Det er ikke til Utenriksdepartementet du først går når du trenger en god latter. Det vet vi, for én gang – for ikke så altfor lenge siden – møtte vi utenriksminister Børge Brende på hans kontor i fjerde etasje. Det var mørke midt på dagen, husker vi, og et globalt lavtrykk preget statsråden. Smilet var like stramt som slips-knuten, og alle der inne – Brende selv, rådgiveren hans og vi journalister – så like bedrøvet ut.
Nå er vi nede i tredje, og her av alle steder, gjenoppsto plutselig en variant av Rorbua rett før jul i fjor. Det skulle ingen ha trodd. Du hus-ker kanskje dette ramsalte nordnorske vitse-programmet som ble sendt på NRK i nesten tjue år til langt ut på 2000-tallet. Det lå neppe i tankene til Erna Solberg da hun bestemte seg for å rokere på postene i regjeringen, og folk flest var da også ganske likegyldig til hva som skjedde i EØS- og EU-departementet i UD. Ingen hadde lagt noe særlig merke til ham som forlot kontoret på Victoria terrasse (Vidar Helgesen het han for øvrig, og nå skulle han bli ny klima- og miljøminister), og ingen visste stort om hun som kom inn heller, Elisabeth Aspaker, selv om hun hadde vært fiskeriminister i mer enn to år. Men på forværelset, der sansene er skarpe for alle taktskifter, skjedde det noe da hverdagene begynte på nyåret. De hørte stadig latter inne fra statsrådens kontor. Europa kan være et steikandes og helvetes kontinent på sine verste dager, men aldri så ille at det ikke tåler en vits eller to, virket det som.
Det var sannelig noe nytt.
Elisabeth Aspaker fra Harstad var virkelig på plass.
Jakten på kjærligheten
Akkurat denne torsdagsmorgenen, da vi slipper inn på Aspakers kontor, byr UDs første nyhetsbulletin for dagen på nedslående lesning for en svoren Europa-tilhenger. Nei-siden i Storbritannia har skaffet seg et forsprang på to meningsmålinger, og i beste fall ser det ut som om det går mot dødt løp i folkeavstemningen førstkommende torsdag. En såkalt brexit, et britisk farvel til EU, vil knapt være til å forestille seg, mener Elisabeth Aspaker og lister opp en rekke utfordringer som vi snart skal komme tilbake til.
Men først var det denne sommeren og bryllupet med Svein som venter. De skal gifte seg i Sør-Europa et sted, såpass kan hun betro oss. Det er gått 22 år siden hun hjertesukket i et intervju med Nordlys at hun en dag håpet å bli gift, hun også. Hun var for lengst passert 30 og hadde fått pepperbøsser og krydder i slike mengder at det ville holde livet ut. «Ungkars-kvinnen har hatt det for travelt til å finne den rette mannspersonen», skrev lokalavisen, men to yngre søsken hadde sikret foreldrene barnebarn og sånn sett minsket giftepresset på henne, fortalte hun.
Etterpå bare fløy månedene og årene uten at noe særlig skjedde på det private plan. Nettopp derfor er alle vennene – de som vet hva som er på gang – i fyr og flamme over det som nå skal skje, selv om ingen av dem får være med når hymens lenker smis.
- Det blir et lite og et veldig privat bryllup, sier Elisabeth Aspaker.
- Svein, det rekker med fornavnet, har vært med meg som ledsager på Slottet, og vi har vært sammen på noen offentlige tilstelninger her i Oslo. Det er ikke slik at han er usynlig for omverdenen. Men han ønsker ikke å være en offentlig person, og det har jeg stor respekt for. Jeg er veldig bekvem med å skille mellom det private livet jeg lever og det veldig offentlige som jeg utøver, forsikrer Elisabeth Aspaker.
I skyggenes dal
Skjønt offentlig og offentlig, fru Blom. Elisabeth Aspaker har vært mat for stand-up-komikere og urbane satirikere helt siden hun inntok en lederposisjon i Høyre midt på 90-tallet («innrøm at du ikke aner hvem Aspaker er», oppfordret for eksempel Are Kalvø i en slags årskavalkade for lenge siden).
