Jesus died for somebody's sins.
But not mine.
Aldri har vel en artist presentert seg selv så kjepphøyt, så definerende, som Patti Smith i innledningen på sin gjennombruddssingle, en coverversjon av Van Morrisons og Thems' «Gloria».
Van Morrison trengte ikke hjelp fra Jesus i Thems originalversjon fra 1965. Han spiller den garantert som ekstranummer på Sverresborg nå i august, 51 år etter. Det gjør han alltid. «Gloria» har også vært med Patti i de drøyt 40 årene som er gått siden utgivelsen av hennes versjon.
Litt uærbødig kan en si at Jesu død på korset også var gjennombruddet for kristendommen. En kan argumentere for både jul og pinse som de viktigste årlige høytider. Men påsken rager vel tross alt høyest?
I popmusikken er det imidlertid jul alt dreier seg om. Enhver artist med respekt for seg selv har slått til med et julealbum når karrieren har gått litt trådt. Ikke like mange har vært opptatt av påsken.
Bortsett fra Patti. Tre år etter «Gloria» kom hennes kommersielt største album «Easter». Sentral i suksessen er hennes versjon av Bruce Springsteens «Because The Night» og hennes egne «Rock'n'roll Nigger», men mest sentralt for Patti er tittelkuttet:
I am the spring, the holy ground,
the endless seed of mystery,
the thorn, the veil, the face of grace,
the brazen image, the thief of sleep
«Easter» innehar den samme dobbeltheten som Patti Smiths debutalbum «Horses», den utagerende rockeren og den reflekterende, spirituelle poeten. Kvaliteten er bare ikke fullt så høy, og fokuset og den kommersielle suksessen til rockelåtene forkludret hennes artistiske prosjekt i årene som fulgte. Men «Because The Night» er jo en flott låt, og betagende er også mer hemmelige rommene i «Easter».
I tittellåten snakker poeten Patti om påske som i gjenfødelse. Vinteren er over. Våren er her. Jesus har stått opp fra de døde. Det er ikke mange andre rockere som går til påskeevangeliet for inspirasjon. Men det er noen.
Skal jeg rangere Roxy Musics album, vil deres fjerde komme et stykke ned på listen. Det «Country Life» måtte ha av ikonisk status ligger i coveret - blant annet etter at en amerikansk senatsfrue fikk det sensurert og i noen stater bannlyst etter at hun hadde tatt sin sønn i å onanere til det.
Cover-ideen fikk Roxy-sjef Bryan Ferry på ferietur i Portugal, der han møtte musikerkollega Michael Karoli fra Can, i selskap med kjæreste og søskenbarn. Bryan syntes de to venninnene Constanze Karoli og Eveline Grunwald «hadde noe» – og fikk overtalt dem til å posere for coveret. Sånn var nå det, og sånn ble nå det.
Men «Country Life» hadde også musikalske øyeblikk. Den mest overraskende låten er «Triptych», der dandyen Bryan Ferry viser overraskende sider:
Nailed upon a wooden frame
Twisted yet unbroken
Open mounted a silent choir
Through the sun's eclipse seems final
Surely he will rise again
Den tredelte teksten som ligger implisitt i tittelen «Triptych» er en av ytterst få rockelåter som er konkret knyttet til Jesu lidelse på korset.
Tenker vi popmusikk og Jesus på korset, får mange av oss automatisk bilder av Eric Idles trøstesang til Graham «Brian» Chapman fra avslutningsscenen i Monty Python-filmen «Profeten Brians Liv og Historie». Idles låt «(Always Look On The) Bright Side Of Life» er en type (nesten bokstavelig talt) galgenhumor som etter hvert som årene er gått (og filmen ble lovlig å vise til og med i Norge) ble etablert som en klassiker, og brukes i de mest overraskende sammenhenger. Hjemme i England har «Bright Side Of Life» i flere tiår vært blant de mest populære sanger i begravelser.
På film trenger en ikke ty til komikk for å få frem påskebudskapet. Filmhistorien har sine påske-epos. Mest relevant her er musikalen «Jesus Christ Superstar», som jo selvsagt også har bidratt til popens lille påskekatalog.
Personlig kan jeg styre meg for musikaler, men er du ute etter noe skjærtorsdagsrelevant, så har låten «Gethsemane» noe for seg. Jesu er i kamp med seg selv kvelden og natten før han virkelig skal i ilden:
God thy will is hard
But you hold every card
I will drink your cup of poison
Nail me to your cross and break me
Bleed me, beat me
Kill me, take me now
Before I change my mind
Mens vi er i dette hjørnet kan vi også spille Morrisseys «I Have Forgiven Jesus», eller U2 sin «Sunday Bloody Sunday».
Men så pompøst som dette kan vi ikke la oppkjøringen til påsken 2016 tone ut.
Da heller The Hollies' «Jesus was A Crossmaker» eller Hold Steadys «How A Resurrection Really Feels».
Eller hvorfor ikke ta den helt ned?
Velvet Underground var en av rockens store fornyere med sitt første og andre album. Etter at John Cale sluttet ble Velvet et streitere rockeband – men absolutt ikke noe dårlig rockeband.
På deres tredje selvtitulerte album står Lou Reed alene tydelig frem som en låtskriver som ikke bare bedre enn noen skildrer livet i sin egen by New York – men livet generelt.
Hans lavmælte perle «Jesus» er direkte henvendt til Guds sønn, og både skrevet og formidlet i hjerteskjærende hudløshet. Kanskje dette er det nærmeste vi kommer et moderne påskeevangelium, en moderne
håndbok i ydmykhet:
Help me in my weakness
I'm falling out of grace
Jesus, Jesus
Les flere musikkessays av Ole Jacob Hoel her.
