- «Løkka i livet AS». Navnet har så vel slagkraft som god vømmølbakgrunn, sa Robert Eriksson tidligere på dagen, da vi satt i restauranten nede på det nasjonale kultursenteret.
Folk flest var på jobb. Både de som serverte på Skalden, og de som sto i resepsjonen på det integrerte hotellet. Bussjåføren som var på vei til Verdalsøra, og landpostbudet som nettopp suste oppover mot Ulvilla. Til og med Ørnulf Holthe, frontfiguren i legendariske Gluntan, var på jobb. Han hadde stukket innom for å ta en kopp kaffe med den lokale revykongen Tor Haugmark, men om mindre enn en time skulle han underholde på eldresenteret i Vuku.
Alle hadde det travelt på sitt vis.
Robert Eriksson, derimot, drev dank og hadde all verdens tid. Først utpå ettermiddagen skulle Frp-eren til Levanger og lede styremøtet i klubbhuset på Moan, der han regnet med at stemmingen ville stå i taket ettersom fotballklubben toppet 1. divisjonstabellen etter tre serierunder.
- Målet med «Løkka i livet» er å drive rådgivning og konsulentoppdrag innenfor arbeidsmarkedspolitikk og næringsutvikling. Jeg har gått svanger med ideen lenge, og etablerte selskapet i vinter, forklarte Robert Eriksson, og understreket at han ikke hadde skrevet under eller gjort noen avtaler ennå, all den tid han hadde karantene fram til juni.
Og det var nettopp det. Denne uken sprakk nyheten i Adresseavisen om at rådgivningsfirmaet ganske riktig var blitt stiftet «i vinter», men bare tre dager før etterlønnsperioden gikk ut 16. mars. Dette utløste automatisk den karantenen som nå sikrer Robert Eriksson tre nye måneder med statsrådslønn. For to år siden langet Frp ut mot tre tidligere rødgrønne statsråder som opprettet egne PR-foretak og dermed fikk tre måneders karantene med full lønn.
- Det virker som om disse politikerne har funnet svakheter i et system og deretter systematisk har utnyttet det, sa Per Sandberg om Ap-trioen Anne-Grete Strøm-Erichsen, Grete Faremo og Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen.
«Løkka i livet» kan muligens komme til å gi Robert Eriksson både til salt og smør og hva han ellers måtte begjære på brødskiva etter hvert, men så langt har det Brønnøysund-registrerte enkeltmannsforetaket gitt lite lykkefølelse.
Melding fra Erna
4. januar: Han hadde stått opp som vanlig litt før klokka sju og gjort i stand frokosten på kjøkkenet. Sara og Sondre skulle av gårde til første skoledag etter juleferien, og selv hadde en lett søvndrukken Robert Eriksson ennå ikke rukket å reflektere over at han denne morgenen fortsatt befant seg på Stiklestad, som med all mulig respekt for 1030 og alt det der, er periferi og ingenting annet i norsk rikspolitikk.
- Så poppet det plutselig opp et varsel på telefonen, som fortalte at regjeringens strategikonferanse begynte om én time. Da forsto jeg at jeg virkelig var ute.
Kalenderen i Robert Erikssons iphone-kalender hadde ikke fått med seg at eieren var blitt tuppet ut av regjeringen 16. desember.
- Det hadde i grunnen ikke jeg heller. Rokeringen som gjorde at jeg måtte forlate Arbeids- og sosialdepartementet, skjedde på en onsdag, og fredag tok både storting og regjering juleferie. Sånn sett ble ikke jula noe annerledes enn den ellers ville ha vært.
Den første mandagen på nyåret, derimot.
- Det ble en dag for refleksjoner, ja. Og gode følelser som mer enn oppveide de dårlige. Jeg laget formiddagsmat til ungene og hjalp til med leksene om kvelden, noe jeg knapt hadde gjort de tolv siste årene.
Så gikk Robert Eriksson og la seg i rett tid, og tirsdag morgen spratt han igjen ut av senga klokka sju blank, helt i tråd med den medisinen han pleide å foreskrive dorske jobbsøkere mens han selv var arbeidsminister.
