Ormebol: Huggormen her til lands er lite aggressiv. Holder du deg på en halvmeters avstand, er du trygg, sier forfatter Karl H. Brox. Foto: Per Gätzschmann

Jeg ville ikke satt pris på å bli bitt, men jeg syns huggormen er en veldig fascinerende skapning, sier Brox.

I pressen blir den ofte omtalt i mer skrekk-inngytende ordelag, men i boken «Huggorm. Biologien. Fobien. Giften. Mytologien» har Brox forsøkt å ta et lite oppgjør med alle feiloppfatningene og mytene knyttet til huggormen. Boken tar for seg huggormer på kryss og tvers av landegrensene. I Europa finnes det 13 til 14 arter og på verdensbasis er det mer enn 200, opplyser forfatteren.

Ett dødsfall hvert tiende år

- Jeg har skrevet denne boken for å informere om et dyr som de fleste har et forhold til. Selv om huggormen er giftig, så er den langt fra det farligste dyret i den norske faunaen. Den er en del av naturopplevelsen på samme vis som dompapen, forklarer han og legger til at hugg-ormen i utgangspunktet ikke er så farlig.

Alt avhenger ifølge Brox av hvor mye gift det er i bittet. En voksen huggorm kontrollerer giftmengden selv, og siden giften er ment til bruk på byttedyr, er det ikke noe særlig vits i å kaste den bort på uspiselige mennesker. Brox opplyser også om at nærmere 40 prosent av bittene er tørrbitt, altså bitt uten gift. Selv om et bitt kan gi alvorlige konsekvenser, er det sjelden fatalt.

- Barn under 12 år som blir bitt av huggorm skal alltid til lege eller sykehus for sjekk. Voksne, friske mennesker vil ofte ikke merke annet enn en del ubehag av forskjellig styrke, men noen kan også få en allergisk reaksjon på deler av innholdet i huggormgiften. Her til lands meldes det i gjennomsnitt om ett dødsfall som følge av huggormbitt hvert tiende år, mens vepsen står for ett til tre dødsfall hvert år, sier Brox.

Tore Strømøy mot Usain Bolt

Det finnes to typer slangegift, blodgift og nerve-gift. Den europeiske huggormen har blodgift, mens giftsnokene har en annen type gift som lammer nervesystemet. Å måle den afrikanske giftsnoken svart mamba opp mot huggormen med hensyn til hurtighet og eksplosivitet, blir litt som å sammenligne kappgjengeren Tore Strømøy med hurtigtoget Usain Bolt.

- Den afrikanske hvesehuggormen eller puffadderen kan uten behandling ta livet av et menneske i løpet av kort tid. Så har du teppehuggormen som står for 90 prosent av alle slangerelaterte dødsfall i verden. For ikke å snakke om den svarte mambaen, som er lynrask, aggressiv og kan løfte hodet en og en halv meter opp fra bakken og bite deg rett i ansiktet. Sånn sett er den norske huggormen en ganske uskyldig liten tass. Den er lite aggressiv. Holder du deg på en halvmeters avstand, er du trygg, utdyper Brox.

I 2013 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (Nina) en undersøkelse som viste at nordmenn ikke frykter å møte på ulven på markaturen, men derimot huggormen.

- Hvorfor i all verden reiser vi da til Thailand, Afrika og Australia, hvor farlige slanger finnes i hopetall? Det er rart. Frykten ligger nedfelt i genene våre. Slangene kom før oss til verden. Fra tidenes morgen er vi blitt programmert til å frykte slangene og det er ikke noe vi har klart å riste av oss gjennom evolusjonen. Mange reagerer derfor spontant på alt som bukter seg bortover, sier han.

Fosen – huggormens paradis

Ifølge Brox er huggormen den eneste slange-arten som er å oppdrive i Midt-Norge. Spesielt godt liker den seg på Fosen.

- Det er et resultat av istida og jordsmonnet der. Jordsmonnet på Fosen har rikelig med smutthull og røtter under bakken hvor hugg-ormen går i hi. Muligheten for gode hi eller vinterkvarter der ute er optimale. Noen hi kan huse store antall ormer – i et hi i Finland skal det være funnet hele 800!

Brox er ikke så sikker på om folk tør mer enn å gløtte på bokomslaget som havner i butikkene om en ukes tid.

- Jeg håper boken kan føre til at folk får mer kunnskap og forståelse for arten, sier han og sikter da spesielt til noen av de merkelige mytene som fortsatt henger igjen. En av de mest kjente er myten om ormen som biter seg selv i halen og kommer trillende av gårde som et hjul. En annen er at huggorm-hunnen føder ungene sine oppe i et tre for at de ikke skal bite henne, forteller han.

Nakenbading med åtte huggormer

Selv om Karl H. Brox ikke har blitt bitt av huggorm selv, har han vært faretruende nær ved et par tilfeller. Ved et av dem befant han seg pussig nok i en dusj i Oslo.

- Plutselig hørte jeg en umiskjennelig hvesing fra et eller annet sted i rommet, sier han og legger det nærmest frem som en frydefull opplevelse.

Brox hadde nettopp lagt fra seg klærne på en benk i rommet uten å legge merke til noen slange. Dermed var det bare ett sted hvesingen kunne komme fra.

- Jeg la meg naken ned på gulvet og gløttet under varmtvannsberederen. Da stirret jeg rett inn i øynene på en huggorm-hunn. Lite visste jeg om at hun hadde sju nyfødte småtasser bak seg under varmtvannsberederen. Jeg måtte konfrontere kompisen min med dette, og da jeg spurte om han var klar over at det var en huggorm under varmtvannsberederen, sa han bare: «Å ja, jeg har glemt å fortelle deg om slangen(e)». Det viste seg at han hadde fanget en slange til en filminnspilling og så hadde hun født sju unger like etterpå. Så jeg dusjet altså sammen med åtte huggormer. Det var en spesiell opplevelse!

linn.nordseth@adresseavisen.no

Huggormen her til lands er lite aggressiv. Holder du deg på en halvmeters avstand, er du trygg, sier forfatter Karl H. Brox. Foto: Linn Kristin Nordseth/Per Gätzschmann