Møt Caroline og Erlend. De er 23 og 24 år gamle. Hun er nyutdannet sykepleier med vikariat på ortopeden ved St. Olavs Hospital. Han studerer IT-støttet bedriftsutvikling ved NTNU og jobber på Obs! Elektro på City Syd.

Mellom dem i den romslige sofaen ligger hundene Koda og Timon, begge oppkalt etter karakterer i Disney-filmer. Ved vinduet svømmer en gruppe malawi-ciklider i det store akvariet. Verandadøra i den nyoppussede leiligheten på Hallset står åpen, ute er det sommer.

For nesten nøyaktig fem år siden gjemte de seg i et kjølerom på Utøya mens flere av vennene ble skutt og drept utenfor.

Fullførte skolen

- Det er av og på, sier Caroline.

- Av og på, sier Erlend.

De snakker om hvordan de har det. Noen perioder er gode. Så kan de «ramle tilbake».

- Alle opplever stress i hverdagen. Enten det er i jobb eller på fritida. I sånne perioder er det lettere å få angst. Å sove dårligere om natta, ha mareritt. Men det er blitt mye bedre etter at jeg ble ferdigutdannet. Jeg har en trygg og fin jobb, sier Caroline.

- Litt stabilitet, sier Erlend.

Hun gikk lenge til psykologisk behandling etter hendelsene på øya. I et intervju Ukeadressa gjorde med henne i september 2011, snakket hun om redselen for å sove alene. Om hvordan hun måtte hoppe av sykepleier-utdanningen i Levanger, fordi det ble for vanskelig. Alltid måtte hun følge med på hvem som gikk av og på toget. Alltid måtte hun lete etter fluktveier, i tilfellet noe skulle skje.

- Det ble så slitsomt på skolen, sa hun den gang.

Men nå har hun fullført. Hun er i jobb. Det betyr ikke at Utøya er glemt.

«En ekstra ryggsekk»

Et plutselig fyrverkeri. Jagerflyøvelser. En alarm som går, selv om det er varslet på forhånd. Noen som roper høyt ute på gata i nabolaget. Alt kan trigge frykt og ubehag. Erlend var tilbake på jobb bare én uke etter 22. juli, den sommeren for fem år siden. Han takket nei til psykolog-hjelp, fortalte han til Ukeadressa da.

Nå skal han få behandling hos traume-psykolog til høsten.

- Jeg var på kanotur i Nidelva her om dagen. Pulsen gikk raskt opp da det ble avfyrt skudd fra en skytebane like i nærheten Jeg ble satt ut, fikk uroen over meg, på det som ellers var en avslappende tur.

Han forteller at fastlegen har gitt ham diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

- Mange av de reaksjonene jeg har skyldes det som skjedde på Utøya. Det er en ekstra ryggsekk å bære på, sier han.

Både Erlend og Caroline sier de har fått god støtte. Fastlegene har vært uvurderlige. Kommunen stilte opp umiddelbart. Venner og familier har vært svært viktige. En periode bodde paret hjemme hos Erlends foreldre. De møter jevnlig de andre overlevende, gjerne på turer arrangert av støttegruppa.

Turte å reise

- Det har vært turer til Åre, til Lysøysundet. Vi møtes en gang i året. Det handler om å gjøre noe positivt sammen. Når vi gjør noe hyggelig, blir det også lettere å snakke om det vanskelige, sier Caroline.

- Flere av de overlevende etter 22. juli har gått egne veier. Mange driver fortsatt med politikk, men noen har flyttet eller funnet andre hobbyer. Jeg er fortsatt medlem av partiet, jeg støtter fortsatt saken, men er ikke lenger aktiv, sier Erlend.

Det er heller ikke Caroline. Hun prøvde å delta i valgkampen etter 22. juli, men klarte det ikke.

- Jeg trakk meg helt ut, sier hun nå.

De siste årene har vært preget av en rekke terroraksjoner på europeisk jord.

Paris ble rammet i fjor, Brussel i år. Like etter hendelsen i Brussel skulle Caroline på jentetur til København.

- Helt til det siste vurderte jeg å droppe det. Men det endte med at jeg dro. Det er så viktig med gode venner og folk rundt seg, sier hun.

22. juli dekkes fortsatt intensivt i norsk presse. Hendelsene denne dagen blir omtalt som det største traumet i norsk etterkrigs-historie.

De siste ukene er femårsmarkeringen blitt synlig i de fleste aviser, samtidig som regjeringens oppfølging av 22. juli-kommi-sjonens arbeid på nytt er blitt gjenstand for debatt.

Bare for få måneder siden fikk også terroristen selv oppmerksomhet, da saken hans mot den norske stat gikk for Oslo tingrett.

Drømmen om Byåsen

- Vi er blitt vant til dekningen av 22. juli. Det trigger jo en nysgjerrighet hos oss, men alt om rettssaken tappet energi. Jeg leste bare overskriftene. I sånne perioder bygger det seg også opp igjen, det som er ubehagelig. Det kan være små detaljer, sier Caroline.

- Men det er sjelden noe problem å snakke om det, sier Erlend.

- Nei, det er heller en styrke at folk vet hvordan vi har det. Jeg har informert en del om det på jobb. Det kan oppstå situasjoner hvor politi eller vektere kommer innom sykehuset, og da må jeg ha muligheten til å trekke meg tilbake. Det blir tatt hensyn til, sier Caroline.

Den 22. juli i år reiser paret bort på telt- eller hyttetur. De har gjort det til en vane å reise bort på denne datoen. Begge har fått fri fra jobben. Det spesielle i år er at 22. juli er på en fredag - akkurat slik det var i 2011. Forhåpentligvis klarer de å tenke på noe annet, forteller de.

- Vi skal hente en hund til, en border collie, i Tresfjord den helga, så det blir jo hyggelig, sier Caroline.

- Hva drømmer dere om å gjøre fremover?

- Drømmen er et hus på Byåsen, slår de begge fast.

- Men det er dyrt, jeg må fullføre utdanninga først, sier Erlend, som ennå har ett år igjen.

- Hus og barn?

- Vi får jo en hund! sier Erlend.

De gode dagene blir flere, slår de fast. Hun sier:

- Det går fremover. Man lærer å ta hensyn til seg selv. Og til å leve med det.

Kun to måneder etter 22. juli ga vi ut et spesialnummer der vi snakket med 51 trønderske ungdommer som overlevde massakren på Utøya. Nå har vi truffet sju av dem igjen.

Hanne ble skutt i nakken

En tilfeldighet at jeg er i live, sier Mats

Borgar ble berget av lærlingeplass

Jorid opplever hatet mot AUF