- Du får deg ikke jobb med å ligge under dyna og sove bort dagen. Du må være villig til å bedrive egeninnsats. Jeg mener naturligvis det samme nå som da.
Hva nå, Robert?
Men vel vitende om at det ville tikke inn en småfeit statsrådslønn på kontoen den 12. hver måned fram til mars – og i ytterligere tre måneder, bare han tidsnok fikk etablert «Løkka i livet AS» – kjente han kanskje ikke panikken bre seg fra fotsålene og opp de 184 centimeterne til hårfestet?
- Nei, men også jeg følte denne klumpen i magen da det gikk opp for meg at jeg nå rent faktisk sto uten jobb. Da kunne jeg utmerket godt identifisere meg med de Reinertsen-ingeniørene som hadde mottatt oppsigelsen før jul, eller den sveiseren som ikke fikk dra ut på et nytt skift i Nordsjøen på nyåret. Vi mennesker er ganske likt skrudd sammen, tror jeg, og de viktigste forutsetningene for å ha et godt liv, baserer seg på to ting som definerer trygghet. At du eller dine nærmeste ikke blir rammet av en alvorlig sjukdom, og at du har en stabil og forutsigbar arbeidsinntekt. Da jeg mistet jobben, reagerte jeg som alle andre, selv om etterlønnen for min del ikke gjorde situasjonen prekær. Likevel måtte jeg stille meg spørsmålet hva nå? Når får jeg meg ny jobb? Hvilken jobb? Og hvor?
I sine 26 måneder som arbeidsminister lekset Robert Eriksson opp om plikter og ansvar for køen av arbeidssøkere foran Nav-kontorene. Selv hadde han aldri behøvd å oppsøke Nav på Verdal for å få hjelp, og med etterlønn til langt inn i sommeren, derfor føler han seg ganske trygg på å berge seg selv denne gangen også.
- Men det er jo ikke noe nederlag å oppsøke hjelp hos Nav, som nettopp er opprettet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet.
Han har sine egne teorier om hvorfor det likevel kan føles som en dørstokkmil for mange.
- Det nederlaget som det er for mange å måtte bekjentgjøre overfor omverdenen at jeg ikke lenger har det ankerfestet som jeg tok for gitt, kan være tungt å akseptere. Det gjør noe med selvbildet ditt.
Jobben er den du er
Det er avstand både i tid og sted fra den dagen Robert Eriksson sto på Slottsplassen og ble historisk som en av Fremskrittspartiets sju første statsråder, omfavnet av en tilfeldig forbipasserende skuespiller Ingar Helge Gimle (tidenes dårligste rytterkonge på Stiklestad, i 1994), til denne formiddagen like ved den tomme amfiscenen.
- Og det er nettopp det som kan være så utfordrende, sier den politiske motstanderen Øystein Djupedal, som har vært med på noen berg-og-dalbane-turer selv.
- At folk hele tiden kommer og lurer på hva som skjer. Hva gjør du nå? Hvem du er, avhenger ofte av hva du gjør, virker det som, og når du plutselig står uten jobb og er på jakt etter noe nytt, kan bare det å bli spurt om status quo, oppleves som svært ubehagelig, sier Djupedal.
- Hva driver du med nå? Hvis du er på frenetisk jobbjakt, kan et slikt uskyldig spørsmål være energitappende.
Etter 16 år på Stortinget for SV fra Sør-Trøndelag, inkludert to år i regjering som kunnskapsminister, overtok han som fylkesmann i Aust-Agder i 2009. Da det ble klart at han ikke fikk fortsette i jobben etter at fylkesmannsembetet skulle slås sammen med Vest-Agders fra årsskiftet, måtte han sende ut følere i arbeidsmarkedet.
- Jeg tror nok at Robert Eriksson, som alle andre, har kjent på den samme usikkerheten som jeg hadde, om hvor etterspurt kompetansen egentlig er. Av utdanning er jeg gammel typograf, et yrke som ikke fins lenger, men jeg har lang erfaring fra politikken. Det var likevel ikke flust med bedrifter som tok kontakt etter at det i fjor ble klart for alle og enhver at jeg ganske snart ville bli ledig på markedet, medgir Øystein Djupedal.
