Det er før Dag, før Team Antonsen. Før alle suksessene som om noen år skal komme som perler på en snor. Det er 1991, Atle Antonsen sitter i en lånt leilighet med do i kjelleren, månedlig husleie på 60 kroner, og de eneste perlene han måtte ha å tilby, er perler for svin. Men kanskje ikke det heller. Som gris i rockoperaen «Animal Farm» på Rosendal Teater har han tre og et halvt minutt på scenen før han dør.
Memory lane
Verden ser atskillig lysere ut i 2016, der han kommer spill levende og opplagt fra en bedre lunsj på Scandic Nidelven.
25 år etter griserollen på Rosendal er han i byen på promotur for «Grand Hotel» der han har hovedrollen som Axel Farstad, en forfyllet forfatter som er høy på seg selv og lever over evne på fordums storhet. Det er Antonsens første virkelige karakterrolle, en rolle som er langt fra ham selv, men som samtidig inneholder noe gjenkjennbart. Det er en rolle som blant annet betinger å spille drita full uten at det skal være morsomt, men tvert imot ganske trist.
- Det må være et av disse røde, sier han og stopper.
- Jeg mener å ha lest at huset var blått?
Vi har vandret over Verftsbrua, forbi Solsiden og det som en gang var den gamle TMV-tomta, der Atle i hine hårde dager lærte noen knep av Berit Rusten og Elin Hassel i det kommunale ungdomsteateret Storm. På vei videre mot Svartlamoen har han holdt på å gå feil en gang eller to. År er gått, mye har skjedd. Noe av det skal Atle om litt snakke om over et beskjedent glass vann på Ramp. Men først skal han virre rundt kvartalet på jakt etter huset der han bodde, med og uten strøm, noen måneder for et halvt liv siden.
- Det er ett av de røde. Det der, ved jernbanelinja, konstaterer han, legger i vei med lange skritt, han er en stor mann og setter bra fart forbi benken der en velvillig lamonitt kan fortelle at blåhuset ligger rett rundt hjørnet. Men nei.
- Rødt. Sier Atle.
Rødt, blått, whatever. Fargens hukommelse har bleknet i løpet av de 25 årene som er gått siden kompisen fra Romerike folkehøgskole ringte fra Trondheim og sa de trengte folk til en forestilling som den kommunale ungdomsgruppa Storm skulle sette opp på Rosendal. Og Atle sa opp jobben i Oslo og dro nordover.
- Jeg måtte si opp, for Storm var et tiltak for arbeidsledige. Så det virket litt mot sin hensikt der, kan du si. Men det kostet meg ikke én kalori. Hehe.
Kaldkjeft
Vi har lagt bak oss enda noen Lamo-meter. Nå har vi landet ved et respatexbord på Ramp. Det er her den kommer, denne «hehe»-en som alle Atle Antonsen-fans kjenner så godt. På samme tid kontant og tilbakelent, ofte under et litt fandenivoldsk blikk. Innimellom kan det blikket også skjule en gjesp. Men foreløpig er det ganske mildt, vi har nettopp satt oss ned.
Og i det samme kommer sannelig lamonitten fra benken bortom bordet for å fortelle Atle hvor blåhuset er. Men det hjelper ikke, Atle holder på det røde. Disse månedene i Trondheim tilbrakte han i reneste Hamsun-stil med lang frakk og sult, i et rødt hus. Så gikk veien videre, tilbake til Oslo og det som etter hvert skulle bli en latterlig lang karriere innen humor. Men ikke før han hadde lært en ting eller to om livet i Trøndelag.
- Jeg kommer jo fra Lillehammer, så heimert kunne jeg fra før. Men kaldkjeft!
Han flirer over vannglasset. Her inne på Ramp vet man hva kaldkjeft er, men om det skulle være noen uvitende sjeler der ute, kan Atle fortelle at det altså er en blanding av sprit, fortrinnsvis hjemmelaget, og vann. That’s it.
- Du har ikke råd til blandevann engang, liksom. Og det er jo dritsterkt. Og jæævlig vondt. Jeg lærte etter hvert at man ikke måtte ta store slurker for å få det unna, men nippe. For å bedøve smaksløkene, da går det mye lettere ned. Det var en god erfaring å få med seg videre, konstaterer han fornøyd.
- Og dette hadde du ikke lært på Lillehammer?
- Nei du, på Lillehammer var det essens vi blanda med!
