De sier du har ADHD?
Ståle Gerhardsen har akkurat dumpet ned i en sort skinnsofa i atelieret på Lademoen. Reklamemann, kunstner, grafisk designer, eks-barnestjerne og Facebook-mitraljøse.
- Sier de det?
- At du er litt hyperaktiv?
- De sjekket meg for det på skolen, og jeg hadde ikke det, småler han under capsen.
- Men jeg har alltid vært veldig aktiv. Tegnet på alt, alltid.
Du har nok hørt om minst ett av hans påfunn og prosjekter. De daglige matpakketegningene til datteren, en 7,5 meter høy figur malt på rivningsklare Lade skole. Eller «Usett», salg av bilder på nett før de er laget. Og nå: To utstillinger under oppseiling i Tromsø og Sunndal. Forarbeid til utsmykning av nye Lade skole og en hel vegg som venter på nytt motiv på Bakklandet, godkjent av selveste byantikvaren. Samtidig tar en ny tekst til Adressa-spalten «Signert» form oppunder topplokket, mens kverna går rundt pappaperm-boka han gir ut i høst.
Og da har vi ikke nevnt fulltidsjobben som art director i Tibe T Reklamebyrå, og familieliv med en kone, en sjuåring og en toåring.
Litt stress er det med boka Pappaperm som straks skal ut til folket. Forsida er klar.
150 eksemplarer er forhåndssolgt. Opplaget er doblet til 1000. Det er bare én liten ting.
Boka er ikke ferdig ennå.
«Hei, jeg heter Ståle!»
Ståle Gerhardsen har banket på en del dører opp gjennom årene. Som 23 år gammel grafisk design-student troppet han opp hos reklamebyrået han ville jobbe for, gikk rett inn til byråets kreative leder og åpnet en medbrakt konvolutt.
Ut ramlet klistremerke, papirfigurer og buttons med hans varemerke «Pøbel» («pøbel på en snill måte», har han stadig understreket i intervjuer). På vei ut lot han som han måtte på do og hang opp en selvmekket Pøbel-plakat. Den fikk henge i mange år.
Men jobb ble det ikke. Ikke da. («Jeg syntes det var lamt, at de ikke så potensialet, liksom».) Så da bygget han like godt opp sitt eget firma Pøbel, frilanset og tok seg jobb på Rema 1000. Utstilling ble det heller ikke da han smatt innom Galleri SG for sju år siden for å vise frem sine arbeider. Ikke da. Men han fortsatte å banke på dører. Ringte plateselskapet EMI: Jeg har lyst til å designe platecover! Og forlaget Cappelen Damm: Trenger dere noen til å lage bokomslag?
Forfriskende og direkte. Litt unorsk?
- Jeg må jo selge meg, for jeg kan ikke få mora mi til å springe ærend for meg, smiler han.
Sier han har vært «en million prosent» bevisst på å skape sine egne muligheter.
Kanskje har han det fra sin selger-far Morten Gerhardsen og hypnosecoach-mor Nina Eriksen, som han beskriver som en «beinhard businesskvinne». Han er ikke redd for å få et nei. Prøver bare igjen. Og igjen. Tålmodig, men utålmodig. Eller som han sier selv:
- Jeg har føttene på bakken med et anker, og luftballong oppe i hodet med jetmotor.
Så sikret også den iherdige innsatsen ham «drømmejobben» i 2010, reklamejobben i Tibe T som han hadde siklet på siden han var student. I bagasjen hadde han erfaring fra sitt eget firma Pøbel, designbyrået Uredd og som sjef for designfestivalen Varsko. Turen til Galleri SG for mange år siden betalte seg i år, da han kunne invitere til utstillingen «Absolute Music 9» med over 50 malerier, tegninger, silketrykk, digitale trykk og skisser i en «billigkrok».
Salgsrekord en kald januar, sier galleristen begeistret. Telefonene til forlag og plateselskap resulterte i flere platecover og bokomslag.
- For noen dager siden fikk jeg et spørsmål fra en som lurte på hvordan han kunne få stilt ut sine ting. For meg er det helt innlysende: «Hei, jeg heter Ståle. Dette lager jeg. Du er ikke interessert? Ok, vi snakkes.» Så møtes vi om femten år, så er bordet snudd.
Nå er det de som ringer ham. Kan du lage utstilling i Tromsø? Jepp! På Sunndalsøra? Yes! Vil du lage kunst for nye Lade skole? Selvfølgelig! Kan du bidra i Redd Barna-kampanjen «Ingen barn skal dø i Middelhavet»? Vær så god, her er tegningen!
- Det bankes mer den veien her nå, ja, sier han fornøyd i sofaen.
- Mye, mye mer.
«Men, er det ikke…?»
