Herre mann, jeg er ikke interessert i de der intervjuan!

Du er blitt intervjuet før, skjønner jeg?

- Å ja, mange ganger, journalisten bodde jo rett over gata hos meg. Ett år fikk jeg avisas sommerblomst fordi jeg tok meg av de svake, en annen gang mente de det var verdt å nevne at jeg hadde brodert 216 bunader, og så var det det der med at jeg bakte så gode lefser som dere kaller det i Trøndelag.

Du, du har en historie. Kan jeg sette meg?

- Ja, vær så god, haha, men du får ikke skrive et eneste ord!

Vi prater først, så bestemmer vi etterpå.

Fortell.

- Jeg er født på en plass som heter Sjønstå ved Sulitjelma, på en gård som ble bygd i 1661. Jeg er den siste som ble født på den gården og er vel egentlig verneverdig, alt det andre der er jo vernet. Jeg har fem barn, men den eldste sønnen min døde for fire og et halvt år siden. Jeg har opplevd en del traumatiske ting gjennom livet, men den veivalsen som kjørte over meg da sønnen min døde, den hadde pigger. Men med tolv barnebarn og tre oldebarn er jeg veldig rik. Jeg har ikke så mye midler, men jeg har mye kjærlighet.

Hvor skal du nå?

- Jeg blir snart hentet av dattera mi som bor på Orkanger, og med hennes tre barn skal vi til fantastiske Vauldalen Fjellhotell ved Røros. Bikkja er selvsagt også med, ungene mine er oppvokst med hunder og katter og fugler og fisker og hamstere, og det med dyr har fulgt dem hele livet.

Katta mi vekte meg klokka fem i natt, hun ville ut. Etterpå hoppet hun opp i senga mi.

- Ja, er det ikke fantastisk? Men meninga med livet, ja, hva er den? Han der oppe setter oss på prøve, men du skal ikke ha tyngre bør på skuldra enn du klarer å bære. Jeg har klart det, og merkelig nok klarer jeg å gi andre som har det vanskelig litt mot til å fortsette.

Hvordan gjør du det?

- Jeg gir dem en klem, det skal ikke mer til enn at du viser at du er der for dem. Som i går, da jeg var i kirka, satt det ei ved siden av meg som mistet kjæresten sin i fjor høst, og under gudstjenesten kom det for meg at hun her måtte jeg holde i handa og gi litt styrke. Hun ble så glad at tårene rant.

Du har så fine ringer, du har kanskje fått dem av folk som bryr seg om deg?

- Den her har jeg fått av den eldste sønnen min, han jeg mistet, den her har jeg kjøpt i Tyrkia, den her fant jeg på Lindex i Bodø, og den her fant jeg på bensinstasjonen på Fauske, Statoil. Jeg annonserte funnene i avisa, men det var ingen som meldte seg. Det var vel en mening med at jeg skulle finne dem, haha.

Du tror på høyere makter?

- Ja, det gjør jeg faktisk, og jeg ser på Gud som en mester. Men så er det jo dette med himmel og helvete. Men hvor er helvetet, nå utfordrer jeg deg?

Det kan jo være et lite helvete for mange her på jorda.

- Akkurat! Men jeg tror vi skal til et bedre sted. Etter bisettelsen av min sønn satt jeg på altanen, og mens tårene rant, spurte jeg Gud om han kunne gi meg et tegn på om sønnen min hadde møtt kjæresten sin som døde noen år tidligere. Da kom det to hvite sommerfugler foran ansiktet mitt, og det var som om de vinket til meg. To hvite sommerfugler side om side.

Du er lett å prate med.

- Haha, det har jeg fra farmor, hun hadde også sånn munndiaré. Faren min var også lett å prate med, han var konduktør på Sulitjelmabanen, senere stasjonsbetjent, men mest av alt var han en Petter Smart. Faren min laget Norges første motoriserte spark.

Dærsken, hvordan fungerte den?

- Den hadde en liten JAP-motor på meiene, og fra motoren gikk det et motorsykkelkjede til et trillebårhjul som ble presset ned mot isen under setet ved hjelp av noen fjærer. Den sparken gjorde førti kilometer i timen!

Du har mange bøker i den bagen din, ser jeg.

- Det er «Storgårdsfolk» av forfatteren Eva Stensrud. Seksti bind. Jeg er kommet til det trettifjerde. Det handler om alle de traumatiske tingene rundt om på gårdene, med en unge her og en unge der og at alle er i slekt og ikke kan gifte seg, haha. Så er det ei bok med strikkeoppskrifter, nå strikker jeg på disse vottene her.

Så fint mønster!

- Det er en olivenvott, og det fine med denne boka er at den forklarer mønsteret. Her står det altså: «Oljegren eller olivenkvist er et budskap om velsignelse og fred som skriver seg fra fortellingen om Noahs ark, hvor en due kom tilbake med en olivengren i nebbet for å vise at vannet hadde gått ned etter syndfloden. Oliventreet kan vokse i hundrevis av år og er også et symbol på et langt liv.» Er det ikke fint?

Den har altså en mening, den votten. Men hvem skal du gi den til?

- Det spørs om det ikke blir ho Bæsta oppi Vauldalen. Hun er nittitre år.

Bæsta?

- Det var hun som startet Vauldalen Fjellhotell, dattera mi oppdaget stedet da hun gikk på reiselivslinja. Det er seksten år siden, og siden har jeg vært der en og to ganger i året. Jeg er blitt fast inventar.

Hva gjør du der oppe på fjellet?

- Jeg støvsuger litt, så tørker jeg støv og så ordner jeg med blomster. Så er jeg i oppvasken, og så hjelper jeg kokken litt. Sånn småpjusk. Jeg er som poteten, jeg kan brukes til alt.

Jeg trodde du skulle på ferie!

- Ja, det der er jo ferie!

Får du lønn, da?

- Nei, men blide og glade ansikter er mer enn nok betaling for meg!

Men du slipper vel å betale for rommet ditt?

- Jeg gir dem litt, da. Jeg vil jo ikke trenge meg på, haha.

Du, jeg må ha et bilde av deg, dette ble jo et intervju.

- Jaja, men da må jeg sette i meg øredobbene først, jeg fikk dem av min datter for snart tjue år siden, og siden har de vært i ørene på meg. De fungerer sånn at de som snakker til meg ser på ørene mine i stedet for å se på meg, og jeg får så mange fine kommentarer på grunn av de øredobbene, haha. Her ser du en annen strikkeoppskrift, den heter «Endeløs kjærlighet».

Vakkert! Hvordan er det med din egen

kjærlighet?

- Mannen min døde for tretten år siden, men jeg levde jo alene lenge før det, da. Å være singel er begge deler, men det går bra så lenge du har en stor vennekrets med gode venninner. Så har jeg håndarbeidet og bøkene, og så hender det jeg går på bingo, men jeg er ikke så mye på bingo, bare litt på formiddagen og litt på kveldene, hahaha.

Jeg tror du får noen fine dager i Vauldalen!

- Å ja. Du må ta en tur opp dit! Det er bare et par år siden Bæsta guidet turistbussene, og fortsatt tar hun oppvasken, stiver duker og vasker klær. Jeg gleder meg sånn til å få holde rundt henne. Du som er journalist må intervjue Bæsta. Hun er et åpent leksikon! Hun er unik!

Et bra tips! Men nå vil jeg ha en klem!

- Det skal du jammen få!

Det er ikke rart du fikk den sommerblomsten av avisa?

- Jaja, jeg har jo alltid brydd meg om de som har det litt traurig.