Allerede i gangen blir man klar over at hver kvadratcentimeter er utnyttet til det fulle. Hver eneste flaske fuktighetskrem og neglelakk - og regnfrakk - har sin bestemte plass.
I en forstad til Kiev bor Olga Melekhina (75), Katerina Klimenko (48) og hennes datter Anastasia (23), med kallenavnet Stasia, i en toromsleilighet på 41-42 kvadratmeter. Man må holde orden hvis det skal la seg gjøre.
Stasia er ute og danser når Olga og Katerina en sein ettermiddag inviterer oss inn for å gi et innblikk i hvordan en vanlig, ukrainsk familie klarer seg gjennom krisen. Stasia har ikke bare en universitetseksamen i folkekunst, hun praktiserer også.
De tre kvinnene bor i Nivkij i den vestlige delen av den ukrainske hovedstaden. Her finner man også t-bane til sentrum, men stasjonen er en snau halvtimes gangavstand unna. Katerina og Anastasia tar bussen til stasjonen om vinteren, men om sommeren går de. Så sparer de billettene.
Privatisert
Familien har hatt leiligheten siden 1961. Eiendommen er en såkalt khrusjtjovka, et standardbygg innført av sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov i midten av 1950-årene som et svar på boligmangelen.
De tre kvinnene deler dermed en liten gang, et bad hvor man har klemt inn en vaskemaskin ved siden av badekaret, et kjøkken hvor de så vidt får plass ved bordet og to rom. Mormor og mor deler det bakerste av de to rommene, mens Anastasia har det fremste med utgang til en liten altan. Den er for øvrig medregnet i de 41-42 kvadratmeterne.
- Leiligheten er en eierleilighet, forklarer Katerina Klimenko etter at moren har funnet fram en stol til henne, mens journalistene plasseres på datterens sovesofa.
- Den ble privatisert etter Ukrainas uavhengighet, så nå er den vår.
Alle bidrar
Budsjettet for de tre generasjonene går bare opp fordi Katerina Klimenkos lønn på 3300 grivna i måneden etter skatt (1106 kroner) og Anastasias lønn på 4000 grivna (1336 kroner) legges i samme pott. I alt har de 3030 kroner å leve på.
En stor post i regnskapet er strøm, gass, varme og vann, som i sovjettiden var nesten gratis. Spesielt gassprisene har økt de siste årene, slik at de tre kvinnene må ut med rundt 900 grivna i måneden (ca. 301 kroner) om vinteren, og rundt 700 grivna (ca. 234 kroner) om sommeren, til kommunale verk.
En t-banebillett koster i Kiev fire grivna (ca. 1,34 kroner), som ikke høres ut som mye. Katerina Klimenko, som er sekretær i en fagforening, regner likevel med 200 grivna (ca. 67 kroner) i måneden på transport.
Mest til mat
- Den største utgiftsposten er mat. Vi spiser ikke mye, men har alltid nok på bordet til å bli mette, forklarer de to kvinnene, som med store smil tilføyer at de enten «må spise i puljer eller stå på kjøkkenet» når de har besøk.
I motsetning til mange andre ukrainske familier har Katerina Klimenko, som mistet mannen sin i en arbeidsulykke, ingen hage eller landsted. Hun har heller ingen i familien med landsted, som kan bidra med et tilskudd i form av frisk frukt, grønnsaker, egg og honning.
- Nei, vi er byfolk som må kjøpe alt selv, sier hun.
- Jeg har naturligvis hørt at det går bedre med økonomien, men det går lang tid før noen som oss vil merke det, sier Katerina Klimenko og tenker med lengsel på tiden like etter Oransjerevolusjonen i 2004-05.
- Da var det massevis av jobber.
Hun regner med at Anastasia, som også har studert engelsk, etter hvert vil reise til utlandet for å få en ordentlig jobb. «En ekte jobb med papirer», som hun kaller det, med henvisning til den ukrainske praksisen med formelt å få en liten, kontraktsfestet lønn i tillegg til en konvolutt bak ryggen på skattevesenet. «Foreløpig venter hun. Det kan jo dukke opp noe.»
- Vi håper at det kommer til å gå bedre for Ukraina og for oss, sier Olga Melekhina.
- Vi ønsker et godt liv og håper at Ukraina blir et bedre sted å leve i. Men med denne farten kan det ta 20 år.
ukeadressa@adresseavisen.no
