Da Alan Drop første gang var på fest i Hegra, ble han tilbudt HB. Høflig som han er, med interesse for landets lokale mat- og drikkeskikker, sa han ja takk. Og tømte glasset.
- Jeg drikker nesten aldri alkohol og visste ikke hva det var. Om kvelden, og neste dag, trodde jeg at jeg skulle dø. Jeg har hatt hjernehinnebetennelse. Dette kjentes likedan.
Historien brukte komikeren på det første standup-showet han holdt i Norge - på engelsk.
- Jeg var usikker på om folk ville forstå meg. Men de lo.
Vikingadferd
For liker ikke vi nordmenn når utlendinger ser på oss med et skjevt blikk? Alan Drop er fra Sør-Afrika, gift med Guri Fornes Drop fra Hegra og bosatt i Stjørdal. Nå turnerer han landet rundt med show der han får oss nordmenn til å tenke over hvem vi er og hva vi gjør. Han kan for eksempel si:
«Forskjellen mellom en nordmann og et menneske fra sørlige trakter er fire øl.»
Alkohol, en vikingaktig adferd, mennesker i hver sin boble på bussen og hver sin regning på kafé, er temaer som går igjen når folk utenfra beskriver sitt møte med oss i det høye nord.
Betal ikke for dama på første date!
Fransk-kanadieren Julien S. Bourrelle er oppdratt til å være galant, til å åpne dører og la kvinnen gå først. Men i Norge mener han det kan misforstås.
Bourrelle er nærmest blitt en ekspert på nordmenns mellommenneskelige signaler og til tider gåtefulle oppførsel. Med et humoristisk utenfra-blikk utga han i 2013 «The Social Guidebook to Norway». Nylig kom oppfølgeren.
- Mens den første boken handler om kulturkollisjonen mange utlendinger opplever i sitt første møte med nordmenn, går jeg nå dypere inn i materien. Jeg skriver om vennskap, kjærlighetsforhold og familie.
- For å begynne med kjærligheten: Har du noen gode sjekketriks?
- Det viktigste er at den utenlandske mannen viser respekt for kvinnen, sier Bourrelle.
- Det betyr ikke nødvendigvis at han åpner døren for henne eller enda verre - tar hele regningen for det første måltidet på restaurant.
Mellommenneskelig gjeld
- Spesielt unge kvinner kan oppfatte det som en forhåndsbetaling for fremtidige tjenester. Den norske jenta må føle at hun har en åpen dør ut av forholdet. Hun vil ikke være fanget i en musefelle.
Bourrelle har registrert at nordmenn nærmest er hysterisk redde for manglende likevekt i vennskap og forhold. De vil ikke skylde noe.
- Også i andre kulturer er man opptatt av å gi og ta i mellommenneskelige relasjoner. Men i Norge er tilbakebetalingstiden så kort. Jeg har hørt om utenlandske familier som har invitert nye venner til middag. Når gjestene skal gå, har det faktisk hendt at de norske har spurt: Hva skylder vi dere? For vertskapet oppleves dette som en fornærmelse. Er vi ikke venner likevel?
Ville kaste kredittkortet
For Greg Gilfroy (28) var det et sjokk at kjæresten insisterte på å betale for seg selv når de var ute og spiste.
- Jeg truet med å rive i stykker kortet hennes og kaste det i elva.
Han er fra Sør-Afrika og jobber på Una Pizzeria på Solsiden. Kjæresten er fra Melhus.
- Vi møttes i mitt hjemland, og hun er grunnen til at jeg er i Norge og Trondheim nå. I Sør-Afrika betaler alltid mannen. Men på den aller første daten vår, virket ikke kortet mitt. Hun måtte ta hele regningen. For meg var det forferdelig pinlig. I dag setter hun imidlertid pris på at jeg spanderer, forteller han.
- Jeg vil, jeg vil
Som servitør i Trondheim ser han sjelden at norske menn betaler for hele måltidet. De deler - eller jenta tar regningen.
Da han kom til Norge, måtte han venne seg til de norske manerene.
- Vi bruker høflighetsfraser som «please» og og «may I have». Nordmenn sier «kan jeg få» eller «jeg vil ha». De norske jentene er også mer direkte og ærlige enn jeg er vant til. De sier klart ja eller nei.
En ting har virkelig forundret Greg:
- Mange norske jenter banner høylytt. Og de skjems ikke for å bruke grove kjønnsuttrykk i full offentlighet.
