Foto: Illustrasjon: Britt Eirin Johansen

Som en beruset flodhest, går du, beina er som blylodd, du er et offer for tyngdekraften, fullstendig underlagt naturen, og du har ikke noe annet valg enn å snuble deg rundt på alpinkafeen Rockoss avdeling Oppdal, bare for å tilfredsstille primære behov, som er mating og tissing.

I et hjørne ligger to sugerør og tre-fire vasstrukne pommes stripes, alle gode ting er fem-seks-ish, og allerede har du grillkrydder på leppene, grillkrydder i nesa, spør ikke hvordan, men nede på toalettet, der ingen dører lar seg låse, lukter det mest urin uansett. Dette må være påskeurin, tenker du, xtra sterk, og etter dobesøket er springvannet pisselunkent, håndtørkeren fra 1986 eller noe, GOLDEN AGE OF FJELLBYGDA OPPDAL, med et lufttrykk så svakt at du kunne pustet fingrene tørrere for egen maskin, men du orker ikke det, skulle tatt seg ut.

Den følelsen! Når boblebuksa siger ned over rumpa fordi du har glemt å stramme beltet, og du husker en beltevogn du så i bakken, du skulle ha pisset på den, kunne ha pisset på hele alpinanlegget, men nå er du ferdig på do, trenger mat. Det renner svette fra ørene dine, ingen bryr seg, og noen har sprutet ketsjup på trappegelenderet. COME AN, tenker du, du skal opp, og helt øverst i trappa står Odd Reitan med et slags smil om munnen. Nei, dette er ikke noe språklig bilde, Odd Reitan symboliserer ikke noe som helst i denne teksten, han står rent faktisk der. Er helt tømt for mening, dette. Tomt.

Men det er denne følelsen jeg snakker om. Ute i kafeen hylgriner et jentebarn i misforstått dødsangst (vil bare ha mer pommes stripes), og noe sier deg at dette er den samme jentungen som bare for få år siden og mot absolutt alle odds så ganske søt ut på dåpsbildet, da mor og far og aller mest fotografen etter halvannen times feiling ba drittungen LIGGE STILLE PÅ DEN POKKERS SKINNFELLEN.

Men denne tankespagaten orker du ikke å stå i nå, med de elendige slalåmstøvlene dine, og dessuten dugger det på slalåmbrillene. Du kunne selvsagt tatt dem av, men det ville ikke hjulpet, tenker du, for duggen er på innsiden av øyeeplene dine, du har dugg på hjernen nå. Så ser du at ei tenåringsjente fra neddi bygda har fått tidenes feteste påskeferiejobb bak disken, hun sprayer krem i kopper med automatkakao, det er dette som er Kremmer-Oppdal, tenker du, hun tjener sikkert penger til det obligatoriske friåret, litt backpacking i Vietbodsja, hvor hun vil møte Richard (19) fra Coventry, den snørrungen, som skal lære henne alt hun ikke vil vite om voksenlivet. Altså, det er ikke jeg som tenker dette, det er du.

Men nå tenker du aller mest på køen, du subber deg frem på flodhestføtter, skal bestille cheeseburgerkarbonade, men mannen foran deg er treg og feit i nakken. Den Mallorca-brune lærhuden hans minner deg om den første skinnsofaen dere hadde hjemme, den som viste seg å være i skai, fake, uekte, og i et sinnssykt øyeblikk – slik tenker du – får du lyst til å kle deg naken og legge deg kliss inntil denne falske skinnsofaen av et menneske, bare kjenne bittelitt på følelsen av svett hud som klistrer seg fast til feitnakken, men dette er bare dine tanker, og stopp en hal, det er ikke den følelsen jeg snakker om.

Er ikke det. Og dette tenker jeg: Du trenger å komme deg bitte litt mer ut.