Du sitter kanskje og funderer på om det er noe kjent med denne Ståle Gerhardsen. Nærmest ukentlig får han spørsmålet, på Facebook, Twitter og konferanser: «Ehm, var det ikke du som…»
Joda, vi kan like gjerne ta det først som sist. Vi må skru tiden 25 år tilbake.
«Hei hei, æ hete Ståle Stiil!
Æ har det så klart og æ får det som æ vil.
Æ blei no 11 år i mars,
Æ e kul, det e itj nåkkå tvil!
Yo!»
Med halvlangt hår og capsen bak fram dundret elleve år gamle Ståle Stiil inn i nordmenns bevissthet i beste sendetid på NRK på tidlig nittitall. Som ti år gammel tamburmajor i Småbispan, Bispehaugen skolekorps i Trondheim, meldte programlederdrømmen seg. Moren Nina og daværende stefar Morten «Morty Black» Skaget, kjent fra TNT og Sambandet til Åge, skrev rapen som de sendte inn til NRK. Han ble ikke programleder, men fikk rappe konkurransene i Heia Norge. Det eksploderte.
Norges første norskspråklige rapper gikk på skole på hverdagene og turnerte land og strand rundt i en buss med dansere og mamma i helgene. Det var Dan Børge og Bonnie Tyler, Tor Endresen, Rednex og Unni Wilhelmsen, ja, «egentlig alt tidlig nittitall hadde å by på».
Tolv år gammel solgte debutplata «Yo», produsert av Mikkel Eriksen som nå er i Stargate, til dobbel platina. Kjærlighetsbrevene fra håpefulle ungpiker er samlet mellom to permer på loftet. Fluortablettene han fikk i posten, med avskrapte smilefjes og beskjeden «SPIS DETTE OG DØ», har han ikke tatt vare på. Heller ikke cd-en hans som lå ved, med et innskåret hakekors på. Dødsskummelt for en liten gutt.
- Hva slags forhold har du til Ståle Stiil i dag?
- Stas. Artig å ha vært med på. Kult. Da jeg var 19 syntes jeg det var dritkleint. Jeg fikk et sent ungdomsopprør, fordi jeg jobbet fulltid fra jeg var ti til fjorten.
Han husker den tida som «kjempeartig og råslitsom». Unner ikke noen det trykket.
- Nå er det insane, mye verre! Jeg ser på Marcus og Martinus, kjenner igjen mekanismene, men nå er det enda verre på grunn av sosiale medier.
Barnestjerne-tiden lærte ham «mekanismene til folk på godt og ondt». Over natta ble klassens «jojo-kaill» superkjent. Alles øyne ble rettet mot ham.
- Jeg forandret ikke oppførsel, men plutselig gikk jeg fra å være klassens klovn til å bli sett på som innbilsk i stedet. Folk tolket det jeg gjorde på en annen måte. Så janteloven… Det ligger hos betrakteren på et vis.
«Mobbestyret» han ble utsatt for, er han ferdig med. Han ble bråvoksen. Og laget låta «Mobbing e no svineri».
- Det var bare generelt drit og dårlig gjort å behandle unger på den måten, sier han rolig, stryker seg over skjegget. Vil ikke dvele mer ved det.
Mobbingen var delvis årsaken til at familien flyttet til en gård på Toten i fem år, der stefaren også tilbrakte mye tid i studio med Ronni Le Tekrø i TNT.
Ståle Stiil er et tilbakelagt kapittel. Selv om han har rukket å bli 36 år, miste sin ungdoms fyldige hårmanke og måler 1,90 på sokkelesten, er barnestjernen langt fra glemt. Ikke sjelden har han stått foran fulle folk som har rappet låta til ham på byen. Men da en festival tilbød ham «sykt mye penger» for å rappe hele albumet, var svaret kontant nei. Han stoppes ikke like ofte på gata nå.
- Folk tør ikke lenger, vet du, ler han.
- Men nå har jeg også redefinert merkevaren, fra å være barnestjerne til reklamemann eller kunstner. Blitt et annet offentlig ansikt, på et eller annet nivå. Men den hviskingen….
Han senker stemmen og sier hviskende:
- «Det er Ståle Stiil!»... hører jeg akkurat idet folk passerer. Jeg hørte det sist på Nordre gate i forrige uke.
Kunst og reklame
I atelieret han deler med kollega Harald Øren på Lademoen er veggene i Ståles halvdel fylt til randen med tegninger, streker, bokstaver, figurer, malerier og spraybokser.
Ferdige og uferdige prosjekter. En mann pusser tennene på et bildet på staffeliet. Han har malt, og malt over, malt og malt over. Dette tredje forsøket får stå. Foreløpig. Reklamemann på jobb og kunstner på fritiden.
- Du har ikke villet kalle deg kunstner tidligere? Er du det?