Møttes i Portugal
Da Alan Drop og Guri Fornes møttes, var hun på ferie i Portugal. Han jobbet der. Etter bare én dag måtte hun reise hjem. Da hun like etter reiste tilbake for å være sammen med Alan i Portugal, sjokkerte hun nok venner og familie i Stjørdal.
De to ble i Portugal i sju-åtte måneder. Da det var snakk om å flytte til Sør-Afrika, sa Guri ja på én betingelse: Alan måtte først bli med til Norge for å lære hennes kultur å kjenne.
Alt dette er for over 20 år siden. Begge var på forhånd internasjonalt orienterte, Alan har til sammen bodd i eller besøkt rundt 40 land. Guri har jobbet mange steder i Norge og blant annet studert i USA.
Nabohjelp uten regnskap
- Jeg kan ikke huske at det med å betale for måltidene var et tema i det hele tatt, sier Alan. Mens Guri utdyper: - Her i Norge har vi nok generelt en kultur for å dele på regningen.
Men ikke når det gjelder tjenester, er Alans erfaring. Han snakker om hvordan folk stiller opp når det skal arrangeres julaften for enslige i Stjørdal. Eller villigheten til å gjøre en innsats for tv-aksjonen. Selv nøler han ikke med å spørre naboen om hjelp til praktiske ting. Og vice versa.
- Men vi fører ikke noe mentalt regnskap, slår han fast.
- Sjenerøse mennesker og smålige mennesker finner du i alle land.
Hver sin vin
Det er de kulturelle misforståelsene Julian S. Bourelle forsøker å oppklare i sin bok, med tekster ledsaget av humoristiske tegninger. I størstedelen av Europa er det vanlig å spandere en runde på hele vennegjengen. I Norge kjøper folk hver sin øl - selv etter mange års bekjentskap. Og når folk samles til piknik, kan utlendingene - som er vant til at all maten settes sammen og deles - forundret oppleve hvordan hver nordmann spiser opp sin egen, medbrakte rett. Og drikker sin egen flaske vin.
Med bagasje i snøstormen
- Hvert eneste semester er det utenlandske studenter som bommer når de går på fest. De skjønner ikke at de må ha med seg sine egne drikkevarer, eller de tar intetanende et glass fra en annens vinflaske. Men det er ikke god tone i Norge.
Utenfra kan nordmenn kanskje oppfattes som litt smålige. Selv ble Julien S. Bourrelle, som bor på toppen av Møllenberg, litt overrasket da han fikk skyss hjem av en kamerat og ble satt av nede i Innherredsveien.
- Det er litt innviklet å kjøre opp dit. Men det snødde og blåste. Så i stedet for å kjøre ekstra i to minutter, måtte jeg kjempe meg oppover med bagasjen i snøstormen. Nå tror jeg ikke det egentlig handler om smålighet.
- Det er mer et spørsmål om hva som lønner seg totalt sett - også i vennskapet. Regnestykket må gå opp,
mener Julian S. Bourrelle.
- Fint å betale for venner
På Una Pizzeria på Solsiden, der det er ansatte fra et titalls nasjoner, jobber også Sebastiano Matarazzo (29). Han har kjæresten sin hjemme i Italia.
- Da kan jeg ikke date en norsk jente. Men jeg har mange norske venner av begge kjønn. Det begynte med at jeg var alene ute på byen en kveld. En nordmann så at jeg satt for meg selv og ba meg komme bort til bordet hans. I dag er han min beste venn.
Mange utlendinger opplever nordmenn som kalde. Men det bildet stemmer ikke. De er kanskje litt skeptiske og forsiktige. Men jeg har merket meg at nordmenn nesten aldri betaler for en runde på kafé. Det er da flott å kunne betale for vennene sine? sier Sebastiano Matarazzo.
Barnepikestaten
- Tryggheten, sier Lorenzo Cañás Bottos når han blir bedt om å si hva som gjør inntrykk i Norge.
- Dette at du kan gå på gaten uten forsvarsverk. Folk har tillit til hverandre. Og til staten.
Antropologen fra Argentina har bodd i England, Irland og Estland før han kom til NTNU og Trondheim i 2009. Kona Tanja Plasil er fra Østerrike, men kom til Trondheim og Lorenzo via mange års opphold i Nederland. De har merket seg at nordmenn gjerne lytter til det staten har å si. Og retter seg etter det.
- Venner i utlandet kaller Norge en barnepikestat, sier Tanja.
Fri lørdagsflyt for voksne og barn
Den staten plager ikke de to, kanskje bortsett fra den ørlille irritasjonen en sen kveld når maten roper på en flaske god vin, og polet er stengt.