Essensen av Lillehammer
Før det. Fotball. Speider. Danseskole. Enkel og grei barndom for en litt chubby guttunge (hans egne ord) med tjukke brilleglass. Vel, så hadde han ikke «en kropp bygd for å klatre i trær», men det var ikke snakk om mobbing, eller å sitte i en krok og sture, men et gutteliv i fri utfoldelse midt i sentrum av Lillehammer. Trygt og harmonisk. Oversiktlig og fint. Og enkelt for mor Antonsen å finne yngstesønnen. Det var bare å følge lyden.
- Jeg var et forholdsvis høylytt barn. Hun kunne bare gå ut på verandaen og lytte, så visste hun hvor jeg var, sier han.
- Så ropte hun. Det var jo sånn den gangen, foreldrene sto og bæljet etter ungene helt til de kom, sier han fornøyd.
- Men vi var jo aldri så jævlig langt unna da.
- Det ligger ingen adhd-diagnose i denne beskrivelsen?
- Den gang var det jo ingen som snakket om sånt. Det var bare to sekker, gæern eller normal. Jeg havna innenfor normalen, og det holder for meg! Hehe.
Han har hengt frakken over stolryggen, nå lener han seg tilbake, klår litt på skjegget og surfer på gamle minner.
- Nei, jeg har aldri hatt noen konsentrasjonsproblemer eller noe. Men jeg hadde jo energi!
Energi har han fremdeles. Stor arbeidskapasitet, flere parallelle prosjekt gående, grundige forberedelser. Alltid. Denne uka bruker han energien til å promotere filmen som har premiere denne helgen. «Grand Hotel», en historie som utelukkende hviler på relasjonen mellom tre personer. Foruten Atles oppblåste og forfyllede karakter og hans kvinnelige motspiller, alenemoren – en ti år gammel gutt med adhd og tourettes.
Skal vi danse?
Atle som tiåring. Han tråkker parketten med foxtrot, slowfox, vals og swing. Allerede en veteran på golvet, halve livet har han slitt danseskoene og ennå har han fem år foran seg. Ti standarddanser, terpet gjennom ti år. Sånn var det den gangen. Hele kompisgjengen drillet i dans. Men særlig mye cha-cha-cha har det ikke ført med seg.
- Jeg vet ikke om jeg hadde vunnet «Skal vi danse», for å si det sånn, kommer det tørt. Selv om tilbudet har kommet, flere ganger.
- Mange danseroller har du ikke hatt. Ennå.
- Nei, jeg skal nok ikke til balletten, nei, konstaterer han og hiver innpå en snus.
Men alt er vel mulig? «Gammelrampen» fra Lamoen har jo nettopp sunget på selveste Operaen. Etter ett år med sangtimer gjorde han baryton av seg og sang Papageno i «Tryllefløyten» til strålende kritikker. Han hadde hvite dager et halvt år, null alkohol for å skåne stemmen, og la seg samtidig i hardtrening for å gå ned elleve kilo til en dramarolle. Han har vel sjelden, kanskje aldri, vært i mer tipp topp shape enn her han sitter i hettejakke og T-skjorte på andre siden av bordet. Avslappet selvsikker, en mann som er vant til å lykkes, selv utenfor komfortsonen. Om kort tid skal anmelderne felle dom over innsatsen hans i et karakterdrama som er helt annerledes enn det han noensinne har gjort, i en film hvor latteren fort kan sette seg fast i halsen. Det bekymrer ham ikke.
- Du frykter ikke slakt?
- Nei, jeg gjør ikke det, sier han lett.
- Men jeg er jo spent. Det blir artig å se om folks reaksjon harmonerer med det vi hadde tenkt.
Hos Atle sitter latteren like løst og fast som før, selv om den kanskje ikke kommer like mye fra hjertet hver gang. Det sakte hehe – selv når han kanskje kjeder seg en smule – er nærmest blitt hans varemerke. Som blikket under øyenbrynene, i hevet tilstand kunne de fort avslørt et snev av likhet med Jack Nicholsons.
Men nå er fotograf Glen tilbake fra en rekognosering i nærområdet med et par spørsmål om leiligheten. Og han kan melde at beboerne i området bestemt mener at det var blåhuset Atle Antonsen en gang bodde i.
- Blåhuset? Hæ, nei, jeg lånte leiligheten i rødhuset, av en som spilte i Abra Kadavra.
Atle blir mer og mer sikker i sin sak.
