Jeg ser på hettegenseren din at du heter Larsen. Og er nestlagfører?
- I infanteriet er vi delt opp i tropp og lag, og jeg hadde nestansvaret for laget mitt. Men nå er det over. Jeg dimitterte i dag etter å ha tjenestegjort ett år i Skjold.
Så sitter du her i sola og ser skikkelig glad ut.
- Ja, dette er en gledens dag. Det var et kult og spennende år, men det er kaldt i Skjold, og det er veldig utrivelig der om vinteren. Nå skal jeg tilbake i jobben min som rørlegger.
Hvem er det som velger å ta verneplikttjenesten?
- Etter innføringen av verneplikt for jenter, slipper én av seks inn i militæret. Jeg liker å tenke at det er eliten av norsk ungdom. Før snakket alle om han «gærningen» eller han «tullingen» som de møtte i militæret, men de er ikke der lenger.
Hadde du tanker om å bli profesjonell soldat?
- Ja, men jeg var fryktelig lei og sliten på slutten. I laget mitt var vi åtte soldater, og to av dem valgte å fortsette som profesjonelle soldater i Telemark bataljon.
Mange norske soldater har tjenestegjort i utlandet, du hadde ikke lyst på en sånn karriere?
- I dag er det nesten bare befal og vervede soldater som er ute, og jeg hadde ikke stor interesse av det, det hadde jeg ikke.
Hvorfor ikke?
- Tror ikke jeg vil si så mye om det.
Kom igjen, noen få ord?
- Altså, sånn som det er i Midt-Østen nå, så endrer det seg hele tiden. Nå sender vi folk ned for å trene opp en styrke som skal bekjempe IS, men ingen vet hvem denne styrken støtter når IS kanskje er bekjempet om tre år. Det er en urolig verden med stor usikkerhet, og da er kanskje ikke soldat det beste yrket du kan ha.
Er du blitt mer interessert i internasjonal politikk etter dette året i Forsvaret?
- Ikke noe mer enn det som forventes av meg ellers, men vi lever jo i en verden hvor det er viktig å ta stilling til ting. Jeg har jo også fått med meg brexit, men jeg har ikke gjort meg opp noen sterke meninger om det som skjer i Storbritannia.
Blir du som norsk soldat motivert til å tenke selv?
- Vel, vi følger jo ordre, men vi hadde seks timer med presten hvor vi gikk gjennom etikk.
Seks timer på ett år er ikke mye.
- Det er ganske mye likevel fordi det får deg til å tenke og reflektere over viktige spørsmål. Presten hadde selv erfaringer fra krig, han hadde båret våpen i Afghanistan, og det ble noen interessante samtaler.
Gjorde du deg noen tanker som du ikke hadde tenkt før?
- Nei, ikke spesielt, men det er alltid bra å øve deg på å reflektere over det du gjør. Ikke minst i Forsvaret hvor vi fikk testa oss både fysisk og psykisk.
Hvordan da?
I starten var det ikke uvanlig at vi var ute seksten timer hver dag i tre uker i strekk, og da var det et stress med nye rutiner for klesbruk, vask, stell, våpendrilling og alt det andre. Det var lange øvelser og lange marsjer, for eksempel den mestringsøvelsen vi måtte gjennom for å få bereten. Det var femti minutter marsj og ti minutter pause, og slik holdt vi det gående i 43 timer uten mat.
Hva lærte du av det?
- Før den testen tenkte jeg at jeg kanskje kunne klare fem eller seks timer intensiv marsj, men så klarte vi altså 43 timer. Da lærer du at du er kapabel til å gjennomføre noe du trodde du ikke kunne.
Det vil du antagelig nyte godt av resten av livet.
- Ja, når du har gått i fem døgn med bare fem timers søvn, og spist tusen kalorier på de dagene, ja, hvor lett er det ikke da å pugge tolv timer i strekk! Det må jo gå som en lek! Skjønner du hva jeg mener?
Ja, før var du lat, men nå er du blitt en stayer.
- Nei, nei, jeg var ikke lat, jeg er rørlegger og er vant til å jobbe mye, men du får et større perspektiv på ting.
Som at det umulige er mulig?
- Haha, nei, så langt vil jeg ikke gå.
Du er ung, hva drømmer du om?
- Det er jo det store spørsmålet. Jeg har alltid syntes det A4-livet ser litt kjedelig ut, og jeg har ikke lyst til å gå på repeat. Jeg kan jobbe veldig mye, men jobben skal ikke bare være en jobb, jeg vil gjøre spennende og litt uvanlige ting i jobben min. Hvis du ikke brenner for jobben, tror jeg ikke du kan gjøre en så god jobb.
Jeg tror du kunne blitt en bra brannkonstabel.
- Ja, og det har jeg faktisk tenkt på, det var en tanke jeg fikk under militærtjenesten. Brannmann virker som et interessant, krevende og spennende yrke. Du må ikke la deg påvirke for mye av hva andre mener, men gjøre ting du selv har lyst til å gjøre. Om du vil reise alene til Sør-Amerika, ja, da må du jo bare gjøre det da.
Du vil ut i verden?
- Ja, jeg vil oppleve andre kulturer, folk er jo ikke som her hjemme over alt i verden. Det er så mye å se, så mye å lære.
Da vil du erfare at folk flest er veldig bra, men at mange har det ganske jævlig. Mange fra Forsvaret har havnet som hjelpearbeidere.
- Ja, jeg har også tenkt at det er noe jeg kan gjøre i en periode av livet ved siden av jobben min.
Men hva er det første du skal gjøre når du kommer hjem nå?
- Jeg gleder meg veldig til at mamma står der i døra og møter meg. Så skal jeg pusse opp badet til broren min og være sammen med kompiser jeg ikke har sett på mange måneder.
Hva driver du med når du ikke jobber?
- Før trente jeg litt kampsport, men det har det blitt mindre av. I militæret fikk jeg interesse for friluftsliv, og det blir jo mye enklere nå når jeg slipper børsa, hjelmen og den skuddsikre vesten. Nå kan jeg pakke akkurat det jeg vil og slippe å forholde meg til den fordømte pakningsplanen til troppsjefen. Er du med?
Ja, nå kan du bare ligge der i lyngen og nyte!
- Å ja, det virker veldig idyllisk nå. Vi hadde nesten seksti feltdøgn, og jeg lærte å klare meg ute. Det skal jeg gjøre nå.