Nøyaktig hvordan president John F. Kennedy formulerte det for Israels daværende stats-minister, David Ben-Gurion, da de møttes på det legendariske hotellet Waldorf Astoria i New York 30. mai 1961, vites ikke.

Poenget i det han sa var det imidlertid ingen tvil om: President Kennedy ville vite om Israel var i ferd med å utvikle atomvåpen i reaktoren i Dimona i Negev-ørkenen. Like klart var det at Ben-Gurion unnlot å fortelle sannheten.

- Vårt hovedformål, og for tiden eneste formål, er billig energi, sa Ben-Gurion, som deretter mumlet lavmælt noe om at «ingen selvsagt kjenner fremtiden».

«Ben-Gurion snakket hurtig og med en lav stemme, så noen ord forsvant», står det i det amerikanske referatet fra møtet, som etter å ha vært hemmeligstemplet i mer enn et halvt århundre nå har blitt åpnet for offentligheten av amerikanske myndigheter.

Ifølge Avner Cohen, professor ved Middle-bury Institute og redaktør av en e-bok med de hittil ukjente dokumentene som kaster nytt lys over Israels kontroversielle atomprogram, er det ikke tilfeldig at Ben-Gurion mumlet da han begynte å snakke om fremtiden.

- Det virker som om Ben-Gurion med vilje gjorde så mye som mulig uklart og utydelig, så man i etterkant ikke kunne si at han serverte direkte løgner til presidenten, sier Cohen.

- For Ben-Gurion visste veldig godt at det var et atomprogram. Han hadde selv startet det, og fulgte ekstremt nøye med på det, forklarer Avner Cohen.

Han kaller det en «historisk brøler» at USA ikke gjennomskuet at Israel hadde startet et stort atomprogram flere år i forkant av møtet mellom de to statslederne.

Drømmen om atomvåpen

Allerede i 1955 besluttet Ben-Gurion å forsøke å gjøre Israel til en atommakt. Den jødiske staten var på det tidspunktet kun syv år gammel.

I 1948–49 hadde Israel beseiret både pale-stinerne og hærer fra andre arabiske naboland, i tillegg til Irak.

Israel var imidlertid fortsatt omgitt av fiender, og Ben-Gurion mente at et jødisk atomarsenal var akkurat det man trengte for å sikre den unge sionistiske staten for fremtiden.

- Det er ingen overdrivelse å si at Ben-Gurion ble besatt av tanken om atomvåpen. Han mente at det i det lange løp var den eneste måten å møte arabernes større antall, og den eneste helt sikre garantien for Israels overlevelse, skriver den kjente historikeren Avi Shlaim i boken «The Iron Wall» om Israels historie.

I 1955 satte derfor Ben-Gurion en av sine beste menn på saken. Den betrodde medarbeideren var Shimon Peres. Det nåværende Israels «grand old man», som gjennom sin karriere har hatt stort sett alle tenkelige sentrale stillinger - finansminister, utenriksminister, statsminister, opposisjonsleder, forsvarsminister og president.

På det tidspunktet var den da 32 år gamle Peres generaldirektør i forsvarsdepartementet. På bare tre år forvandlet den effektive Peres Ben-Gurions atomdrømmer til en operasjonell plan. Og mye tyder på at Israel helt fra starten av bestemte seg for å villede USA.

Israel takket i 1955 ja til president Dwight D. Eisenhowers tilbud om å hjelpe den unge staten med å utvikle atomenergi under programmet «Atoms for Peace» - ironisk nok det samme programmet som USA bruker for å hjelpe sin daværende allierte Iran til å innlede sitt kontroversielle atomprogram.

Atomsamarbeidet med USA var imidlertid i realiteten mer en dekkoperasjon for Israels virkelige planer. For samtidig inngikk nemlig regjeringen i Jerusalem en hemmelig avtale med Frankrike, som Israel på det tidspunktet var nært alliert med, om levering av en annen atomreaktor - en langt større, til det hemmelige anlegget i Dimona.

Opprinnelig tilbød Frankrike kun en mindre forskningsreaktor, ikke ulik den danske i Risø og den norske på Kjeller. Etter at Frankrike og Israel gikk sammen i krig mot Egypt under Suezkrisen i 1956 gikk imidlertid den franske regjeringen med på å levere en dobbelt så stor reaktor, som også hadde teknologi til å produ-sere plutonium til atombomber.

I 1958 innledet Israel byggingen av de to atomreaktorene: Den mindre amerikanskstøttede reaktoren på 1 MW i Nachal Soreq, et stykke sør for Tel Aviv, og den større topphemmelige reaktoren med en kapasitet på 24 megawatt i Dimona.

Prosjektet i Dimona holdt Ben-Gurion ekstremt hemmelig. Så hemmelig at han ikke engang orienterte parlamentet eller dets utenriks- og forsvarskomiteer om det. Selv det meste av Ben-Gurions regjering visste ikke om det, og blant de få som visste noe var det også kontroversielt. Så kontroversielt at alle med-lemmene av Israels atomenergikommisjon foruten dens leder gikk av i protest da det gikk opp for dem hva det sanne formålet med Dimona-reaktoren var.

Den siste brikken i Israels hemmelige pusle-spill er en avtale med Norge i 1959 om å kjøpe tungtvann til reaktoren. På det tidspunktet var Norge og USA de eneste landene som produserte tungtvann, og etter lange forhandlinger aksepterte den norske regjeringen å selge 20 tonn tungtvann til Israel.

Tungvannet ble sendt via Storbritannia for å unngå oppmerksomhet, men etter norsk press underskrev Israel en erklæring om at bruken av vannet utelukkende skulle tjene fredelige formål. Det var et tomt løfte som Israel aldri hadde planer om å leve opp til.

Forkledd som tekstilfabrikk

Cohen mener at alt dette burde vært oppdaget av USAs etterretningsvesen. Det var imidlertid ikke før i 1960 at amerikanerne fattet mistanke. På en helikoptertur i september 1960 så den daværende amerikanske ambassadøren i Tel Aviv, Ogden Reid, byggeanlegget ved Dimona, og spurte sin israelske ledsager var det var for noe.

- Det der? Det er en tekstilfabrikk, svarte embetsmannen Addy Cohen fra finansdepartementet raskt. En hurtig løgn som holdt for øyeblikket, men da et amerikansk spionfly av typen U-2 tok bilder av anlegget desember samme år var det ingen tvil om at dette ikke var noen tekstilfabrikk.

Oppdagelsen skapte sensasjon i pressen, og USA forlangte en offentlig forklaring. I slutten av desember måtte Ben-Gurion motvillig krype til korset. I en erklæring til det israelske parlamentet, Knesset, forklarte han om atom- anlegget som ville være ferdig om tre-fire år, og som kun hadde fredelige formål, ifølge den israelske lederen. Nå begynte selv USA å fatte mistanke.

Da Kennedy etter valget i november 1960 ble brifet av president Dwight D. Eisenhower før han selv skulle overta Det hvite hus, forklarte Eisenhower at han trodde Israel og India var i ferd med å anskaffe atomvåpen. Den gang var det fortsatt bare fire land - USA, Sovjetunionen, Frankrike og Storbritannia - som hadde atomvåpen. Den nyvalgte John F. Kennedy var veldig fokusert på å unngå ytterligere spredning.

Dermed blir det desto mer forunderlig at Kennedy tilsynelatende var tilfreds med Ben-Gurions unnvikende og lavmælte svar på møtet på Waldorf-Astoria.

Ifølge møtereferatet kritiserte ikke den unge presidenten atomanlegget, men minnet Ben-Gurion i vennskapelige toner om at «en ærbar kvinne skal ikke bare være ærbar, men også fremstå som ærbar». Med andre ord at Israel ikke bare skulle være fredelig, men også fremstå som sådan.

Nå var Kennedy selv ikke alltid en ærbar mann, og Israel fortsatte også sin jakt på atomvåpen for full styrke. Og selv om presidenten hadde blitt beroliget, forsto CIA kort etter hva som egentlig foregikk.

CIA fatter mistanke

Et annet av de tidligere hemmeligstemplede dokumentene som Avner Cohen har gravd frem er CIAs «National Intelligence Estimate» fra oktober 1961. Det er skrevet mindre enn et halvt år etter at Ben-Gurion forsøkte å mumle seg unna Kennedys spørsmål.

I dette dokumentet blir det klart at USAs etterretningstjeneste på det tidspunktet ikke lenger var i tvil om Israels reelle hensikter med atomreaktoren i Dimona.

«Israelerne har som minimum til hensikt å gjøre seg i stand til å produsere atomvåpen, om de skulle treffe en beslutning om å gjøre det», står det i analysen. Den anslår at Israel ville ha produsert tilstrekkelig kjernefysisk materiale til å produsere to bomber i 1965 eller 1966.

- Så senest på dette tidspunktet har CIA forstått hva som er under oppseiling, sier Cohen.

CIA fortsatte i de følgende årene å være oppmerksomme på det israelske atomprogrammet. Og de var veldig bekymret. I en rapport fra 1963 advarte etterretningstjenesten presidenten om Israels atomprogram, som CIA mente ville forverre situasjonen for de vestlige maktene i Midtøsten.

Ifølge CIA ville et atombevæpnet Israel gjøre Midtøsten mer ustabilt og polarisert, og snarere enn å gjøre Israel mer avslappet og rolig, fryktet analytikerne i Washington D.C. at det ville føre til et mer aggressivt Israel som sto friere til å angripe sine naboer.

Advarselen fikk Kennedy til å presse Israel igjen, og han foreslo at det internasjonale atomenergibyrået i Wien skulle få overvåke atomprogrammet. Men Israel klarte å lure USA igjen.

- Vi er ekspertene i å argumentere. Vi vet hvordan man kan dreie folk rundt og rundt i argumenter, inntil de fortviler, sa en israelsk forhandler i etterkant til historikeren Avi Shlaim, om forhandlingene med USA.

- Vi fortsatte å fastholde at vi ikke hadde atomvåpen. Vi hadde kunnskapen til å bygge atomvåpen, men vi ville ikke bygge bomber. Men vi var nødt til å ha kunnskapen i tilfelle araberne skulle begynne å utvikle atomvåpen. Det var på det tidspunktet at vi oppfant formuleringen om at Israel ikke ville være det første landet som brukte våpen i Midtøsten.

Vurderte å bruke atomvåpen

Det er imidlertid en sannhet med modi-fikasjoner. Under Yom Kippur-krigen i 1973, hvor Egypt og Syria overrasket Israel ved å angripe på den helligste dagen i den jødiske troen, vurderte Israel å ta i bruk atomvåpen. I krigens første dager ble Israel presset tilbake på begge fronter, og ifølge dokumenter som ble frigitt for noen år siden vurderte daværende statsminister Golda Meir å bruke atomvåpen under krisen.

På det tidspunktet anslås det at Israel hadde flere tyvetalls atomvåpen klare.

Landet hadde også både franske jagerfly og sitt eget missil av typen Jericho. Dette missilet kunne ha blitt brukt til å treffe mål både i Damaskus og i Kairo.

I boka «The Samson Option» oppsummerer den kontroversielle amerikanske journalisten Seymour Hersh Israels daværende atompolitikk slik: «Israel vil bruke atomvåpen om landet vurderer at det står overfor en sikker og snarlig ødeleggelse».

Under den første Gulfkrigen i 1991, hvor Iraks diktator Saddam Hussein sendte Scud-missiler mot Israel, vurderte regjeringen i Jerusalem igjen å bruke atomvåpen, ifølge avisen Haaretz. Amerikanske medier rapporterte om at Israels atomarsenal hadde vært i alarmberedskap i flere dager, og at armerte stridshoder sto klare til å bli montert på missiler.

Siden da har størrelsen på Israels atomarsenal økt betraktelig, selv om den jødiske staten aldri formelt har innrømmet at arsenalet eksisterer. Tvert imot har Israel kjempet hardt for å holde det hemmelig.

I 1986 kidnappet israelske etterretnings-agenter den israelske atomfysikeren Mordechai Vanunu i Roma. Vanunu hadde avslørt detaljer om atomprogrammet i Dimona for journalister, og ble straffet med 18 års fengsel i Israel - hvorav elleve år var i isolasjon. Også etter løslatelsen har Israel forbudt Vanunu å forlate landet, og han har heller ikke lov til å ha kontakt med utlendinger.

I fjor konkluderte det amerikanske Institute for Science and International Security, delvis basert på Vanunus avsløringer, at Israel har produsert 660 kilo plutonium i Dimona. Ifølge rapporten har Israel mellom 90 og 290 atomstridshoder, som er utviklet til å kunne sendes med missiler, bli droppet som bomber fra fly eller sendt ut fra ubåter.

ukeadressa@adresseavisen.no