- Men etter at strømmen ble avstengt, bodde jeg der jo bare et par måneder til, så spørsmålet er om jeg kan ha bodd i blåhuset etterpå. Litt komisk at de vet bedre enn meg! Hehe.
Atle for president
Så da har han vel gjort seg bemerket på Svartlamoen, som han gjorde på Lillehammer, der noe av det siste han gjorde før han flyttet fra byen, var å bli russepresident.
- En grei reise, er Atles beskrivelse av verdens enkleste valgkamp. For mens motkandidaten var profilert avholdsmann og drev aktiv kampanje i alle klasserom, satt unge Antonsen helt stille i båten. Det holdt. Det ble «Atle for president» med 200 mot 3 stemmer.
- Det å framsnakke seg sjøl og selge inn sine personlige egenskaper, jeg har det bare ikke i meg, sier han. Ikke ambisjoner heller. Etter at han hadde forspist seg på «LA Law», men skjønte hvor mange års utdanning jusen ville koste, forsvant den type karriereplaner. Men da han i skolerevyens Holberg-oppsetning møtte solid applaus som den Stundesløse, slo det ham at teater var noe han faktisk kunne drive med.
- Det var det klare øyeblikket. Jeg skulle ikke etterpå angre på at jeg ikke hadde prøvd.
Dermed havnet han på Jessheim. Romerike folkehøgskole, utklekkingsanstalt for så mangt innen norsk underholdningsbransje, før veien gikk via et par smårevyer i Oslo, avslag fra Teaterhøgskolen, diverse barnehagejobbing, før han havnet som syngende gris på Rosendal i 1991. Når han 25 år senere sang i «Tryllefløyten» på selveste Operaen i Oslo, kunne man sagt at ringen var sluttet. Men nei. Pila har vært lineær. I bratt stigning. Fra de første elleville påfunnene i radioprogrammet «XL», via en lang rekke humorsuksesser på tv og komipriser for stand-up.
Og så kom Dag.
Alt kommer for en Dag. Eller ikke.
Den dagen Dag kom ruslende inn i Atles liv, eller omvendt, og satte seg bak pulten på en samlivsterapeuts kontor, ble definerende. Mener mange. En D-dag for Atle Antonsens karriere. Mener mange. Selv tror han at folk like gjerne husker ham fra andre settinger. «Etaten», «Uti vår hage». «Team Antonsen». Men den håpløse, men hjertevarme, samlivsterapeuten Dag har mer dedikerte fans enn de aller fleste. Det må han medgi.
- Det er nok flere som kjenner seg igjen i Dag enn det man skulle tro. Mange har hjerte for «loner-tilværelsen», sier Dag, eh, unnskyld. Atle.
Det er tristessen. Ensomheten. Og det faktum at Dag er en kar det er lett å bli glad i, akkurat som Atle. Gjenkjennbar. Med selvopplevde episoder. Regissør Øystein Karlsen har påstått rundt 80 prosent sannhetsgehalt. Det er mye.
Scenen i Sofienbergparken. Dag våkner i kraftig bakfylla på et offentlig selvspylende toalett, har lagt alle klærne pent på benken utenfor, lagt seg med en ostepop-pose som pute - og trodd han har lagt seg i sin egen seng.
- Ja, den er meg. Det er noen år siden.
Atle plukker fram det breie fliret. Han har fortalt historien før. Bedyrer at virkelighetens versjon ikke var fullt så ille. Doen er regissert.
- Men bretting av klær har skjedd meg. Det er så lenge siden nå at jeg kan si det uten skam. Hehe.
Det går an å ta det kult når man sitter på Ramp med klærne på. Med ett glass vann foran seg. Uten heimert. Da kan man godt fortelle om sanne historier.
- Scenen hvor Baasmo slår opp med dama si mens hun ligger på fødselsleiet … En fyr vi kjenner gjorde det, med en blomsterkvast. Han mente at de hadde vokst fra hverandre. Det er jo - he he he!
Denne gangen kommer latteren fra magen:
- Det er jo for bra! Det går ikke an å finne på bedre enn det der!
Jo, det kommer for en dag.
Team Antonsen-Dølplads
Men ikke alt. Privatlivet holder han helst for seg selv. Det der med kjærligheten.
- Jeg vil ikke besudle folk med den historien.
Besudle! Men det var i hvert fall sånn at han ikke engang trengte å ta på seg skoa, men fant sin kvinne innenfor kollektivets fire vegger. Ble trebarnsfar før fylte tretti. Periodevis mye jobbing, periodevis mer i heimen. Uansett, så langt det lot seg gjøre, felles middag, hellig tid mellom fire og sju. Nå har Hanne vært der halve livet og ungene blitt ganske voksne, bare yngstemann er fremdeles i redet.
