Jeg er ikke så forbannet glad i å bade lenger, sier Kjartan Løvaas.

Han svømte til land fra Utøya 22. juli 2011. Kameraten, Håkon Ødegaard, klarte ikke å komme over.

- Han ble hengende etter. Han slet med svømmeteknikken. Han sa han ikke klarte svømmeturen og snudde. Jeg sa han måtte gjemme seg, fortalte Kjartan for fem år siden.

Minnet om dette øyeblikket oppsummerer på en måte redslene den dagen for Kjartan. Alle de fortvilte følelsene det er vanskelig å gjøre noe med.

De var gode venner som reiste sammen og delte telt. Kjartan kom hjem, Håkon ble funnet på seks meters dyp et lite stykke utenfor sørspissen av Utøya.

Aksepterer det som skjedde

- Jeg må overbevise meg selv om at jeg ikke hadde skyld. At dersom det hadde vært bedre alternativer, så valgte jeg ikke dem. Det er ingenting jeg kan gjøre noe med nå.

Ingen kan gå tilbake og gjøre om på noe. Ingen andre valg kan gjøres.

- Det jeg kan gjøre, er å akseptere. Både det som skjedde og at jeg ikke kan gjøre noe med det. Nå aksepterer jeg det uten å gruble noe mer.

- Jeg lever med det. Så trenger ikke dette å prege meg mer enn det det gjør, sier Kjartan. Han smiler. Ikke tappert, men trygt. Han har funnet løsninger.

Avslappet: Tankene om Utøya er på avstand i hverdagen. Foto: KRISTIAN HELGESEN

I hverdagen er tankene om Utøya på trygg avstand. Det er lite som berører ham direkte, men i situasjoner som Kjartan opplever som truende krisemaksimerer han. «Hva gjør jeg dersom?» «Hvordan skal jeg komme meg vekk?»

- Jeg må ta ned tanken før den slår ut. Jeg vet hvor den kommer fra. Det går bra.

Kjente på traumene i militæret

Videregående tok han på fire år. Både på grunn av tunge stunder, da det var hardt å konsentrere seg, men også fordi det er et tøft løp å ta alle naturfagene med gode karakterer for å ha alle muligheter åpne.

- Siste året tok jeg bare fysikk og matte. Ti timer i uka. Nesten som et friår, smiler han.

Legedrømmen lå foran ham. Den hvor han jobber for Leger uten grenser. Han dro i militæret etter videregående. Kjente på reaksjonene han hadde på skuddlyder, og han presset seg på det som var ubehagelig. Som det å løpe.

- Jeg vokste på det året. Også som person. Jeg er glad for tida på Setermoen.

Roper ikke høyt om samhold lenger

Kjartan hadde vært medlem i AUF et par år før terroren på Utøya.

- Men det politiske engasjementet mitt startet der. Jeg følte i ettertid at jeg var utsatt for noe utrolig urettferdig. Og det ble viktigere for meg å sørge for at ikke andre ble urettferdig behandlet. Det handler om å ikke la førsteinntrykk, holdninger og fordommer stå i veien for hvordan du oppfatter folk, sier Kjartan.

Han tror at det brennende engasjementet i folket har lagt seg. Rosetog og klar tale fremhevet hvordan Norge møtte terror med kjærlighet. Framsnakking og samhold er ikke helt som det var for snart fem år siden.

- Sett i lys av flyktningkrisen opplever jeg at samholdet er visket noe ut. Vi har sett hvilke andre holdninger som også finnes. Det er et tankekors.

Vil gjøre en forskjell: I sommer arbeider Kjartan Løvaas i et murerfirma og trives godt som håndlanger før studiene starter igjen til høsten. - Så er det jo litt relatert til det jeg trolig kommer til å jobbe med. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Politikk og utdanning

Selv har han staket ut en kurs hvor han får kombinert utdanningen med politikk.

- Det har vært mange drømmer, og de forandrer seg, sier han tilfreds.

Nå tar han byggingeniørutdannelse ved Universitetet i Stavanger. Og han ønsker å spesialisere seg innen byplanlegging.

- Det å få være med på å forme byen man bor i og påvirke miljøet rundt seg, er en stor motivasjon. Jeg har et ønske om å bidra og gjøre en forskjell, sier Kjartan.

Utøya gir perspektiv

I løpet av et par timer har ikke Kjartan ytret én pessimistisk tanke om livet etter terroren. Han har ikke sagt hvordan Utøya har påvirket ham negativt. Han har, som alle de andre, sine traumer. Det er smerte der, og det er vonde tanker, men han har lagt vekt et annet sted. Helt naturlig.

- Jeg kan bruke Utøya for det det er verdt. Det setter ting i perspektiv. Jeg ser ingen grunn til å være selvmedlidende. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.

Kun to måneder etter 22. juli ga vi ut et spesialnummer der vi snakket med 51 trønderske ungdommer som overlevde massakren på Utøya. Nå har vi truffet sju av dem igjen.

Hanne ble skutt i nakken

Caroline og Erlends bagasje er fortsatt tung

En tilfeldighet at jeg er i live, sier Mats

Borgar ble berget av lærlingeplass

Jorid opplever hatet mot AUF

Optimist: Kjartan opplever at Utøya har satt livet i perspektiv for han. Foto: KRISTIAN HELGESEN