Isblå øyne. Den stramme munnen. Alvoret.
Lydene.
En trikk på andre siden av elva. Stemmene til noen kajakkpadlere ute på elva. Tre kvinner med sine barnevogner. Biltrafikk. En urban symfoni i en natur som alltid har vært her.
For seks år siden flyttet kunstner Yngve Zakaris tilbake til Øya etter tjueseks år i Berlin og London. I september åpner han sin første utstilling i Trondheim på mange år. Han kaller den «Elvesvingen», et innlegg i debatten om den planlagte «monsterhallen».
Jungelen
Jungelen, sier han. Hundreskrittskogen.
Som guttunge tegnet Zakarias skisser her nede ved elva. Menneskene. Fuglelivet. Lerketrærne, som siden den gang har vokst til nesten tjue meter.
Det siste året har Zakarias dokumentert livet på Nidarø. Filmet. Fotografert. Samlet materiale. Sjekket med artsdatabanken. Intervjuet folk. Nidarø er unikt, sier han, så unikt at det andre steder ville vært utenkelig å plassere en koloss av en messehall på et slikt sted. Like utenkelig som å plassere et Ikea-bygg midt i et naturreservat.
En dag hørte han et plask og flyttet kameraet mot elvekanten hvor amerikaneren Matt Czarnecki var i ferd med å lande en diger laks. Zakarias fortalte Czarnecki, som jobbet for Moser-ekteparet, om messeplanene på Nidarø.
- Hvorfor skal du redusere kvaliteten på et slikt bynært område, når du kan gjøre det beste ut av det, mente Czarnecki. Han kalte messe-planene for absurde. Crazy.
Slik tenker de som kommer hit, sier Zakarias. En ukrainer som jobbet om bord på et cruise-skip og besøkte elveslyngen, trodde ikke Zakarias snakket sant. Det planlagte messe-bygget var totalt i konflikt med det bildet ukraineren hadde av Norge. Zakarias jobber også med en film om området, og har lagt flere av klippene ut på facebooksiden Elvesvingen ved Nidarø. Ett av klippene viser en flaggermus i jakt over hallen.
«AcroBat is back. Fighting the evel monstrum», er tittelen.
Ansiktet mot elva.
Laks, ørret, flyndre. Sporene av en bever. Tindvedkjuke, en truet sopp som bare finnes på tindved, er i Norge kjent fra kun elleve lokaliteter ved Trondheimsfjorden. En av dem ved Nidarø. Flere av tindvedtrærne er ødelagt av lastebiler som dumper snø i elva.
- Regnskogen i andre land skal man bevare, men det som ligger rett foran nesen på oss, midt i byen, skal vi ikke bry oss om.
Ansiktet mot hallen.
- Forestill deg en hall som er nesten tre ganger høyere enn den som står der i dag. Og den går helt til forsiden av teltene der borte. Og ut til den rabatten der til venstre.
Han peker opp og sier at monsterhallen i realiteten kommer dit. Himmelen. Stengt. Vanvittig, sier han.
28 meter høy.
Ni meter høyere enn Dora.
Briller mot hallen
«Augmented Reality», sier Zakarias, en teknologi som kombinerer data fra den fysiske verden med virtuelle data. Han har tenkt på muligheten. Å lage «briller» hvor vi med egne øyne kan se hvordan den planlagte hallen blir om den bygges. Før det uopprettelige har skjedd.
Da vil vi se en hall som legger store deler av området i skyggen, sier Zakarias, som gjør naturen rundt til en grønn dekorasjon for Trondheim Spektrum. En slags optisk oppvurdering som minner oss om hva som kunne vært der. I stedet.
Zakarias kaller den planlagte hallen for et gjøkegg som vil skape mer trafikk inn til byen, i stedet for å dempe den.
Så kan vi ta av oss de virtuelle brillene, gå ned til elva og oppleve et urbant naturreservat. Midt i byen. Unikt, sier Zakarias.
Og hele tiden dette spørsmålet:
Hvorfor legge en diger messehall her? Akkurat her!
- Saken virker avgjort?
- Jeg har hørt sånt før. Berlin-muren skulle stå i femti-hundre år til, sa de. Et halvt år etter var den fjernet.