- Når det er så vanskelig å få kjøpt alkohol, fører det til at alkohol får en mer sentral plass i folks liv. Dermed får restriksjonene motsatt effekt, sier Lorenzo.
Han ser en parallell mellom barnas lørdagsgodteri og de voksnes alkoholbruk.
- Hele uken igjennom skal barna holde seg unna søtsaker. Men lørdag kommer bollen med godteri på bordet, og de kan spise så mye de vil, ja helt til de blir dårlige. Sånn er det også med alkoholen. Da er det fri flyt. Men gjennom disse uskrevne reglene lærer verken barn eller voksne kontroll, og de får heller ikke en forståelse av hva som er bra for dem.
Først kaos, så stillhet
Én del av det norske livet opplever de to som fullstendig uregulert. Det er på bussholdeplassen. For når Atb-bussen kommer, styrter alle inn. Samtidig.
- I andre land er det slik at den som kommer først på holdeplassen, også går først inn. Her hersker kaos, en slags vikingekultur i stedet for køkultur.
- Men når man først har satt seg på bussen, sitter alle helt stille. Hver og en sitter i sin egen boble, uten kontakt med andre.
Kyss eller klem?
Norske venner har begge to fått, Lorenzo blant annet gjennom å synge i Svartlamoen hardkor.
- Nordmenn har ikke så stor geografisk mobilitet. De holder seg gjerne til barndommens trakter og barndommens venner. Som utlending kommer du ikke uten videre inn i en slik vennegjeng. Nøkkelen til norske vennskap er å bli med i en gruppe eller organisasjon - et idrettslag, en malerklubb eller musikkforening. Gjør du noe sammen med nordmenn, blir de dine venner.
Men når du møter dem igjen, hva gjør du da? I Frankrike gir du kyss på kinnet, ett på hvert. I Østerrike ett kyss og i Nederland tre.
- Noen venner i Norge kan du klemme. Men ikke alle liker det. Andre ganger håndhilser du. Eller du bare sier hei. Det er vanskelig å vite hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle, sier Tanja Plasil.
Små fakter
Julian S. Bourrelle, som kom til Norge og NTNU i 2013, har selv hatt flere norske kjærester. Han husker ennå hvordan han hørte kjæresten fortelle om planene for helga: tur i Bymarka, kafébesøk i Midtbyen, kanskje kino og noen venner.
- Har hun ikke tid til meg? tenkte jeg. Det jeg ikke forsto, var at det jeg oppfattet som informasjon, egentlig var en invitasjon. Hun ville at jeg skulle være med. Men det skjønte jo ikke jeg.
Han har opplevd hvordan en jente strevde med å si noe pent til faren som hadde fødselsdag og til slutt endte opp med å ta ham i hånden: «Jeg er glad for at du er faren min.»
Og når ur-nordmannen møter en god venn, kan han ifølge fransk-kanadieren tenke: «Så fantastisk hyggelig å se deg.» Men han sier: «Hei, er du her?»
I det hele tatt ligger nok ikke de store ord og følelsesmessige fakter for oss nordmenn. Heller ikke overdreven ros.
Som mange andre utlendinger har Bourrelle strevd med å lære seg norsk.
- Men du må ikke forvente å få komplimenter for språket. Nylig var jeg med i et radioprogram. Det gikk fint, men jeg var litt bekymret for norsken min. Da sa programlederen: «Det gikk ikke så verst.»
Ikke verst? Jeg ble litt satt ut.
Snø og vedsjau
Første gangen Alan Drop så snø, ble han så opprømt at han vekket Guri midt på natten. Men da Guri i oktober snakket om å skifte dekk, skjønte han ingenting. Dekkene de hadde var da utmerket?
Nå ligger det sirlige vedstabler utenfor huset i Stjørdal. Alan har fått dreisen på den norske, nasjonale mannfolksporten: å hugge ved. Men ikke uten feilslag.
- Jeg skulle hugge ned et tre, men skjønte nok ikke helt hvordan trærne oppførte seg. Det kunne endt veldig galt, forteller han.
Da han kom til Norge i 1994, levde foreldrene til Guri på hjemgården i Hegra.
- Det besøket var nok mest spesielt for Guris mor. Jeg kastet meg over henne og ga henne en stor klem! Hun ble veldig overrasket.
Økonomiske med ord
Både Alan og Guri er reiseglade, og de har bodd i flere land sammen, blant annet i Uruguay.
- Hvis noen holder et selskap der, kanskje med 30 gjester, går du bort til hver enkelt og hilser med store kyss på begge kinnene. Selv om du ikke kjenner dem. Og setter du deg på en tom buss, og det kommer på en ny passasjer, setter han seg ved siden av deg for å slå av en prat.
