Joggeskog og boblejakker, barnetrøyer og fleecegensere, votter og babyleker.
To av de mange som ofrer fritiden sin på den pågående dugnaden for nyankomne, er Tanja Stinessen (28) og Vibeke Haugen (34), som sitter bøyd over hver sin haug med barneklær i gamle Breidablikk skole i Trondheim.
Det er mandag kveld, og de bruker timene etter henholdsvis masterstudier og jobb med enslige mindreårige flyktninger til å sortere klær i et av klasserommene.
Samtlige klasserom bortover en av skolens korridorer er fylt med utstyr, donert av hjelpehungrige trøndere. Denne kvelden fylles de ytterligere med utstyr, bleier, hygieneartikler og klær, når lass på lass lempes inn av frivillige som har hentet utstyr fra hjelpeorganisasjonen Amadias avviklede lager i Stjørdal.
Tepper, treningsklær, bæreseler.
Barnevogner, barnesenger og bilstoler - noen splitter nye. Noen leverer fra seg klær omhyggelig brettet og pent innpakket.
- Det er veldig mye fint som gis bort. I mye av det vi sorterer ligger det mye omtanke, spesielt når det gjelder barna, sier Stinessen.
Å miste kontrollen
I flere måneder har trønderne donert det de har kunnet til frivillige som samler inn klær, utstyr og sko til flyktninger. Noe er blitt med frivillige i kofferter til Hellas. Andre oppbevares på lager, deles ut etter behov og forespørsel. I starten av mai vil flyktninger og asylsøkere selv kunne plukke ut det de trenger når gratisbutikken Te&Tøy åpner i Mellomila 63 i Trondheim.
- Det handler om å ivareta flyktningenes verdighet, sier Lars Korsnes (51), til daglig lektor ved Tiller videregående skole og en av de mange ildsjeler bak flyktningdugnaden i Trondheim.
Etter at dagens undervisning var unnagjort, satte han seg i bilen til Stjørdal for å lempe og frakte et tilhengerlass med innsamlet materiale til gamle Breidablikk skole.
- Det å være flyktning kan innebære å miste seg selv: «Kommer jeg meg videre herfra? Får jeg mat? Klær? Når?» Man mister kontrollen. De var lærere, advokater, journalister, men nå er de redusert til å være flyktning. Det å ha en butikk å kunne velge ting fra og ikke bare få utdelt en pakke, er viktig, sier han.
Han vet hva han snakker om.
Prinsessa i gummibåten
5. oktober skrev Lars Korsnes dette fra Lesvos:
«Vi har akkurat sagt «god natt» til 2500 flyktninger som er henvist til å sove på fortauet, bak søppeldunken, ved tissehjørnet - eller egentlig hvor som helst. Vi har delt ut tepper, soveposer og én brødskive til hver for å gjøre det som er et uverdig helvete nogenlunde levelig. Det flyter søppel overalt, bare noen av de minste barna har tak over hodet, folk har fortsatt våte klær etter båtturen, de hutrer og vet ikke hva morgendagen bringer. Det er vanskelig å beskrive denne opplevelsen på en måte som gjør at dere forstår, men det er jævlig, uverdig og skammelig!»
Korsnes reiste tilbake i februar, og i vår var han frivillig i en flyktningleir i Libanon. Han og kona Katrin Glatz Brubakk har trøstet fortvilte foreldre, plastret gnagsår, delt ut mat og drikke, blåst såpebobler med barna, delt ut tepper og kosedyr. Selv nå er stemmen i ferd med å sprekke når han tenker på menneskene, inntrykkene som spenner over hele spekteret: Å ta imot en overfylt gummibåt, kjenne lukten av angst og «store mannfolk oppløst av angst og lettelse av å være i fremme». Den blide prinsessekledde femåringen med rosa diadem på hodet, glad for å være «på tur» med familien, som hopper i land. Uværsnatten da gummibåten slår mot klippene ved strandkanten, når de måtte under båten og fiske opp en to-tre år gammel gutt fra vannet. Reddet med et nødskrik.
Korsnes og kona bytter på å dra sørover for å hjelpe flyktningene. Denne uken var hun i Idomeni, på grensen til Makedonia, der tre norske frivillige ble arrestert i forrige uke.
- En skog av frivillige organisasjoner har poppet opp i vakuumet som de store organisasjonene ikke har klart å fylle. De store organisasjonene gjør en kjempejobb, men klarer ikke å snu seg raskt nok rundt og være fleksible. Uten de frivillige ville langt flere ha druknet i Middelhavet, mener Korsnes.
