Han nølte i et lite sekund på telefonen. Kjente på at han var i ferd med å bevege seg helt i ytterkanten av komfortsonen. Intervjuer om olje og gass, å fronte nedbemanninger i familiebedriften Reinertsen AS eller snakke i store forsamlinger, det fikset 39 år gamle Thomas Reinertsen fra Trondheim. Men, et portrettintervju?
Hvor mye måtte han egentlig gi av seg selv?
- Faren din ville ikke bidra til dette intervjuet?
- Nei, det hadde jeg ikke regnet med.
Familien bak Trondheims største privateide bedrift, fylkets største arbeidsgiver innen olje og gass, var ikke kjent for å strø om seg med intervjuer av noe mer personlig karakter. Men nå hadde vi altså sittet her i halvannen time, på terrassen utenfor praktvillaen på Singsaker i Trondheim, med cocker spanielen Luna (2) ved våre føtter.
Tre minutter før intervjuavtalen hadde han parkert sin sorte Audi Q7 foran villaen, før han ønsket oss velkommen, slapp ut hunden og hoppet inn i et par mørke shorts. Ute på terrassen, over noen glass nedkjølende, sprudlende Farris, hadde han lettet litt på sløret. Om tabbene som fersk leder, om å halvere arbeidsstokken, den årlige ompafesten i hagen og om tiden han hadde barna annenhver uke.
- Faren min eller bestefar ville aldri stilt opp på et intervju som dette, sa han etterpå.
- Men tidene endrer seg.
Første oppdrag som tiåring
Tidlig sa han at han ville bli «som pappa og bestefar når han ble stor». 70 år er gått siden bestefaren, sivilingeniør Arne Reime Reinertsen, etablerte familiebedriften under eget navn. Med Marie Louise Cappelen Smith, fra en av Trondheims veletablerte forretningsfamilier, fikk han sønnene Trond, Erik og Torkild og datteren Louise. Brødrene leder og har ledet hvert sitt store selskap, henholdsvis E.A. Smith, Reinertsens landbaserte virksomhet (som nå er solgt) og Reinertsens olje- og gassvirksomhet. Thomas er direktør for olje og gass, faren Torkild sitter som administrerende direktør i samme selskap. Sammen med fetteren Kristian og onkelen Erik eier de også hele konsernet.
Ti år gammel fikk Thomas Reinertsen sitt første oppdrag i familiebedriften: å hulle ark til arkivering i Reinertsens gamle hovedkvarter i Erling Skakkes gate 25. Og derfra: Vaktmesterarbeid i feriene, rydding av branntrapper og skifte av dekk på firmabiler, før han til slutt rykket opp til kontormiljøet. Etter fire års ingeniørutdanning i Aberdeen i Skottland, kom han hjem til jobben som prosessingeniør, før han ønsket og fikk prøve seg på lederjobb i familiebedriften. Han sier han er klar over at han har fått store muligheter tidligere enn andre.
- Men det er ikke tvil om at hadde man vært håpløs til oppgaven, hadde man ikke fått posisjonen. Det er altfor stort ansvar, du må rett og slett levere. Ellers går det ikke.
Siden 2000-tallet har bedriftens vekst av flere blitt beskrevet som eventyrlig. I 2014 kunne de skilte med 2800 ansatte og 3,7 milliarder kroner i omsetning. I fjor datt omsetningen ned til 2,1 milliarder.
- Når skjønte du at du skulle ta over?
- Det er en langsom prosess. Jeg tror det er veldig bra for organisasjonen vår og for meg at det ikke skjer over natta.
Skillet mellom jobb og fritid har alltid gått litt over i hverandre i familien Reinertsen. Far og sønn trives godt i hverandres selskap på jobb. Oppgavene er tydelig avklart og fordelt så de ikke skal «trampe hverandre på tærne».
- Faren min jobber mer og mer med det han synes er aller artigst, og jeg tar mer og mer av det han … ikke gjør lenger, ler han.
- Føler du deg voksen når du jobber med faren din?
- Ja, det gjør jeg, selv om det er en utrolig behagelig periode når du er på vei opp, uten å være helt på toppen. Aksepten for å prøve ut hvordan du skal drive butikk er kanskje større. Det å være i angrepsposisjon, i stedet for å være i forsvar.
- Når er det vanskelig å jobbe så tett på hverandre?
- Når vi innimellom er uenige, men hvor jeg er overbevist om at jeg har rett.
- Han får vel siste ord uansett?
- Jo, men han evner også å si at vi kan prøve det jeg vil. Noen ganger fungerer det jeg foreslår, mens andre ganger viser det seg at han hadde rett. Det er ekstra surt, selvfølgelig!
