Bildet av den i dag 58 år gamle irakiske bilmekanikeren som gikk løs med slegge på den tolv meter høye statuen av Saddam i Bagdad sentrum 9. april 2003, ble verdenskjent. Al-Jabouri ble et symbol på irakernes innestengte raseri etter å ha levd i flere tiår under en brutal diktator.
I dag savner al-Jabouri diktaturet. Ikke fordi han som sjiamuslim har fått milde følelser overfor den sunnimuslimske Saddam Hussein, som han beskylder for å ha drept mer enn et dusin av sine slektninger, men fordi alt ville vært bedre enn bølgene av vold som har gjort landet hans til et av verdens farligste og mest ustabile.
- Jeg angrer på at jeg lot meg rive med og rev statuen, sa han i forrige uke.
- Jeg skulle ønske Saddam Hussein kunne vende tilbake. Han henrettet mange av mine familiemedlemmer, men han var bedre enn de politikerne og prestene som har ledet landet etter ham.
Sekterisk vold
Dermed uttrykker han det som later til å være en allmenn oppfatning i Irak for tiden, og som direkte kom til uttrykk i Chilcot-rapportens fellende dom over britenes daværende statsminister Tony Blair i forrige uke, Vesten hadde ingen evner til å se hvilke utfall invasjonen av Irak i mars 2003 ville få.
- Selv om irakerne selv også må bære et ansvar for at situasjonen nå virker så håpløs, er det hevet over tvil at verken USA eller Storbritannia hadde noen som helst idé om hvordan det irakiske samfunnet fungerte før de invaderte, sier Renad Mansour, som er Irak-ekspert ved Carnegie Middle East Center i Beirut.
Siden Irak-krigen har det vært en rekke bølger av vold og ikkevold som har avløst hverandre. Kort fortalt var det en kort periode av optimisme etter Irak-krigen, som pågikk i omtrent ett år. Deretter fulgte nesten fire år med økende sekterisk vold, hvor forskjellige grupper markerte seg overfor hverandre. I 2007 valgte daværende president George W. Bush å sette hardt mot hardt med en oppbygging av amerikanske tropper, og sammen med en mobilisering av irakiske klaner, hjalp det. Voldsbølgen ble bremset.
De mange interne stridighetene mellom Iraks tre store befolkningsgrupper - sunnimuslimer, sjiamuslimer og kurdere - var imidlertid ikke løst med det samme, og landets ledere ville ikke eller var ute av stand til å bryte den sekteriske tilstanden.
Det banet etter hvert veien for IS, en sunnimuslimsk gruppe som på mange måter viderefører den ekstreme ideologien til Saddam Hussein.
Guds arbeid
Ikke det at Saddam var religiøs - det ble han kun kort tid før sitt fall - men IS ble et samlingspunkt for sunnier som hadde hatt det godt under presidenten, men som nå var blitt satt fullstendig på sidelinjen.
Plutselig ble IS en maktfaktor på en måte som tidligere sunni-grupperinger som al-Qaida kun hadde drømt om å bli. Bevegelsen erobret Iraks nest største by, Mosul. Og dermed vant de styrken til å angripe dypt inn i Bagdads tett befolkede gater.
Men IS-fremgangen er bremset opp.
- IS har begynt å endre strategi i takt med at de mister områder. Husk at IS bygger sin legitimitet på en fortelling om seiere; man taper ikke, for dette er Guds arbeid, sier Renad Mansour.
Kadhim al-Jabouri, han som svingte slegga mot Saddam Hussein for tolv år siden, er bare oppgitt.
- Hadde Saddam fortsatt vært her, ville Irak fortsatt vært et brutalt, men fredelig land. Jeg savner det å kunne leve i fred.
ukeadressa@adresseavisen.no