Han hadde ventelønn etter fylkesmannsavgangen, og ble ansatt som seniorrådgiver ved Universitet i Agder, der han nå sitter i staben til rektor og direktør. Han meldte overgang fra SV til Arbeiderpartiet etter å ha tatt et nådeløst oppgjør med tidligere partifeller i et portrettintervju i Ukeadressa i fjor, men har ingen umiddelbare politiske come-back-planer.
Nettverket teller
- Som statsråd vet du når du begynner i jobben, at du med ett hundre prosent sikkerhet skal ut igjen en dag, sier Robert Eriksson.
Det er fotballcup på Verdal stadion, og på sidelinja står en engasjert far og følger tiåringen Sondre som med slepen teknikk stadig drar av Verdal-spillerne. Til slutt må likevel Stiklestad gi tapt i naboduellen, uten at det ser ut til å gå ut over humøret til guttungene. Etter kampen skal Eriksson til Levanger for å ta imot både bortelaget Sandefjord og byens ordfører til seriekamp på Moan.
- Jeg fikk forespørselen fra valgkomiteen i januar om jeg kunne tenke meg å bli formann i Levanger Fotballklubb. Det var en henvendelse som kom til rett tid. Jeg ble beæret og jeg nølte ikke ett sekund.
Robert Eriksson, som selv var en ganske habil målvakt for både Verdal og Vinne, har aldri lagt skjul på at han er en fotballnerd.
- Jeg har hjertet i Rosenborg, som jeg har fulgt i alle år. Jeg har kjærligheten i Verdal, som er barndomsklubben. Og jeg er blitt forelsket i Levanger, sier han.
Han mener selv han vil få god bruk for alt det han har lært som politiker, når han nå skal fronte en ambisiøs klubb som har som mål å bli noe hele Nord-Trøndelag samler seg om.
Selv har han et hårete mål, som han sier, om at LFK skal spille i Tippeligaen i 2018, nøyaktig 30 år etter at Steinkjer røyk ut av toppserien som det siste laget fra nordfylket.
- Det er min private målsetting, og slett ikke noe som er styrebehandlet, forsikrer formannen.
Lærer mens man går
I åtte år hadde Merethe Ranum permisjon fra jobben i Domstoladministrasjonen i Trondheim for å være heltidspolitiker for Høyre. Hun bestemte seg i god tid før kommunevalget i fjor for at nok fikk være nok.
- Jeg følte aldri på den usikkerheten som Robert Eriksson og andre politikere opplever når de enten må gå som følge av et valgnederlag eller en regjeringsrokade. Tvert imot hadde jeg tilbud fra et par advokatkontorer, i tillegg til jobben som jeg kunne gå tilbake til, sier Ranum.
Erfaringene hun høstet som kommunalråd gjør henne derimot ikke i tvil om at eks-politikere, rent generelt, vil være gode emner for potensielle arbeidsgivere.
- Jeg har fått mye kunnskap om beslutningsprosesser som jeg ellers ikke ville hatt, og om hvordan jeg skal kommunisere et budskap på en enkel måte. Mye av de erfaringene man opparbeider seg som politiker, skjønner man først etterpå, sier Merethe Ranum.
Hun er tilbake som seniorrådgiver hos sin gamle arbeidsgiver, er stadig å se på politiske møter i byen, men savner ikke det daglige jaget i formannskapet det aller minste. Men som jobb- og utviklingsarena var scenen enestående.
- Som politiker lærer man mens man går hele tiden, og det å ha stått i stormer, som politikere gjerne gjør med jevne mellomrom, bidrar til at man ser ting i andre perspektiv, i tillegg til at man blir herdet. I sum er alt dette egenskaper som en sivil arbeidsgiver lett bør kunne dra nytte av, mener Merethe Ranum.
Høyres Yngve Brox har begynt å peile seg inn på et liv utenfor politikken, men trenger muligens den tiden som gjenstår som kommunalråd – neste valg er tross alt først i 2019 – på å områ seg.
- Jeg er spent, naturligvis. Ikke redd eller engstelig, ikke usikker, heller, men litt forventningsfull – ja.
