I årevis handlet det om å holde ut, om å utstå smerten. I visshet om at det kom til å gå over.

Det var en voksen refleksjon på et barns opplevelse av å bli plaget. Evnen til å se at det skal ta slutt.

At mobbingen en dag skal opphøre og avløses av noe annet. Av noe bedre.

Isabelle Pedersen strekker seg mot den dunkledde andungen som forsiktig nærmer seg bredden. Bedårende i all sin nyklekkede sårbarhet. Nesten, men bare nesten, møter hånden nebbet. Nesten blir nysgjerrighet til tillit. I stedet, i siste sekund, velger andungen å følge sin natur. Den trekker seg unna. Tilbake til tryggheten i flokken sin.

God kommunikasjon: Isabell Pedersen har fått seg «type». En fra idrettsmiljøet. Et kjent fjes. - Vi er sammen, det er seriøst. Hvem det er, kommer nok for en dag, men vi har ikke behov for å kringkaste forholdet vårt på sosiale medier. Han er blitt en viktig person i livet mitt. Han hjelper meg til å fokusere på ting jeg kan gjøre noe med, sier hun. Foto: Gorm K. Gaare

Det finnes en analogi i dette bildet. I dette frosne øyeblikket, der tillit søkes og tillit tilbys, men bare nesten oppstår. Det finnes et usynlig hopehav mellom andungen og Isabelle. Et skjebnefellesskap. Et ønske om å bli sett, men også et behov for å bli skjermet.

Hybrid-r til besvær

Hun var den stygge andungen. Hun var «pinnedyret». Lang, spinkel og litt annerledes. Dessuten hadde hun denne rare, karakteristiske r-en.

- Ingen vet hvor den kommer fra, og uansett hvor mye jeg har prøvd, har jeg ikke klart å bli kvitt den, sier Isabelle Pedersen.

Det er ingen bergensk skarre-r. Det er heller ingen fullblods rulle-r, men snarere en slags underlig hybrid, en fonetisk finurlighet. Trolig resultatet av en mormor fra Tromsø, en pappa fra Bodø og en oppvekst på Ekerhovd på Sotra, omtrent der hvor byen møter strilelandet.

Hun bærer den fremdeles med seg. Var det opp til henne, ville hun valgt en verden med ord uten r i.

Det er en r som har kostet. I skolegården på barneskolen ble Isabelle Pedersen tvunget til å lese regler med flest mulig r-er i. Omringet av unger så infame som bare unger kan være. Det var en tankeløs ondskap, en ondskap basert på uforstand. Men for henne som ble utsatt for den, var opplevelsen smertefull og livsdefinerende.

«Vi som hater ...»

Når Isabelle Pedersen siden har jaget rekorder over hekkene, har det vært også med dette bildet for sitt indre øye. Ungeflokken som hun følte gjorde sitt beste for å få henne til å kjenne seg mindre verd. Idretten har vært frihet og mestring, glede og livsutfoldelse, men den har for henne også vært en måte å sprenge denne lenken på, den som en gang kjentes så knugende og ubrytelig.

- Den beste måten å slå tilbake på er å gjøre suksess, sier Isabelle.

Junior-gull: I Moncton, Canada i 2010 ble det gull i U20-VM på 100 m hekk for Isabelle Pedersen (i midten). Vinnertiden på 13,30 ble norsk juniorrekord. Foto: NTB Scanpix

Mobbingen i oppveksten var omfattende, og den strakte seg over mange år.

Hun forteller at det til og med ble opprettet en egen Facebook-gruppe med det til formål: «Vi som hater Isabelle Pedersen.»

- Det er ikke hyggelig når du får beskjed om å gå hjem og fikse trynet ditt. Det er ikke kjekt når folk står rundt deg i en ring og ler og peker. I det store bildet plages jeg ikke av disse erfaringene, men noen ganger kommer det tilbake. Du går ikke gjennom livet upåvirket av at folk over tid har vært ufyselige mot deg. Selvfølelsen blir skadet, men heldigvis har jeg venner andre steder. Man må bli ferdig med ting og komme seg videre, sier Isabelle.

