Det sakte

Jobbe hundre prosent? Eh, nei takk! Tjene så så mye for å kjøpe så og så fine ting? Eh, nei takk!

Etter at Eirin Trøen gikk gjennom en skilsmisse for elleve år siden, var det bare noe som manglet, og 45-åringen måtte stille seg selv det spørsmålet som oftest dukker opp ved livskriser:

«Hva er nå egentlig meningen med dette livet?»

Svaret fant hun på en pub i Lysøysund.

Var det sånn det skulle være?

Eirin Trøen har fire flotte barn og alt på stell, men etter skilsmissen kjente hun at noe var feil. Så møtte hun Rune Kjerstad helt tilfeldig på en pub i Lysøysund på Fosen, i edru tilstand vel å merke. Kjerstad luftet ideen om å gå Norge på langs. Trøen tok mot til seg og spurte om Kjerstad ville ha selskap på turen.

- Vi hadde aldri sett hverandre før, men da denne ideen kom på banen og jeg fikk bli med, så var det jammen noe vi ville så intenst begge to. For meg har det vært en lang prosess med å finne ut av ting.

- Gjennom årenes løp har jeg fjernet meg mer og mer fra det materielle etter hvert som jeg har blitt tryggere på meg selv.

- For meg er det viktig å stoppe opp og kjenne etter, bremse ned. Jeg har ikke klipt plenen på tre og et halvt år. Det er ikke noe jeg vil bruke tiden min på. Hvis jeg vil se på en ryddig hage, så kan jeg da bare finne en annen pyntelig hage å se på!

Det fine med saktelivet er at det er noe som alle kan gjøre og det er forskjellige måter å gjøre det på, mener Trøen. Men hun vil også føye til at hun har stor respekt for dem som velger annerledes.

- Alle må få leve som de selv vil. Jeg mener ikke at dette er riktig for alle andre selv om det er riktig for meg, sier hun.

Tidskonsulenten

Geir Berthelsen, en fysiker bosatt i Kristiansand, er noe så sjeldent som en tidskonsulent. I 1999 startet han The World Institute of Slowness som er en tenketank for «The Slow Revolution».

- «The Slow Revolution» er en erkjennelse av at tidsmangel, eller vår oppfattelse av tidsmangel, er en større utfordring for den vestlige verden enn vitaminmangel. Vi jobber med å fasilitere et helt nytt tankesett, bort fra de tradisjonelle oppfattelsene av suksess og statussymboler hvor faktorer som helse, relasjoner og miljø er underordnet, sier Berthelsen.

Tenketanken promoterer bevissthet omkring langsomhet både i stort og smått og hjelper større internasjonale bedrifter og reklameselskaper med å møte skiftet med at tid for mange er blitt viktigere enn penger.

Som fysiker med en mastergrad i organisasjonspsykologi har Berthelsen selv en spesiell tilnærming til tiden. Kanskje er det nettopp derfor han innleder intervjuet med å snakke om Albert Einstein, den verdenskjente fysikeren som formulerte relativitetsteorien.

- Da Einstein ble spurt om hvorfor vi har tid, svarte han at vi har tid for at ikke alt skal skje på en gang. Etter å ha jobbet mange år med endringsledelse og omstruktureringer av bedrifter rundt om i verden, innså jeg at roten til de fleste problemene i organisasjonene enten er at de ikke har tid eller tar seg tid til de riktige tingene. Vi greier aldri å bruke teknologien riktig hvis vi ikke tenker i de langsomme termene, sier Berthelsen.

Men hva er egentlig langsomhet og hvorfor er den så viktig for oss?

- Langsomheten er den glemte dimensjonen i tiden. I motsetning til kronologisk tid, er den ikke-lineær. Den er her og nå, ekstraordinær tid, forklarer han.

Så skynd deg sakte

- Langsomhet handler også om balanse. Hvis du må skynde deg, så skynd deg sakte. Tiden som ikke kan måles, men bare føles i våre relasjoner med tanke på tilhørighet, omsorg og kjærlighet, det er den tiden livet dreier seg om. Den raskeste veien til en god livsstil er å senke tempoet. Vi synes å ha glemt litt at det er mer enn én dimensjon i tiden.

Vi har noe å lære av de gamle grekerne, mener Berthelsen, de hadde to tidsdimensjoner: chronos og kairos. Chronos er lineær tid og kairos er tiden når spesielle hendelser skjer.

- Psykologene forteller oss at en persons grunnleggende behov er tilhørighet, omsorg og kjærlighet.

