Kun to måneder etter 22. juli ga vi ut et spesialnummer der vi snakket med 51 trønderske ungdommer som overlevde massakren på Utøya. Nå har vi truffet sju av dem igjen.
Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere
Caroline og Erlends bagasje er fortsatt tung
En tilfeldighet at jeg er i live, sier Mats
Kjartan kjente på traumene i millitæret
Alt gikk fint, egentlig. Helt til en gravid Jorid Holstad Nordmelan (25) besøkte Utøya i fjor sommer.
- Da kjentes det annerledes på kroppen, og det gikk opp for meg hvor mange liv som egentlig hadde gått tapt. Det var ikke bare de 69 som ble drept på Utøya, det var også alle deres fremtidige barn og barnebarn, sier hun.
Livet merkelig normalt
Det er varmt og midtsommer i Oslo. Jorid har nettopp sendt samboeren Lasse Juliussen på trilletur med lille Haagen på seks måneder.
Hun synes fem år siden terroren på Utøya virker som en evighet. Samtidig har tiden gått utrolig fort.
På spørsmål om hvordan hun har det, kommer svaret raskt:
- Det går bra. Alt har gått fint.
Det er sant. For livet har vært merkelig normalt etter 22. juli 2011. Men samtidig som livet for de fleste i Norge raskt gikk tilbake til en tilsynelatende normalitet, syslet Jorid i en periode med spørsmålet om tilværelsen kanskje var for normal?
- Jeg følte at samfunnet rundt fort glemte det som hadde skjedd. Vi som var nærmest ble sittende mye alene med egne tanker. Det ble et tomrom, sier hun.
For Jorid var det først nok å prate med kjente som hadde vært der tidligere år, fordi hun hadde behov for å identifisere seg bort fra det som skjedde, heller enn å identifisere seg nærmere til det.
Tankene var farlige
- Jeg føler en nærhet til de som var i skolestua. Vi deler noe. Spesielt henne jeg holdt hånden til. Hun var der i det frykteligste øyeblikket i mitt liv, så hun vil alltid bety noe.
I dag føler Jorid at hun er mer på linje med samfunnet igjen. Men det betyr paradoksalt nok at hun tenker på hendelsene på Utøya oftere enn før.
- Jeg gikk ikke inn i følelsene mine først. Tankene var farlige. Nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere det.
I 2014 tok hun kontakt med psykolog.
- Jeg tenkte at det å få terapi er jo bare noe man må gjøre. Det gikk jo litt opp og ned i perioder, og jeg følte meg til tider deprimert, men jeg satte det aldri i sammenheng med Utøya. Det hjalp psykologen meg med, og nå kjenner jeg meg selv bedre. Jeg er ikke redd for å håndtere mine egne følelser lenger, sier hun.
- Må identifisere hatet
Men selv om hun har lært seg å håndtere det som skjedde bedre, føler hun at Norge som samfunn har et stykke igjen ennå.
- Der og da håndterte Norge situasjonen eksepsjonelt bra. Vi sto samlet, vi støttet de som opplevde terror og de som mistet noen, og vi stilte opp i rosetog mot terror. Men vi diskuterer ikke hvorfor det skjedde. Den umiddelbare reaksjonen var bra, men 22. juli er ikke ferdighåndtert ennå.
Hun er ikke overrasket over at samfunnet holder en distanse til problematikken.
- Vi snakker ikke om det som skjedde før andre verdenskrig heller. Vi må tørre å diskutere hvordan det er mulig at slike ideologier får fotfeste, fascistene sto ikke plutselig med tanks i gatene, de bygget seg større over tid. Historien kan gjenta seg når vi ikke lærer å identifisere hatet når det først oppstår. Vi ser for eksempel at Trump bruker mye av den samme retorikken mot muslimer nå som ble brukt mot jødene den gangen.
- Men har vi ikke lært noe av 22. juli?
- Jo, men vi forstår det på en annen måte enn det vi burde. Norge sto samlet etter en tøff prøvelse, og vi mener vi besto testen. Jeg mener reaksjonene på 22. juli stoppet opp på et tidspunkt, og vi er ikke kommet videre.
Selv mener Jorid at grunnen er at det å gå dypere inn i problematikken, vil skape splittelse heller enn samhold. Og i Norge synes vi det er så greit å ikke være i konflikt, i hvert fall ikke om angrepene 22. juli, som på en måte er det ultimate bildet på samhold.
Et angrep på Ap og AUF
- Vi må tørre å innrømme at det ikke bare var Norge som ble angrepet, men også Arbeiderpartiet og AUF. Det eksisterer fortsatt et hat der ute mot Ap som jeg opplever er mer omfattende enn hatet mot andre politiske partier, sier hun.
Selv har hun spekulert mye på hvorfor hatet mot Ap er så stort?
- Jeg har et inntrykk av at det eksisterer en konspirasjonsteori som går ut på at alt i samfunnet styres av Ap. Det er ikke bra at det får etablere seg hatmiljøer av noe slag, og det er kanskje nettopp derfor vi må tørre å diskutere hvorfor akkurat regjeringskvartalet og Utøya ble valgt ut som terrormål.
Ap har ifølge Jorid et spesielt ansvar for å adressere problemstillingen, men hun forstår samtidig at det kan oppleves som vanskelig å ta ordet etter det som skjedde.
- Ap har nytt godt av at landet sto samlet, at folk stilte opp for oss. Det har vært viktig og bra. Da kreves det mot til å si noe mindre populært.
At ikke alle 22. juli-ofrene har fått lik behandling kan ha skremt noen bort fra debatten.
Jorid tenker da spesielt på kritikken som har haglet mot tidligere AUF-leder Eskild Pedersen og de andre som flyktet i MS «Thorbjørn».
- Når noen har fått tøff medfart, skjønner man at det samme kan skje med seg selv hvis man stiller vanskelige spørsmål.
22. juli tabu i Ap
På spørsmål om hva det egentlig er hun mener Norge ikke har forstått, svarer hun igjen:
- Vi har helet såret, men vi har aldri tatt stilling til hvorfor såret har oppstått.
- Har Ap selv tatt ansvar?
- Åpenbart ikke nok. Det er vanskelig for Arbeiderpartiet å snakke om dette uten at det virker som om vi inntar offerrollen. Ap ble jo tross alt beskyldt for å slå politisk mynt på terrorangrepet allerede i 2011.
Hun mener det snakkes i det hele tatt veldig lite om 22. juli i Ap.
- Det har nesten blitt et tabu.
Les partisekretær Kjersti Stensengs (Ap) kommentar til dette her
For Jorid har det å få barn snudd opp ned på hvordan hun oppfatter det som skjedde på øya for fem år siden. Hun har vært tilbake flere ganger etter terrorangrepet, uten at det har ført til den store ubalansen. Men da en gravid Jorid var på Utøya i juni i fjor sammen med stortingsgruppa til Ap, ble det vanskelig. Svært vanskelig, noe hun var fullstendig uforberedt på.
- Tapene av alle livene fikk en ny dimensjon. Vi mistet alle nye liv etter de 69 som ble drept på Utøya. Jeg er heldig. Ikke bare fordi jeg overlevde, men fordi jeg har fått skape et nytt liv. Tilfeldigheter gjør at det ikke endte helt annerledes for min del.
Følelsene vekslet mellom skyldfølelse og takknemlighet.
- Det går fortsatt litt i bølger, sier Jorid, som er overrasket over at går an å føle helt nye ting flere år etter terrorangrepet.
Terror i Brussel
Det er ikke bare på Utøya Jorid har forholdt seg til trusselen om terror.
- Da jeg var utplassert i den norske EU-delegasjonen i Brussel i fjor høst, ble alle bedt om å holde seg innendørs helga etter angrepene i Paris, fordi det fantes en veldig reell trussel om et nytt angrep. Jeg fikk en reaksjon som gjorde at jeg til slutt reiste hjem. Jeg var så redd for at noe skulle skje med det ufødte barnet, og følte allerede da at jeg ikke kunne leve uten ungen min. Det fikk meg til å tenke på alle foreldrene som mistet noen på Utøya. Jeg kan ikke tenke meg en verre smerte.
22. juli i år skal Jorid ha med seg sønnen Haagen til Utøya.
- Jeg er spent på hvordan jeg da kommer til å reagere.