Ingar Strand står ytterst på kanten av klippen. Midgarden, Snillfjord. Det er vindstille. Perfekte forhold. Hjerterytmen øker. Adrenalinet.

Han puster dypt for å finne roen.

Han tenker det ikke da, men han har tenkt det før, etter 1200 fallskjermhopp fra fly og rundt 670 basehopp, når han har fløyet i 200 km/t gjennom lufta i vingedress, med alle sansene skjerpet:

«Du er kongen! Du er fuglen! Du er ørna!»

Ingar Strand. 42 år. Tobarnsfar. Daglig leder i Opplæringskontoret for overflateteknikk. Og ikke minst: formann i «Værdal´n Karsk og Base».

Han tar sats.

På bakken

150 meter nedenfor, på en grusslette, står kameraten Stig Valstad og Ukeadressas fotograf Therese Alice Sanne. Planen er å lage en reportasje om ekstremsport, folk som tar en risiko for å gjøre det de elsker mest av alt. Gjennom telelinsa ser hun Ingar ta sats og hoppe fra kanten. Hun følger ham med kameraet. Elleve bilder i sekundet.

Plutselig forsvinner han fra søkeren.

De ser fallskjermen som henger fast i fjellveggen. Stig og fotografen blir stående og se på hverandre med hendene foran munnen i et par sekunder. Så begynner de å banne.

Stig ringer 113. Therese ringer Ingar.

- Hallo, svarer Ingar.

- Herregud, hvordan går det?

- Nei, fallskjermen. Den utløste seg feil.

- Er du skadet?

- Foten! Det gjør vondt. Jeg tror jeg har brekt den. Ellers ok. Har dere ringt?

- Ja. Stig snakker med dem.

- Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan henge slik.

Ringer 113: Stig Valstad har akkurat gjennomført sitt første hopp på ti år. Lykkerusen blir avløst av ren frykt når kameraten Ingar blir hengende fast i fjellveggen. Foto: Therese Alice Sanne

Ekspedisjonen

Det skulle være en helt vanlig tur, gjort unna på noen timer, han skulle rekke en avtale med barna senere på dagen. Tur-retur Trondheim - Snillfjord. En knapp time opp til toppen. Han har hoppet fra Midgarden minst 70 ganger før, et populært sted for basehoppere fra Trondheim.

670 basehopp: Verdaling Ingar Strand. Foto: Therese Alice Sanne

Den tidligere aktive skihopperen har hoppet fra tårn, antenner, bygg og installasjoner. Fra Mapfre-skyskaperen i Barcelona, med bevæpnet politi i hælene. Fra lysmasta på Granåsen. Fra en heisekran inntil Scandic Lerkendal-hotellet. To ganger fra Tyholttårnet.

Video: Her hoppet han fra Tyholttårnet i 2007.

I Paris kastet han seg ut fra det 210 meter høye Montparnasse-bygget etter at planene om Eiffeltårnet skar seg. I Norge har han fått åtte anmeldelser. Alle henlagt, sier han. Etter flere dødsulykker ble basehoppingen i Trollveggen forbudt i 1986. Trollveggen er den eneste vertikalveggen i Norge med et slikt forbud.

I tillegg til base- og fallskjermhopp går Ingar krevende toppturer på ski, kjører motorsykkel, flyr med vingedrakt i opptil to minutter fra de høyeste stupene.

Eikesdalen: Ingenting slår følelsen av å være i fri flyt. Foto: Privat

Man må være litt barnslig, sier Ingar. Leken. Nysgjerrig.

- Mange ser på oss som gale. De skjønner ikke at det ligger en hel ekspedisjon bak et hopp, mye planlegging. Det er mye klatring i uberørt natur. Det er mange bomturer, beregninger av høyde og vurdering av fjellvegger. Sporten krever mye energi. Det koster penger. Mange synes det du driver med, er unødvendig. For meg er dette å leke. Det er en aktivitet, en risiko, som er så altoppslukende at du glemmer alt annet. Jobben, hverdagen, forklarer han.

