Er du der?

To befal i Norges eneste elitetropp for kvinner lener seg over soldat nummer 448. Hun styrtet i asfalten, én meter foran rekka si. Hun puster hardt, men svarer ikke med ord. Hun kom seg i mål, etter sju kilometers løp med våpen i armene og 22 kilo på ryggen. Med betennelse i skuldra og en låsning i ryggen.

Skadd: Nummer 448 ligger langflat på asfalten etter å ha løpt sju kilometer, med skader og 22 kilo på ryggen. – Jeg har så lyst til dette, sier hun.

- Var det litt vondt underveis, eller?

Det dummeste spørsmålet noen kunne stilt henne. Hun bryter ut i høy latter. Ler og ler. Rister ukontrollert mens salte dråper renner i panna og på kinnene.

- Ja, bittelitt, sier hun.

- Jeg ignorerte det. Jeg har så lyst til dette, sier hun nede fra asfalten.

«Må ikke begrense kvinnene»

På et kontor med utsikt til hendelsen sitter Frode Kristoffersen, oberst og leder av Forsvarets spesialkommando (FSK). Han snakker om grunnen til at spesialstyrkene så seg nødt til å starte en egen elitetropp kun for kvinner. Troppen ble startet som et treårig prøveprosjekt høsten 2014, etter at Kristoffersen og den forrige lederen ved avdelinga jaktet Taliban-opprørere i Afghanistan. De trengte å ha med seg en kvinnelig soldat for å kommunisere med lokale kvinner. Men de manglet spesialtrente norske kvinner.

- Vi hadde mye dårlig samvittighet. For vi hadde aldri mulighet til å gi de kvinnelige soldatene gode nok forberedelser, sier Kristoffersen.

«Intern friksjon» oppsto i avdelinga hans da troppen ble opprettet. Avdelinga hadde ingen erfaring med kvinner i skarpe operative stillinger, og kvinner har heller aldri klart kravene til førstegangstjeneste i spesialstyrken.

Sjefen: Rine Veberg er troppssjef for jegertroppen. Hun har selv tjenestegjort i Afghanistan, men holder seg i Norge en stund nå, for å trene nye soldater for Forsvaret.

- Mange spurte hvorfor vi skal gjøre dette, for det er jo et spesielt prosjekt. Klart det er veldig opplagt for oss nå, at jentene blir meget gode soldater, men man må jo se det også, sier Kristoffersen.

Jegertroppen følger stort sett det samme opplegget som dens myteomspunne tvilling, fallskjermjegertroppen. Jentene har tilnærmet de samme fysiske kravene som fallskjermjegerne, men slipper unna med færre push-ups, færre hang-ups og har færre dager med marsj i felt mot slutten av året. På tross av spedere kropp går jentene likevel ofte med like tung sekk som guttene. Hvorfor?

- Vi må ikke begrense kvinnene ekstra, bare fordi de er kvinner, sier Kristoffersen.

I konstant fare

- Har vi lov til å snakke med deg?

Grønnkledde jenter spør med flakkende blikk. Livredde for at noen tar fra dem nummeret de har hengende rundt halsen, som ligner på et startnummer og viser at man fortsatt er med.

- Vi blir vurdert tjuefire sju. Man kan ryke ut på den minste ting, det handler om å være smart, sier 431, ei langstrakt jente fra Østlandet med mørk hestehale.

Som da hun tok av seg nummerlappen for å snu den riktig vei.

- Befalet sa at om hun så meg ta den av én gang til, så røk jeg ut, sier 431.

Klokka er 6.45, og sola har akkurat begynt å vise seg mellom store kaserner i lyst tre på Rena leir. Nummer 428, 449 og 124 runder hjørnet ved frokostsalen i tung jogg. De har så lite tid. I mathallen smøres stabler med brødskiver på alle bord. Den niende brødskiva med Nugatti og den tiende med leverpostei.

Matmengder: De første dagene smører de gjerne to-tre knekkebrød, men skjønner fort at det må mer til, sier en ansatt i staben i FSK.

- Du må bare spise det du klarer og det du rekker å få i deg, sier hestehale nummer 431.

Rekruttene vet ikke når de får tisse, når de får spise, hvor mange dager opptaket varer, hva kravene er eller hva de blir kommandert til i løpet av de neste 24 timene. Men det går alltid rykter. I dag mistenker de pakningsløp.

- Gruer du deg?

- M-m, bekrefter nummer 431 mens hun lesser inn havregrøt.

Seige damer

Den kjelleren jentene i opptak beveger seg lenger og lenger ned i, kan ikke sammenlignes med noe i det sivile liv, mener Steffen Botten, rekrutteringsoffiser.