- Den postmoderne verden har gitt oss utdanning og kunnskap, men likevel er tilhørighet, omsorg og kjærlighet ofte ting vi ikke prioriterer tid til. Det er et av vår tids største paradoks.

Men hvis du er en av dem som tror at det å jobbe mindre automatisk gjør tiden din mer meningsfylt, så tar du feil. For den ikke-lineære og langsomme tiden kan også finne sted mens du jobber med noe. Men da må du like jobben din veldig godt.

- Du har kanskje lagt merke til at når du gjør noe du virkelig liker, uavhengig av om det er i jobbsammenheng eller på fritiden, så er det akkurat som om tiden opphører, og det er nettopp det som skjer når du gjør noe du brenner for. Hvis du forsvinner sånn inn i jobben din at tiden bare viskes ut, da er det et godt tegn, forklarer han.

Gjennom kontakt med mange store brands ser Berthelsen at det er i ferd med å skje et skifte, ved at det å være opptatt ikke lenger er det største statussymbolet.

- Flere og flere velger å tilbringe mer tid med venner og familie i stedet for å jobbe seg i hjel. Hvis du drar ut og spiser middag med venner i London i dag, så er det ikke lenger slik at det vil bli oppfattet som positivt hvis du sier at du har jobbet hundre timer den siste tiden…

Skap tid til det viktige

Hvorfor raskt i stedet for langsomt?

Å stille dette spørsmålet i 1999, da Berthelsen dannet tenketanken, var nærmest tabu.

- Jeg ble enten oppfattet som en særing eller en som spøkte. Men nå er det flere og flere som begynner å spørre seg selv: «Hvor annerledes ville livet vært om jeg levde med mindre stress?»

Med det rasende tempoet på den teknologiske utviklingen er det bare to veier dette kan gå. Enten blir vi fullstendig digitalisert eller så blir vi mer langsomme. Bevegelser som Kinfolk, dannet i 2011, hvor unge mennesker går tilbake til røttene med mindre konsum og mer fokus på sosialt samvær, er et eksempel på at det skjer holdningsendringer. Kinfolk-bevegelsen har vokst seg stor på kryss og tvers av kontinenter, sier han.

Tidskonsulenten oppfordrer alle til å stoppe opp og spørre seg selv: «Hvorfor gjør jeg dette?»

-Svaret bør være at du gjør noe for å skape tid til det som er viktig for deg, for å ha tid til det som er verdt å leve for. Hvis du hele tiden gjør noe veldig fort, så går det mekanikk i det. Det gjør det hos mange i dag. Og da har vi mistet kontrollen.

- Vi er ikke rotter, og livet er ikke et race, sier han.

Berthelsen legger til at vi trenger hurtighet og raskt tempo også, det er bare det at hurtigheten har gått for langt. Langsom tid handler om balanse, tid for stillhet, planlegging, refleksjon og tid for å observere. Det beste er at du ikke trenger å reise et annet sted for å finne langsomheten. Langsomheten eier du selv, uansett hvor du er.

Forfatteropprør på 30 prosent

En annen som er opptatt av å dra tiden ned og finne lommene i den, er forfatter og filmskaper Beate Grimsrud.

I fjor sommer forarget hun seg over et radioprogram hvor en «livsstilscoach» formante lytteren til å leve to hundre prosent – og betrakte seg selv som et «JEG AS». Der kroppen er en bedrift med egne avdelinger som sammen må jobbe optimalt for å yte best mulig. Etter radioprogrammet skrev Grimsrud kronikken «Her ligger vi og underpresterer», hvor hun tok et oppgjør med prestasjonshysteriet og bli best-mentaliteten. I dag har vi all verdens muligheter. Men må vi gripe dem? spør Grimsrud.

- Hvor mange prosent må vi leve i fremtiden for å henge med? Å leve mer enn hundre prosent må vel bety at tiden gjentar seg? Eller tar ditt Jeg AS og breier seg i tid og rom på bekostning av andre, spurte Grimsrud i kronikken. Forfatteren tror tiden vi sparer ved alltid å ligge i forkant, fort kan vise seg å være verdiløs valuta. Forfatterens dager kan også fylles opp av gjøremål, men aller best har hun det når hun kan høste av mellomrommene.

- Det å si at du kan bli best bare du tenker annerledes, er en torn i øyet på meg nå som jeg har begynt å tenke i retning av å underprestere. At livet er for kort til å kastes bort på å bli best i verden til noe. En god dag for meg er en dag på 30 prosent hvor jeg får til et par setninger som jeg er tilfreds med. Får jeg til det, så blir jeg glad. Hvis jeg får en tanke eller et blikk som jeg kan bruke til noe, da kan jeg være fornøyd i flere dager, sier hun.

Paradokset mindfulness

Grimsrud lever av å beskrive den tiden som står stille. Det hun selv omtaler som virkeligheten: mellomrommene.

Og det er disse mellomrommene mange i dag ofte bruker til å forsvinne inn i noe annet. Det er opp til oss hva vi fyller disse mellomrommene med.

Samtidig er det mange av oss som lengter etter å sprike med tær som det er altfor lenge siden vi har sett nøye på eller å kjenne omsorgen i sommergress under fotsåler. Kanskje får vi mer ut av tiden om vi ikke skal gjøre den så stor, mener Grimsrud som fra naturens side er velsignet med et sinn som ikke flakker så mye i tid og rom.

- Hvis jeg skulle begynne å tenke på høsten, på hva som skjer i høst, eller det foredraget jeg skal holde om to dager, ville jeg ikke fått med meg noe av det som skjer nå, sier hun.

Som forfatter er hun kjent for å være en som er tett på opplevelsene, en som assosierer som ingen andre. I den siste boken «Evighetsbarna» beskriver hun universet som et kjempeøre, en mottaker for alle tanker og forvirrede utsagn. Kanskje henger mylderet av assosiasjoner nettopp sammen med at hun sjelden lar inntrykk slippe unna?

For hvis Grimsrud tar opp mobilen på bussen på vei hjem fra byen, så legger hun kanskje ikke merke til den fuglen som står der nede på bakken og skakker hodet mot jorda eller paret som sitter på en benk og kysser foroverlent.

Fri fra Northug

Når forfatteren tenker på Petter Northug, så vil hun bare ha ferie. Det er nesten så hun blir sliten av andres jag.

- For meg handler det å underprestere om å prestere det du er komfortabel med. Jeg vet at jeg er heldig som kan leve på denne måten og jeg skjønner at ikke alle kan gjøre det. Samtidig tenker jeg at den prestasjonshysteriske kulturen i verste fall skaper ulykkelige mennesker, mennesker som setter seg mål som de aldri kan nå og som da kanskje ikke rekker å leve i jakten på å komme dit.

- Selv om mange av oss i dag har nesten ubegrensede muligheter, så er det ikke dermed sagt at vi får et bedre liv om vi griper alle sammen, sier hun.

For henne blir det smått absurd når man må stresse for å få tid til mindfulness. Men selv om det ser ut til at tiden strammer mer og mer grepet om oss, har hun likevel troen på at det vil snu. Optimist som hun er, tror hun at vi kan få til balanse i livene våre hvis vi legger lista lavere og aksepterer at det å være flink til én ting ikke trenger å gi en dominoeffekt på alle andre plan her i livet.

- Ja, jeg tror det. Selv kan jeg skryte av enkelte ting jeg får til, men samtidig er jeg også klar på at det er mange ting jeg ikke får til. Dessuten kjeder jeg meg aldri. Det skjer alltid så mye som fanger oppmerksomheten min.

Les også: Mindful kampkunst  (PLUSS)

Sviktende skattesystem

Kjell-Erik Lommerud er professor i økonomi ved Universitetet i Bergen. Han mener det vil bli vanskelig å få økonomien til å gå opp hvis et stort flertall av innbyggerne skal jobbe under 50 prosent.

- Det som er problemet hvis mange begynner å jobbe lite, er at skatteinntektene svikter. De som er i jobb betaler inn opp mot halvparten av verdiskapningen i skatt. Folk gjør som de vil, men hvis folk begynner å jobbe halvdag i stort antall, må skattesystemet endres for å oppmuntre til arbeid, sier Lommerud.

Deltid etter ungdomstiden tas i dag nesten bare ut av kvinner, så dette har også et likestillingsperspektiv ved seg, forklarer han. Norske kvinner jobber i snitt rundt 30 timer i uken. En kan si at de har tatt ut sekstimersdagen og betalt selv. Det setter selvfølgelig begrensninger for hva slags maktposisjoner de kan ha, sier Lommerud.

Borgerlønn har lenge blitt diskutert som en mulig løsning som kan sikre enhver et økonomisk eksistensminimum. Borgerlønn vil i praksis si en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et godt liv. Økonomiprofessoren tror en slik ordning vil svekke intensivene til å jobbe, spesielt blant ungdom.

- Det er ganske mange tusen ungdommer som ikke er i jobb, tar utdanning eller går på trygd. Noen av disse tar nok friår av en eller annen type, og det tror jeg ville øke i omfang med borgerlønn. Borgerlønn har vært diskutert i minst 50 år i økonomifaget. Det var opprinnelig en idé fra ytterste høyre fløy. Man kan spare mange velferdsbyråkrater hvis alle bare får en slik sum inn på konto, men selv er jeg imot borgerlønn. Jeg tror mange med problemer har behov for en oppfølging utover et kontantbeløp, sier han. Lommerud vil heller ha bedre ytelser til de som trenger det, enn en mindre ytelse som også går til husmødre, ungdom på friår og andre som vil ta ut fritid. Professoren vil heller beholde velferdsmodellene slik de er i dag.

Åpent 12 timer i uka

Helle Aune Brastein (32) og Mette Bjørnsdatter Hafskjold (30) driver den veganske kafeen «Stammen» i Trondheim sammen med deleier Marius Korsnes (29).

- Før vi startet opp, var det flere som sa til oss at «dere kommer til å jobbe dere i hjel». Jeg tror det er det inntrykket folk sitter igjen med om restaurantdrift og entreprenørskap. Skal du lykkes, så må du jobbe helsa av deg. Hvis ikke kommer du til å bukke under, sier Aune Brastein. Men de to unge kvinnene går mot strømmen.

- Vi har åpent 12 timer i uka og er mer opptatt av at restauranten har en organisk vekst enn at vi skal tjene så mye. Nå kobler nok mange det begrepet til aksjer og fravær av fusjoner og oppkjøp, men vi knytter det til planteriket. En plante trenger tid til å vokse, forklarer hun.

Restaurantgründerne er blitt rådet til å jobbe beinhardt, men har likevel bestemt seg for å ta det i sitt eget tempo. De har heller ikke like store utgifter som restaurantene som baserer seg på kjøtt og fisk.

- Mye av frukten og grønnsakene som vi bruker i restauranten er overskuddsmat. Vi lager mat ut fra det vi får inn, sier Aune Brastein, som også har en liten jobb i helsesektoren ved siden av.

For henne har det vært et aktivt valg å jobbe og forbruke mindre slik at hun får mer tid til det hun har lyst til. Derfor bor hun i kollektiv og bruker generelt lite penger. Så lenge hun klarer å betale regningene sine, er hun fornøyd, og hun velger heller å bruke tiden sin til å ha fri enn å jobbe. Restauranten elsker hun å drive med, så det ser hun nesten på som fritid.

- Du kan si det slik at Stammen bare er en spire ennå, og at denne spiren skal få lov til å vokse i et rolig, naturlig tempo.

Les også: Trendforsker tror vi går mot enklere mat

Sluttet å bruke klokke

Mette Bjørnsdatter Hafskjold sier det skjedde noe da hun leste Carl Honorés bok «Slow» og ble mer bevisst handlingsmønsteret sitt. Boken «Slow – Lev livet langsomt», er en internasjonal bestselger som er oversatt til over 30 språk. Boken utforsker hvordan vi siden industrialismen har havnet i et tidsrace og hvordan vi kan sette ned tempoet for å få et rikere og mer produktivt liv. Filosofien til Slow-bevegelsen som vokste frem tidlig på 2000-tallet, er å leve det moderne livet i et mer balansert tempo. Det er nettopp slik Bjørnsdatter Hafskjold ønsker å leve.

- Jeg har en tendens til å bli fort stressa, jeg er den typen. Etter at jeg leste «Slow», har jeg sluttet å bruke klokke, og jeg har begynt med faste morgenrutiner. Jeg står alltid opp en og en halv time før jeg skal dra på jobb, det er en sånn nytelsesgreie som du ikke skjønner før du har kommet inn i den selv, sier hun.

Aune Brastein er også opptatt av morgenene, at de skal legge lista for resten av dagen. Derfor starter hun dagen på et stort mykt teppe på gulvet, med god musikk på øret og en raus kopp te. Men selv om de to unge kvinnene er opptatt av å leve slik, er det også viktig for dem å understreke at de ikke sitter på noen livsfasit med to streker under svaret. Livssituasjonen til folk er så forskjellig, og man skal passe seg for å generalisere, mener de.