Han spør seg hvorfor folk reagerer så mye sterkere på basehopp enn for eksempel dykking, som også innebærer risiko. Han tror det skyldes fordi alle har et forhold til å svømme i et basseng. Det virker nærere, mindre truende på et vis, selv om folk også omkommer i dykkerulykker. Elvepadling har han såvidt prøvd seg på. Han vurderer det som farligere enn basehopp. Ingar mistet to venner i elvepadling for noen år siden.

Naturopplevelsen: Ingar sier han setter større og større pris på turen opp. Moren sier han alltid har vært fascinert av marka og fjellet. Foto: Therese Alice Sanne

Turene handler om samhold. Om å dele opplevelser. Og kjærlighet til naturen. Vi er skikkelige friluftslivsfolk, sier Ingar, ikke bare en gjeng adrenalinjunkies.

Men det handler også om kicket. Han kan bli nervøs like før et hopp, men går gjennom rutinene i hodet. Er flink til å roe seg ned, psyke seg opp. Har alltid en plan B, eller C, med alternative landingsplasser og ulike scenarier som kan inntreffe.

- Noen ganger tenker jeg et ørlite sekund at jeg vil snu, men så kommer adrenalinjegeren i meg frem. Men når værforholdene har vært tvilsomme, eller hvis de har forandret seg i løpet av turen opp, har jeg snudd. Det har skjedd 40-50 ganger. Det er en del av sporten. Du må lage deg regler og følge dem.

Følelsen av å sveve i lufta er uslåelig. Nytelsen prikkes inn i hver muskel i kroppen, sier han. Hjernen er topp skjerpet. Eufori.

Rusen sitter i lenge etter landing.

2002: Ingar og 13 andre basehoppere kastet seg ut fra Radisson SAS Plaza hotell i Oslo i 2002. Foto: Knut Falch/ NTB Scanpix

Parasollhopp

Som liten gutt tilbragte han mye tid på solsenga hjemme på Røra i Inderøy, en mil utenfor Verdal sentrum. Huset lå rett ved sjøen, med utsikt til et rikt fugleliv. Der lå han og kikket opp. Så lenge han kan huske, har Ingar Strand spekulert på hvordan det er å være fugl. Å sveve. Utsikten. Flyvetrangen kan ha blitt ytterligere forsterket av Disney-julefilmen med Timmy gresshoppe som dalte ned med paraplyen. Inspirert av filmen hev han seg ned fra garasjetaket med en utslått parasoll.

I 1984 ble et nytt frø sådd. Basehoppets far, Carl Boenish, døde under et basehopp fra Trollveggen. Ingar og faren var på tur i Romsdalen da det skjedde, fikk med seg oppstyret i dagene etter. Hans første møte med basehopping. Det gjorde inntrykk, men han ble ikke skremt.

Noe ble vekket i ham.

Frihetsfølelsen

Lørdag for en uke siden: Etter åtte mils kjøring fra Trondheim svinger kompisene bilen inn på parkeringsplassen ved foten av fjellet. Ingar sier at han nesten aldri har opplevd så fine forhold. De lemper ut utstyret, som den svarte og hvite RBK-skjermen fotballpatrioten skaffet seg for noen år siden.

Spent før toppen: Kompisene Ingar og Stig før de setter kursen mot toppen av Midgarden. Foto: Therese Alice Sanne

For Stig Valstad, kompisen, er det et spesielt hopp. Det er hans første basehopp på over ti år.

Stig sluttet å hoppe da han fikk samboer og barn, men de siste fem-seks årene har han kjent mer og mer på at han ville tilbake til det lille miljøet for å hoppe igjen. Han hadde over 150 basehopp fra fjell, bruer og bygninger før han sluttet. I tillegg til over 500 hopp fra fly.

Stig har vanskelig for å sette ord på hva det er med denne sporten som fenger. Det er kanskje vanskelig å forstå for en som ikke har vært en del av dette miljøet, sier han, men det handler om så mye. Spenningen. Mestringen. Forberedelsene. Visualiseringen. Frihetsfølelsen. Kameratskapet. Naturopplevelsen.

