Det finnes de som tar ansvar. Bli med hjem til noen av gjengangerne i vår leserbrevspalte.
Roar Solberg har nettopp sendt av gårde et dikt om Donald Trump til Adresseavisens debattredaksjon når vi denne formiddagen ringer på hos ham. Nå har Solberg plenty med tid, for etter mange år som hobbypoet i Ordet fritt-spaltene, vet han hva som er lurest.
- Det har ingen hast med å sende inn et nytt bidrag før du ser at det første diktet har kommet på trykk. Da blir det bare kluss for dem som skal plukke ut diktene.
Nyhetsbildet i det siste har bidratt til å fukte dikteråren på nytt etter en litt tørr periode, og det neste diktet, som allerede er ferdigskrevet, handler om storhallen på Øya.
- Det går litt i rykk og napp, og jeg var nok mer aktiv for en stund siden enn det jeg er akkurat nå, sier Solberg, som holder til under vignetten «Dagens dikt» på debattsidene. Der har han opptrådt over 60 ganger siden han ble pensjonert i 2002. Før det var han kjent som en råtass på bursdagssanger blant slekt og kolleger.
- Jeg kommenterer jo nyhetsbildet på mitt eget vis, sier Solberg, som ikke har noen klar plan når han begynner å drodle over en idé.
- Først kladder jeg noen linjer rundt tema, og så blir det å finne rimordene etterpå. Jeg prøver å skjære det til beinet, som en ordets minimalist, sier han.
Roar Solberg har samlet produksjonen i en utklippsbok, og 74-åringen er tålelig fornøyd med det aller meste han har gjort opp gjennom årene. Én gang tok NRK til og med kontakt, etter at han hadde latt distriktskanalen få gjennomgå for sine musikkvalg.
Lokalradioen durer og går
dunk og dunk,
år etter år
Hvilken lise å kunne få høre
helt andre toner på mitt øre
Da, om så var - en liten flik,
av Eine kleine Nachtmusik!
- Den leste de opp på NRK, det skal de ha, humrer dikter Solberg hjertelig og ligner en underlig gråsprengt én.
- Ellers har jeg skrevet mye om Rosenborg, da. Jeg er glad i Rosenborg.
Og spesielt glad var Solberg i Odd Iversen. Det var en kamp, mot Brann tidlig på 1970-tallet, da Ivers scoret fire av målene. Ett av dem ble limt inn i krysset fra 25 meters hold på et frispark, men dommeren mente at Ivers hadde skutt for tidlig og ba om at det ble tatt på nytt.
- Odd Iversen la ballen til rette, tok sats én gang til - og traff nøyaktig samme sted. Jeg beskrev stemningen på tribunen.
Iskald Ivers - om igjen! Skrått fra tjuefem,
Trudd vi det vi så? Åahh!
Roar Solberg fikk satt inn diktet i glass og ramme, kjørte hjem til Ivers i høyblokka på Risvollan, ringte på døra og overleverte legenden verket.
Nå er Odd borte, og det kommer ingen større enn ham, men som dikteren på Søndre Huseby så malerisk sier: Stort - er Ivers-minnet.
Dypt - her inne!
Sjelen til en bilmann
Tore Sørung holder til i femte etasje i den over hundre år gamle bygården på hjørnet av Nordre og Dronningens gate. Der har han i årevis, også etter at han ble pensjonert etter et langt liv i bilbransjen («skjønt alder er irrelevant, det virker bare avsporende, og for øvrig er jeg ingen A4-person, virkelig ikke»), leid et kontor med panoramautsikt over byen.
- Jeg har vært en jevn bidragsyter i Ordet fritt de siste tjue årene, og mange av innleggene er blitt til her i dette utkikkstårnet, sier han.
Akkurat nå forbereder han en bokutgivelse han ikke vil si så mye om, bortsett fra at den ligner svært lite på den han ga ut for åtte år siden på eget forlag, Råddalaget. «Turquiose, om halefinner, V-åttere & respatex» var en slags mimre- og oppvekstbok om bilbransjen og etterkrigstidens Trondheim. Tore Sørung var byens første Jeep-importør, drev «Sørungs bilsalg» på Lademoen og senere «Biler med sjel» i Kjøpmannsgata. Han er fortsatt usikker på om biler virkelig har sjel, men i sommer kjørte han langs Vestlandet med sin 1953-årgang Buick og følte at det var noe der, under panseret eller kanskje inne i kupeen. Noe var det.
