Ytterst ute

Kari Roe hadde syklet det meste av norskekysten, men maken til gjestfrihet som her ute i øyrekka, hadde hun knapt opplevd.

I løpet av noen timer på Mausund og Bogøyvær, var telemarkingen servert nykokte krabbe-klør og lokalhistorie til frokost, bacalao og klemmer til lunsj, og en fisker hadde vist henne skjærgården før han satte henne på ferga til Sula. Her skulle hun være i halvannen time, før hun skulle tilbake til fastlandet for å sykle videre mot Bergen.

Det Roe visste om Sula, var at øya ikke hadde fastboende barn, noe hun som lærer syntes var litt synd, og at hun måtte innom den lokale puben.

- Gode opplevelser er ikke bare vakker natur og severdigheter, det er først og fremst menneskene du møter på veien og historiene de har å fortelle, smilte Roe og satte seg ved siden av Aksel Ulrik Johansen utenfor butikken, en pensjonert fisker i bar overkropp og gule solbriller.

Dermed var det gjort.

Askeavkok og badestamp

Langs Sulveien opp mot fyret forteller Aksel at han stort sett sliter bukselommene når det ikke kommer en turist forbi, men at årets sommer har vært historisk god med tanke på både vær, fiske og turisme.

- Men hvordan er det egentlig å sykle alene, spør Aksel, og Roe forteller at hun på sankthans ble invitert opp i badestampen til en sjøsame, noe hun dessverre måtte takke nei til på grunn av tidsnød, og at den eneste skremmende opplevelsen var på vei ut av Tana da en bil kjørte etter henne et langt stykke mens den tutet. Men da bilen rullet opp ved siden av henne, var det et hyggelig ektepar som tilbød henne husly.

Aksel sier det er bra folk over alt, ikke minst på Sula hvor det i hans oppvekst bodde over fem hundre mennesker, men siden har folketallet krympet til under femti fastboende med en gjennomsnittsalder på over sytti år.

- Men på sommeren er det liv og leven i de sytti-åtti feriehusene kjøpt av pengefolk som ikke vet hvor de skal gjøre av pengene sine, ler Aksel. Slik var det ikke da han vokste opp, da var det fisk til middag og fattigdom til dessert.

Aksel støtter ryggen mot fyret og navngir mange av de utallige holmene og skjærene som danner Sula-gruppa nordvest for fast-Frøya.

På Voksvær bodde ei stålkjerring som het Marine, og alle hennes tretten unger kom til verden uten jordmor. I det lille huset, som fortsatt står der ute på holmen, bodde familien, som i tillegg til seg selv huset ti-tolv fiskere under sei- og skreifisket.

Slik var det over alt på Sula, sier Aksel, og forteller om faren som døde på en av holmene der borte, og om broren som kom roende hjem med den døde mannen i fanget.

- Han døde av angina mens han var på fiske, de datt som fluer av hjerteinfarkt da de fikk råd til fetere mat og sukker etter krigen. Det var rømme, margarin og prim, og de skrapte panna fri for fett som de smurte på brødskiva, forteller Aksel.

Medisiner var det ikke snakk om, det var kun askeavkok, askeavkok mot alt, og Aksel mener det hadde vært bedre å drikke sin egen galle.

Det gode livet

Men nå er livet å dra ut med sjarken, fiske seg en middag som han griller på en holme mens han betrakter ørna. Der ute er det så mye ørn, sier Aksel, at du kan se den på nesten hvert eneste skjær.

Før var han mange ganger redd for at orkanen skulle blåse huset på havet, men nå breier han dyna over seg uten bekymringer. Som pensjonist har han ingenting å klage på, og da han kjørte seg av på sykkel for noen måneder siden, og blødde som en stukken gris fra panna, sørget den nye skjærgårds-sykepleieren for at han ble flydd til Trondheim med helikopter. Der sydde de ham med åtte sting, og etterpå fikk han tre-fire døgn med rekonvalesens på Brekstad før han ble fraktet hjem med taxi til Sula.

