Det er dette som kalles fremskritt: Alle Pink Floyds album, som opprinnelig ble utgitt på vinyl, skal nå igjen utgis på vinyl. Først ut, nå i disse dager, er de tre første albumene «Piper At The Gates Of Dawn» (1967), «A Saucerful Of Secrets» (1968) og «More» (1969).
Gjenhøret med disse albumene bekreftet et band drevet av en ekstrem, kreativ nysgjerrighet, og det fikk meg til å tenke på at rockmusikken i sin tid oppsto som et ledd i en universell generasjonskamp. Unge mennesker (gutter) i opprør som ropte ut sin vrede til den eldre generasjonen for å vise at de ikke lenger var puslete smågutter. De krevde sin plass til seg selv, og de ideene de representerte, i voksensamfunnet.
Ti år etter rockens fødsel skjedde den nye revolusjonen, styrt av såkalte bevissthetsutvidende droger, som cannabis og LSD. Den psykedeliske rocken hadde forskjellige hoveduttrykk i USA og Storbritannia. I USA var det mye opprør, energi, elektrisitet, type Jefferson Airplane, The Doors. På andre siden av Atlanterhavet rådet vimsetheten.
Nå var det ikke lenger snakk om å bevise overfor pappa at en hadde blitt en stor gutt. Tidens unge menn følte seg bitte små i forhold til et uendelig univers og skjønte at deres egne erkjennelser var ledd i en større historisk prosess. De søkte fra byen til landsbygda, fra enkel rytmikk som ledsaget tekster om kjønnslige drifter til strøm av bevissthetstekster i pastoral musikalsk innpakning.
I den psykedeliske popmusikken i Storbritannia var det ikke opprøret eller kjønnsdriften som var utgangspunktet. Jo da, det også, men hovedvekten lå på undringen. Bandene var styrt av nysgjerrighet, alt skulle utforskes, ingen regler eller konvensjoner kunne hindre det.
I Abbey Road studio i London spilte The Beatles inn sitt psykedeliske album «Sgt Pepper» i de første månedene av 1967. I deler av tiden støttet de på medlemmene i Pink Floyd, for de spilte nemlig inn sitt debutalbum i B-studioet. Akkurat på det tidspunktet var nok Beatles-gjengen mer inspirert av Pink Floyd enn omvendt.
Anført av sin gitarist og låtskriver Syd Barrett var Cambridge-bandet Pink Floyd den store sensasjonen i London denne våren. Debutsinglen «Arnold Layne» og gjennombruddet «See Emily Play» ble selve definisjonen av britisk psykedelia. På debutplata, der de to melodiske singlene ikke var med, viste de også mer innadvendte og elektriske sider. Meget spennende, meget sprikende, meget lovende.
Men så flippet Syd Barrett ut. Daglig LSD-bruk var en del av historien. Geniet gjorde seg umulig å samarbeide med. Daværende manager Peter Jenner fortale da han var i Trondheim på Bylarm for noen år siden hvorfor han takket nei til å fortsette samarbeidet med Pink Floyd, som han ikke trodde ville ha muligheter uten Barrett. En klassisk tabbe.
Med sin nye gitarist, Barretts gamle kompis David Gilmour, spilte Floyd inn sitt andre album - som var dystrere, mer dvelende, mer i tråd med det som skulle komme på 70-tallet. Men ganske mye kjedeligere også, Jenner angret seg nok ikke da.
Heller ikke da bandets tredje album kom ut, delvis inspirert av filmen «More», som det het. Om de to første albumene er noe svakere enn sitt rykte, er det tredje noe bedre enn sitt rykte. Ikke essensielt, men søkende, lekent, vitalt. Men desidert best, om du skal ha innblikk i de tre første årene i Pink Floyds plateliv, er samlealbumet «Relics», utvalget av låter fra de tre albumene er helt riktig, og de sentrale singlelåtene er også med. Jeg vet ikke om «Relics» er planlagt inn i nyutgivelsesserien, men veldig dumt om ikke.
Ryktet som progrockens førsteband holdt seg, og i «Meddle» to år senere skjedde forløsningen, både i den episke hovedlåten «Echoes» og i de mer konsise andre sangene. I min bok er dette albumet det magiske øyeblikket der 60-tallets undring møter 70-tallets profesjonalitet, til begges fordel.
Selvsagt er det «Dark Side Of The Moon» to år senere som er Pink Floyds anerkjente mesterverk - et formfullendt tematisk album med full kontroll over alle virkemidler. Det finnes unektelig gåsehudøyeblikk på «Dark Side Of The Moon», som når vokalen til Clare Torry virkelig tar av på «The Great Gig in The Sky», men for meg blir dette et for kontrollert album. Undringen, nysgjerrigheten, blikket nedenfra, som hadde vært utgangspunktet for bandet, var erstattet av en opphøyd belærende selvfornøydhet.
Dette elementet forsterket seg i de senere albumene, som (inntil han forlot bandet) var styrt av Roger Waters. Med ett unntak: «Wish You Were Here», albumet der Syd Barrett spøker såpass i kulissene (han var vel på besøk i studio også) at ikke bare låtene til hans ære lyder friske. Floyds adelsmerke, David Gilmours gitar, glimter også virkelig til.
Men nok om det. Tilbake til Pink Floyds første år. Tilbake til låten «Nile Song» på «More» - og «Relics».
Ivar Medaas hadde ein gong ein båt, og undertegnede hadde en gang et band. Bandet het Cerebral Ekstase og hadde sin «storhetstid» helt på tampen av 70-tallet. Vi hadde noen ganske dårlige selvkomponerte låter, men noen svært bra coverlåter. For meg var den største «Nile Song» av Punk Floyd.
Jeg sang låten med trøndersk tekst og prøvde fortvilt å intonere sånn at Æ sto og fiska nedi Ni-i-i-l-n rimet troverdig med da æ så ei dame smi-i-il. Jeg tror det ble ganske bra - og i vår eneste anmeldelse fra en konsert, i studentavisa Under Dusken, sto det at vi «spelte noko Stones-liknande. Bra saker!» (Musikkanmeldere, dere vet.)
Rart at Pink Floyd ble assosiert med Stones, og rart at det passet inn i resten av repertoaret vårt, som var Velvet Underground og punk. Men likevel ikke. For «Nile Song» er en punklåt om du vil, sunget troverdig av David Gilmour. Og i denne fasen var Pink Floyd i åpenbar slekt med punk-estetikken som oppsto fem år senere. Følg hjertet ditt, ikke regler.
På sitt beste var Pink Floyd toppen av psykedelia, koblet med fødselen til progrock, det var ambisjoner og galskap, solskinn og mørke, pastorale kornåkre og trange smug. Små mennesker i et uoverskuelig univers. Som deg og meg.