Men den som måtte tro at de under oppveksten har hatt en gæern morroklump av en far, får tro om igjen.
- Streng eller morsom?
- Tydelig. Jeg velger å kalle det tydelig. Hø hø. Det har ikke vært en fordel for ungene at jeg har hatt humor som profesjon, for å si det sånn. Guttungene hadde mye energi, jeg har ikke akkurat jazzet opp stemningen hjemme, forteller han, en utålmodig fyr som gikk for kustus og forutsigbarhet. Og med evnen til å krype til korset og be om unnskyldning når det trengtes.
Han har gjort det i full offentlighet også. Etter de mye omtalte sms-ene i fjor sommer, 25 i tallet, hvor han skjelte ut en komikerkollega, som deretter la dem ut på bloggen sin. Skandale. Avis-saker. Han gidder ikke å snakke mer om det, har gjort det mange nok ganger.
- Jeg har ikke noe nytt å si, sukker han.
Uti vår hage
Livet har ellers stelt pent med Atle Antonsen. I dag tilbringes det i et standsmessig hus i en velfrisert hage. Med eneboligen på Frydenberg fulgte et arsenal av hageredskap med på kjøpet. Uti vår hage er blitt et begrep som innebærer aggressive løvetannangrep.
- Jeg har tatt opp kampen. Jeg er dømt til å tape, men gir meg ikke, sier en trassig hageeier, som også med kjærlighet pleier bærbuskene og kniper knopper på rododendronen. Forholdsvis konvensjonelt altså. Men grønn mann kan han ikke kalles, selv om han er passivt medlem av Framtiden i våre hender og nettopp har vervet «Grand Hotel»-regissør Arild, til det samme.
- Det beste ville vært en god despot som setter tydelige grenser for hva vi kan tillate oss miljømessig, konkluderer Atle. Han vil ikke påberope seg noe samfunnsmessig engasjement av betydning. Politisk shopper han etter sak. Dessuten har han altfor lett for å være enig med siste taler. Nei, en god despot, det må være greia.
Grand tristesse
- Etter Dag har jeg fått mer trygghet på å gjøre ting utenfor det jeg er mest kjent som. For Dag har begge deler i seg. Han kan du stole på, selv om han ikke trives så godt med folk, sier Atle kjærlig. Hans siste rolle, forfatteren Farstad på Grand Hotel, er det verre med. En narsissist med skrumplever, egotripper og fyllekuler.
- Spille fylla - det er noe av det vanskeligste. For er man full, vil man prøve å dekke over det, så du kan ikke slippe opp for mye. Du må gjenskape en følelse som du tror på selv.
- Hva er ditt eget forhold til alkohol?
- Ganske avslappet. Jeg drikker ikke til hverdags. Jeg bruker det til å barbere toppene, få bukt med rastløsheten, en ventil. Det er vel sånn mange har det.
Fylla virker på en forunderlig måte å kle Atle Antonsen. Men under perioden med «Tryllefløyten» var det hvite dager som gjaldt.
- Den asketiske perioden, hehe. Det var vel et halvårs tid. Det er noe med å gjøre jobben skikkelig. Men det var greit at jeg hadde en dato å forholde meg til. Jeg hadde ikke hatt ryggrad til å legge om livsstilen permanent.
Atle Antonsen er en mann som tilbringer mye tid i sitt eget hode, tenker mye mer enn man kan få inntrykk av, sier folk som kjenner ham. Alvorlig hardtarbeidende. Nå er han glad for å få jobbe med mer tredimensjonale karakterer. Ikke bare surfe på gammal moro, som han sier.
- Som komiker er man ikke større enn det man gjør sist. Det kan være nådeløst. Men det holder meg sulten.
Det er tid for foto på gamle tomter. Rødhuset kan by på en bratt trapp opp tre etasjer, til en stengt dør under skråtaket helt øverst på loftet.
Gammelleiligheten til Atle er blitt galleri, kan naboen over gangen fortelle. Atle mimrer om den gangen han hadde tørkestativet balanserende på avsatsen og bodde her med do helt nede i kjelleren. Naboen kan fortelle at doløsningen praktiseres fremdeles.
- Men det var her. Jeg kjenner igjen døra.
Det var rett hus. Det var da enda godt.