Når Tore Sørung sender av gårde sine menings-ytringer, skjer det etter nøye overveielser.
- Jeg har funnet min egen stil, bruker ironien bevisst, og vil heller at innlegget blir refusert enn at noen i debattredaksjonen kutter eller klusser med det.
Tore Sørung slentrer tidvis av sted i en slags petitaktig stil, enten det handler om storhall («Politisk trylleri på Øya»), et bilfritt sentrum («Byens nerve og puls») eller litt av hvert («Etikk, vindmøller og andre kortslutninger»).
«Ikke før er påsken over, og vi kan se fram til en normal hverdag uten kjøpepress på godteri, eller candy som det heter på fagspråket, som bringer vekta opp og helsa ned, før hele avisa er fylt opp med Rune Olsø og hans vandring rundt det runde bord…»
- Egentlig er jeg ganske selvkritisk. Jeg har skrotet mange innlegg og tenkt at dette, det behøver virkelig ingen andre å lese.
Der tankene flyr
Når du først har kommet helt opp i Blåhammeren, der Karin Buan bor, ser Hommelvik nesten ut som ren og skjær idyll.
Nesten.
En dikter kunne gjort susen, men Karin Buan har det ikke med å pynte på virkeligheten. Hun skriver for det meste innlegg om politikk og religion.
- Velkommen til «Borgen», hilser hun.
Fra lenestolen ved stuevinduet kan hun følge flyene på vei inn til landing på Værnes.
- Her sitter jeg og lar tankene fly, og så kommer det nye ideer. Hele tiden. Hver dag. Jeg skriver bestandig, sier Karin Buan, som har mistet tallet på hvor mange innlegg hun har hatt på debattsidene i Adressa og Malvikbladet.
- Jeg blir kjempeglad hver gang jeg ser at noen reagerer raskere enn meg om saker jeg brenner for.
For egentlig har hun ikke tid til å skrive aller disse leserinnleggene. Det Karin Buan har mest lys til, er å øse av all den kunnskapen hun har samlet på sine utallige reiser i Tyrkia og Midtøsten.
- Jeg har så mange store skriveprosjekter på gang, ting som burde blitt til bøker. Om jomfru Marias endelikt, for eksempel, eller om hvorvidt pilegrimene i Europa brukte samme type utstyr i middelalderen. Svaret er for øvrig ja.
Men nyhetene slår ned konstant i Blåhammeren også, og da greier ikke Karin Buan å dy seg, og da får både jomfru Maria og pilegrimene vente. I det siste har det gått mye i Erdogan som kuppet militærkuppet i Tyrkia, og i sommer var det Joan Baez (75), bare to år yngre enn henne selv, som provoserte da det ble klart at hun skulle opptre i Nidarosdomen.
«Hva kan en enkelt aldrende sanger
stille opp med sammenlignet med det
Den Treenige Gud har gjort for å frelse
(berge) oss mennesker fra å gå fortapt.»
Skrev Karin Buan, og ga antagelig direktøren for Olavsfestdagene noe å gruble over en tidlig julimorgen.
- Jo, det må sies fra hele tiden, ler hun.
Nye, unge stemmer
- Det er mange som bidrar til å holde temperaturen høy i debattspaltene, og det er akkurat slik det skal være, sier Kjell-Ivar Myhr, som er debattansvarlig i Adresseavisen.
- Det er vår oppgave å passe på at alt foregår innenfor Vær Varsom-plakatens rammer, men lista skal ligge ganske høyt i den løpende debatten. Den offentlige samtalen vil aldri dø, og debattene på Ordet fritt er viktig sett fra et demokratisk perspektiv, men også fordi mange av de temaene som tas opp der, er det sosiale limet.
Men snittalderen hos gjengangerne, som vi har møtt, og som vi kommer til å møte etter hvert, er høy.
- Derfor jakter vi bevisst på de unge stemmene, sier Myhr.
