Det lønne sæ å skriv bilsanga.
Visepopartisten Charlotte Audestad tripper kjolekledd og sydenbrun mot Kaffebrenneriet på Bakklandet, i klypa dingler nøklene hun fikk av en bilforhandler etter å ha sunget «En engel på jorda og ein av dæm få som e hinsides sexy og kjøre Renault» på debutplata «På feil side av veien».
Det er fire år siden. Og tre plater.
- Det er ikke det store musikkhodet eller stemmen jeg er kjent for. Det er tekstene. I ungdommen sang jeg i band med Margaret Berger og da var det aldri noen tvil om hvem som skulle være vokalisten for å si det sånn, ler hun med smilehull som kunne vært meisla ut av Michelangelo selv.
Men nå er Audestad blitt lagt merke til som soloartist der ute. I juni ble hun plukket ut av Jan Eggum, Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen til å spille på deres egen festival, Gitkamfest, i Sandefjord. Og i november har den nye «gitarkameraten» planer om å fylle Byscenen på Leüthenhaven.
Men det var egentlig ikke på scenen Charlotte Audestad skulle bruke sine kreative evner.
Designet logoer
Helt frem til 2012 levde Audestad av å designe logoer og utforme nettsteder for bedrifter. Men da hun tok seg selv i å designe fiktive logoer, i stedet for å gjøre det hun skulle, skjønte hun at det var på tide å gjøre noe annet.
Gitar hadde hun spilt siden hun var ti og tekster hadde hun laget siden hun var seksten, så overgangen til profesjonell musiker føltes ganske naturlig for henne.
- Ingen har sagt til meg at jeg ikke kan leve av musikk, men det er liksom det inntrykket du får, at du skal være jævlig god for å klare å leve av det.
I 2013 kom hennes første plate, «På feil side av veien». Den var ikke planlagt, fra start til mål var den et terapeutisk utløp for kjærlighetssorg, forklarer hun, og plutselig var det liksom bare ei plate der. Det er ordene som er sentrum i musikken hennes, sier hun, og derfor kjennes det naturlig med viser.
- Å skrive viser høres veldig traust ut, men jeg kunne aldri ha drevet med synthpop eller dratt en Susanne Sundfør. Jeg er mest glad i å leke meg med ord. Det verste jeg vet er artister som skriver gode tekster, men som ikke kan presentere musikken sin på en god nok måte. Det er viktig å hjelpe folk inn i teksten, forklare hvorfor du har skrevet låta. Folk liker å få historiene bak tekstene. Gjerne ispedd litt humor. Når du går på konsert, så skal du bli underholdt mellom låtene også, det er i alle fall min mening.
Charlottes siste plate, «Ni nye», kom i april. Anmeldelsene var gode. Hun ble ikke lenger omtalt som «ung og lovende», men som en etablert artist i det trønderske musikklandskapet med sin særegne visekunst. Med 34 låter på lager har hun ikke noe presserende behov for å gi ut ny plate med det første. Målet hennes nå er å slå seg opp på Østlandet. Men nøyaktig hvor stor hun har tenkt å bli, det vet hun ikke.
- Kan man planlægg det, da? Jeg har jo lyst til at alle skal like musikken min, men sånn er det jo for alle.
Sommerens musikalske høydepunkt så langt har vært å bli plukket ut av Gitarkameratene til å spille på deres egen festival, Gitkamfest.
- Det er ikke hver dag man får dele scene med sine gamle helter - de fire bautaene i norsk visemusikk. Det er noe jeg er utrolig stolt over å ha fått være med på. I fantastiske omgivelser med et meget dedikert og lyttende publikum.
Utålmodig hitterværing
Charlotte Audestad er oppvokst i fjæra på Hitra og hadde det hun selv beskriver som den perfekte barndommen. Hun fikk lov til å rote rundt i tang og tare på egen hånd uten foreldrene hengende over seg til enhver tid, men hun understreker likevel at det ikke var noen «Tillsammans»-tendenser over det. Unger som vokser opp i byen må passes på mye mer, mener hun. Likevel kan hun ikke tenke seg å flytte tilbake. Til det er hun altfor opptatt av å gjøre det hun vil når hun vil. Charlotte var bare tre år gammel den første gangen hun for alvor fikk kjenne sin egen utålmodighet på kroppen. Foreldrene skulle rive pipa og faren trengte en hammer. Da var den lille jenta raskt ute med å tilby seg å hente hammeren på loftet. Det var bare det at hun ikke hadde tid til å ta trappa ned igjen. Dermed bar det gjennom det åpne pipehullet og endte som det måtte, med en gul og blå treåring på stuegulvet. Men hammeren, den hadde hun et trygt grep om.