Det er hele pakka, sier han, og denne sporten var blitt endel av ham. Noe han måtte tilbake til. Og da han ble singel for et par år siden, brukte han 35000 kroner på en ny skjerm spesiallaget for basehopping.

I halvannet år lå utstyret ubrukt før han i vinter ble med på en tur. Men der oppe på kanten, før han skulle hoppe, var han skitnervøs. Han var i den negative stresspiralen og tenkte at alt ville gå til helvete. Stig gikk ned igjen.

Men nå virket alt greit. Spent, ja, men ikke den bitende nervøsiteten som lammer deg helt. De siste ukene har han visualisert hoppet hundrevis av ganger. Han har sett for seg nødprosedyrene dersom han skulle få en «offheading» som betyr at skjermen åpner seg mot fjellet: «Opp med hendene. Trekke skjermen i bakkant. Bremse den.» Det skal ikke skje, men det kan skje, og da må han reagere i noen tiendeler av et sekund.

På toppen dobbeltsjekker Ingar og Stig utstyret til hverandre. Går gjennom prosedyrene. De sjekker vinden, det er kun en behagelig trekk i lufta og sola skinner. Alt virker perfekt. De tar noen bilder. Nå er alt klart.

- Hopper du innen to minutter, spør Ingar.

- Ja, svarer Stig og går noen steg tilbake på platået. Så løper han mot kanten. Et par sekunder senere trekker han skjermen. Det er over ti år siden sist.

Hengende i skjermen kjenner han igjen på den intense lykkerusen. Et par minutter senere lander han. Stig kaller det et perfekt hopp. Kanskje det beste hoppet han noen gang har gjort.

Og nede på sletta venter han på kompisen.

«Er det i dag du skal dø?»

Ingar er helt rolig. Han beregner at det er seks sekunder rett ned hvis du ikke trekker. Skjermen må utløses innen tre sekunder. Det blir en knallhard åpning. Ingar får en «offheading»: Skjermen fyker bakover i stedet for framover. Skitt, tenker han. Frykten idet han er på vei mot fjellet.

Han tar hendene rett opp for å ta tak i de bakerste linene for å få til en sving og sparke seg ut fra fjellet, men en line henger fast i en fjellnabb over ham. Sammenstøtet er så hardt at beinet brekker. Å, fy faen. Å, fy faen, tenker han. Kanskje sier han det høyt, også, han husker ikke.

Stresset forsøker han å få oversikt over situasjonen. Han henger 75 meter over bakken i bare selene. Han vurderer å klatre, men finner ut at det vil være for risikabelt. På telefon får han beskjed om at hjelpen er på vei. Når helikopteret kommer en halvtime senere, blir det stående på bakken. Redningspersonellet frykter at vinden fra helikopteret til Luftambulansen skal gjøre at skjermen løsner. Hovedredningssentralen må tilkalle klatrere, som blir hentet av et Sea King-helikopter.

Kritisk: Situasjonen var kritisk i flere timer. Foto: Therese Alice Sanne

Ingar kjenner selene stramme så hardt rundt lårene at han tenker at han ikke orker mer. Han forsøker å bevege seg litt forsiktig, der han henger skjevt i seletøyet. Gjenvinner roen. Strammer musklene i magen og ryggen og legger seg inn mot den loddrette fjellveggen mens fingrene griper fatt i bittesmå fjellsprekker på hver side slik at kroppen ikke skal rotere rundt.

Samtidig dekker flere nettaviser dramaet.

Han forsøker å se opp, men får ikke rørt hodet for mye av frykt for å ramle ned, liner fra fallskjermen har hengt seg fast i et kamera festet til hjelmen. Etter å ha snakket med redningspersonell i telefonen bestemmer han seg for å ta et bilde av situasjonen over seg for å få et inntrykk av hvor godt skjermen henger. Da ser han at det er verre enn han først trodde. To- tre ganger forsøker han med én hånd å feste en avrevet line i en sprekk, som en ekstra sikring dersom han skulle falle videre. Uten hell.