Dysleksien

Hun er kommet langt. Hun har løpt fort og passert høye hinder. Det er det som er livet hennes nå. Ut av den systematiske mobbingen vokste det et behov for å bli sett og anerkjent. Nå løper hun i Diamond League og vinner Hans Majestet Kongens pokal. Hun setter rekorder og deltar i internasjonale mesterskap. Hun blir beundret og sett opp til. Hun peker nese til plageåndene fra oppveksten.

- En av dem som var ivrigst etter å spytte på meg, har i ettertid sendt meg melding der han har fortalt at han er stolt over å ha gått i klasse med meg.

- Han ba ikke om unnskyldning, men det var heller ikke nødvendig. For meg var det nok å se at han viste ydmykhet og godhet. At han var et menneske som hadde lært noe.

På party: Isabelle Pedersen i munter passiar med Henrik Ingebrigtsen på det tradisjonelle jordbærpartyet før Bislett Games i sommer. Lillebror Jakob henriksen til venstre. Foto: NTB Scanpix

Sognsvann glitrer i midtsommersolen. Vannet markerer skillet mellom storbyen og marka. Herfra er det bare mørkegrønne furukroner hele veien nordover til Roa og Lunner og Jevnaker. Nordfra kommer den seilende nå, hele andeflokken, for å se om det er noe igjen av muffinsen som den blonde damen i strandkanten lokket med. Måkene følger etter. Isabelle kan ikke fordra måker. De er ufyselige, «full i faen» og de stjeler all maten fra de andre. Isabelle vil ha rettferdighet i verden.

- Jeg lo og lekte mye, det er viktig å understreke, men barndommen ble tøffere enn jeg kunne ha håpet på, sier hun ettertenksomt.

Syv år gammel ble det oppdaget at hun led av dysleksi. PPT ble koblet inn. De slo fast at Isabelle trengte rammer og regler for å kunne fungere. Isabelle innordnet seg. Hun var et lydig og ordentlig barn. Ikke av natur, kanskje, men fordi hun visste at hun måtte underkaste seg noen rutiner hvis hun skulle bli flinkere. Der de andre dro for å spille håndball eller fotball etter skoletid, måtte Isabelle hjem og gjøre lekser. Hun gikk ut av ungdomsskolen med 5,1 i snittkarakter. Men fremdeles har hun lesehastighet som en tolvåring, ifølge seg selv.

Ingen ny natur

- Jeg var ikke en av de kule. Det bidro nok til mobbingen, sier 24-åringen.

Hun prater ivrig. Hennes bergenske og nordnorske gener har utstyrt henne med et velutviklet snakketøy.

Hun forteller om mormors garderobe, som hun elsker. Til hun var 15 passet mormors klær. En dag, når hun får bedre tid, skal hun dukke inn igjen i mormors garderobe og hente frem noen perler og sy dem om, slik at hun igjen kan bruke dem. Men inntil videre handler hun heller klær på Fretex og andre bruktbutikker enn på Hennes & Mauritz. Det handler litt om økonomi, men også om noe enda viktigere. Om miljø og bærekraft.

«Tror du din bestemor er stolt av deg nå?!» roper Isabelle.

Stedet er Phoenix, Arizona. Isabelle Pedersen har fra distanse nettopp observert fire ungdommer som går forbi søppelkorgen og i stedet slipper bosset fra seg på gaten. Det koker over for Isabelle. Hun skriker til dem. Ungdommene tør ikke annet enn å plukke opp etter seg.

- Jeg blir rasende av slikt. Det er så tankeløst! Vi nordmenn har et vakkert land, og det ser for det aller meste rent og pent ut. Så rent og pent at det kanskje ikke gjør så stor forskjell om en eller to forsøpler. Men tenk om fem millioner nordmenn skulle ha kastet bosset fra seg på gaten. Det ville ikke gått. Alle handlinger, store eller små, har konsekvenser.

- Vi kan ødelegge bilen og kjøpe en ny, men ødelegger vi naturen vår, finnes det ingen ny vi kan kjøpe.

Mensen-monologen

Isabelle Pedersen forteller, formaner, spør, vitser, filosoferer og grunner. Høyt. Hun er åpenhjertig av natur, men har også lært seg å holde munn. Klok av skade. Hun vakte betydelig oppsikt da hun i forbindelse med VM i Moskva i 2013, for åpen mikrofon, la ut om menstruasjonssmertene som ødela mesterskapet for henne.

- Ingen slår den monologen, sier hun i dag.

Moskva: Under VM i 2013 ble mesterskapet ødelagt for Isabelle på grunn av sterke menssmerter. Foto: NTB Scanpix

- Jeg var full av smertestillende og skulle aldri ha stilt opp. Det er ikke som «mensenjenten» jeg har lyst til å bli husket. På den annen side har det kanskje bidratt til at det i dag snakkes mer åpent om slike spørsmål. Jeg prater fremdeles mye, men ikke bare for å prate. Det må være en grunn til å prate. Den episoden i Moskva plasserte meg i en boks som jeg ikke nødvendigvis hører hjemme i. Nå er jeg opptatt av å finne min egen boks. Hvem jeg vil være og hva jeg ønsker å stå for, sier Isabelle.

Hun har distansert de aller fleste av dem som tråkket på henne i oppveksten. Hun er den nye, norske hekkedronningen, men livet i idretten er skjørt og forgjengelig og slett ikke like lukrativt for alle. På Olympiatoppen pleier hun omgang med superstjerner og skimillionærer. Selv lever hun på minimumsbudsjett. I en vinteridrettsnasjon er det ikke uten videre lett å høste anerkjennelse for niendeplasser. Ikke gjenspeiler det seg i stjernestatus eller rause bonuser, men heller ikke i folkedypet er det enkelt å skape forståelse for hva som skal til for å nå internasjonalt toppnivå i den mest målbare av alle idrettsgrener.

Duellen over: Hekkedronningen Christina Vukicevic (t.h.) abdiserte i år, og dermed er Isabelle Pedersen på tronen. Her i duell i NM i 2009. Foto: NTB Scanpix

- Jeg var den niende beste i VM i fjor. Det er egentlig ganske sykt. Friidrett blir drevet i 205 land, og vi kan ikke bruke utstyr som ikke er tilgjengelig for alle. Vi får ingenting gratis, vi har ikke noe smøreteam. Det er ikke det at jeg mener vi får for lite oppmerksomhet. Det er bare det at det som faktisk er gode prestasjoner, ikke blir verdsatt slik de burde, sier Isabelle.

Syre, smerte og spy

Nede ved Sognsvann løper Therese Johaug forbi, sammen med sin bergenske kjæreste, Nils Jakob Skulstad Hoff. Langrennsdronningen virker kantete uten ski på beina, men hun har for lenge siden sikret seg en økonomisk bekymringsfri tilværelse resten av livet. Det bidrar til å understreke Pedersens poeng.

Isabelle kunne aldri ha drevet med utholdenhetsidrett. Hun orker ikke å ha det vondt lenge om gangen.

- Det er et liv fra helvete, med syre og smerte og spyøkter om og om igjen. Men før jeg gir meg, skal jeg ha prøvd mangekamp. Det var det jeg drev med før alle befalte at jeg måtte bli hekkeløper. Da handler det om å overleve 800-meteren, resten behersker jeg. Kanskje i OL i Tokyo i 2020? Jeg vil heller angre på at jeg gjorde det enn på at jeg ikke gjorde det, sier Isabelle.

ukeadressa@adresseavisen.no