- Det er ikke alle som har mulighet til å trappe ned. Jeg har arvet litt penger, noe som gjør det mulig for meg å vie meg utelukkende til restauranten helt til jeg begynner å jobbe litt som lærer igjen i høst, sier Bjørnsdatter Hafskjold.

Selv om Bjørnsdatter Hafskjold prøver å justere ned forbruket sitt og jobber mindre, er hun ikke fanatisk av den grunn. Men hun forsøker å ta bevisste og bærekraftige valg. Da hun var student, levde hun av dumpsterdiving i en periode og klarte seg på sparsommelige 1300 kroner i måneden etter at alle regningene var betalt. Det ga en veldig god mestringsfølelse, forteller hun. Etter hennes mening består ikke løsningen på tidsknipa bare i å jobbe mindre og forbruke mindre, men også i å få langsomheten inn i hverdagen.

Begge kvinnene har reist mye og møtt kulturer hvor hastverk faktisk er lastverk og ikke bare et tomt ordtak.

- Da jeg var i Ghana, ble jeg misunnelig på ghaneserne som svettet så mye mindre enn meg, men så la jeg merke til at alle rundt meg gikk sakte. Da jeg også gjorde det, svettet jeg nesten ikke i det hele tatt, sier hun.

Kulturen der nede var mye mer sånn «maybe tomorrow», forteller hun videre. Ghaneserne hadde et veldig godt uttrykk som hun syns illustrerer det hele ganske bra: «You’ve got the watch, but we’ve got the time.» Bjørnsdatter Hafskjold har sluttet å si til folk at hun ikke har tid til ting, hun har heller begynt å si at hun ikke har prioritert tid til det. På den måten blir hun også tvunget til å reflektere rundt hva hun velger å bruke tiden til, forklarer hun.

- Jeg tenker som så at meningen med livet er å være en brikke i universets store puslespill. På den måten så gjør du ikke deg selv for stor.

- Alle brikkene er små, ulike og har en mening. Du kan også si at vi bare er et sandkorn på universets store badestrand, sier Aune Brastein.

- Men er ikke alle sandkorn like da? svarer Bjørnsdatter Hafskjold.

- Nei, ikke hvis du ser dem under et mikroskop.

Seks måneder til fots

I februar 2017 legger venneparet Rune Kjerstad og Eirin Trøen altså ut på turen Norge på langs. De har satt av seks måneder.

Det er soloppganger, solnedganger og båtturer som gjelder for Trøen, året rundt. Sånn er det for turmakker Rune Kjerstad også.

- Denne turen er egentlig noe jeg har gått og tenkt på i 15 år. Jeg er nok litt sånn som Eirin, at jeg ikke vil være med på karrierejaget eller er opptatt av det materielle, sier Kjerstad som er utdannet skogtekniker, men som per i dag jobber med laks i Marine Harvest.

Kjerstad har alltid sagt at han skal se hver krik og krok av Norge før han i det hele tatt begynner å tenke på noen sydenturer.

- Syden er ikke noe for meg. Drømmen min er, som for Eirin, å jobbe veldig lite og klare meg med lite, kanskje drive et lite småbruk i fjellregionen, sier han.

Sakteaksjon

- Du kan kalle det en sakteaksjon, for det er ganske sakte å gå Norge på langs over seks måneder. Vi vil ta oss tid til å nyte denne opplevelsen. Jeg vet det kommer til å bli ubeskrivelig, sier hun.

Begge har det til felles at de nekter å avfinne seg med at meningen med livet skal være blodslit til man fyller 70, for så å leve en pensjonisttilværelse med en utslitt kropp som har sett sine beste dager.

- Jeg elsker å jobbe som lærer og være sammen med barn og ungdom, men både i lærerjobben og andre steder i samfunnet stilles det uhorvelige krav til en. Det blir så mye kav. Tårnfrid er satt på spissen, men det er fader meg ikke langt unna! Vi må bremse litt og vi må tørre å gjøre det vi har mest lyst til, utdyper hun.

Når de kommer tilbake fra turen Norge på langs i august 2017, skal Kjerstad tilbake i full jobb for å betale ned litt gjeld, mens Trøen ikke vet hva som venter.

- Det kan hende jeg må jobbe mer en periode etter turen for å dekke utgiftene, men hundre prosent jobb på sikt? Eh, nei takk. Tjene så og så mye penger for å ha det så og så fint? Eh, nei takk. Kanskje kommer vi aldri hjem igjen, kanskje må de sende ut en etterlysning etter oss med «Sist sett på Lindesnes». Du verden, så deilig!