- Hadde dette skjedd i min ungdom, den gang det var åtte-ti timer med båt inn til byen, hadde de nøyd seg med en bandasje og såret hadde grodde av seg sjøl. Nei, det der var smør på flesk, bare taxien kostet jo fem tusen kroner.

Det hadde vært bedre bruk av pengene, -mener Aksel, om de hadde sendt ham på ferie til Island. Han har alltid drømt om å besøke Island, sier han, fordi det åpne landskapet der borte minner ham om Sula.

Her om dagen ville han forresten gå en tur til et av skjærene hvor han som guttunge brukte å bade i fjæra. Aksel trodde sjøen falt, men så begynte den å stige, og plutselig gikk han til brystet i vann med mobilen i den ene hånda og lommeboka i den andre. Noen Gud fant han ikke på å be til, den guden ville uansett ikke kommet, sier han.

- Hvilken Gud er det som sitter stille og ser på all faenskapen i verden!

Det eneste positive med fraflyttinga, er at kristenfolket har kommet på defensiven, mener Aksel som har vært singel hele livet. Han har sett nok til å ikke angre på akkurat det, men han angrer på at han ikke fikk barn.

- Jeg er glad i unger og skulle gjerne vært både far og bestefar, men på den andre siden kan det ikke være lett å vokse opp i all verdens elendig-het, sier han.

Russisk filmteam

Da er det bedre at verden kommer til Sula.

Her om dagen fikk Aksel besøk av et russisk filmteam som lager film om Sula. I to timer ble Aksel intervjuet, og han avsluttet med å synge sulasangen i sofaen hjemme.

Han er 82 og i bra form. Det er lenge siden han slutte å røyke, og i år har han kun drukket et par melkeglass med øl. Alkohol er ikke noe for mennesket, sier Aksel, et godt liv handler om hva du putter i kjeften.

Syklisten Kari sier hun på Måløy ble servert «kamsehaud», innmat av fisk som blandes til en ball som kokes i kjeften på et digert torskhau, og som serveres med sukker, sirup og surmelk.

- Fiskemat! Jeg kan spise fiskemat hele uka, sier Aksel. -Det finnes mye annet godt også, men er det godt for kroppen? Er det godt for kroppen!

Aksel har nesten sluttet å spise sukker, og skraper fettrainna av baconet før han steker det. Så sier han til Kari at Sula uten turister hadde vært skrale greier.

- Men du, du må komme når værmeldinga melder «Trøndelag ytre strøk: Slak nordvest storm, økende utover natta til Orkan». Da ligger det en mur av bølger her ute. Det er fascinerende og anbefales på det sterkeste, sier Aksel, og viser syklisten hvordan hun skal gå opp til fyret når det stormer.

Men nå har hun sett fyret. Og utsikten. Og hun har kun kort tid igjen før hun må på båten. Men hva med Sonja-stubben?

- Det er en tretti-førti meter lang sti som ble laget rett før et kronprinsparet Harald og Sonja besøkte øya et kvarters tid for mange år siden. Etter min mening er det ikke noe å se, men så er jeg jo heller ingen rojalist, sier Aksel.

- Er du øyas republikaner?

- Jeg er så mye, jeg.

Etter en tallerken fiskesuppe på Terne Pub, går Kari Roe på hurtigbåten. Aksel hjelper henne med sykkelen. Kari gir Aksel en klem. Aksel gir Kari enda en klem.

- Litt av ei dame, og så sunn hun virket, smiler Aksel.

Det er mange bra damer som kommer til øya, forteller han, og noen av dem er mer interessante enn andre.

En av dem har satt seg som mål å få flere til å bosette seg på Sula.

Tang & Tare

Kurongbordet. De fargerike signalvimplene i taket. Vinduene med kitchmalerier.

Terna pub.

På kjøkkenet står Tove Cecilie Fasting, journalisten som for snart tjueto år siden dro til Hellas hvor hun møtte Christos som hun fikk barn med. Som i Hellas drev gjestgiveriet og restauranten «Kairos Garden» utenfor Thessaloniki.

- Kairos betyr tida som bare flyr, når tid og skjebne møtes. Det var et rolig sted hvor gjestene kunne senke skuldrene og ikke se på klokka. Vi ønsker å skape noe lignende på Sula, sier Fasting som selv har flyttet inn i toppetasjen på puben.