- Toppidrettsutøvere som pusher seg til målstreken vet når konkurransen er ferdig. Det vet du aldri her, sier Botten.

Rekruttene kom til Rena 17. juli. Etter drøye to uker er grovuttak og rekruttskole ferdig. Morgenen etter skal selve opptaket begynne. 91 jenter er allerede blitt til 27. Hvor mange som står igjen til slutt, og får sin plass i troppen, kommer an på hvor mange troppssjefen mener er skikka. Siden 2014 har totalt rundt 20 jenter fullført året.

Gir alt: 91 jenter er blitt til 27. Hvor mange som står igjen til slutt, er opp til troppssjefen.

De som kommer inn skal hoppe i fallskjerm på øde steder og gå i dagevis uten nok søvn og mat og få spesialisering i urban etterretning. Når troppen rekrutterer, handler det om å luke ut de som tar lettvintløsningene når de er i kjelleren, forteller han. På en powerpoint står det at troppen ønsker seg «individualister, med evne til sosial tilpasning». Et eksempel på folk de ikke vil ha, er de som alltid velger de letteste jobbene.

- Når de jobber i team over tid og er slitne, så kommer det godt fram hvem som er bra med rette holdninger og hvem som ikke er bra, sier han.

På nabopulten sitter «Kråka», mannen som bygde utdanningsopplegget til troppen, etter å ha trent fallskjermjegertroppen i ti år.

- De skal bli krigere, ikke toppidrettsutøvere. De skal bli seige. Og vant til å klare seg selv ute i felt, sier han som også vil være anonym av sikkerhetsårsaker.

Først var han skeptisk til en egen kvinnetropp, for han visste ikke om avdelinga ville takle det. Nå synes han det er «ufattelig interessant» å trene damene. «Kråka» sier jentene møter bedre forberedt til opptaket for hvert år som går.

Høyt henger de: Flere meter over bakken skal makkeren sikre rekrutten, mens befalet står på gulvet og teller antall godkjente rygghev.

- Det er litt artig å se. Jentene har jo ikke hatt samme mulighet til å stille forberedt som rekruttene i fallskjermjegertroppen, for de har ikke hatt et slikt tilbud før. Vi ser det på skadene, sier han.

- Får jentene mer belastningsskader enn guttene?

- Nei. Men jentene får mer skader i starten av året, mens guttene får mer i slutten av året, sier han.

- Det vi kan bli flinkere på er å legge opp treninga slik at aspirantene får mer tid til restitusjon.

Modne avgjørelser

Etter 15 armhevinger på asfalten raser jentene inn på rommene sine for å hente sekk og våpen, og så tilbake i rekker. Men nummer 436 stopper like før plassen sin i rekka. Selvinnsikt, stotrer hun fram. Og etter en forsikring om at hun fortsatt kan prøve seg i en annen førstegangstjeneste, kommer det:

- Jeg føler ikke jeg har det som trengs, sier hun til befalet mens hun kjemper mot tårene og vinner.

Hun leverer nummeret sitt.

- En moden avgjørelse, svarer troppssjefen.

Hun får beskjed om hvor i leiren hun skal møte opp og setter tvert i full spurt over plassen - bort fra jegertroppen. En fallskjermjegeraspirant overværer jentene som står igjen mens de må plystre MacGyver-sangen. Han synes ikke jentene slipper for billig unna, selv om de får ta færre armhevinger enn ham.

- De kjemper, de også. Jeg tror de går med like tung sekk som oss. De sliter like mye som oss, sier nummer 129.

Drømmen om jegertroppen

Nummer 447 fra Trøndelag nærmer seg mål. Som alle andre løper hun med store øyne, åpent gap og hveser frenetisk.

- Vi er jo forberedt på et helvete, sier hun, etter at hun har funnet igjen takten på pusten.

Pakningsløp: De som vil inn i jegertroppen må løpe sju kilometer med 22 kilos i sekken, våpen og vest. Kommer de inn, må de løpe enda lenger på slutten av året.

- Hvorfor ikke bruke året i førstegangstjeneste til å oppleve det beste man kan få i Forsvaret og utfordre seg på en helt annen måte både psykisk og fysisk, sier hun fra hvileposisjon på sekken.

Jegertroppen er en drøm, sier flere. På sekken ved siden av snyter rekrutten seg i handa, tørker seg på buksa og gjør seg klar for nye styrketester like etter målgang i pakningsløpet.

