Mannen fra Snåsa har lokket titusener til kinosalene denne vinteren og våren. Men Joralf Gjerstad er ikke den eneste som helbreder syke. Kolbjørn Lie fikk livet totalforandret etter et skjellsettende møtet med en annen helbreder:
- I samme sekund som misjonæren la hendene sine på nakken min, og ba sykdommene forsvinne i Jesu navn, slapp spasmene taket. Da skjønte jeg at Gud hadde en plan for livet mitt, sier Kolbjørn.
Like etter den skjellsettende opplevelsen la rektoren ved Vårtun kristne oppvekstsenter om kursen, både fysisk og åndelig, og flyttet med kona Lillian fra Helgeland til Levanger.
Klostre og bønnesentre
Ferske tall viser at nordmenn tror mindre på Gud enn før. Men i Levanger skjer det motsatte. Kristne fra hele Norden flytter til Innherreds-kommunen. Tusenvis av andre deltar på bønnekonferansene til Nordic Harvest Mission. De nye klostrene på Tautra og i Munkeby har også blitt viktige reisemål sammen med Stiklestad kirke. Interessen for den gamle steinen under alteret, den som helgenkongen ifølge tradisjonen lente seg til da han døde, øker fra år til år.
På den 67 kilometer lange strekningen fra Tautra til Stiklestad finnes mer enn 80 forskjellige gudshus, de fleste med kristen tilknytning, men også muslimer og andre troende regnes med i det åndelige mangfoldet i regionen. Teolog og nyutnevnt professor Idar Kjølsvik ved Levanger-avdelingen til Nord Universitet forsker på emnet trøndertro. Med undring har han fulgt utviklingen i hjemkommunen de siste 20 årene. Han fornemmer at Levanger er i ferd med å bli Norges nye åndelige sentrum.
- Vi merker fenomenet ved lærerutdanningen på Røstad også. Rundt 20 prosent av studentene svarer at kristenlivet i regionen er en av grunnene til at de søker seg nettopp hit.
Professoren kan sin kirkehistorie, og viser til tradisjonen både rundt Olav den hellige og lekpredikant Hans Nielsen Hauges disipler når han forklarer de lange linjene bak kristenlivet på Innherred. Men selv regner han talen til biskop Finn Wagle under en visitas i 1996 som helt avgjørende for det som skjedde etterpå.
- I årene før var miljøet preget av mye splid mellom enkeltmenigheter. Biskopen var godt orientert om motsetningene og snakket om verdien av økumenisk samarbeid. Han avsluttet talen nærmest med et pålegg om å legge alt av splid til side. Folk lyttet, og tok oppfordringen på alvor, sier Idar, og trekker fram torggudstjenesten under byjubileet i 2011 som den neste store begivenheten i det fellesøkumeniske arbeidet. Samme dag vedtok lederne for de ulike menighetene å opprette Levanger Kristne Råd som nå møtes fire ganger i året.
Fars tilgivelse
Skumringen er i ferd med å legge seg rundt bygningene til Nordic Harvest Mission i Røstadlia. Bare noen få lys er tent.
Senterets bibelskolestudenter er på studietur. Noen til misjonens bønnesenter på Filippinene, andre nordover langs kysten i følge med veivisere fra Den Indre Sjømannsmisjon. Men ytterdøra står vidåpen for alle som vil delta på kveldens bønnemøte som inviterer deltakerne til å hvile i Guds nærhet.
I halvmørket inne i den store forsamlingssalen er nesten ingen å se. Bare møteleder Anita Thrana rusler stille omkring mens pulserende rytmer strømmer fra høyttalerne. I en lav stol sitter en godt voksen kvinne med lukkede øyne og foldede hender. Lenger inn i lokalet ligger flere møtedeltagere på benker og madrasser under svære hengende bønnebanner: «Vår far du som er i himmelen», «La ditt navn holdes hellig», «La ditt rike komme», «La Guds vilje skje på jorden». Fra en annen vegg stråler navnet «JESUS» i lysende punktskrift.
- Å være her er det nydeligste jeg vet.
Kari Tømta (63) har knelt ved et enkelt trekors i hjørnet. En stein ligger igjen etter henne. En stein sammen med flere steiner som andre har lagt fra seg.