Hun kom hjem fra Hellas for et par år siden. Skilt. Utdannet ernæringsfysiolog. Opptatt av sunn kost og yoga.

Fasting fikk låne huset på Sula av ei venninne for å skrive ferdig noe, men etter en måneds tid var hun så fascinert at hun like godt meldte flytting.

Fasting flyttet inn i feriehuset til Ola Flyum, en slugger av en journalist som lager tv-dokumentarer og skriver bøker. Sammen driver de nå en rekke prosjekter:

Fyrvokterboligen. Puben de tok over i vår. Kulturarrangement. Tang og tare.

Fasting, som driver selskapet Frøya Tare sammen med Line Solbakken, har lest seg opp på butare, sukkertare, fingertare og søl. Utrolig næringsrikt, sier hun, inneholder alle mineraler og vitaminer. Taren tørkes og knuses til pulver som blandes i mat.

- Jeg hadde den teoretiske kunnskapen, men ikke den praktiske. Jeg trodde bare det var å gå i fjæra og hente tangen, men det var det jo ikke. Men heldigvis har de som bor her lange tradisjoner i dette, tradisjoner som var i ferd med å glemmes.

I Hellas syntes de Fasting var litt snål. Det var lite hjelp å få, sier hun, og lokalbefolkningen så helst at en utlending som henne mislyktes. Her ute er det motsatt, sier hun. Folk kommer innom med fisk og spør om hun trenger hjelp. Hun fikk stereoanlegg av ei dame, og støvler av en annen.

En annen verden

- Vi stresser ikke, men tar det i vårt eget tempo. Første mål er å skape vårt eget levebrød, men den store visjonen er å skape arbeidsplasser som gjør det attraktivt for familier med unger å bosette seg på Sula, sier Fasting.

Sammen med Flyum vil hun dra turistsesongen lenger enn bare sommeren. Yoga-samlinger. Matkurs. Lokal mat. Fiske. Kultursamlinger. Kanskje kan de få noen musikere og diktere til å jobbe herfra.

- Er du frilanser på et eller annet område, kan du like gjerne bo her ute som inne i byen. Du trenger ikke vente til du er pensjonist. Men da må noen fortelle hva som finnes her ute i øyrekka. Har du ikke slektninger på Sula, vet du jo knapt at øya eksisterer.

Å komme hit var som å komme til en annen verden, sier Fasting. Husene som skifter farge fra minutt til minutt på grunn av lyset. Havet. Utsikten. Stjernehimmelen på vinteren som føles så nær at du kan ta på den. Å kunne oppleve en skikkelig storm.

I gjesteboka på Fyrmesterboligen skrev to damer fra Østlandet, som oppholdte seg her i jula, at de hadde opplevd lyn, torden, plaskregn, snøstorm, fullmåne, solskinn, orkan og vindstille i løpet av ei uke. Og en kanadier beskrev øya som et autentisk paradis som rommer mange mysterier.

Fasting håper de kan gjøre det attraktivt for sånne som Biniam Sultan, som vikarierer som butikksjef på Coopen, å bli på øya.

På Sula kalles Biniam for Benjamin, men Fasting liker å omtale ham med hans egentlige navn.

- I Hellas kalte de meg Sofia, mens jeg måtte finne meg i å lære navn som Haralambos Chatzimichalidis. Det der handler jo om folkeskikk.

Eneste ungdom

Biniam har ikke bare gode erfaringer fra Sula, sier han. Når han ber folk som har bodd her hele livet om å vise legitimasjon for å få utlevert en pakke, er det ikke lett å være en eritreer. Han synes også at det kan bli litt ensomt etter arbeidstid. Nå er vikariatet hans snart over og han skal til byen for å gå på enda et kurs.

Ingvald Olsen, som fortsatt jobber som fisker, selv om det er tretten år siden han ble pensjonist, sier han vil ha Biniam med seg på Lofotfisket.

- Biniam har det i seg, sier Olsen, som har tatt trettien-åringen med seg for å trekke krabbeteiner.