Stiller du et spørsmål til folk i Spania eller Uruguay, kan svaret vare i tre dager. I Norge sier man ja eller nei. Vi økonomiserer med ordene.
At svaret dermed ikke dekker kompleksiteten i spørmålet, erfarte Alan da han spurte om han kunne kjøre med sitt sørafrikanske førerkort. Svaret var ja.
- Men de skulle ha sagt: ja, i 12 måneder. Det svaret kostet meg 20000 kroner. Jeg ble stoppet av politiet, og det viste seg at jeg måtte ta teorikurs, glattkjøring og kjøretimer. Jeg måtte også kjøre opp på nytt, forteller Alan.
Alkoholens paradoks
I sin guidebok advarer Julien S. Bourelle utenlandske menn om at det absolutt ikke tar seg ut å plystre etter kvinner på gaten eller rope: «Så fin du er.»
- Og mens en mann på en kafé i Frankrike kan søke øyekontakt med en vakker kvinne og etter hvert kanskje gå bort til henne, kan dette bli oppfattet som påtrengende og upassende i Norge. Noe helt annet er det om det er alkohol med i bildet ...
- Da kan kvinner i like stor grad som menn søke kontakt. Og det skjer ofte på en direkte og vikingaktig måte.
- Jeg har sett hvordan folk dulter borti hverandre. Noen sekunder etter har de kontakt.
- Og blir med hverandre hjem, sier Bourrelle.
Først sex, så samtale
Bourrelle understreker at den nye boken er myntet på folk fra land som USA, andre vesteuropeiske land og Australia. Til høsten skal han jobbe med en tilsvarende bok for innvandrere fra ikke-vestlige land.
- Jeg samarbeider med kronprinsparets fond. Både målgruppen og innholdet vil bli helt annerledes.
I den boken vil du neppe finne igjen tegningen av den litt stusslige dagen derpå - å våkne opp i fremmed seng og ikke vite helt hvor du er. Bourrelle setter nemlig saken på spissen når han beskriver hvordan norske, romantiske forhold kommer i stand og går i oppløsning.
- I mange land møtes de to. De spiser middag sammen, fører lange samtaler, treffer hverandres venner og blir kjent. Etter seks måneder oppdager de at den seksuelle kjemien ikke stemmer. I Norge er det motsatt. De to treffes, har sex, ser etter hvert kanskje film sammen og har sex igjen. Når de etter seks måneder forsøker å få i gang en samtale, finner de ut at de ikke har noe å snakke sammen om!
Norske talemåter
At Alan Drop og Guri Fornes ble sammen i et land der begge var fremmede, har sikkert vært en medvirkende årsak til at de opplever færre kulturelle hindringer enn mange andre par med ulik bakgrunn. Alan tror også at Guri, som jobber som lærer ved Aglo videregående skole på Skatval, er spesielt god til å lese mennesker.
Hjemme i Stjørdal snakker de to stort sett engelsk med hverandre. Og fra sine utenlandsopphold er Guri vant til å bruke engelske høflighetsfraser.
Men her, for eksempel når de to driver med noe på kjøkkenet, kan hun av og til ta seg i å oversette direkte fra norsk. «Gi meg en kopp kaffe», kan hun si. Eller: «Gjør det!»
- Da kan Alan lure på om jeg er blitt sjefen hans.
Det motsatte skjer også. Alan spør et menneske om noe, med fraser som: «Unnskyld at jeg forstyrrer, kunne du kanskje ...» Og Guri reagerer: Hvorfor må du være så ydmyk?
Felles verdier
Et ord Alan har merket seg, er «kanskje».
- Egentlig betyr det «may be». Men nå har jeg lært at når Guri sier «kanskje», kan det like gjerne bety nei.
De to tror kommunikasjon er essensielt for å kunne forflytte seg mellom kulturer.
- Men det aller viktigste for at vi som par kan overvinne de kulturelle forskjellene i dagliglivet, er å ha felles, grunnleggende verdier. Det gjelder hvordan vi ser på rasisme, likestilling og barneoppdragelse. Og ikke minst, hvordan vi behandler andre mennesker og hverandre.
Alan har lært bokmål, ikke trøndersk.
- Så når trønderen sier du må itj gjøre det, til og med med snus i munnen, forsvinner itj. Jeg gjør det motsatte av det han sier. Og trønderen tenker kanskje - hvorfor skal den fyren være så forbannet vanskelig?