- Her legger vi byrdene fra oss, sier Kari, som flyttet fra Oslo til Levanger for sju år siden for å delta i det kristne bønnefellesskapet. Hun sier hun har fått et nytt liv.
- Jeg kom hit med mye skyldfølelse for noe jeg hadde sagt til faren min for 30 – 40 år siden. Jeg har prøvd å be om tilgivelse, men han ville ikke høre. En kveld jeg var her, tenkte jeg at jeg i alle fall måtte prøve å tilgi meg selv. Jeg ba møtelederen om hjelp. Sa det som det var. Han lyttet og ga meg en fars tilgivelse. To minutter etterpå skjedde mirakelet. Min egen far på 90 år ringte. Vi snakket lenge, til slutt ba jeg om tilgivelse. Endelig fikk jeg gjort opp for det som hadde plaget meg gjennom store deler av voksenlivet, sier Kari, som også merker at fysiske smerter og plager har forsvunnet under fellesskapet på bønnemøtene.
Da Jesus kom til Liverpool
Monsteret i rettssal 23
Et kall fra Gud
Flere typer bønnemøter arrangeres hver dag ved senteret. Det blir bedt spesielt for Levanger, for Norge og verden, for kongefamilien, Regjeringen og Stortinget, og for egen misjonsvirksomhet. Via en bønnetelefon kan hvem som helst be om forbønn. Og mange melder tilbake om fantastiske bønnesvar. Lapper fulle av takksigelser fyller en stor oppslagstavle.
Evangelisten Håkon Fagervik startet bønnesenteret i Levanger for 14 år siden.
- Det var et kall fra Gud, et kall om å opprette et senter for forbønn og lovprising. En mann kom til oss og sa at han hadde fått en visjon om en tørr dal midt i landet der det skulle springe ut en vakker kilde til glede for alle.
Fagervik og vennene hans kjøpte et lite hotell ved det gamle barnehjemmet. Siden er anlegget utvidet med eget bønnetårn, bibelskole og konferansesenter. Nordic Harvest Mission har også opprettet bønn- og misjonssentre på Filippinene, i Ukraina og Zambia, misjonen arbeider i tillegg i Israel og Latvia. Leif Johnny Johannesen er daglig leder for Nordic Harvest Mission.
Tror på mirakler
Vår lille «pilegrimsreise» til Innherred startet tidligere samme dag, ved Tautra Mariakloster.
Fjorden er sølvblank, og tåken i ferd med å lette idet klare klokkeklemt varsler om sekst, den lille middagsbønnen. Søstre og noviser i svarte og hvite slør, finner plassene sine framme i koret. De synger, leser bønner og bibeltekster. Noen på nylært norsk.
«Ære være Faderen og Sønnen ... I all evighet. Amen»
- Selvfølgelig tror vi på mirakler. Vi tror at Gud er blitt menneske, født av en jomfru. Vi tror også at han sto opp fra de døde, og lever iblant oss. Derfor er det ikke noe merkelig i at vi også tror at Gud helbreder sykdom og gir konkret hjelp i hverdagen.
Søster Hanne Maria Berentzen smiler overbevisende. Daglig får nonnefellesskapet spørsmål om forbønn. For et barn som skal opereres, for en venninne som er syk, for noen som strever i livet. I en bok bakerst i kirken skriver besøkende ønskene sine om forbønn. Korte tekster fulle av fortvilelse og av håp.
Be for N.N. som har vært utsatt for seksuelle overgrep ...
- Våre bønner handler om noe som er mye større enn å be til Gud for å få ham til å gjøre oss tjenester. Vi ber om fred i verden. Vi ber for Syria. For Midtøsten. Men forbønn er bare en del av bønnen. Bønn er en åpen samtale med Gud. Vi takker og gir Gud ære. Det er dette vi vier livet vårt til.
Søster Hanne Maria ser at klosteret er viktig for mange. Kirkerommet er åpent fra tidlig morgen til sein kveld. Enkelte kjører lange strekninger for å sitte stille i noen timer.
Noen kommer alene. Noen i større grupper.
For å be. For å være alene.
- De fleste som oppsøker oss er ikke katolikker. Derfor forklarer vi av og til litt om vår tro. Vi ber for de døde. Og til de døde. Men vi krever ikke at de som kommer hit skal tro som oss, eller tro i det hele tatt. Guds kjærlighet omfatter alle.