Biniam smiler, løfter en nyfanget krabbe i været og sier han liker sjøen. Sula kan sikkert være et godt sted å bo hvis han får en sikker jobb. Men da bør det helst komme noen flere ungdommer til øya.

Tjueen år gamle Joakim Paulsen er den siste ungdommen som er igjen på Sula, han bor halvparten av året på øya for å drive fiske sammen med faren. Resten av året holder han til på Frøya. Nå fisker han leppefisk som oppdrettsnæringa bruker mot lakselus.

- Se deg rundt her da mann, jeg vet ikke om du kan sitte og se på makrellstimen inne i byen. For den som er glad i natur, er dette paradiset. Og går du på butikken, blir du stående en halvtime for å prate med folk, sier Joakim.

På fritiden lager han strategi-krigsspill for pc-er. Han er interessert i programmering, sier han, men ikke så interessert at han vil jobbe med det på heltid. Han vil bruke kroppen ute, sier han, og det hadde vært fint om han en dag tjente så mye penger på dataspillene at han fikk råd til å kjøpe sin egen fiskebåt.

Han drar sjelden til byen. Han drar heller ei uke til Syden, eller til Santiago Bernabéu stadion i Madrid for å se favorittlaget spille.

- Det kommer en bråta bra damer til Sula om sommeren, men det skal være en bra dag hvis en av dem bestemmer seg for å slå rot her. Det er jo ikke flust med jobber her ute, sier Joakim.

Fra Oslo til Sula

Inne på land tørker Tove Fasting tang og tare i kjelleren til Ola Flyum, journalisten. Flyum har nettopp solgt huset sitt i Oslo og meldt flytting til Sula hvor han skal jobbe med sine bøker og dokumentarer.

- Dette er vel egentlig et stort sentimentalt prosjekt. Jeg var kommet til et punkt i livet hvor jeg måtte ha en pust i bakken, og så er det noe med å komme til det som alltid har vært der, noe som er en påle i livet ditt, sier han.

Bestefaren Johan Enok Jøstensen, en skredder og skomaker fra Frøya, var fyrmester på Sula i tjue år fra til 1953. For noen år siden kjøpte Flyum huset bestefaren bygde da han sluttet som fyrmester. Han fikk hjelp med rehabiliteringen av noen kompiser fra Balkan, og da Flyum spurte mureren Boso om han var i stand til å fikse huset, svarte Boso at han hadde støpt atomsikre bunkere til de tidligere presidentene Josip Broz Tito og Saddam Hussein. Da er han sikkert også i stand til å sikre huset mot orkanene på Sula, tenke Flyum.

Nå går han rundt på øya og lytter til folket som bor her, sånne som Aksel, og graver i Sula og sin egen historie.

- Hvis jeg kan noe, så er det å fortelle historier, og da er det min oppgave å gjøre folk nysgjerrige på plassen her. Fortelle historier om sånne som kongelosen Jens Pedersen Koch, som forliste på siste halvdel av1600-tallet i skjærgården utenfor her, og som slo seg opp på å lage et handelsdynasti basert på fisk, egg og dun. Familien ble så rik at den hadde sitt eget likhus borte på øya her, før det senere gikk bratt nedover med slekta.

Nå vil Flyum og Fasting sette opp informa-sjonstavler ved kaia, kirka, på fyret og ved bautaen over de som døde på sjøen. Ved å bruke en QR-kode, kan du få historiene fortalt på din egen smarttelefon.

Sula Social Club

Kirkehistorien skal også fortelles. I år ble det for første gang arrangert olsokgudstjeneste i kapellet, som er Frøyas eldste kirkested, med røtter tilbake til 1400-tallet. Presten Fritz Màr Jørgensson er en gammel punker og tv-kokk på Island, som skriver krimromaner etter guds-tjenestene.

Også Sula Social Club, en gjeng kunstnere, musikere og kompiser med feriehus på Sula, forsøker å blåse mer liv i øya.