Lillesøster Tove jobber også i familiebedriften, i en faglig stilling innen hms, kvalitet og beredskap.
- Hvordan har dere fordelt ansvaret i bedriften?
- Der har vi vist forskjellige interesser og hatt forskjellige roller helt siden studiene. Rollene i forhold til lederskap og eierskap sorterte vi ut tidlig. Sånne ting kan fullstendig ødelegge en bedrift, hvis man får posisjonering med søsken og nye og gamle kjærester og alt det der, sier han, og svarer at det forløp konfliktfritt.
Om å være en Reinertsen
Om det blir tett på jobben, er det ikke store avstanden på fritiden heller. Løfter vi blikket opp fra terrassen denne brennhete formiddagen, skimter vi foreldrenes hvite hus skrått over plenen - på andre siden av gaten. Delvis skjult av et nabohus og ei stor bjørk. («Det er en grunn til at vi ikke har tatt ned treet.»)
Ifølge moren markerte han seg tidlig som en administrator. Som da han samlet barna i nabolaget til ski i Høyskoledalen eller til skøyting i hagen. En snøfri vinter isla familien plenen for at barna i nabolaget skulle få gå på skøyter. Selv tror han ikke at han ble behandlet annerledes av omgivelsene, men vet folk mente sitt om at han kom fra en rik familie. Han sto oppført med 69,9 millioner kroner i formue i 2014.
- Du kunne få en og annen sleivbemerkning, men det er klart ... Det har aldri vært behov for å flotte seg eller oppføre seg annerledes under oppveksten. Når du ser på min egen vennegjeng, holder de på med veldig forskjellige ting. Noen sitter godt politisk, og andre jobber på biltilsyn og det som er. Det er ikke viktig. Det jeg ikke klarer å forholde meg til er folk som er høye på seg selv. Utrolig slitsomt.
Skal vi tro Thomas Reinertsen, var det i hvert fall ingen slike typer å finne blant de 95 gjestene som fylte plenen ikledd lederhosen og den tradisjonelle tysk/østerrikske dirndl-kjolen, med grilling og ølseidler akkompagnert av full ompamusikk i hagen. Den årlige oktoberfesten i partyteltet ute i hagen blir skjermet. («Folk skal få lov til å kose seg og slippe å tenke på at folk tar bilder. Få en frisone.») Gjestelisten vil han ikke ut med, men blant deltagerne er profilerte politikere, næringslivstopper og barndomsvenner.
- Jeg bruker å si at hvis det er noen som savner noen, er det for at de ikke bidrar nok til festen, humrer han.
Filosofien for den gode vert er å «sende flere av vennene utfor stupet før klokken ett» slik at roen kan senke seg noenlunde i nabolaget igjen. Prislappen? Hemmelig, og ifølge ham selv betydelig lavere enn en del andre bruker på sine hagefester her i byen.
- Hva er det mest luksuriøse du har brukt penger på?
Han nevner hagefesten som «den hyggeligste tingen». Kanskje utenlandsferier. Spanskekysten er en favoritt, men de drar sjelden tilbake til samme sted. De bor godt, sier han, men det har ikke vært behov for å flotte seg.
- Sportsutstyr?
- Skiutstyr, der går det litt mye penger! Der har jeg veldig mye man ikke trenger!
Han elsker fart og action, sier en kamerat. Atv, vannskuter. «Glad i ting som går fort og gjerne bråker.»
- Hvordan har det vært å vokse opp som en Reinertsen?
- Nei, det tror jeg ikke man kan klage så mye over. Det er greit, det, og det tror jeg har mye med bestefaren min å gjøre. Han ble sett på som en veldig ordentlig kar, ærekjær og flink. Uten å snakke ned den delen av firmaet som var eid av andre i familien, så er en del av det vi har opplevd, som brukollapsen, ikke noe artig. For vi har alltid hatt et stempel på oss for å levere fryktelig god kvalitet.
To personer mistet livet da Rotvollhaugen bru på Leangen i Trondheim kollapset 8. mai 2013. Selv så han nyheten på adressa.no to minutter før beredskapstelefonen ringte. Fetteren Kristian Reinertsen, direktør for den tidligere entreprenørdivisjonen i selskapet, sto i første linje og frontet saken. Selskapet måtte tåle mye kritikk og fikk en bot på fem millioner kroner. Han snakket jevnlig med fetteren i den perioden:
- Slike ulykker er helt uakseptabelt, og det går fryktelig inn på oss. Når du får en situasjon der folk tar av seg ansattkortet på bussen, fordi den hendelsen er så spesiell ... Vi brukte ganske mye tid på å snakke med folk internt.
Etter eventyret, nedturen
De siste to årene er det blitt tøffe tak også i Thomas' del av selskapet. For knapt to år siden talte firmaet 2800 ansatte. Deler av virksomheten er solgt, 700 ansatte er sagt opp. Nå er det 1300 hoder igjen fordelt på Reinertsens åtte kontorer, som inkluderer Stockholm, Göteborg og Murmansk.
- Går du ett og et halvt år tilbake i tid, var det utenkelig at vi skulle permittere eller si opp en ingeniør. Det er noe av det mest krevende vi har gjort. Da det smalt, hadde vi det travelt med mange oppdrag, og vi så muligheter for flere prosjekter nedi veien. Vi besluttet først å ikke permittere eller redusere, men så ble prosjekter utsatt. Beslutninger ble ikke tatt. Plutselig sprang vi bak.
Hr-avdelingen og mellomlederne har tatt den største støyten, sier han, men også han har fått servert historier om konsekvenser for de unge ingeniørene som nå tråler jobbannonsene.
- Det å være upåvirket av det ville vært unaturlig. I tre runder har vi måttet si opp folk. Du tror du tar nok, så blir markedet bare verre og verre.
Noen få av sine ansatte i ledelsen beskriver han som nære venner. Hvor tett er han på organisasjonen for øvrig?
- Hvis du spør meg, vil jeg si at vi har veldig flat struktur i Reinertsen. At vi er veldig tett på. Men spør du en ansatt, vil han kanskje si at det er fryktelig langt opp, ikke sant, så man ser dette fryktelig forskjellig.
- Hvordan er det å file ned bedriften familien har bygd opp siden 1946?
- Det har jeg et mer avslappet forhold til. Den store veksten i antall ansatte og omsetning og resultater er det vi som har skapt, faren min og meg. Den størrelsen vi har innen olje og gass i dag er noe helt annet enn det vi overtok. Jeg sitter ikke med følelsen av å rive ned noe andre har bygd opp. Fra det perspektivet er jeg helt rolig, men det blir noe helt annet enn å se effekten av at folk mister jobben.
- Søvnløse netter?
- Jeg har aldri hatt en søvnløs natt, sier han rolig.
Tankene har likevel kretset rundt de unge ingeniørene som blir kastet ut på et beintøft arbeidsmarked. Det kan ikke være godt for selvbildet å gå hjemme når man vil være aktiv og jobbe, sier han.
- Er det en situasjon du egentlig har forutsetninger for å forstå?
- Nei, men jeg vet jo hvor pyton det er å være hjemme fra jobben en dag. Én ting er hvis du har syke barn eller er syk selv, men den ene dagen hvis ungene kanskje var friske nok til å gå på skolen ... Da tenker jeg fort at det ville vært veldig ille å gå uten jobb.
En smell eller to på Orkanger
Det måtte bli bråk.
23 år gammel og nyutdannet suste han inn som leder for Reinertsens fabrikasjonsanlegg i Orkanger. Skulle få skikk på sjappa. Minus skulle bli til pluss. Det skulle bli sju år med en ganske bratt læringskurve.
- Å være sønn av sjef og eier på det tidspunktet, en byfis, ikke sant, og så skal du ut til Orkanger og styre en produksjon med fagarbeidere ...
- Hva lærte du?
- At de ikke nødvendigvis syntes at det å være ingeniør og gå i skjorte er noe spesielt attraktivt. Og hvis du i tillegg mener noe om det de gjør …
Han lar det henge i luften. Smiler skrått, der han sitter fremoverlent med albuene hvilende på knærne. I dagene før intervjuet har han vært tilbake i Orkanger, som leder av den årlige Orkangerkonferansen om olje og gass. Da fikk han også et hyggelig gjensyn med gamle kjente, blant dem en som var formann da han som guttunge kostet gulvene på anlegget. Han lot seg ikke skremme den gangen, som 23-åring. Noe av det første unge, ambisiøse Reinertsen ga seg i kast med, var å skulle frata gutta på anlegget ni-kaffen. Det gikk med altfor mye verdifull produksjonstid i forkant og etterkant av den kaffen, mente han.
Slikt gjør du ikke ustraffet.
- Er det noe du virkelig ikke kødder med, er det ni-kaffen. Den er hellig, erkjenner han, og kaffen fikk de ha i fred.
Vel effektiv var han også da han plutselig oppdaget at de var i ferd med å bli overtallige, og sendte ut permitteringsvarsel. Etter lunsj på en fredag.
- De 25 meterne jeg gikk fra utgangsdøra til bilen var en ganske lang reise sammen med resten av arbeidsstokken.
Han kan le av det nå.
- Du skulle skape resultater fort?
- Ja, det var nok om å gjøre. Det har jeg fortsatt med. Det går jo bra noen ganger, men ikke alltid. Jeg bruker å gi ganske mye gass når jeg får en mulighet.
En avgjørende bursdagsfest
Villaen på Singsaker er lys og strøken, med bilder av barna Oliver (10) og Martine (8) i svart-hvitt på stueveggen. Her henger også et bryllupsbilde av ham og kona Anne Marie Reinertsen - fra deres første bryllup. De møttes på en bursdagsfest hos felles venner i 2001.
Han var nettopp flyttet tilbake til Trondheim, hun var to år yngre og studerte regnskap. Barne- og ungdomstiden hadde de tilbrakt på samme skoler, først Berg, så Blussuvoll, uten å legge merke til hverandre. To år etter bursdagsfesten giftet de seg i Nidarosdomen før de fortsatte festen med 80 gjester på Ringve. Årene gikk. Barna kom til. Så sa det stopp. Småbarnstilværelsen krevde sitt og gradvis gled de fra hverandre.
- Det er vel det samme som for veldig mange andre: Du får for deg at du fortjener veldig mye mer oppmerksomhet, sier han i dag.
Det vanskeligste var å ha barna bare annenhver uke, en tid han beskriver som særlig belastende. Det skjer mye med språket og utviklingen når de er så små som to og fire år. De rakk å bli skilt, men i motsetning til de fleste andre par fant Thomas og Anne Marie tilbake til hverandre, halvannet år etter bruddet.
- Det begynte med at begge måtte gjennom en tilståelse eller to om at det man hadde, kanskje ikke var så dumt likevel. At vi skiltes på en fin måte, og var enige om barna, var avgjørende for at vi kunne finne tilbake. At vi ikke ødela for mye i den fasen der.
Han girer om:
- Men da får man jo to ganske forskjellige bryllup!
40 minutter etter at de ga hverandre sitt ja foran nærmeste familie i Oppdal kirke i februar 2012, med sine søsken som forlovere, sto
Thomas Reinertsen på toppen av Vangslia i Oppdal - i fullt skiutstyr. Godvær den dagen, forklarer han, og forsikrer at lufteturen før festmiddagen var fullstendig avklart med
bruden.
Historien gjentar seg
Også utenfor jobben har han gitt gass de siste årene. I 2013 ble han plukket ut som en av de unge, fremadstormende i kronprins Haakons nettverk av talenter. I fjor ble han kåret til Årets ledertalent i Trondheims-regionen av Næringsforeningen og Adecco.
- Det å skulle få en sånn pris … Jeg bruker å si litt spøkefullt at Trondheim er en veldig liten by, så det var ikke noe vanskelig å vinne den.
- Du fikk den jo utdelt av kompisen din?
- Ja, det gjorde jeg, også. Rolf Jarle (Brøske, journ. anm.) var leder for komiteen, men det satt en komité rundt. Det er viktig. Det er artig at folk legger merke til det man gjør. Jeg skulle gjerne vært litt kul på det, men det var egentlig ganske stas.
Lederprisen skal fremheve «de unge og ambisiøse, ledertypene som skal sette sitt preg på samfunns- og næringsliv i landsdelen i mange år fremover».
- Du har levd med mye forventninger opp gjennom årene?
- Jeg har ikke kjent på det som en voldsom belastning. Det er artig å bli utfordret på mye jeg ikke nødvendigvis er så komfortabel med. De gangene jeg lykkes, er det en ganske ålreit følelse. Men jeg kjenner jo på en forventning om å levere, i familiebedriften og ellers.
Oljekrise til tross, han ser ikke mørkt på fremtiden. Tidligere denne dagen har Adressa skrevet om Orkangerkonferansen: Trønderenergi-topp Ståle Gjersvold tror fornybare energikilder vil utkonkurrere olje og gass raskere enn de fleste aner.
- Frykter du at han får rett?
- Jeg tror ikke han har 100 prosent rett, men er ganske sikker på at han har en del rett. Men den reisen blir fryktelig lang, sier han. De skal sikre seg flere bein å stå på: Hydrogen blir et interessant markedsområde for Reinertsen fremover.
Nye generasjoner Reinertsen er i ferd med å vokse opp. Barna er fortsatt små og må prøve seg på litt forskjellig, synes han, men klart, det hadde vært hyggelig om de en dag fikk lyst til å gå inn i familiebedriften.
- Har du startet rekrutteringsprosessen, spør fotografen.
- Nei, ler han.
- Men han eldste hullet ark til arkivet i fjor!