Allerede for flere uker siden var naboene på den andre siden av veien i full gang. Hele hagen ble strippet for løv og kvister i løpet av en solfylt ettermiddag midt i uken. Himmel og hav. Først med riva i år igjen. Vi, derimot, skuer fremdeles ut på en brun hageflekk som mest av alt ser ut som om den trenger detox, spa-behandling og en extreme makeover. Eller en gartner.
Det skal liksom aldri være mulig for oss å være de første som kan triumfere over en nystriglet plen og nydusja hagemøbler. Det er akkurat som om vi bor i en annen klimasone enn de andre i samme gate. Vi har fortsatt snø i hagen. Det er lite grønt å se. Men nå må vi ta oss på tak. Og vi må utvise nabolagsdannelse. Det vil si vi må både ytre sjenerøs beundring for alle rundt oss som nå kan nyte sin vårklare og grønne hagepryd.
Vi må absolutt ikke tenke at det var da forsmedelig at vi i år igjen ikke kom i gang med det alle hageinteresserte ser frem til med lengsel og lykke. Vi snakker om hardcore entusiasme for raking, kalking, gjødsling og såing. Og jeg lurer på hvordan man kommer dit. Jeg vil jo så gjerne at det skal bli grønt og pent rundt oss også, men mangler dette «endelig klart for hagestell»-genet. Men nå må vi altså til pers. Som de siste i området her.
Vi må brette opp ermene, finne frem hagehanskene og brekke oss på det som akkurat nå fortoner seg som et endeløst slit. Alt vi har i sikte er vannblemmer i gropa mellom tommel og pekefinger, stiv rygg, kløende øyne og pollennys. Mens naboene drikker kaffe på terrassen.
Et sikkert vårtegn.