- Æ landa sånn, sier Charlotte og viser med tydelig mimikk hvordan hun tviholdt på hammeren foran seg.
Et veldig bra bilde på hvordan hun er blitt i voksen alder, mener hun selv. For det meste skulle egentlig ha skjedd i går i Charlotte Audestads liv.
- Jeg er en utålmodig sjel. Men det jeg gjør, gjør jeg alltid helhjertet. Jeg har nok tatt noen mer eller mindre ukloke valg opp gjennom, men har alltid landa med beina på bakken.
Hitra har mye fint ved seg, men man får ikke kjøpt sushi der. Det er helt klart en dealbreaker for Charlotte.
- Jeg liker å kunne kjøpe meg sushi når jeg vil. «Fesken ska kokas», sier mamma. Hun syns bare jeg tøffer meg med sushien min. Jeg er utrolig glad i Hitra. Det er godt å komme dit, og det er godt å reise derfra. Hjemme er faktisk den eneste plassen jeg er redd for å spille. Der er jeg liksom dattera til glassmesteren og føler at jeg har mer å bevise, at det jeg gjør ikke er troverdig på samme måte. Jeg vet jo at det ikke er sånn, men det blir likevel sånn, hvis du skjønner.
I 2012, etter seks år i Oslo, fant hitterværingen ut at det var på tide å flytte hjem til Trøndelag, hjem til noen som «snakker samme språket», som hun sier selv.
- Det er jo her jeg hører til. Og så har jeg et avslappa forhold til flytting og til forandringer generelt her i livet. Folk er så redde for forandringer, men jeg tenker at går det ikke, ja, da er det bare å snu.
Den vanskelige kjærligheten
«Du e så nydelig der du sett, med sola som skin i håret dett», synger Charlotte i «På feil side av veien». Da ei venninne av Charlotte hørte på låta under en biltur sammen med sin ni år gamle datter, sa jenta: «Du, mamma. Like Charlotte jenta? Sola skin jo itj i håret te mainnan!» Dette konstaterte niåringen, uten å vite hva slags innsikt i låta hun la fram der og da.
For Charlotte Audestad har aldri vært i noe skap, hun har aldri sett på det å forelske seg i kvinner som annerledes. Nettopp derfor er hun glad for at folk leser det universelle i tekstene hennes. For henne er det å falle for damer like naturlig som å stå opp og pusse tennene.
- Det har aldri vært en big deal for mamma og pappa, og da ble det ikke det for meg heller, sier hun. Alt begynte med en fascinasjon for lærerinnene på ungdomsskolen, og så utviklet det seg bare videre. I dagbøkene hennes var det side opp og side ned med «hun er søt» og så på slutten, et lite «PS. Ola Marius er også søt».
- Noen ganger lurer jeg på om jeg er født i feil tid. Jeg var den ungen som alltid likte bedre å prate med lærerne enn med dem på min egen alder. Jeg har egentlig fortsatt å falle for dem som er ti år eldre. Kanskje forandrer jeg meg når jeg blir eldre, at det jevnes ut. Kanskje går det i motsatt retning, og jeg ender opp med å bli en gammel gris? Ha-ha – ikke skriv det!
Det er ikke akkurat noen hemmelighet at Charlotte skriver om kjærlighet som går rett vest. Hvordan det blir så tragisk, har hun ingen god forklaring på, men hun prøver likevel å forklare det.
- Ja, hvor skal vi begynne. Det er ikke noe jeg har planlagt. For en stund siden fikk jeg et brev fra en fra Grong som skrev: «Du har nok ikke hatt det enkelt i livet», hehe. Jeg blir så akutt forelska og så tror jeg at det handler om kjærlighet, men så er det noe annet, men da har jeg jo selvfølgelig allerede rukket å kjøpe hus med vedkommende, og da må jeg jo bare holde ut litt? Det er akkurat som om jeg kan vite, se meg selv utenfra og skjønne at noe er feil, men jeg vil ikke innse det. Det er som en svak form for selvskading, ja, en utspekulert form for svak selvskading!
Det absurde hatet
Det siste spilleoppdraget Charlotte hadde var under Pride i Oslo i slutten av juni. En regnbuefeiring med bismak etter terrorangrepet i Orlando som krevde 49 menneskeliv. Et terrorangrep som også blir omtalt som et hatangrep. Homokamp har aldri vært spesielt viktig for Charlotte Audestad. Ikke har hun hatt et spesielt forhold til Pride heller, men det å spille under Pride i år fikk henne til å tenke mer over beveggrunnene til et slikt angrep.