8. oktober i fjor, Lesvos:
«Dette er langs en steinete og klippebesatt kyst med en dårlig grusvei langs kysten. Her støtte vi nå på en rekke grupper, alle våte og forskremte. Det eneste vi kunne gjøre var å peke hvor de skulle gå. Så kom barna. I en gruppe var det en hylskrikende og klissvåt ettåring og to redde småjenter. I bilen har vi klær til småbarn så småttisen fikk tørre klær. Mens vi holder på med dette, ser vi en båt på vei inn. Bølgene er store og klippene spisse. Vi løper ned og prøver å gjøre landgangen så tørr som mulig og klarer så vidt å hindre båten i å kantre. Alle er våte, skremte, litt forslåtte, men i live. I denne båten er det seks små barn fra ett til seks år.»
Bare siden september i fjor har over 1000 nordmenn reist til Hellas som frivillige gjennom organisasjonen Dråpen i havet. Mange har også reist på egen hånd eller via organisasjoner som Northern Lights Aid.
- Viljen til å hjelpe blant folk er overveldende. Det som skjer med de frivillige som kommer tilbake ... Jeg tror det vil forandre Norge, når så mange kommer tilbake med historier Hellas, sier Korsnes.
20 timer frivilligarbeid i uka
I fjor gikk tv-bildene av flyktningstrøm men veldig inn på Maria Hageskal Lund, som følte et sterkt behov for å bidra. I september satte anestesisykepleieren og en venninne seg på flyet til Chios i Hellas, der de jobbet som frivillige i en uke.
Trettitreåringen er en av initiativtagerne bak Facebook-gruppa Refugees Welcome to Norway i Sør-Trøndelag og engasjementet har ballet på seg. Det har resultert i organiseringen av «Friendship Day», der asylsøkere og nordmenn kan møtes og sosialisere, flerfoldige innsamlingsaksjoner av klær og utstyr på nett og sist, men ikke minst, gratisbutikken Te&Tøy. Vi møter henne i lokalene butikken har fått låne gratis av Coop Midt-Norge, noe som kom i stand over en påskefrokost i sønnens barnehage. En annen mor viste seg å være utleieansvarlig for Coop i regionen. Denne morgenen skal hun og lageransvarlig Mari Johannessen (29) sette i stand gratisbutikken. Ved siden av Ståle Gerhardsens illustrasjon på veggen har barnetøy og små og store sko funnet veien til hyller og kleshengere. Den grå sofaen og de andre møblene fikk de hente fra en nedlagt butikk i byen. Senere på dagen skal de møte en begeistret representant fra Trondheim kommune for å søke om midler til å dekke butikkens strømutgifter og blant annet kunne leie inn busser i ny og ne for å frakte asylsøkere fra Sandmoen og asylmottak utenfor Trondheim til gratisbutikken.
Lund anslår at hun bruker rundt 20 timer i uka på det frivillige arbeidet.
Begge har de familie og hver sin toåring som krever sitt.
- Jeg sitter med mobilen i alle pauser på jobb og hele kvelden, smiler Maria Lund.
- All fritid går med til dette, bekrefter Johannessen, som er barnevernspedagog. I starten av april tok hun med et lass treningsutstyr og fotballspill til en gruppe enslige mindreårige i Holtålen, til stor jubel.
Godhetstyrannene
Interessen for å bidra er enorm: På ulike Facebook-grupper legges det ut forespørsel etter forespørsel: Det spørres etter alt fra kjørebistand og håndballutstyr til barnevogner og kofferter. Som oftest stiller folk opp med det de har på kort varsel.
På tre dager hadde 130 frivillige meldt seg til tjeneste for gratisbutikken i Trondheim på Facebook. De vil bidra med å stå i butikken, hente og levere innsamlet klær og utstyr og sortere på lageret. Alt i butikken er gratis, og selv om tilbudet hovedsakelig er for flyktninger og asylsøkere, kan også andre som sliter med å få endene til å møtes ta en tur innom.
Blant de ihuga hjelperne finnes både biologer, lærere og byråkrater. Nå jobber Lund og hennes medfrivillige med å stable på beina nettsiden Flyktningesentralen.no som skal gi oversikt over de gode kreftene i regionen og gjøre det lettere å hjelpe. Samarbeidet med etablerte hjelpeorganisasjoner som blant andre Verdige Smil og Amadia er også godt.
Mange privatpersoner synes det er godt å bidra med å kunne stille opp og sortere tøy en kveld. Ikke alle har råd og mulighet til å reise til Hellas for egne penger.
- Nå er jo verden kommet hit, og da kan man gjøre masse her. Det er vel så viktig for de som skal bosette seg her, sier Lund.
Til sommeren vil Lars Korsnes invitere frivillige flyktningarbeidere til en fest. Mange har han kun hatt kontakt med på Facebook.
- En godhetstyrann-fest, ler han.
- For alle som føler at de har en godhetstyrann i magen.