Hun kunne spasere gatelangs i Oslo og sna-rere bli tatt for å være en blidstemt «Gjertrud» fra The Julekalender enn en mektig politiker med ambisjoner. Da hun og Børge Brende, han der oppe i fjerde etasje, ble valgt som sidestilte nestledere i partiet i 1994, lød tittelen i VG: «Hvem er dette?». Heller ikke han som Høyre hadde løftet frem for å bli selve storoksen, Jan Petersen, hadde særlig høy kjendisfaktor på den tiden. I nesten 13 år hadde han greid det kunststykke å gjøre seg nesten usynlig på Stortinget. Det var den usynlige troikaens inntogsmarsj, og bedre skulle det ikke bli for Aspaker. Både som fiskeriminister og statsråd for EØS- og EU-saker, har hun jevnlig fått dumpekarakterer på alle tillitsmålinger, men mest sannsynlig – ifølge de som lever av å se bak slike tall – fordi de færreste har visst hvem hun er.
Det er jo alltids en trøst.
- Eller?
- Jeg har vel ikke vært den mest etterspurte på Stortinget eller i regjeringen, og sånn sett har jeg vært forskånet fra å behøve å brette ut hele livet mitt, sier Elisabeth Aspaker tilfreds.
Stang ut i nominasjonen
Du kan si hva du vil om Elisabeth Aspaker, men det er ikke stort å si, sa en av Are Kalvøs mindre oppdaterte åndsfrender en gang, for han hadde neppe studert cv-en til kvinnen som neste år feirer sitt private jubileum i norsk politikk.
Det har vi gjort, og den er lenger enn lang.
- Jeg har i praksis holdt på med politikk i fire tiår snart. Da passer det bra å si takk og farvel når denne stortingsperioden er over, og jeg omsider kan reise opp til Tromsø og tiltre stillingen som fylkesmann, sier hun.
Det var en opphetet debatt om karakterer i skolen som brakte henne inn i politikken og i Unge Høyre på slutten av 1970-tallet. Hun gikk på Heggen gymnas i Harstad, og hennes egne karakterer var såpass gode at de skaffet henne plass på lærerhøyskolen og deretter en jobb ved Seljestad ungdomsskole. Samtidig påtok hun seg stadig flere politiske verv i hjembyen og i fylket. Hun havnet i Unge Høyre sentralt og ble betraktet som et stjerneskudd i Troms. Likevel tapte hun et par heftige nominasjonskamper som kunne sendt henne sørover langt tidligere.
- Det var mye stang ut en periode, men jeg har alltid tenkt at det sikkert var en mening med det meste og at man bare blir sterkere av det.
Hun var gruppeleder for blant andre sin egen far, Høyre-veteranen Olav Aspaker, i bystyret i Harstad, og hun satt både som fylkesvaraordfører i Troms og nestleder i partiet, før hun ble valgt inn i sentralstyret i Unge Høyre og bikket sørover midt på 1980-tallet.
- Den gang holdt organisasjonen til ute i Sørkedalen, og det gjaldt å finne rimelige hotel-ler i den retningen ut av Oslo. Vi landet på Gyldenløve hotell oppe i Bogstadveien, og dette var lenge før Thon-gruppen tok over og forvandlet hotellet. Den gang var det et svært tvilsomt sted, uten at vi var klar over det. Jeg hus-ker Anne Kathrine Slungård kom ned fra Trondheim en gang, men de kunne ikke finne navnet hennes i resepsjonen. «Hvor mange timer trenger du?», spurte de. Det var en sånn plass, ikke sant, med slitte tepper på gulvene og dusjkabinett midt i rommet.
Aspaker ler så det gjaller på kontoret, og det er god, gammeldags Rorbua-stemning på ærverdige Victoria terrasse.