Hver sommer arrangerer de en takkefest for de fastboende, og i år møtte nesten to hundre mennesker opp på puben. Filmprodusenten Mari Lunden Nilsen, som er en av dem som står bak klubben, betrakter sola som går ned i en sekk ute i havet.

- I Italia har du en ungdomsgenerasjon som tar over besteforeldrenes hus i en tid preget av økonomisk krise, de hopper to generasjoner tilbake og gjenoppliver halvdøde landsbyer, sier Nilsen.

Hun tror det samme kan skje her når den økonomiske krisa rammer oss for alvor. Nå lager hun en dokumentar om tare-prosjektet til Fasting og Flyum.

Skjærgårds-sykepleieren

I det magiske kveldslyset drikker Vibeke Pallesen Nordtiller vin med noen venner. For ett år siden sa hun opp jobben som sykepleier på hjerte og lungekirurgien ved St. Olavs Hospital for å bli skjærgårdsykepleier her ute i øyrekka.

- Byen finnes alltid der, og her ute finner jeg roen, stillheten, havet, himmelen, fuglelivet. Tenk å få jobbe her ute og få slippe stresset inne i byen.

For tre år siden kjøpte hun og mannen John Nordtiller huset til noen slektninger, og da de pusset opp fant de et brev under kobberplata foran ovnen.

«Hei Jonn. Ja nu skal jeg skrive noen ord til deg. ».

Det var et brev som et søskenbarn av John hadde skrevet til ham, et brev han mottok førtifem år senere.

- Tenk å få barndommens Sula tilbake på den måten, smiler John.

I et hjørne på butikken

Barndommer er ofte tema når mannfolkene møtes på butikken hver dag klokka ti. Petter Ulvær, en tidligere maskinist og fangstmann, er med sine nitti år øyas eldste.

Ulvær forteller om da Sulsveien var full av folk på søndager, mennesker som gikk fram og tilbake på veien i sin fineste stas. Den gangen det tok ett døgn å komme seg til byen med steambåten. Historier om fiskere som for-svant på sjøen. Om ammunisjon som ble kamuflert i sildetønner og sendt til byen under krigen. Om orkaner som fylte husene med sjøvann.

- Men nå må du ta den om kålrota, sier Erling Jørgensen, som bor halve året ute på Sula. Og Ulvær forteller om nabokjerringa som bodde på øya rett over dem, og som ville låne ei kålrot av moren hans.

- Avstanden var passende til at mamma kunne slenge den over til henne, og kålrota traff nabokjerringa i panna så hun besvimte.

Så fylles butikken med latter. Butikken er hjertet på øya, forklarer Ulvær, uten den ville alle flyttet herfra for lenge siden. Butikken går med et lite overskudd, og holdes i live av sommerkundene.

- Men du må komme tilbake klokka tolv, da kommer kjerringene på øya, og da er det så mye kakling at du må ha øreklokker, ler Ulvær.

Danske Grete Erlandsen har bodd på Sula siden 1971. Da giftet hun seg med en sulværing, og da han døde, giftet hun seg med en annen sulværing.

- Når jeg er på ferie i Danmark får jeg ikke pustet skikkelig. Jeg puster ikke skikkelig før jeg kom tilbake til Sula igjen, sier hun.

Da hun kom til øya var det åtti unger på skolen. Nå er det er seksten år siden skolen ble stengt, og etter det har den ene familien etter den andre flyttet.

Utenfor butikken balanserer Trond Pedersen fra Kongsberg en stabel med materialer på trillebåra.

Da han kom hit på ferie for tjue år siden, fikk de tilbud om å overta et hus gratis som sommerbolig. I dag må du betale fra en halv til halvannen million for et hus på Sula.

Fergesambandet, som ble opprettet for fjorten år siden, har gjort øya mer attraktiv som ferieøy. Før den tid var det bare to biler på øya, og de to bilene presterte å kollidere, ifølge Aksel. Pressen fikk ikke tak i det, sier han, men han så det med sine egne øyne.

Aksel synes ikke særlig om bilbruken på øya. Folk som har hundre meter til butikken, må finne seg i å bruke apostlenes hester, synes han.