Yngve Brox har vært partiets toppolitiker i Trondheim i en årrekke, og har sittet som kommunalråd i åtte år. Før det var han fylkespolitiker i sju år, og medregnet et drøyt år på partikontoret i Oslo, har han vært heltidspolitiker i nesten 17 år. Nå er han 47.
- Politikere får selvsagt erfaring som er relevant i jobber utenfor politikken, sier korrekte Brox, som helst vil uttale seg i generelle vendinger ettersom han allerede er i jobbsøkermodus. Han har for eksempel søkt stillingen som assisterende fylkesmann i Sør-Trøndelag.
Den siste jobben Yngve Brox hadde før politikken ble heltidsgeskjeft, var en deltidsstilling som klesselger på Cubus på Trondheim Torg.
- Det har gått noen år, som du skjønner, sier Brox, som verken tror eller frykter at de har vært forgjeves.
Det ordner seg
Robert Eriksson kan fortsatt heve en sekssifret brutto statsrådslønn i tre måneder til, og med mindre oppgjøret i kjølvannet av de siste dagenes avsløringer rammer forretningsmodellen «Løkka i livet AS» rett i solar plexus, har han tro på framtiden.
- Jeg kan ha de beste årene i arbeidslivet foran meg, tror Eriksson, som fyller 43 år lørdag. Dagen feires i landmøtesalen hos Fremskrittspartiet, der han fortsatt sitter i sentralstyret.
Han ble stemplet som hard i klypa som arbeids- og sosialminister, og angrer ikke på noe av det han sa eller gjorde.
- Det er greit at Nav kan være der og hjelpe deg, men den viktigste jobben må du gjøre selv. I en tid med økt ledighet og større kamp om jobbene, er det de som kommer seg opp først om morran som vinner, mener Robert Eriksson.
Selv er han i full sving fra klokka åtte hver morgen, bedyrer han.
Per Sandbergs røykekompis utenfor Stortinget, SV-eren Hallgeir Langeland, ble vraket av velgerne etter 16 år, og fulgte samme oppskrift som Robert Eriksson mens han var jobbsøker.
- Jeg la meg til daglige rutiner som lignet de jeg hadde på Stortinget. Jeg sto opp i sjutiden, oppdaterte meg grundig på nyhetsbildet, gikk en liten tur før jeg deretter satte meg ned for å sjekke arbeidsmarkedet på den nye datamaskinen jeg hadde kjøpt.
Langeland, utdannet adjunkt med opprykk, hadde 15 års fartstid fra skolevesenet før han dro over fjellet til Stortinget, og er i dag tilbake i gamlejobben på Austbø ungdomsskole i Stavanger.
- Jeg er veldig fornøyd og overrasket over hvor snille og arbeidsomme elevene er, sa den gamle radikaleren til Rogalands Avis forleden.
Hallgeir Langelands mangeårige partileder, Kristin Halvorsen, er for lengst tjoret fast som direktør i Cicero Senter for klimaforskning, men også hun kjente på usikkerheten den første tiden etter at hun gikk ut av politikken i 2013.
- Jeg følte meg som en skulker hver dag etter at det hele var over, og kunne plutselig dra på kafé uten at det var planlagt lang tid i forveien.
Som mange andre heltidspolitikere var det først og fremst realkompetansen fra politikken og fra alle hennes lederjobber gjennom 15 år som gjorde henne attraktiv og ettertraktet på arbeidsmarkedet.
Å selge seg selv
Robert Eriksson har vært ute og bydd på seg selv, som han sier, og vist seg fram for potensielle arbeidsgivere. Tatt initiativ, slik han krevde av andre jobbsøkende da han satt i departementet. Ennå har han tre måneder igjen på etterlønn og mer flust med både tid og penger enn de fleste andre i samme situasjon.
En svart katt smyger seg over veien, men heldigvis langt bak Robert Eriksson, som kan ha nok å stri med som det er, der han sikter seg inn på huset sitt i boligfeltet ovenfor Stiklestad. Han sjekker mobiltelefonen for å se om det er noe nytt.
Langs veiene her oppe er det dørgende stille og ikke et menneske å se, bortsett fra han som nå bakser bortover med reisekofferten sin.
Alle de andre er på jobb.
Det er det som er løkka i livet.
geir.svardal@adresseavisen.no