Nonnene inviterer ikke til helbredelsesmøter. Men de kan be sammen med personer som ønsker det, være nær og velsigne. Ofte får klosteret tilbakemeldinger om bønnesvar. Om en sykdom som er leget. Om en diagnose som er endret. Men slett ikke alle som nonnene ber for, blir friske.
- Det sikreste er døden, alt annet er håp. Det samme sier enkelte leger, smiler Hanne Maria, som selv er overbevist om at Gud virker gjennom legevitenskapen.
- Når jeg blir frisk etter et legebesøk, opplever jeg at det er Gud som helbreder meg, sier hun, og minner om at Joralf Gjerstad også ber folk oppsøke lege. Selv er hun overbevist om at Den Hellige Ånd virker gjennom Gjerstads hender.
Våren er kommet til Tautra. Snøen krymper i plogfurene. Gråspurv og grønnfink kvitrer i buskaset mellom husene. Et tett påskeprogram forberedes bak de kobberflammede skiferveggene. Et program for alle som ønsker å delta.
LES OGSÅ: Stille uke med nytt i luften
LES OGSÅ: Bli med inn på ærverdige Ree gård kvelden før den store kvelden
Følte englenes hender
Ved Vårtun kristne oppvekstsenter på Levangernesset er skoledagen for drøyt hundre elever med ulik tros- og nasjonalitetsbakgrunn snart over. Da Elihu-menigheten etablerte skolen for 20 år siden, var både elevtallet og mangfoldet betydelig mindre.
Kolbjørn Lie tok over som rektor i 2014, etter sin mirakuløse helbredelse og omvendelse.
- I Levanger visste jeg at vi ville finne et nytt og godt fellesskap, sier rektoren, som holdt på å miste alt av førlighet da han i et siste fortvilet forsøk på å bli kurert oppsøkte misjonæren Stig Ove Gisnås i Mo i Rana for tre år siden. En ekstrem variant av sykdommen cervikal dystomi hadde rammet nakken hans. Hodet sto bom fast i 90 graders vinkel i forhold til normal stilling. Smertene var ubeskrivelige. Forsøkene på behandling hos nevrolog, kiropraktor og fysioterapeut ga minimal bedring. Smertene minket litt, men spasmene økte.
- Kona og jeg regnet oss ikke som spesielt kristne. Vi gikk i kirka på julaften, og nøyde oss med det, smiler Kolbjørn. På vei til bønnemøtet lå han på skrå i bilsetet. Kona kjørte. Vel framme ble han spurt om han ville bli bedt for.
- Jeg greide ikke å stå, lå halvveis i en sofa, og svarte «ja». Misjonæren la hendene sine på nakken min og ba sykdommen forsvinne i Jesu navn. Spasmene slapp taket straks. Samtidig forsto jeg at Gud fantes. Etterpå sa en kvinne i salen at hun hadde sett en engel stå bak meg.
Litt av spasmene kom tilbake da Gisnås løsnet grepet. Men helbrederen mente at håndspåleggelsen måtte regnes som den første av flere behandlinger. Uansett hadde pasienten frisknet så mye at han kunne sette seg ved middagsbordet for første gang på lenge.
I dagene som fulgte brukte Kolbjørn mye tid på bønn og bibellesning, slik helbrederen hadde sagt. Han studerte også flere av Gisnås' bønnesekvenser som er filmet og ligger på You Tube.
- En av sekvensene heter «Troendes bønn». Gjennom denne bønnen gir vi Guds engler tillatelse til å helbrede oss. En natt satt jeg oppe og så på helbredelsesvideoene mens jeg ba. Plutselig kjente jeg at to hender begynte å massere nakken min. Ikke mykt og forsiktig, men håndfast og kontant. Jeg forsto ingen ting, men ble sittende mens massasjen fortsatte. Til slutt sovnet jeg, men våknet litt etter med hodet hardt presset ned i sofaen. Jeg ble livredd, og søkte trygghet i dobbeltsenga, bak ryggen til kona mi.
Neste dag var Kolbjørn like redd og forvirret, og kontaktet helbrederen som forklarte – at jo det var nok Guds engler som hadde jobbet med nakken hans. Var det ikke det han hadde bedt om? Etterpå ble det flere behandlinger. Siden høsten 2013 har pasienten vært friskmeldt.
Om tro og overtro
Som tidligere journalistvikar i Adresseavisen har professor Idar Kjølsvik tatt ansvaret for guidingen mellom de ulike religiøse miljøene i hjembyen. Han vet hva som slår an i pressen. Selv beskriver han seg som skeptiker i forhold til enkelte historier om forbønn og helbredelse, men skratter brått blidt, og innrømmer:
- Bønner har kurert skulderen min. Jeg ville ikke bli bedt for. Men rakk ikke å si nei da en gruppe fra bønnesenteret insisterte på å be. De visste ikke om skulderplagene mine. Smertene forsvant. Senere ct-bilder viste også at skaden var leget.
Idar setter stor pris på det økumeniske fellesskapet på Innherred. Selv har han heller ingen problemer med å skille mellom tro, folketro og overtro.
- Folk som tror, støtter seg til en lære der de ulike delene henger sammen. Derfor får kirkeledere som forskjellsbehandler heterofile og homofile fort problemer. De fornekter grunnideen om at alle mennesker er like mye verd.
Teologen beskriver overtro som mye mer usammenhengende enn tro. Ofte en slags miks av prismer, ufoer og ganning. Den gamle folketroen har etter hans mening en sammenheng i bunnen et sted.
- Enkeltmennesker, som Joralf Gjerstad, har nådegaver. De ser mer enn andre. Noen har varme legende hender. Og mange av dem som har slike evner, snakker nesten ikke om dem. Belastningen kan bli for stor.
Idar Kjølsvik og kona Sabine byr på middag hjemme i huset sitt på Bamberg. Sabine er prostiprest i Stiklestad menighet. Over grønn salat og duftende pizzabiter forteller hun om sine opplevelser med inntrøndernes trosliv.
- Når Stiklestad kirke står åpen om sommeren, ser jeg ofte at besøkende tar turen bak alteret, og bøyer seg ned ved Olavssteinen. Hva de gjør og hva som skjer, legger jeg meg ikke borti. I senere år er presten stadig oftere blitt bedt om å fjerne uønskede energier fra hus og rom. Kirken har en egen liturgi for slike oppdrag, kalt «Velsignelse av hus og hjem».
- Jeg går fra rom til rom. Ber enkle bønner og synger noen salmer, gjerne følgende strofe fra Luther-salmen Vår Gud han er så fast en borg: «Om verden full av djevler var ...». Mange mener at velsignelsen hjelper, at rommene blir fredeligere å leve i, sier Sabine, som alltid legger igjen et lite kors etter slike oppdrag. Men hun ønsker ikke å ta stilling til huseiernes teorier om hvem eller hva det er som har satt seg fast i husene deres.
Forbønn for journalist og fotograf
En lang dag går mot slutten. Idar Kjølsvik viser vei til et siste bønnemøte, i dåpssakristiet i Levanger kirke.
Kolbjørn Lie, som sitter i menighetsrådet, og kona hans Lillian er allerede på plass sammen med en ung mann mens organisten spiller inne i det nesten mørklagte kirkerommet.
Sammen synger de salmen «Skriv deg Jesus på mitt hjerte», før bønnene fortsetter på omgang. Også fotografen, journalisten og reportasjen som skal skrives, blir det bedt for.
Hjemveien på glatte, våte, mørklagte veier gjennom Ronglan og Åsen virker av uforklarlige grunner litt mindre skummel denne kvelden enn bekmørke vinterkvelder ellers.
Neste dag spør vi biskop Tor Singsaas om hvordan han ser på samrøret mellom de ulike menighetene i innherredskommunen.
- Et forsonet forbilledlig mangfold. Innsatsen til enkeltpersoner som sogneprest Kjartan Bergslid, prost Nils Åge Aune og Idar Kjølsvik har betydd mye. De er alle viktige brubyggere. Vi lever i økumenikkens hundreår. Kristne over hele verden samles om det vesentligste.
Mange har ment at dette med Gud var noe som var i ferd med å gå over, så ser vi at det motsatte skjer, ler biskopen.
halldis.nergaard@adresseavisen.no