Satset 40 millioner

Inne på Sula Hotell og Rorbuer skjærer sytti år gamle Edna Rudolfsen røkt laks. Hun vokste opp på Sula, den gang øya var full av liv. Men det var ikke bare idyll, forteller Rudolfsen.

- Jeg gikk på søndagsskole til jeg var femten og opplevde at familier ble splittet mellom kapell og bedehus. En skulle tro det bodde én Jesus i det ene huset, og én i det andre. Jeg bruker å si at før hengte de røverne på korset, men nå har de pinadø hengt korset på røverne.

Rudolfsen flyttet til byen etter konfirmasjonen, men hun har brukt mer og mer tid på øya etter hun ble pensjonist. Nå hjelper hun sønnen og eksmannen som eier Sula Hotell og Rorbuer.

Sønnen Roger Larsen er førtini og flyttet til Sula i 2001. Sammen med faren har han investert 40 millioner kroner i hotell og rorbuer. 64 sengeplasser. Og et båthotell med plass til 40 båter.

De fleste gjestene er fisketurister, mest tyskere, og hele nitti prosent av dem kommer tilbake år etter år. Noen har vært her femten år på rad, forteller Larsen.

Han håper de to nye forskningsstasjonene til Marine Harvest, som skal ligger på flåter utenfor Sula, gjør at noen flere velger å bo på Sula.

Øystein og Øystein

På andre siden av vågen har Øysten Bekken og Øystein Johansen kommet i land etter å ha satt ut noen krabbeteiner. Øystein og Øystein, som de kalles på øya, har æren for at Terna pub ble bygd for tretten år siden.

- Folk sa vi var toillatt, og da svarte vi at du må være toillatt for å starte et sånt prosjekt på Sula. Og i tillegg er vi homser, ler Bekken.

Som ungdom hadde han en liten kiosk ute i hagen, hvor han også solgte «mannebladet» Cocktail. I bedehuset samlet de seg til bønn om at kiosken måtte forsvinne, og da den blåste til pinneved under en orkan, tolket kristenfolket det som et tegn på at Herren holdt et spesielt øye med Sula.

Som syttenåring flyttet Bekken til byen hvor han jobbet som servitør. Britannia. Kunstnerkroa. Naustloftet. Nightstar.

Ved århundreskiftet flyttet han tilbake til Sula for å bygge puben, og på øya går det fortsatt historier om at Øystein og Øystein gikk av båten i rosa dresser.

- Men den historien er dessverre ikke sann, ler Johansen.

Bekken var forberedt på at han skulle få noe dritt slengende etter deg når folk ble fulle, det er jo en litt spesiell sjanger her ute i havgapet, men det har ikke vært et eneste skeivt ord, sier han. Bare positive tilbakemeldinger.

Puben og restauranten ble et vendepunkt for øya som turiststed, og en kveld telte Bekken sytten nasjonaliteter blant gjestene.

Tur/retur Sula

For tre år siden solgte de livsverket og flyttet tilbake til Trondheim. Den første tiden etter salget var litt sårt, sier Bekken, men i dag skal de ned til puben for å hjelpe Fasting med å få i gang tappekrana.

- Å si at du ikke må servere like bra mat her ute som inne i byen, er å brenne ræva si. Det må være minst like bra her for at du skal lykkes, sier Bekken.

Så fylles luftrommet over øya med lyden fra et helikopter. Det er Arnt Ring, mannen bak Heliscan, som er på vei hjem fra feriehuset i sitt private helikopter.

Men sykkelturisten Kari Roe klarte ikke helt å slippe Sula sånn uten videre.

Hun dro ikke rett inn til fastlandet, men hoppet av på Mausund hvor hun ble med på krabbefiske. Og på vei derfra hoppet hun av på Sula for å hilse på Aksel, mens hurtigbåten ventet på kaia.

Og på kaia byttet de briller, mens Aksel lurte på hvorfor i all verden hun måtte haste seg sånn til Bergen.

- Du er kanskje ikke klar over at det i Bergen har vært så lite sol i sommer, at befolkningen der er i ferd med å dø av d-vitaminmangel.

Sa Aksel.

Noen øyblikk ytterst på Trøndelagskysten: