Igjen hadde Nitro glemt å ta av seg T-skjorta før han sminket seg.
Han gjør ofte den blødmen, sier han, og noen ganger strever han sånn med å få av seg skjorta at han må sminke seg om igjen før han går på scenen.
I kjelleren i Folkets Hus på Ranheim er det så stille at en gitarakkord kan sprenge lokalet i filler, men om tre timer skal fire middelaldrende menn opp trappa for å spille mørkt øl i kroppene på noen kompiser, og kompisenes kompiser.
Med bandet Kiss Alive.
Det er deres fjerde konsert i oppkjøringa til årets store begivenhet, Hestholmen Retrofestivalen i Valsøyfjord, men de trenger noen opptredener til før bandet låter som Kiss i deres glans-glamrock-periode på syttitallet, mener Nitro.
Sminken. Parykkene. Draktene. Platåskoa. Pyroen. Sangene. Riffene. Språket. Alt må være mest mulig autentisk, sier Nitro som de neste timene skal transformeres til Peter Criss, «The Catman», som var trommeslageren i Kiss den gangen Nitro oppdaget Kiss for aller første gang.
Besettelsen
Nitro sier det startet med den kassetten.
Han var 13 da han så et innslag på Dagsrevyen i 1975, «I USA er det oppstått et nytt fenomen, et band hvor medlemmene er skjult bak sminke.»
Dagen etter dro Nitro fra Nardo ned til platebutikken i Fjordgata hvor han fant kassetten «Dressed to kill.»
Han spilte trommer i Bispehaugen skolekorps, men i stedet for «Gammel jegermarsj» banket Kiss-låta «She» i Nitros hode. Sånne greier spilte han helt til Kiss fjernet maskene på åttitallet og ble et diskoband, men han fikk troa tilbake da bandet kom med «Revenge» i 1991, og senere fikk den originale besetningen tilbake som igjen begynte å male seg.
Etter det har det vært Kiss hver dag for Nitro. Fire-fem timer hver dag, sier han. På dagtid driver han eget snekkerfirma, men på kveldene sitter han på nettet hvor han stadig finner nye intervjuer og klipp som han katalogiserer i sin egen Kiss-samling.
Nitro sier han er imponert over hvordan Kiss stadig holder koken, noen av medlemmene er snart sytti, men fortsatt superspreke. Selv må han ha litt hjelp til å reversere T-skjorta over sminken, men snart er han «The Catman» som ser bort på de andre bandmedlemmene på vei inn i Kiss-universet:
Bjørn Tøndel, en 49 år gammel bankmann, er i ferd med å bli bassisten og vokalisten Gene Simmons, «The Demon», mannen med den digre tunga.
Erling Solem, en 45 år gammel bonde fra Surnadal, er i ferd med å bli gitaristen og vokalisten Ace Frehley, «The Spaceman», som kom til Kiss etter at bandet averterte slik, «A lead guitarist wanted with flash and balls».
Thor Magne Gundersen, en 48 år gammel fengselsbetjent, er i ferd med å bli gitaristen og vokalisten Paul Stanley, «The Starchild», frontfiguren som skrev mange av bandets største hits.
Snart museum
Men her i kjelleren på Folkets Hus er det Nitro som har platåskoene dypest plantet i Kiss-historien. Flere ganger har han betalt opp mot 8000 kroner for en spesialbillett som inkluderer samtaler med de originale Kiss-medlemmene, og han har også møtt kona til Peter Criss som fortalte at trommisen er en svært ryddig mann.
Hjemme hos trommeslageren Nitro i Hommelvik er det litt mer kaos, der er alle rommene fylt med Kiss-effekter. Signerte kopper. Flagg. Konsertbilletter. Kiss-plater som det finnes bare noen få av i verden. Plakater. Klokker. Buttons. Golfballer. Lamper. Banner. Signerte bilder. Filmer av Nitro med originale Kiss, hvor bandmedlemmene gir sine personlige hilsener til Nitro. Det er en armada av Kiss-dukker, og flere av dem kan synge, «I wanna rock and roll all night, and party every day.». You name it.
Du kan kjøpe alt av Kiss-effekter, til og med likkister med Kiss-dekorasjon kan du skaffe deg, ler Nitro, men selv leter han mest etter Kiss-ting som ikke så mange andre har. Han har en Kiss-fontene hvor det strømmer rødt vann ut av munnen på Gene Simmons, og på kjøkkenveggen henger Kiss-pepperkaker som naboene bakte til ham i julegave. Han har sesongkort til «LA Kiss», Kiss’ eget fotballag, og i går gjorde Nitro en opptelling og fant ut at han hadde vært på 38 Kiss-konserter. 25 av dem i USA.
Men den kuleste Kiss-tingen er genseren moren strikket til ham i 1978, den er rød og hvit og navnene til Kiss-gutta fra 1975 går som en bord oppe i halsen. Genseren passer fortsatt, sier Nitro, selv om brystkassa har falt litt lenger ned på kroppen.
Snekkeren Nitro har dratt det litt lenger enn de fleste Kiss-fans, og har bygd på huset sitt med en ekstra etasje hvor han vil samle Kiss-effektene i et eget Kiss-museum. Til museumsåpningen kommer nok også kjæresten Juan fra San Jose i California. Juan oppdaget Nitro for tre år siden da en kompis av Nitro la ut bilder av ham på Facebook. Juan falt pladask for Nitro som var sminket som Peter Criss. Juan er også ganske opptatt av Kiss. Det er fint det, ler Nitro, for da har de noe å snakke om.
Galskap?
Nitro smiler.
Nitro ler.
Så lager Nitro et nytt ord.
Lykkegalskap.
Da Tor ble Nitro
Når Nitro skal bygge sitt Kiss-museum, er det naturlig at han samtidig graver fram fra garasjen det som kan bli et nydelig eksemplar av en 65-modell Chevy II/Nova. Det var i den Chevy’n Nitro ble Nitro.
Midt på åttitallet skulle Nitro fylle nitroglyserin på bilen for å gjøre den enda raskere, og kompisene spurte stadig, «hvordan går det med den nitroen, Tor.» Nitro het Tor den gangen, men fordi han ikke fikk gjort alvor av den nitroglyserinen, begynte kompisene å kalle Tor for Nitro. Og etter noen år skiftet han like godt navn til Nitro, som var mye kulere enn Tor.
Nitro Johansen. Snekker. Trommeslager.
I mange år spilte han blues og rock i forskjellige band, men hele tiden drømte Nitro om å spille Kiss-låter i et Kiss-band.
Og for seks år siden skjedde det noe.
Da det originale Kiss spilte på Lerkendal i Trondheim, ble Nitro intervjuet av Byavisa fordi han er blodfan, og etterpå ringte en fyr som hadde spilt i det nedlagte Kiss-coverbandet «Destroyer».
I nesten to år spilte de to karene Kiss-låter i kjelleren på Folkets Hus på Ranheim. De sminket seg som Kiss, drømte om Kiss, kledde seg som Kiss, og etter hvert kom det noen flere til så de kunne danne bandet Kiss Alive.
Til retrofestivalen i sommer har de skaffet seg en egen pyrotekniker, og planen er å svi av noen tusenlapper for å kunne spytte ild og blande låtene med røyk og fyrverkeri. Nitro smiler og siterer et tidligere medlem av Kiss, «It’s gonna be the hottest show on earth!»
Bjørn Tøndel, som fra før av er nesten to meter, er blitt tretti centimeter høyere med platåskoene. Bankmannen, som til daglig jobber med risikovurdering i DnB, er forvandlet til en nesten to og en halv meter høy flaggermus med penisfutteral! Flaggermusdrakta er så innfløkt at det fulgte med en egen oppskrift på hvordan den skal monteres på kroppen, sier Tøndel og siterer Gene Simmons, originalen: «Stanley is the soul of Kiss. And I’m the cock.»
Solem, bonden, sier han glemte å barbere seg i dag tidlig, men at han må barbere seg for å få sminken til å sitte.
Gundersen, fengselsbetjenten, sier han også har glattbarbert sin egen brystkasse fordi fjonene likevel ikke holder mål mot apehårene til originalen Paul Stanley. Så snører Gundersen de tre meter lange skolissene i platåskoene, og sier platåskoene kun fås i størrelse small, medium og large, og at han selv må bruke tykke ullsokker for å fylle skoa til Stanley. Mens Nitro prenter inn i de andre bandmedlemmene at de må studere karakterene til dem de spiller.
I Kiss Alive driver de ikke halvveis, sier Nitro, da er det ingen vits. Hele bandet skal bli så likt som mulig det originale Kiss fra 1975.
Gundersen sier de i kveld skal gi dem et show de aldri vil glemme. Han stiller seg i midten av kjellerlokalet, slår hendene forsiktig sammen og sier de skal få folk til å angre at de ikke gadd å ta turen hit i dag. Vi er klare vi, svarer Solem. Bonden.
En våt drøm
Gundersen, som opprinnelig er fra Vadsø, sier han har en våt drøm om å turnere i Finnmark. Han har allerede kontaktet noen Kiss-fantaster der oppe, og de vet hva det handler om:
Rock bottom
Girl, you know you oughta treat me good
Rock bottom
Oh, you never treat me like you should
Gundersen sier Kiss ikke er størst på lyriske tekster, men Kiss sier rett ut hva de mener og de synger stort sett om damer. Er det ikke det det handler om da, smiler Solem. Bonden.
Gundersen varmer opp foran et speil og sier hans lille dilemma består i at de originale medlemmene av Kiss var litt for slanke. Paul Stanley, som han selv spiller, var for eksempel en villmann som ofte gikk ned i spagaten. Der har Gundersen et problem, sier han. Gundersens ambisjon er å ligge på ryggen mens han tar en gitarsolo, men det virker ikke særlig autentisk om han må ha hjelp av de andre gutta for å komme seg opp på platåskoene igjen!
Da Gundersen møtte Nitro for tre år siden, var det år og dag siden han hadde spilt i et band. Men Nitro, som mekka et kjøkken hjemme hos Gundersen, inviterte ham med på en audition. Etter to låter var de Kiss-dus, og siden har Gundersen vært «The Starchild».
Målet? Det er å gjøre folk fornøyde. Hva er fornøyd? Å oppdage at det låter bedre enn de trodde, sier Gundersen. Altså Paul Stanley.
Stanley er den letteste å sminke, han er kritthvit i fjeset bortsett fra en sort stjerne ved høyre øye og noen knallrøde lepper. Men Gundersen er den eneste som må bruke oljebaserte sminker fordi han svetter så jævlig. Han prøvde vannbasert sminke på en konsert, men halvveis ut i forestillingen så Gundersen ut som et ludder. Det er sikrere med olje, sier han.
Nitros sminke er litt mer innfløkt, derfor bruker han et bilde av Peter Criss som mal for å kunne bli så ekte som mulig.
Nitro sier han har oppfylt noen Kiss-drømmer, men det gjenstår fortsatt noen. Vel, sier han, noen tog har kanskje gått for dem alle. Gene Simmons, for eksempel, hadde en affære med Liv Ullmann, og den er det antagelig umulig å kopiere selv om affæren ikke trenger å være av det lange slaget. Den svenske skuespilleren Britt Ekland, som var gift med Simmons, skal jo ha sagt noe sånt: «Nå har vi vært gift i tre uker, og dere som sa det ikke ville vare!»
Høyt over hodet
Men en drøm kan la seg realisere, mener Nitro, han har jo det samme trommesettet som det originale Kiss. Nitro betalte over 60 000 kroner for batteriet med åtte trommer og seksten cymbaler, som det kostet en formue å få over Atlanteren til Hommelvik. Drømmen er å plassere trommesettet på en lift med seg selv, og spille fire-fem meter over hodene på de andre bandmedlemmene. Akkurat slik alle trommeslagerne i Kiss spiller.
Og en vakker dag skal han gjøre det.
Men på Folkets Hus på Ranheim er det ikke høyt nok under taket.
Og trevirket er for tørt til at de kan bruke pyro.
Og bare sekunder før de skal på scenen, er Nitro så nervøs at han må passe seg så han ikke spiller for fort, ei felle det er lett å gå i for en nervøs trommis. Derfor sier Nitro til seg selv, «rolig nå, rolig nå, Peter Criss, ikke følg hjerterytmen din», selv om det er nettopp det Nitro gjør med det meste han bedriver.
Og på vei til scenen, mens bankmannen, bonden og fengselsbetjenten går sidelengs for å komme opp den kinkige trappa med platåsko, sier Nitro at dette er en herlig fantasiverden.
Det er som når den klønete journalisten Clark Kent tar på seg Supermanndrakten for å redde verden. Nitro er ikke lenger Nitro.
Og bak seilet med bokstavene KISS legges en dyp røst til de første basstonene, «You wantED the best! You got the best! The HOTTEST band in the world! Kiss Aliiiiiiive!»
Og der nede i salen sitter tjuefem mennesker ved bordene. Nitro hadde håpet på minst femti, men det er bare tjuefem. Noen av dem som skulle komme prioriterte Kiss Fan Expo i Stockholm.
Men konsert er konsert.
Og Kiss er Kiss.
Og så faller seilet.
Og så er de i gang.
Og så ser det ut som Kiss.
Og så høres det nesten ut som Kiss.