjuke og tre av barna som var med på turen døde.
I Durban ble det foretatt loddtrekning om eiendommene.
- Den eneste som ikke måtte trekke lodd var presten fra Trondheim, forteller Reite.
- Plasseringen av kirken var allerede bestemt. Den skulle bygges på det høyeste punktet i bosettingen, med utsikt helt ut til Det indiske havet. Presten fikk tildelt eiendommen ved siden av kirketomten.
Den første søndagen etter at nybyggerne hadde kommet fram til bosettingen ved Port Shepstone ble det holdt gudstjeneste i friluft på prestegården. Emil Berg forrettet og leste fra Lukasevangeliet: Frykt ikke du lille hjord! Thi det har behaget eders Fader at give eder Riket. Dagens tekst kunne neppe ha passet bedre. Mange var nok usikre på fremtiden.
Presten hadde mye å gjøre. En kirke måtte planlegges og bygges. Ytterligere tre barn døde i løpet av det første året og måtte begraves på den nye kirkegården. På ettårsdagen for landsettingen, den 29. august 1883, ble kirka vigslet. I januar 1884 ble det startet skole i kirkebygget, med 40 elever. Skolemester var Gustav Kjønstad. Skolen fikk økonomisk støtte fra koloniregjeringen fra første stund.
Prestens lønn skulle imidlertid dekkes av avgifter innkrevd fra nybyggerne. I begynnelsen gikk dette fint, men i løpet av de første to årene tårnet problemene seg opp for mange av nybyggerne.
- Paradoksalt nok ble det aldri noen skikkelig havn i Port Shepstone. Havet sto rett inn på strendene og det var vanskelige kår for fiske, forteller Reite.
- Avlingene av mais, søtpoteter, bananer og villepler var ikke store nok til at det ble noen inntjening å snakke om. Dette førte til at flere så seg nødt til å bruke avgiften til prestelønn som salderingspost.
I 1884 hadde Berg fått nok. Han hadde en stor familie og kunne ikke greie seg uten lønn. Berg sa opp stillingen sin og gjorde seg klar til å flytte. Men bosettingen måtte jo ha en prest.
- Gustav Kjønstad tok på seg kallet som forstander, og inngikk en avtale med den tyske pastoren Stoppel om at han skulle lede de kirkelige handlingene, forteller Per Ole Reite.
Åpen høring
Mange i bosettingen var imidlertid ikke fornøyde med denne løsningen og forsøkte å overtale Berg til å fortsette som prest. Det gjorde han, men satte fram et krav om at eiendommen rundt kirken skulle tilhøre presten. Kjønstad stilte det samme kravet, og konflikten var et faktum. Menigheten ble nå delt i to leire og konflikten skulle vare i mange år.
- Begge grupperingene fikk sine støttespillere og holdt gudstjeneste vekselvis på søndag formiddag og ettermiddag, forteller Reite.
- Dette hendte for mer enn hundre år siden, så det er vanskelig å vite akkurat hva som skjedde. Men det gikk så langt at den kjente misjonspresten Ommund Oftebro ble tilkalt for å megle.
Det ble holdt en åpen høring. Selv om Gustav Kjønstad var godt likt som lærer, fikk Emil Berg det beste skussmålet og 21 familier måtte be Berg om unnskyldning slik at han skulle fortsette som prest. Men en liten gruppe holdt seg fortsatt til Kjønstad. Konflikten fortsatte mer eller mindre fram til 1892. Da hadde Berg fått nok. Han sa opp stillingen igjen og denne gangen gjorde han alvor av å forlate bosettingen. Han flyttet til Johannesburg. Samme året døde Kjønstad brått og uventet bare 43 år gammel.
Norsk-afrikanere
Historikeren Ingrid Semmingsen skrev på førti- og femtitallet bokverket «Veien mot vest», om norsk utvandring til Amerika. Hun berører også utvandringen til Sør-Afrika.
Semmingsen ser på konflikten mellom Berg og Kjønstad som et sunnhetstegn i bosettingen. Hun skriver at: «… de hadde til og med overskudd til å holde en livlig liten kirkestrid gående i flere år.»
Klokketårn
Den norske bosettingen lå like i nærheten av den tyske misjonsstasjonen Marburg, og bosettingen tok etter hvert også navnet Marburg. Mike Hansen er fjerde generasjons norsk-afrikaner. Hans oldeforeldre kom til Afrika med DS Lapland. Han forteller at det var et utmerket samarbeid mellom den tyske misjonsstasjonen og den norske bosettingen. Før de norske nybyggerne fikk bygd sin egen kirke, fikk de holde gudstjenestene i den tyske misjonskirka hver søndag ettermiddag. Kirkeklokka ble også bestilt fra Tyskland. Da den ankom viste det seg imidlertid at den var for stor for til kirketårnet som var bygd. Den dag i dag henger klokka i et eget klokketårn på utsiden av kirka. Tårnet ble bygd av treverk fra et skip som hadde forlist utenfor Port Shepstone.
I dag er den norske nybyggerkirka en viktig institusjon i lokalsamfunnet. Kirka har spesielt engasjert seg i kampen mot AIDS og har en rekke tilbud, både av forebyggende og behandlende art. Mike Hansen viser rundt i det gamle kirkebygget. En marmortavle viser navnene på alle medlemmene av den første menigheten. Gustav Kjønstad var sekretær i menighetsrådet. På kirkegården utenfor finner vi både Kjønstads og Bergs graver. Emil Bernhard Berg døde i 1912. Han ble 69 år gammel.
ukeadressa@adresseavisen.no
