Hva gjør du her du sitter?
- Tar en liten kaffekopp midt i en hektisk hverdag.
Jobber du her, eller?
- Ja, på Lille Martine. Jeg har jobbet på Byhaven i 12 år. Tidligere jobbet jeg i dame-forretningen Step In her. Da den ble nedlagt i fjor sommer, fikk jeg tilbud av Wenche om å begynne hos henne på Lille Martine. Kjempemorsomt! Stortrives! Jeg har jo jobbet med dameklær i 33 år. Jeg har hatt så mange kunder opp gjennom årene, vet du. Masse faste kunder, og de kommer stadig innom. Veldig hyggelig!
Du får sikkert høre litt av hvert om livene deres?
- Masse! Man blir litt hobbypsykolog. Du får en veldig tett relasjon til mennesket, det stortrives jeg med. De kan fortelle om alt. Sykdom, familie, reiser, ja, det som opptar dem.
Hvordan havnet du i «dameklærbransjen»?
- Ja, si det. Det var tilfeldig. Jeg jobbet med hudpleie på en frisørsalong, da en venninne av meg skulle starte ny klesbutikk for damer på et nytt senter i Trondheim, Skippysenteret i Fossegrenda. Vi bestemte oss for å starte forretningen sammen, men så trakk hun seg da de adopterte et barn. Jeg startet for meg selv og har siden holdt på med dette. Kunne ikke tenkt meg å ha gjort noe annet.
Hva opptar deg om dagen?
- I helgene drar vi på hytta på Ekne og koser oss. Et paradis! Og så har vi seks barnebarn fra seks til fjorten år. Koselig, sjø. Når de treffes er det veldig jubalong. Ha ha! Nei, hverdagen flyr når man jobber. Mannen min har hjemmekontor, har du sett trondhjemskalenderen? Jeg tror han har gitt den ut i tredve år. Alle bildene som henger på kafeen her er det han som har tegnet.
Blir hjemmekoselig for deg å sitte her, da. Hvor lenge har dere vært gift?
- 28 år nå i juni. Vi har vært gift før begge to, og har store barn. Vi har det kjempegodt, koser oss uansett om vi er hjemme eller ute.
Og historien om hvordan dere møttes...?
- På Skippysenteret! Han skulle ha markedsføringen for senteret. Jeg likte ham ikke i det hele tatt første gang vi møttes, jeg syntes han var «ækkel».
Jeg kommer til å skrive det her, du vet det?
- Ja, det må du bare gjøre! Han kommer til å le seg i hjel. Ha ha! Han var bare så bråkjekk. Kom fra ishockeytrening han da, sainnt, det var aller nådigst at han kunne møte opp. Nei, så det var kjempeartig! Veldig artig.
Hvordan endte dere opp sammen?
- Nei...Plutselig kunne hun som jobbet på kafeen komme med smørbrød og en kopp kaffe. Da hadde han ringt og bedt henne komme med mat til meg, for å spandere lunsj. Så gikk det kanskje et halvår, eller et år, og det var avslutningsfest på senteret. Det var da vi begynte å fær litt sammen. Men han var jo gift, det var jo ikke jeg, så jeg sa til venninna mi at det her orker jeg ikke lenger. En dag ringte han og sa han skulle flytte for seg selv. Da ble jeg litt sånn wow! Og siden har vi holdt sammen. Vi har det veldig godt. Liker å reise, er veldig glade i Spania og Frankrike. Og så er vi veldig glade i byen vår da.
Hørte på radioen at mange kinesere og amerikanere dropper Frankrike-reisen etter terroren…
- Nei, det kan man ikke gjøre! Da blir man sittende hjemme, og da får de det som de vil.
Dere har ikke diskutert å la være?
- Faktisk ikke. Vi har vært der nesten hvert år. Sist vi var i Nice bodde vi på hotellet der det smalt rett utenfor. Utrivelig. Forferdelig å høre om, grusomt. Men, det skjer over alt i verden, hvis du skal gå rundt og tenke på det, så kan du liksom ikke gå ut stuedøra.
Det preger ikke reisevanene?
- Ikke så langt. Jeg kjenner mange som har pleid å dra til Tyrkia, men som lar være. Men det kan jo skje i Prinsenkrysset, som jeg pleier å si. Du har det jo litt i deg, på flyplasser og slikt kan du bli stående og nesten skule på folk, vet du, det er litt ekkelt. Men vi kunne jo blitt knivstukket i Oslo i forrige uke, vi. Vi var på innkjøp, og satt på toget. Så kommer det en narkoman inn med pc og en kaffekopp. Med hetta nedi ansiktet, sitter han og skuler på oss. Så drar han fram DEN kniven, med spissen opp, og legger den ved siden av seg på setet. Da sier jeg til Wenche, «Wenche, var det ikke her vi skulle av, vi?». Vi reiser oss og går bak og setter oss, for vi skulle av på neste holdeplass og sitter og følger med ham. Idet vi skulle gå av hørte vi de hadde ringt etter politiet så de skulle komme og ta ham i Drammen. Han satt og kikket på oss mens han strøk på kniveggen. Skikkelig ekkelt! Neida, så man vet nå aldri.
Du har i hvert fall beholdt humøret! Sa du at du fylte 60 nettopp?
- 17. april! Da var vi 58 stykker på Tregården restaurant på Persaunet. Fantastisk! Hele andre etasje. Masse overraskelser og mye tull! Jeg er veldig glad i akevitt, skjønner du, og de hadde laget masse diplomer og styra og ordna.
Måtte du drikke mye akevitt, og?
- Nei, men jeg fikk en stor treliter med akevitt! De hadde tatt vekk logoen og satt på bilde av meg i stedet, og skrevet «Maggavitt» på. De kalte meg Magga på barneskolen og oppover i ungdomsårene. Flaska står til pynt hjemme.
Ikke drukket opp ennå?
- Overhodet ikke. Og så kom operasanger Håvard Stensvold og sang for meg. Fantastisk! Og det var taler og slikt. Venner fra Danmark og Ulsteinvik. Nei, en kjempedag hadde jeg! Veldig koselig.
Ingen 60-årskrise, som når man blir 30 og 40?
- Nei, nei, nei. Jeg syntes det var fint å bli 60, jeg! Alternativet er så mye verre. Haha. Nei, livet er herlig!