- Ordføreren satte et punktum for debatten da hun åpnet Fiskerimessa?
- Planene med den store hallen har nærmest skjedd i smug, det er uforskammet å si at vi skulle reagert tidligere. Saken er sendt ut på høring, nå først er den blitt en sak for hele Trondheim.
Zakarias sier han har tro på fornuften, tro på at vi vil våkne når vi ser konsekvensene.
Men hva er alternativet? På Nidarø?
Haster ikke, sier Zakarias. Den gamle hallen kan rives, og så kan dyr og fugler styre på til vi har tenkt oss godt om. Lagt en plan. Kanskje kan området bli et nasjonalt arnested for naturvitenskap, som viser teknologi fra vikingtida og fram til i dag.
Et nytt ord
Trondheim er ikke bare teknologihovedstaden, sier Zakarias, den er også økologihovedstaden: Vitenskapsselskapet. NTNU. Miljødirektoratet. Nina, Artsdatabanken. Framtidens økologonomi kan starte her, sier han. Ordet økologonomi er brukt bare to ganger tidligere. Av en amerikansk økospillteoretiker. Og en russisk havbiolog.
Men så var det dette med tyskerne. Dette kunne jo ikke skjedd i for eksempel Berlin, mener Zakarias. Det ville vært «Ordnungs-politisch Unmöglich».
- Tyskerne er mye flinkere enn oss til å ta vare på naturområder nær byene. Fuglene får hekkeplasser, trær får ligge når de faller, naturen får leve sitt eget liv. Om noen hadde prøvd seg på noe lignende som denne planlagte messehallen, ville folk stoppet det.
- Men det er en tapt kamp på Nidarø?
- Nei.
- Hvorfor er den ikke det?
Han ler.
- Enkelte mener denne saken bestemmes av bystyret, og der er saken enda ikke avgjort.
Det er ikke byplanleggere som har bestemt denne planen, sier Zakarias, dette handler om makt. Han kaller det en maktdemonstrasjon. Men etter hvert kommer påleggene, hva som skal til dersom hallen skal bygges. Trafikken. Problemene. Og så er det valg neste år.
- Aksjon?
- Nettet er effektivt, det er enkel å spre informasjon. Det er mange som søker holdbare, rasjonelle og faglige resonnement. Men disse finnes ikke for å bygge en storhall akkurat her. Da kan ikke Rita komme og si at det er for sent å reagere.
I elveslyngen er det flo og fjære med ferskvann som varierer opp og ned. Naturen har laget et klima som dyrelivet elsker. I artsdatabanken er det registrert 109 forskjellige fuglearter som bruker området. Da Zakarias var ute med en ornitolog, oppdaget de enda en: Dvergmåsen.
- Hundreårstabben, sier Zakarias. Nå handler det om ikke å gå på en hundreårstabbe.
Enda en tabbe
Jan Konstad sitter på en benk i hagen. Han smiler, men sier han er forbanna. Arrogant ordfører, sier han. Trafikken, sier han. Under store arrangementer står trafikken stille her. Taxier. Ambulanser. Blindparkering over hele området. Øya er ikke designet for dette, mener Konstad.
- Husker du den svære krana som var i ferd med å blåse over ende på Lade, den krana alle kunne se? Den var bare tre meter høyere enn den planlagte hallen. Disse politikerne vet fanden ta meg ikke hva de snakker om.
Å bygge monsterhallen på Nidarø er en mye større tabbe enn DNB-bygget på Solsiden, sier han. Langt større tabbe enn det hotellet på Brattøra.
Bakklandet, sier Konstad. Kona hans var med på aksjonene som hindret at Bakklandet i sin tid ble motorvei, slik flertallet av politikerne ønsket. Det er klart denne hallen også kan stoppes, mener Konstad. Han sier en messehall kan ligge hvor som helst. På Sluppen, Heimdal, Brattøra, Rotvoll. På områder som er store nok til at messehallen kan utvides flere ganger når det blir behov for det.
- På Sluppen har grunneieren sagt ja, da kan de til og med rekke det der håndballmesterskapet. Men det er jo ikke riktig klokt å stresse dette på grunn av noen håndballkamper! Ingen ville drømt om å bygge en enorm messehall på Nidarø, om det ikke hadde vært for at det allerede ligger en messehall her. Men den skal jo rives. Og alle må jo se at det er galt å bygge en ny som er enda større.