Advarte mot Aspaker
Senere skaffet Elisabeth Aspaker seg i stedet en ettroms leilighet på Majorstua der ingen taksa-meter ble slått på når gjestene ankom. Det var ofte ståkende fullt av energiske Unge Høyre-folk der. Ingrid Skjøtskift, nåværende kommunalråd i Trondheim, camperte jevnt og trutt hos Aspaker, i likhet med andre Høyre-ungdommer som var på vei opp og frem i denne verden.
Elisabeth Aspaker var en av frontfigurene i denne generasjonen som ellers omfattet senere profiler som Erna Solberg, John Bernander og Kristin Clemet.
«Hun ser så snill ut at ingen skulle mistenke henne for å være medlem av Høyre», skrev Nordlys da de på denne tiden spanderte lunsj på Elisabeth Aspaker på noe som het Grillen i Harstad, der hun var hjemom som snarest. Vi var i 1991, og Nordlys var fortsatt et hardtslående Ap-organ med legendariske Ivan Kristoffersen i redaktørstolen. Han forsøkte å advare folk i nord mot denne Aspaker.
«Hun er en nyliberalist som har gått i skole hos Kristin Clemet, Kaci Kullmann Five og ikke minst hos Høyres nye vidunderbarn, John Bernander», skrev Nordlys.
- Det var en spesiell tid, og den politiske analysen der skal du få gratis. Jeg tilhørte ingen fløy i Høyre, like lite da som jeg gjør nå. Kristin Clemet og jeg har sikkert noen likhetstrekk, som at vi begge er utålmodige og lever etter tesen om at du som politiker ikke kan utsette til i morgen det du kan gjøre i dag. Du vet aldri hvor mye tilmålt tid du har. Og jeg ser med stolthet tilbake på da jeg var politisk rådgiver for Kristin i utdanningsdepartementet og var med på utformingen av kunnskapsløftet. Men det skjedde jo lenge etter denne Nordlys-analysen som du refererer til.
Britisk nervekamp
Drømmen om Europa lå latent hos Elisabeth Aspaker fra den dagen hun meldte seg inn i Unge Høyre. EU-avstemningen i 1994 ble et knusende nederlag.
- Nei-flertallet var en skikkelig nedtur, men de som satt i posisjon slikket fort sine sår og fikk på plass den livsviktige EØS-avtalen.
Det er den Aspaker nå har ansvaret for å røkte og vedlikeholde.
- Utfordringene med EØS-avtalen er at det nå er gått en generasjon, og at vi fort kan komme i skade for å ta den for gitt. Den har vært gull verdt for Norge og for næringslivet spesielt, som profitterer mest på den. Men også for norske studenter i utlandet og for alle oss andre som kan bevege oss fritt gjennom Europa, er det greit å være bevisst hvilken kraft som ligger i avtalen. Norge er et pinlite land, og EØS er selve livslinjen. Det å tenke seg at vi skal kunne klare oss alene i enhver situasjon og uten å ha de relasjonene til Europa som vi har i dag, er nærmest utenkelig, mener Aspaker.
Når britene går til valgurnene torsdag, befinner Elisabeth Aspaker seg sammen med regje-ringen i Trondheim der kongeparet går i mål på sin jubileumsreise. Først dagen etter regner statsminister David Cameron å få forkynt dommen.
- Er du bekymret for utfallet?
- Jeg tenker jo på hvilke konsekvenser et nei kan få. Om mulig smitteeffekt og hvordan en britisk exit vil kunne utløse krav i andre medlemsland. Det mest urovekkende er kanskje alle de ressursene som vil bli bundet opp i Brussel i lang tid fremover for å berede grunnen for Storbritannias utgang, om dette skulle ende på verst tenkelige sett. Jeg frykter tunge prosesser og lange køer av land som skal inn og få på plass bilaterale samarbeidsavtaler. Det kan bli et endeløst kaos, et kaos Europa aller minst trenger akkurat nå, mener EØS- og EU-statsråden.
Men hun klamrer seg til håpet om at EUs historie skal gjenta seg, i den forstand at unio-nen har vist en forbløffende stabil evne til å komme seg over motgang og kriser.