Mihriban Mazlum er bare 20 år, har mye på hjertet og er bare så vidt i gang med å dele sine tanker og følelser utenfor den Facebook-verdenen hun nærmest er født inn i.
«Har dere noen gang sitter for dere selv og tenkt igjennom livet? Hva meningen med livet er? Hva det vil gi og ha av oss? Hvordan vi burde leve det? Hva vi kan gjøre for å gjøre det beste, eventuelt gjøre det bedre? Det har jeg.»
- Jeg skriver om det som treffer hjertet mitt, sier Mihriban, som er student på barne-hage-lærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne i Trondheim.
Nesten ingen av de godt voksne og etablerte Ordet fritt-skribentene opptrer på andre sosiale plattformer.
- De føler kanskje at det er tryggere og roligere å bare være der, i leserbrevspalten. De får i hvert fall ikke den umiddelbare tilbakemeldingen som du kan få på Facebook, sier Mihriban.
Egentlig er hun ikke så glad i å skrive, forteller hun.
- Men jeg har et stort behov for å uttrykke meg, og når noe treffer meg i hjertet, er det som om ordene kommer av seg selv.
Og det vil komme mange av dem fremover, det er hun brennsikker på.
- Det at ungdommer som Mihriban henvender seg til oss og spør om å få skrive, viser at vi ikke er helt utdaterte. Vi ønsker jo at Ordet fritt også skal være deres arena, sier Kjell-Ivar Myhr.
Tyholt-bohemen
En religiøs leder i Afghanistan skal nettopp ha giftet seg med en seks år gammel jente, og det spørs om ikke Erling Næss - straks vi er ute av døra - setter seg ned og skriver et innlegg til Ordet fritt.
Det er blitt noen hundre opp gjennom årene, og ingen ting tyder på at Næss tenker å pakke sammen.
- Rettferdighetssans. Overgrep. Urettferdighet. Det har ligget i bunn for alle mine skriblerier, sier han.
På godværsdager, som dette, kan han sitte på verandaen sammen med Lillebror, den 70 kilo tunge leonbergeren, og skue ut over byen.
- Jeg er blitt stadig mer rotfast. Enhver reise er en omvei hit, til Tyholt Allé nummer 2.
Erling Næss var en slepen og samtidig litt rufsete midtbanespiller på Rosenborg for førti år siden; en sånn langhåret, bohemaktig type som gikk rett hjem hos publikum på slutten av 1960- og tidlig 70-tall. Han ble seriemester i 1969, dobbeltmester to år senere, og spilte helt frem til 1978. Nå halter han rundt med en ødelagt ankel, et konstant og smertefullt minne om en fotballkarriere som kostet dyrt.
- Det aller første leserinnlegget jeg skrev, var et forsvarsskrift for lagkamerat Tore Pedersen. Det var på den tiden da sportsjournalistene hadde begynt å gi børskarakterer, men de satt jo stort sett og gomlet smørbrød og vafler på presserommet, samtidig som de skulle bedømme 22 mann. Da en fyr i VG ga Tore Pedersen først en ener og så en toer, i kamper der George Curtis, treneren vår, hadde stått i garderoben og tatt imot ham begge gangene med ordene «my compliments, Tore» - vel, da måtte jeg si fra.
Og etterpå tok det aldri slutt.
Erling Næss har ment det meste om absolutt alt, og var i flere år - som redaktør for Trondheim Nær-TV og TV Trøndelag - utstyrt med sin egen mikrofon, så å si.
Noen av hjemme-hos-reportasjene har fått kultstatus, der Erling Næss - ujålete og på breitrøndersk - svinger seg i sofaen hos de stakkars intervjuobjektene.
- Jeg skriver noen av innleggene på trøndersk. Det er bætterdø umulig å si «jeg» i stedet for «æ», og nesten like vanskelig å skrive det.
«Ka me å bytt? Flytt storhallen te Leangen,
å travbanen te Øya?
Vi ska itj sjå bort fra at dæm me
hæsthandlerpongan, e dum nok te de.
Dæm har jo solgt bæste tomta i byen,
for vækselpæng, ein gang før!
Hoppla å hopp, Gangbrua e brei nok for hæsta!»
- Jeg sover mye bedre om nettene når jeg får tømt meg. Men humor er viktig. Du skal ikke være ond.
Ikke skuggeredd
Dordi Skuggevik har aldri vært skuggeredd. Noen vil mene at det er det beste man kan si om henne.
Andre lovpriser henne og kan ikke få nok.
«Gjennom godt og vel 30 år har jeg vært kanskje Adresseavisens mest produktive og faktisk mest populære bidragsyter, tror jeg at jeg kan si, hvis jeg skal være helt ærlig», skriver hun i en tekstmelding i forkant av denne samtalen.
Beskjeden kan de være som har grunn til det, brukte Marvin Wiseth å si, og Dordi Skuggevik er så visst ikke blant dem.
- Jeg gleder dem som lar seg begeistre, men også dem som blir forbanna, tror jeg.
Hun har hisset på seg folk på venstresiden for sine islamkritiske holdninger og angrep på Ap, men er ustoppelig.
- Jeg er 71 år og har levd i et intellektuelt miljø siden jeg ble født. Jeg har aldri forstått så mye som jeg gjør nå og kjent så mange forskjellige mennesker som i dag. Om fem år forstår jeg antagelig enda mer og kjenner enda flere. Jeg stopper ikke å skrive nå.
Hennes kontante tekster ble brukt på Stangvikfestivalen på Nordmøre i juni, ikke langt fra Dordi Skuggeviks base i Surnadal. Tre av hennes leserinnlegg i Ordet fritt ble utbasunert fra scenen av skuespiller Marianne Meløy, blant annet det grenseløse moralangrepet på teaterforestillingen «Testiklestad».
«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har
sett det ekle ordet «Testiklestad» på trykk i
avisen. Bare å se det pubertalt påkomne
ordet er nok til at svært mange mennesker
blir dypt krenket. Det bør være unødvendig
her å forklare hvorfor. Det sier seg selv.»
- Vi brølte ut leserbrevene med full styrke og stor innlevelse, og da endrer tekstene dramatisk karakter fra den trykte versjonen, forteller Meløy.
Midt i salen satt Dordi Skuggevik, og da hun begynte å kjenne igjen innholdet, blant annet Testiklestad-innlegget, skvatt hun til.
- Er jeg virkelig så krass, tenkte jeg. Er det sånn jeg høres ut.
- Og hva gjorde du da forestillingen var over?
- Jeg reiste meg og tok imot applausen. Folk klappet og lo. Jeg er gammel revyskuespiller selv og vet hvordan dette skal gjøres.
I ukene fremover kommer hun som vanlig til å teppebombe debattredaksjonen med leserinnlegg, men i november blir det en pause.
- Da drar jeg til Gran Canaria og blir borte i halvannen måned. Jeg er avhengig av å ha papiravisa i hendene for å bli inspirert til å skrive, og der nede får jeg bare VG. Så Adressa får i hvert fall fred for meg en stund.
Marianne Meløy deler ikke så mange av holdningene til Dordi Skuggevik, men hun kommer til å savne henne.
- Jeg elsker leserbrevspaltene i Adressa og i Vesterålen, lokalavisa hjemme. Det er der det virkelige demokratiet utøves. Leserbrevene har sin egen dramaturgi, og nå som det postes i søkk og kav, på alle sosiale medier, liker jeg dette forsinkelsesleddet som ligger i disse klassiske leserbrevspaltene. Mange av dem som skriver der, er som vinyltilbederne, de vil ikke på Spotify. De har liksom funnet konseptet. Jeg liker det, sier Marianne Meløy.
Lett å finne fakta
Kai Nielsen bor i en rolig sidevei i Klæbu. Både spisebordet og stuebordet er dekket av historiske tidsskrifter og notathefter. Bokhyllene bugner.
Den gamle bergingeniøren, med lang fartstid fra både Sydvaranger og NTNU, har alltid et innlegg eller to på gang.
- Av og til signerer jeg med full navn, av og til med «Beskjeden annerledestenker» eller noe slikt. Å se navnet sitt på trykk under innlegget, er ikke det som betyr noe.
Han var viseformann i Finnmark Høyre en gang i tiden, men meldte seg ut av partiet.
- Det skjedde da Erna begynte å angripe de uføre. Det var jo en sabla fin ting å høre da, etter at jeg selv nettopp hadde hatt to hjerneslag.
Etterpå leflet han litt med De Grønne, men også den affæren tok slutt. Det fikk han sagt litt om i en hyllest han skrev til NRK som i sommer viste «Fuglefjellet minutt for minutt». Der skrev Kai Nielsen at utfordringen fremover blir å ta vare på og verne all den vakre naturen i Norge, slik at den ikke blir disponert til forbruk.
«Som eksempel kan jeg blant annet henvise
til vindmølleparker langs hele kysten og
Rasmus Hanssons investering i det som kan
bli Skandinavias største kjøpesenter med
8000 gratis parkeringsplasser.».
- Det er forbløffende lett å finne håndfaste fakta om det aller meste, sier Nielsen og banker neven i den tjukke notatblokka. Der ligger utkastet til det neste innlegget som skal handle om flyseteavgiften.
- Som har null og niks klimaeffekt. Det er strengt tatt bare å google seg fram og se at sånn er det.
25 fb-venner
Det fins dem som i motinnlegg har beskyldt Bjørn Borthen for å være helt på vidda, og akkurat nå har de rett. Jaktsesongen starter om noen dager, og Borthen og hans to gordon settere har vært på trening og kursing i Troms i snart to uker og begir seg nå ut på Finnmarksvidda for å skyte ryper.
- Ellers lar jeg aldri en god debatt gå fra meg, men nå er det dette som teller.
Han begynte å skrive leserinnlegg for alvor først for fem år siden. Han var en av direktørene i Reitan-systemet, og føler fortsatt at han bør bremse litt der, selv om det holdt hardt da Adresseavisen skrev om en av franchisetakerne som hadde hoppet av Narvesen-karusellen for en stund siden.
- Men ellers er det jo mer enn nok å gripe tak i, sier Bjørn Borthen.
Storhallen på Øya, ikke minst.
«Hva er poenget med høringer når
politikerne er tunghørte?».
Heller ikke Bjørn Borthen gidder å henge seg på andre debattplattformer enn Ordet fritt-spalten.
- Jeg er på Facebook. Der har jeg 25 venner, som består av nær familie og noen jaktkompiser oppe i nord. Jeg styrer konsekvent unna nettdebattene i avisene. Det visvaset der med alt sitt lavmål skal du få gratis. Jeg kan være både krass og ironisk, og står fint for det jeg mener - i Ordet fritt.
Et lite dikt
Aasta Malvik bor også i Hommelvik, i motsatt ende av stasjonsbyen i forhold til Karin Buan. De er like gamle (77), men kjenner ikke hverandre, annet enn gjennom spaltene.
Aasta Malvik er verken krass eller ironisk som Bjørn Borthen.
Her diktes.
Lavmælt og på rim.
- Jeg har vel skrevet et femtitalls dikt og fått nesten alle på trykk, sier Aasta, som nesten er litt selvutslettende.
- Det er ikke noe dyp poesi, dette her, gjentar hun stadig.
Ingen ting er for lite eller for stort til et lite hverdagsdikt, enten det dreier seg om fotball-EM, terrorangrepet i Nice, hundebæsj eller Bruce Springsteen i Granåsen. For bare å ha nevnt noen få av temaene Aasta Malvik har tatt for seg de siste ukene. Eller svippturen i sommer, vekk fra Hommelvik, for å lade batteriene.
«Bulgarias strender med bølgende hav
Det beste av feriens gleder oss ga
Sol og sjø og behagelig varme
Bade i lunkent vann har sin sjarme»
- Men jeg kaller det ikke dikt. Det er ikke det.
For et par år siden laget hun en liten bok til det yngste oldebarnet sitt, en samling vers med barnetegninger. «Tankefull» het boka.
- Jeg kaller det ikke bok. Det er ikke det.
Men som leserbrevpoet er Aasta Malvik, akkurat som Roar Solberg og de andre rimsmedene som leverer jevnt og trutt, en dikter god som noen.
I svart på hvitt.
I Ordet fritt.