- Hvor bor Rita?
- Vet ikke. I alle fall ikke her.
- Synd det, da.
- Ja.
Utestengt
En kvinne mater endene nedenfor Nidarø-hallen, stien er stengt med et gjerde som går langt ute i elva. Slik er det når det arrangeres messer, da er de populære turstiene langs elva stengt.
Utover dagen fylles området med mennesker. Friidrettsbanen. Stiene. Bruene. Joggere. Turgåere. Frisbee.
På en av de gruslagte tennisbanene, spiller Sondre Seglem Bekken og Edvard Hvide. Studenter. Snart ingeniører. De sier det er steder som Nidarø som gjorde at de valgte å studere i Trondheim. Naturgresset, sier Hvide som er fra Bergen. I Bergen er det så bløtt at nesten alt gress er kunstgress. Hvis noen hadde foreslått å bygge en svær messehall på et slikt sentrumsnært sted i Bergen, ville folk blitt hissige. Tror han.
Hvide synes dagens hall også er i største laget. På et sånt sted. Det kan ikke være ingeniører som har foreslått å bygge den enda større, sier han. En messehall kan jo ligge hvor som helst. Du kan fint bruke ti minutter i taxi for å komme deg til ei messe. Eller med buss.
Fiskeplassene. Bykortet. Vald 13.
Du betaler 800 kroner i året for å fiske her. Ole Martin Vedø fikk en laks på 15 kilo tidligere i sommer. Han er redd en storhall kan ødelegge området.
Ny tenning
Og i et av husene bor Fredrik Skagen. Forfatteren står på trappa. Han har bodd her siden 1940. Skagen har nettopp laget en liste på nesten hundre trønderske forfattere.
- Under Fiskerimessa antydet Rita at hun hadde full støtte fra kulturlivet for den nye hallen. Jeg tror det er en helbom.
Skagen blir snart åtti. Han fikk kreft for fem år siden. Lite krefter nå, sier han, men denne saken har tent ham. Nå jobber Skagen med et opprop mot monsterhallen blant forfattere. I likhet med musikere og andre kunstnere.
Skagen drar den korte historien:
For over hundre år siden drev Thomas Angells Stiftelser jordbruk og sagbruk her nede. Da dette opphørte, ble området i 1930 gitt til kommunen. Forutsetningen var at området skulle brukes til folkepark. Men det satte myndighetene en strek over etter krigen. Siden har det vært idrett og messeområde. Og beboerne, som ville ha parken, ble sett på som en pressgruppe, sier Skagen.
For rundt tretti år siden kom den nye hallen som på Øya fikk navnet «Lubjanka-bunkersen», oppkalt etter hovedkvarteret til de sovjetiske hemmelige tjenestene. Til midten av 80-tallet ble det kalt for et midlertidig messeområde, men så forsvant ordet «midlertidig».
Men nå handler det ikke bare om trafikken og miljøet for de som bor her på Øya, sier Skagen. Denne gangen er planene så store at de berører hele byens befolkning fordi hallen stjeler et unikt område som kan benyttes til noe mye bedre. Akkurat som bevaringen av Bakklandet, er dette blitt en sak for hele byen, sier Skagen.
- Se på kartet, se denne fantastiske beliggenheten. En perle. Riv hallen, få bort asfalten, lag grøntarealer og la det biologiske mangfoldet blomstre. Springvann. Kafeer. Utendørsscener. Kanskje en utendørs svømmehall.
Det blir ikke mye igjen hvis de får bygd den kolossen av en hall, sier Skagen, uansett hvordan utformingen blir. En løsning kunne vært å bygge hallen under jorda, en slik hall trenger jo ikke vinduer, sier han, og lagt en park på toppen av bygget. Men trafikken ville fortsatt vært der. Det er fortsatt bare én vei ned hit, Klostergata, og bygningsteknisk er det kanskje en umulig oppgave.
- Nei, hvis de vinner gjennom med dette, vil de en dag oppdage hva de har gjort. Da vil de ha fått sitt Trondheim Rektum.