Han tenker: «Ingar Strand. Kommer du til å overleve dette eller ikke? Er det i dag det skal skje? Er det i dag du skal dø?»

Han tenker på alt han har lyst til å gjøre om han overlever dette. Han ser for seg hvordan han skal gi barna en skikkelig klem. Bestemmer seg for å ta dem med på en skikkelig feit ferie. Tenker på at han gleder seg til å kjøre Harley-Davidson med bestekompisene. Drikke Ipa-øl.

Slik henger han i nærmere fire timer.

Redningen

Bjarte Bø var på vei opp for å hoppe fra Skolten, en markert topp i Innfjorden i Romsdal, da han mottok nødmeldingen fra Hovedredningssentralen.

Nå løper han ned fra fjellet for å slutte seg til tre andre klatrere som snart blir hentet av Sea King-helikopteret som må ha hjelp for å få basehopperen Ingar ned fra fjellet.

Endelig sikret: Bjarte Bø og en annen klatrer fra alpin redningsgruppe i Romsdal på vei til å sikre sikrer Ingar i fjellveggen. Foto: Therese Alice Sanne

Bjarte, som for mange år siden flyttet fra Trondheim til Åndalsnes for å dyrke naturinteressen, har i over 20 år vært aktiv i Romsdal Fjellredningsgruppe som bidrar når det er behov for klatrere. Nå haster det.

Fallskjermen med Ingar kan når som helst revne eller løsne fra steinen den er festet til.

De fire klatrerne settes ned på toppen av klippen, og sammen med en annen klatrer rappellerer Bjarte ned til Ingar hvor de lager en standplass hvor klatrerne sikrer seg selv og fester Ingar til et 200 meter langt tau som henger ned fra toppen.

Bjarte har møtt Ingar gjennom det lille norske basehoppmiljøet, men de kjenner ikke hverandre personlig. 45 minutter etter at helikopteret satte klatrerne ned på fjellet, heises Ingar ombord i helikopteret som flyr ham til St. Olavs Hospital i Trondheim. Klatrerne rappellerer ned fra fjellet.

Bjarte Bø har lest aviskommentarene etter ulykken, hvor det hevdes at basehopperen har satt redningsmennenes liv på spill. Bjarte kjenner seg ikke igjen i disse beskrivelsene.

- Det er jo alltid en risiko når du henger i en vegg på denne måten, men vi er nøye på at vi ikke skal utsette oss for annen risiko enn det vi vanligvis gjør når vi klatrer. Det viktigste for oss er å ta vare på vår egen sikkerhet. Vi går ikke inn i en redningsaksjon som er veldig farlig for oss selv.

- Hva med kostnadene?

- Det koster jo mye å ha en redningstjeneste, men det er en veldig liten del av dette som går til slike aksjoner. Jeg har vært med på kanskje 50 redningsaksjoner, men bare én av disse var en tilsvarende aksjon som denne. De aller fleste aksjonene handler om å hente ut turgåere som har gått seg bort eller fast i fjellet. Det er fryktelig synd hvis samfunnet ikke kan akseptere aktiviteter som for eksempel basehopping.

- Hvorfor?

- Fordi det er en fin sport som kan utøves på en ganske trygg måte.

Men Bjarte, som selv er basehopper, hopper aldri i så lave vegger som den i Snillfjord, sier han. For ham er det flygingen som er viktigst, derfor hopper han kun fra høye fjell hvor han kan fly lenge. Men en annen årsak er risikoen. I lave vegger har du kortere tid på å rette opp eventuelle feil.

Han sier han kan forstå at mange er skeptisk til en slik ekstremsport, men at man samtidig bør forstå andres fascinasjon.

Det er så utrolig fint, sier Bjarte, å kunne klatre på for eksempel Romsdalshorn og deretter kaste deg ut og fly i halvannet minutt før du trekker i skjermen. Og at det finnes utstyr som gjør det mulig på en ganske trygg måte. Selv har han samboer og to små barn, og synet på risiko endret seg litt etter at han fikk unger. Han ble enda mer bevisst på sikkerheten.

- Jeg har ikke noe ønske om å gjøre de vanskeligste tingene, jeg gjør dette mest for å ha fine opplevelser. Det går an å drive denne sporten på en veldig trygg måte.

- Er det en sport du vil anbefale dine egne unger?

- Det kommer an på hvilke typer de er. I basehopping er det viktigste å holde igjen og være disiplinert, og derfor er det ikke alle som bør holde på med dette. Basehopping er en enkel motorisk aktivitet hvor det meste sitter i hodet. Det handler om kontroll.

- Dette er jo en liten sport. Har du mistet noen venner?

- Ja, det har jeg gjort, både under basehopping og klatring. Det er forferdelig, det er jo det, og vi vet jo at det er en risiko med det vi holder på med. Men jeg har jo mistet venner i arbeidsulykker også. Og trafikkulykker. De fleste som dør, dør ikke av ekstremsport.

Livsgnisten

- Yes, det gikk, tenker en lettet og glad Ingar idet helikopteret flyr ham til St. Olavs Hospital.

Han hadde ikke holdt ut i fjellveggen i en halvtime til.

Fires opp: Lettet og glad over at han er sikret, bestemmer Ingar seg for å gjennomføre planene han tenkte på mens han hang i fjellveggen. Foto: Therese Alice Sanne

I helikopteret krøker han seg sammen i fosterstilling og blir tilkoblet surstoffmaske. Lårene har svulmet opp. Av frykt for at sykehuspersonellet skulle klippe av de dyre selene, jobber han med å lirke dem forsiktig av seg der han ligger sammenkrøpet.

Han ringer moren sin. Barna sine. Lover seg selv å huske på å gjennomføre det han tenkte der han hang i fjellveggen. Moren Karin N. Strand (75) får alltid en telefon fra sønnen hvis han hopper alene. Da ringer han før og etter hoppet, forteller hvor han er.

- Jeg forstår ham godt. Støtter ham, sier den pensjonerte operasjonssykepleieren om den yngste av sine tre sønner.

Hun sier Ingar alltid har vært fascinert av fjellet og naturen. At hun ser hvor stor glede han har av det. Ulykken lørdag vil hun ikke snakke mye om. Hun unnlot bevisst å følge nyhetene, men ble holdt orientert av et familiemedlem. Det var tøft, sier hun, men hun hadde en følelse av at det skulle gå bra. Opp gjennom årene har hun hatt flere av sønnens basehopp-kompiser hjemme hos seg. Hun synes de er kjekke og dyktige folk. Ser at de har noe i seg.

- Vi er forskjellige. Den gnisten Ingar får når han skal på vei, det går ikke an å viske den ut, heller.

Risikoen

St. Olavs Hospital. Bevegelsessenteret. Sjette etasje.

- Kom inn!

Ingar Strand ligger i underbuksa med føttene over dyna. Gullkjede rundt halsen. Blid. Høyrebeinet i gips. Tre dager har gått siden den dramatiske redningsaksjonen. Det har vært tett med besøk og mange tekstmeldinger. Familie og kompiser fra både MC- og basehopp-miljøet har vært innom. Han forsøker å flytte litt på det gipsede beinet, får et smertedrag over ansiktet. Lårbeinet er blitt «trykket mot leggbeinet». Brudd i kneet. Brusken er ødelagt. Etter operasjonen onsdag denne uken venter tre måneder med krykker.

Humøret på plass: I løpet av alle sine 1200 fallskjermhopp og 670 basehopp, har Ingar Strand skadet seg tre ganger. Onsdag ble han operert. Foto: Therese Alice Sanne

Samme kveld som ulykken skjedde, ba Ingar barna komme på sykehuset. Han ville se dem, se at de hadde det greit, vise at han er den samme pappaen med det samme gode humøret.

- Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg lå her skadd og ikke var sammen med dem. Jeg ville berolige dem og sa ganske raskt at jeg skulle slutte med hopp fra lave høyder.

Sønnen hans har flere ganger vært med når faren har hoppet, både fra Midgarden og fra Tyholttårnet, og ventet på bakken med en annen voksenperson. På Tyholt lurte Ingar seg forbi betjeningen med en historie om at han var en elektriker som måtte opp i tårnet for å gjøre en jobb.

- Hva om sønnen din hadde sett deg hoppe i døden?

- Han har vært med på flere hopp, men jeg tar ham ikke med på risikofylte hopp.

- Det er uansett en risiko?

- Jeg gjør mitt ytterste for å unngå ulykker. Etter å ha fått mer erfaring, sett venner av meg dø og selv blitt skadet, har jeg skjønt at jeg alltid må være fullstendig skjerpet, sier han.

I løpet av sine 18 år som hopper har han skadet seg til sammen tre ganger.

- Jeg er veldig glad i ungene mine. Jeg vil være mest mulig sammen med dem. Men jeg må også leve mitt liv, jeg kan ikke leve for andre. Mange lever et A4-liv, mange lever etter andres forventninger og mange klager over livene sine. Så når du spør: Ja, vi må være litt egoistiske. Jeg innrømmer det.

- Hva tenker du om ressursene samfunnet bruker?

- Uproblematisk, hvis man tenker penger. Norge er underlagt internasjonale konvensjoner om å ha en redningstjeneste. Denne må ha et visst antall øvingstimer hvert år, og reelle hendelser inngår i dette. Hvis vi skal diskutere hva dette koster, må vi diskutere bredere. Hvor mye bruker samfunnet på røykere i året? Jeg synes det er mye verre å se folk dø sakte av å røyke. Når du kjører bil i Helltunnelen, aner du ikke om det kommer en promillekjører i motsatt fil. Jeg har styring over mitt liv når jeg hopper. Sjansen for at jeg krasjer i en bil på vei til et hopp, er større enn faren for å dø under selve hoppet.

Hvor mange venner har han mistet i basehopp? Ingar ser opp i taket mens han teller.

- Én, to, tre… Hvis du mener «nære venner», er det en håndfull. Hvis du mener «bekjente», er det enda flere.

- Det er mange med tanke på at det er få som driver denne sporten?

- Ja, det kan du si. Men man velger selv om man hopper på en trygg måte eller ikke. Drar du på, øker du risikoen radikalt. Som regel skyldes ulykkene personlige feil. Fjellet står jo i ro.

- Du vil uansett ikke ha full kontroll, hva tenker du om risikoen?

- Man har aldri 100 prosent kontroll. Feil kan skje.

Ingar sier ateisten i ham ikke tror på noe liv etter døden. Døden er en mørk søvn, sier han. Selv elsker han livet og vil leve det fullt ut.

Så sier han:

- Jeg lever to liv. Jeg har ikke behov for å være den personen en del folk forventer jeg skal være. Jeg er en bra far når jeg har ungene. Når jeg ikke har dem, lever jeg et slags ungdomsliv. Jeg kjører motorsykkel til rockefestivaler og sover i telt. Lever livet jeg vil leve. Kanskje fikk jeg «40-årskrisa» som 25-åring da jeg tenkte at jeg ikke ville angre noe på dødsleiet.

Vingedress Ingar skaffet vingedress året etter at den kom på markedet. Her like før et tidligere hopp. Foto: Privat

En ny sjanse

En sykepleier banker på døren, det er middag. Hun sier hun leste om Ingar i avisen. At han ser yngre ut i virkeligheten. De ler. Han får servert karbonader og poteter.

- Har ulykken forandret deg?

- Jeg tenker at jeg har fått en ny sjanse. Det er jeg glad for. Det er nesten som å bli født på ny.

Nå er det slutt på lavhopping. Kun hopp fra høye fjell gjelder. Så snart han blir frisk, skal han ut igjen. Fly i vingedress fra favorittstedet: Strandkolvet i Eikesdalen.

1200 meter over havet.

Vil fly igjen: Så snart han har kastet krykkene, skal Ingar tilbake hit. Foto: Magnus Knutsen Bjørke