- Jeg tenkte på det da jeg var der, på en arena som lignet på utestedet i Orlando. Det skal liksom være en fest, og så kommer det noen og ødelegger alt. Det er så morbid, så nådeløst vilkårlig at noen skal komme inn i et lokale og bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø. Det blir litt som at noen skulle kommet inn på kafeen her og skutt oss, bare fordi du er den du er og jeg er den jeg er. Nei, jeg er ikke opptatt av homokamp, men jeg er opptatt av at folk skal få være seg selv. Når det kommer noen fra land i Øst-Europa til Pride og forteller at kjærligheten deres blir møtt med hat, hva skal man si da?
Det er jo en grunn til at vi har kommet så langt som vi har her i Norge når det gjelder rettigheter for lesbiske og homofile, og det er fordi noen har kjempet en kamp forut, det skal man ikke glemme, mener hun.
- Når du har det så forbaska godt at det verste du opplever er at kjærligheten glipper, som i mitt tilfelle, da lever du et privilegert liv, sier hun.
Hitterværingen har rykte på seg for å ha en fininnstilt munnkanon. Men stor i kjeften, det vil hun ikke si at hun er.
- Mellomstor, kanskje. Jeg er fryktelig lettpåvirkelig og lett å avlede. Jeg er den typen som kan sitte og tenke «i ettermiddag skal jeg ikke gjøre en skit, jeg skal i alle fall ikke gå ut og drikke øl». Så ringer ei venninne to minutter etterpå og spør om akkurat det. Da svarer jeg selvfølgelig bare «JA», uten å skjønne helt hvor svaret kom fra. Jeg vil tørre å påstå at jeg er sympatisk og har en godt utvikla rettferdighetssans, men jeg er da egoistisk på mitt vis, også.
Spisse albuer, derimot, det har hun aldri hatt. Charlotte Audestad er mer som en fjærestein som bølgene har skura myk og rund gjennom årenes løp. Selv har hun lite til overs for folk med altfor spisse albuer.
- Jeg tror man kan komme langt med å være ydmyk, så lenge man har selvtilliten intakt og aldri mister trua på det man holder på med og brenner for. Samtidig kommer du deg ikke fram bare ved å være ydmyk heller. Det å selge inn sin egen kunst er vanskelig, men jeg vet at jeg har noe å fare med.
Tankekverna
Visst er hun følsom, Charlotte, hun vil til og med si at hun til tider er frynsete. Det er ikke det at hun har en diagnose, hun er bare fryktelig flink til å kalkulere en risiko som ikke finnes.
- Jeg er ikke med i Foreningen for høysensitive, men det er mulig jeg hadde fått en diagnose hvis jeg gikk inn for det. Jeg syns samfunnet i dag er altfor opptatt av å sette diagnoser på alt som ikke er innenfor «normalen». Er du aktiv og roper litt høyere enn de andre, har du adhd. Sliter du med humørsvingninger, er du bipolar. Jeg tenker at man fort oppfører seg etter diagnosene man får, og det fins da for pokker artigere ting å samle på! Men at jeg er en katastrofetenker og veldig følsom, det er det ikke noen tvil om.
Charlotte forteller at hun må ha struktur på dagene sine når hun jobber kreativt. For henne ligger det en slags ufravikelig tristhet i at hun bare forsvinner fra verden i perioder og at ingen savner henne da. Hodet kverner på. Hvis hun ikke har hatt spillejobber på ei uke, så kan hun tenke at hun har mista det. Det er topp eller bunn som gjelder. God musikk springer visst ikke ut av livet på midten. Og så er livet sånn nagla at det bare plutselig dukker opp noe som setter alt annet på plass. Charlotte var nærmere bunnen enn midten og sto litt i stampe med musikken sin da hun tidlig i vår ble kontaktet av moren til kreftsyke Vilde. Ei 19 år gammel jente fra Frøya som så gjerne ville at Charlotte skulle komme på sykehuset og spille for henne.
- Moren hennes sa til meg at musikken min var terapi for Vilde mens hun var på sykehuset. Jeg skjønte at det hastet. Vilde døde bare en måned senere, og jeg spilte i begravelsen hennes. Det å spille i begravelsen til en 19-åring, det er mot naturens orden. Du skal bare ikke gjøre det. Jeg tror jeg gråt to uker i strekk etterpå, det gikk sånn inn på meg. Det er nok den sterkeste opplevelsen jeg har hatt så langt som artist, og en opplevelse som får så mye annet til å bli ubetydelig.
Heldigvis har det ubetydelige blitt mindre betydelig for Charlotte med årene.
- Jeg har bekymra meg veldig for ting, men så har jeg omsider kommet fram til at 90 prosent av bekymringene er bare tull. Jeg rev meg jo i håret i morges da jeg glemte lommeboka hjemme også, men så kjøpte du kaffe til meg og alt ordna seg. Det gjør jo det. Ellers hadde vi ikke sittet her i dag.
linn.nordseth@adresseavisen.no