- Det er en ganske vakker historie. Jeg var til stede da EU ble tildelt fredsprisen. Det var et stort og velfortjent øyeblikk. Beretningen om Europa før EU er ingen lystig fortelling. Vi har mye å takke de som gikk i bresjen og skapte den europeiske unionen for.
Aspaker har ikke selv forsøkt å påvirke britene på noe vis, men flere mediehus og tv-stasjoner har vært i Utenriksdepartementet for å se på den norske EU-tilknytningen.
- De må uansett avgjøre dette selv i neste uke. Jeg krysser bare fingrene og håper det beste.
I den blåblå regjeringen til Erna Solberg har det også vært noen mindre sjøslag i de tre årene som er gått, men sammenlignet med hva som skjer i David Camerons kabinett, har dette knapt vært som vibrasjoner å regne. Der er regjeringen delt i én ja- og én nei-fløy.
- Samtlige har lagt all sin politiske kapital på bordet. Når opptellingen er over og resultatet blir klart, må noen ut.
Opp med latterdøren
- Hvem skal ut? spurte også Jon Almaas en fredag kveld i november i fjor, og det skulle ikke mer til enn 40 minutter i «Nytt på nytt» før folk i dagene etterpå begynte å stoppe Elisabeth Aspaker på gata.
- Helt seriøst. Folk jeg aldri hadde møtt før, stanset meg for å fortelle hvor moro de hadde hatt det.
Aspaker hadde strødd om seg med noen vitser om villaks og gladlaks og noen monsterfisker, om vi ikke husker feil. Men først og fremst hadde hun åpnet latterdøren for anslagsvis 700 000 seere som aldri hadde sett henne slik før, om de i det hele tatt hadde lagt merke til henne noensinne.
«De selger seg billig og blir statsråds-klovner», tvitret riktignok Kjetil Try, den Ap-vennlige reklameguruen, men Aspaker kunne knapt huske sist hun hadde hatt det så moro.
- Det var en kjempekveld, gjentar hun nå.
Og så ler hun så høyt og så lenge at selv Børge Brende, oppe i fjerde etasje, ville blitt påvirket, om det ikke hadde vært for at vi så at han like i forveien dro ned på Stortinget.
Et lavmælt ja
Da hun forsto at tiden som fiskeriminister var over rett før jul, hadde hun innstilt seg på å cruise rolig inn i solnedgangen og bare telle månedene som gjensto før stortingsperioden var over. I Tromsø ventet både nykjøpt hus og jobben som fylkesmann.
Så ba Erna henne om å ta over et nytt departement.
- Jeg likte meg godt som fiskeriminister. Den politiske samtalen foregår på en spesiell måte i den sektoren, og det fins knapt en større kulturell overgang enn til Utenriksdepartementet. Her konverseres på en litt annen måte, for å si det forsiktig.
Hun er lydhør for variasjoner og flink til å fange opp nyansene i språket. Sånn var det ikke alltid, sier hun og viser frem et par nesten usynlige høreapparater.
- Stigbøylene i ørene smuldret opp og ble rett og slett borte. Hørselen ble gradvis svekket for 14–15 år siden. Folk som kom på besøk til meg holdt på å bli blåst over ende allerede i entreen. Dægern, sa de, hvor høyt du har på tv-en.
Hun fikk operert inn stigbøyler av titan, og bruker nå tredje generasjons høreapparater som filtrerer ut all støy.
- Jeg kunne aldri vært statsråd med den hørselen jeg da hadde, det er i hvert fall helt sikkert, sier hun.
Etter at britene har sagt sitt i neste uke, står sommerferien for tur, og Elisabeth Aspaker og Svein drar ut av landet. Et sted sør i Europa trenger hun knapt nok slå på høreapparatet for å høre at Svein svarer ja til å bli hennes ektemann.
Så blir hun endelig gift, slik hun håpet og trodde den gangen.
- Det tok sin tid, men det var verdt ventetiden, sier hun.
Vil du lese flere portretter? Klikk her: