Etter terrorangrepet, i en seng på St. Olavs Hospital: Hanne prøver å bevege venstrearmen, alvorlig skadet etter å ha blitt skutt på Utøya. Ingen respons. Følelsene veksler, fra gleden over å ha overlevd til sinne og tristhet. Og nå ser det mørkt ut for planene om å bli fotograf, en drøm hun har hatt siden hun var elleve år gammel.
Hverdagen
- Hei! Kom inn!
Denne junidagen, nesten fem år etter sykehusoppholdet, møter Hanne oss i døra i firemannsboligen på Lerkendal i Trondheim. Med et stort smil, langt utslått hår og iført fotsidt bukseskjørt ønsker hun velkommen inn i leiligheten hun deler med kjæresten Kristoffer Wittrup (24). De møttes på fotostudiet i Danmark, og nå har dansken gjort trønder av seg. For få dager siden kom hun tilbake fra fotostudiene i Viborg, en idyllisk småby med 40 000 innbyggere på Jylland. I august skal hun tilbake en snartur, for å sikre seg svennebrevet. Hun vrir seg litt ved tanken, får et spent drag over ansiktet: 25 bilder skal tas i løpet av sommerferien og vurderes nøye av eksaminatorer før hun kan kalle seg fotograf. Hun håper også å få tatt bilder av andre som er berørt av 22. juli.
- Det som skjedde er nå blitt en del av meg. Jeg vil ta bilder som betyr noe ekstra for meg, sier Hanne, med et bein trukket oppunder seg i stolen ved spisebordet. Over sofaen bak henne henger et stort, gammelt skolekart over Danmark.
- Hva betyr 22. juli for deg?
Hun trekker på det.
- Alt og ingenting. Det er blitt en del av hverdagen, selv om det høres rart ut. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg ville vært nå, uten å ha opplevd det.
Skuddene i Kafébygget
Fem år siden, 22. juli 2011: Hanne og bestevenninna Lene Maria Bergum sitter på gulvet i et hjørne i Storsalen på Kafébygget. Namsos-jentene er født på samme dag, på samme sykehus. Siden har de holdt sammen. Kvelden før var de på Datarock-konsert på sommerleiren. Nå oppdaterer 19-åringene seg på siste nytt om bombeangrepet i Oslo på mobilen da panikken bryter ut. Massemorderen i falsk politiuniform står foran dem. Han skyter en gutt som sitter ved siden av Hanne og venninnen. Så skyter han Lene Maria, som sitter i fanget hennes, før skuddene rettes mot Hanne. Hun blir truffet i lillefingeren, nakken og armen og blir liggende under venninnen. Han går videre. Hanne husker det iskalde blikket. Hun ropte at han var feig, at han måtte komme tilbake, fortalte hun under rettssaken ett år senere. 13 personer ble drept bare i Kafébygget.
Tilfeldighetene
Det er de små tilfeldighetene i livet: Hadde ikke AUF-er Renate Tårnes kikket inn i Storsalen akkurat da, da hun så stortåa til Hanne bevege seg i hjørnet, og hadde ikke AUF-er Caroline Winge fulgt opp med førstehjelp selv om hun ble fortalt at det ikke var håp for Hanne, hadde hun kanskje ikke vært her i dag.
Les Caroline Winges historie her
Etter angrepet: Kunstig koma. Minst 15 operasjoner. Armen i fatle, nakkekrage, rullestol. Beinhard opptrening. Fire og en halv måned med morfin. Hun får fremdeles jevnlig behandling ved St. Olavs Hospital for venstrearmen, som hun fortsatt ikke kan løfte helt opp eller rette helt ut.
- Jeg har skadene jeg har. Det er ganske alvorlige skader, og det påvirker livet mitt, sier hun nøkternt.
Hun har lært seg å leve med det, får til det samme som alle andre, med litt andre grep. Høyrehånden må ofte trå til som støtte for venstrearmen. Som når hun skal justere studiolysene på fotostudioet Titt Melhuus, der hun har fått fast jobb som fotograf.
- Har du smerter?
Hun smiler forsiktig, drar litt på det.
- Stiv er jeg jo, og jeg har spasmer innimellom. Men jeg vil være forsiktig med å kalle det smerter, selv om de kaller det det på sykehuset. Jeg hadde så vondt da jeg var skadet at jeg ikke klarer å kalle det smerter lenger.
Økende uro
«Uforståelig», sa hun om tiden etter terrorangrepet for fem år siden. Hun synes ordet fortsatt er dekkende.
Les Jorid H. Nordmelands historie her:
- Jeg forstår mer nå enn jeg gjorde da, men alt i alt er det som har hendt, fortsatt uforståelig. Og at Lene ikke er her lenger.
Hun kan snakke mye om Lene, om hva de gjorde sammen og slikt.
- Men med en gang jeg snakker om savnet ... Det er det jeg har kommet meg minst videre fra.
Hun har det bra nå, selv om 22. juli fortsatt preger henne på «alle slags mulige måter». Som når hun blir kjent med nye folk. Da vet hun det bare er tidsspørsmål før de får vite.
- I det øyeblikket de får vite hva som har skjedd, er det alltid skikkelig ekkelt. De blir satt ut og lei seg, og det vil jeg jo ikke. Og jeg er fortsatt ikke så begeistret for uniformert politi og våpen, spesielt på denne tiden av året.
Hun kan kjenne det når det blir for tettpakket med folk et sted, som da hun var på skoletur i New York i mai. Stadig nye terrorangrep i verden gjør at hun føler seg mer utrygg. Etter Paris-terroren i november tenker hun seg litt mer om før hun reiser.
- Jeg kan få litt katastrofetanker noen ganger. Da trekker jeg meg litt unna, snakker om det. Da går det ganske greit igjen.
I Danmark har hun følt seg trygg.
- Det er ingenting som minner meg om det der, så det er faktisk litt verre her i Norge.
Følelsene som kommer krypende når datoen nærmer seg hvert år, har hun begynt å dra kjensel på: Humøret begynner å svinge, uroen tar større plass i kroppen. Journalistene begynner å ringe. På selve dagen passer hun på å ha fri fra jobb. Hun forsvinner mer inn i tankene, men sørger for å ha gode venner rundt seg - enten hun er i hjembyen Namsos eller i Trondheim. I år blir det kanskje en hyttetur på selve dagen.
Hun har besøkt Utøya flere ganger etter terrorangrepet. Hvordan har det vært?
- Jeg blir glad, faktisk! Jeg har flere gode minner derfra enn dårlige. Fra to sommerleire, landsstyremøter og flere kurs der. Mest gode minner, understreker hun.
- Den eneste gangen jeg hadde klump i magen, var da jeg var inne i Kafébygget.
Tilbake til Utøya
I år skal hun tilbake til øya, kjøpe seg en dagsbillett og tusle rundt på øya med kjæresten. Han skal få bli bedre kjent med den delen av henne. Hun vil vise ham øya «slik den skal være». Og kafébygget, der livet ble snudd på hodet.
- Har du brukt foto for å bearbeide det som har skjedd?
- På en måte. Jeg var fylkessekretær i AUF rett etterpå, og det var litt for tøft. Da jeg fikk jobb i fotobutikken, ble jeg fort bedre psykisk. Jeg fikk faste rutiner og gjorde det jeg likte hver dag. Etter et par måneder følte jeg meg nesten som før igjen.
Til høsten blir det fast jobb i fotostudioet ved Bybrua og samboertilværelse i Trondheim, hun gleder seg til det. Selv på tunge dager har hun stilt på jobb.
- Det er bedre enn å være alene hjemme med tankene. Men det er veldig sjelden jeg har sånne dager nå, sier Hanne.
- Det er lenge siden sist.