Én, to, tre, fire. Befalet teller antall ganger jentene rører handa deres med brystet i armhevingene. Soldat 441 kommer til tretti før befalet begynner å gjenta det samme tallet. «Tretti, tretti». På 33 legger hun seg ned. Ingen sier noe.

- Det er nervepirrende, hvisker en av rekruttene.

Like ved, på en avsats uten gelender fire meter over bakken, sitter en rekrutt oppå bakføttene til sin makker som med hendene bak nakken gjør seg klar til rygghevinger. Tellinga starter og hun løfter overkroppen mot taket, og ned igjen. Slik holder hun på til hun spyr, og hun fortsetter til hun ikke makter mer, mens en stråle av oppkast blir med henne opp og ned.

Utfordrer ideen om Forsvaret

- Før sa man at guttene måtte i Forsvaret for å bli menn, og taklet du det ikke, så var du jo det motsatte, nemlig svak og «femi», sier Nina Rones, forsker innen militærsosiologi ved Forsvarets forskningsinstitutt, som har evaluert prosjekt jegertropp siden oppstarten.

Før forskningen på jegertroppen skrev hun en doktorgrad om kjønn og militær identitet. Rones sier ideen om maskulinitet i Forsvaret ble oppkonstruert for å «lure» menn ut i krig, i en tid da krig betød nærkamp. Hun mener mange i Forsvaret fortsatt ser ut til å ville beholde inntrykket av Forsvaret som et sted for de store, tøffe og sterke.

- Men når «små og søte» jenter faktisk klarer kravene, utfordrer de denne ideen. Og troen på at det kun er de sterke gutta som hører til i Forsvaret, sier hun.

Sjefen ved FSK, Frode Kristoffersen, kjenner seg ikke igjen i at Forsvaret spiller på maskulinitetskultur.

Kvinner inn: Fallskjermjegertroppen er en sterk merkevare i Forsvaret. Nå har kvinnene tatt plass ved deres side i den kvinnelige tvillingen, jegertroppen.

- Det overordna hos oss er ikke maskulinitet, men «jegerånden». Det å gjennomføre oppdrag uavhengig av forutsetninger, sier han.

Nestleder i likestillings- og diskrimineringsombudet, Elisabeth Lier Haugseth, synes det er bra at kvinner får mulighet til å vise seg fram i en egen tropp.

- Men er det likestilling å lage en egen tropp for kvinner, med lavere fysiske krav enn for menn?

- Likestilling dreier seg ikke om å alltid ha prikk like krav til alle. Det handler om at begge kjønn skal ha mulighet til å yte sitt aller beste. Jegertroppen er én av mange a-lag i Forsvaret, sier Haugseth, som er spent på hvordan Forsvaret forholder seg til fysiske krav til soldater nå som allmenn verneplikt innføres for kvinner.

- De vil etter hvert få større erfaring med hvordan kravene til soldatene skal utformes. Vi må nesten gi Forsvaret tid til å jobbe med det, sier hun.

- Sterkt signal til unge kvinner

Årets opptak kan være jegertroppens siste. Framtida til troppen er usikker når prosjektet nå går inn i sitt siste år. FSK har anbefalt at troppen skal fortsette, dersom det finnes ressurser til det, ifølge sjefen sjøl. En utfordring for FSK, mener han, er å ha en bedre plan for jentenes plass i Forsvaret etter å ha fått jegermerket.

Den naturligste vei videre for fallskjermjegerne, er å bli spesialsoldat. Men ingen kvinner har greid kravene til nå. Forskningsleder ved FFI, Frank B. Steder, sier det «dessverre» er en vanlig observasjon at Forsvaret mister de motiverte kvinnene.

- Man klarer ikke å beholde dem etter jegertroppen, fordi de ikke har noen tilsvarende stilling å gå til etter endt førstegangstjeneste, sier han.

- Men slik vi ser det, har jegertroppen gått fra en kuriositet til et sterkt signal til unge kvinner om at Forsvaret ønsker å ta inn og bygge opp kvinner, under reelle krav, sier han.

Haka over: For å få testene godkjent, må rekruttene gjøre det helt riktig. Dette er i ferd med å bli en godkjent hang-up, med haka over stanga.

Hang-up-stanga inne hos spesialkommandoen er det verste kravet for mange. 447 fra Trøndelag får ikke haka over stanga til én hang-up, som er kravet i starten. Hun klarte det før rekrutten, men er så sliten. Hvordan gikk det, spør noen. Hun rister på hodet.

- Blir du kastet ut nå?

- Vet ikke. Mest sannsynlig, hvisker hun, mens øvelsene fortsetter i stillhet.