- Ja. Jeg er reklamemann, designer, illustratør og kunstner. Og så skriver jeg. Det jeg har sagt er at jeg ikke vil binde meg til et bestemt stempel. Jeg skaper bare. Om det jeg skaper er kunst eller ikke… Jeg synes det er kunst, men hvis Ola Nordmann ikke synes det, er det ok.
- Har det tatt tid å erkjenne at du driver med kunst?
- Ja, for folk blir jo så sinte. Jeg har ikke de rette skolene og det rette stempelet, og reklamemann er liksom den rake motsetningen. Sellout. Kommers. Så får jeg liksom ikke «lov» til å drive med kunst. Som da jeg gjorde «Festen» på Trondheim Kunstmuseum. Da ble jo folk, ikke sinte kanskje, men de brukte reklamemannen som et skjellsord. «Ikke komme her og komme her».
«Festen» var et kunstprosjekt med tema migrasjon, hva som skjer når folk flytter på seg. Folk møtte opp, drakk øl, hørte på musikk og pratet. Fokuset var samtalen festdeltakerne imellom. Alt ble dokumentert og strømmet på sosiale medier underveis.
- Jeg bryr meg ikke om merkelappene. Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, så lenge jeg føler det er bra nok.
Om Håkon og Håkon
Han er som en magnet på inntrykkene rundt seg, tar inn hver eneste gjesp på bussen, hver eneste reklameplakat han sykler forbi. Ideene er ofte resultat av en lengre prosess, en konstant kverning oppi skallen, men noen kommer som lyn fra klar himmel. Som da han satt på bussen forbi nedrivingsklare Lade skole og kikket ut gjennom vinduet.
- Jeg har egentlig ikke turt å holde på med vegger på 20 år, for jeg drev med tagging og ble tatt. Da slutta jeg. Men så kom jeg på at det er jo lov å spørre om lov!
Han fikk lov. Den 7,5 meter høye figuren på veggen gikk sin seiersgang i tradisjonelle og sosiale medier. Svartlamoen har fått Ståles strek på en vegg. Nå venter en fasade på Bakklandet. Og en bakgårdsvegg i Bodø, som han sikret seg i forbindelse med et jobboppdrag i byen.
Denne uken leverte han utkastet til utsmykningen av nye Lade skole, der datteren Eira går. Det blir ingen veggmaleri denne gangen. Når skolen står ferdig i 2018 vil elevene finne små skulpturer av en fyr i rødstripete genser på skolens areal, ute og inne. Utformet slik at de ikke får sett hele kunstverket før de har gått på skolen i sju år.
En idé som blir forkastet til en artikkel, kan i stedet havne på et lerret. Han går konstant og kverner, tegner og betrakter. Han kan ta inn fire andre samtaler mens han er på kafé med en venn, men står fast på at han likevel er til stede. Scoret vanvittig høyt på en oppmerksomhets-test. Fikk med seg langt flere detaljer i testen enn gjennomsnittet.
- Det er liksom så ÅPENT, sier han og tar seg til hodet!
- Det må jo bli fullt oppi der?
- Ja! Det er derfor jeg deler, ikke sant! Det må konstant skapes noe, så må jeg få utløp for det som hele tiden tas inn. Så synes folk det kanskje blir for mye innimellom. Men da trenger de ikke følge med, det er greit.
Det er bare to personer i denne byen, ja kanskje i hele verden, som kan gjøre Ståle Gerhardsen rimelig starstruck.
- De to Håkon-an som fær å male i byen her, de blir jeg litt starstruck av, og det er litt irriterende. Han med skjegget pleier å drikke kaffe rett nedenfor kontoret. Da kjenner jeg... Jeg skulle bare ha gått inn, vet du, og sagt sånne kunstting. Men det tørs itj æ. Vet ikke hvorfor.
- Står det på lista?
- Nei, da hadde jeg gjort det. Jeg er tro mot lista.
Merkevaren Ståle
Han er en mester i å selge skinnet før bjørnen er skutt, humrer en som kjenner ham godt. Hittil har han lyktes ganske bra. Nye ideer må testes - og deles på bloggen og Facebook.
Da han holdt foredrag for en kunde om personlig merkevare, bestemte han seg for å teste sin egen merkevare. Ideen: Selge bilder usett i forbindelse med et silketrykk. Før bildene var laget hadde han solgt 24 stykker til 1250 kroner stykket.
- Hvordan vurderer du din egen personlige merkevare?
- Den er lokalt ganske sterk, men det handler om merkevarebygging på et generelt nivå. Her blander reklamemannen og kommunikasjonsdelen seg inn, for det handler om at du skal bry deg om noe. Hvis jeg skal bry meg om den her, sier han og plukker opp en gul bunke post-it-lapper fra bordet foran seg, så må jeg bli glad i den på et eller annet nivå.
- Det kan virke tilforlatelig når du legger ut tegninger og prosjekter, men det virker også veldig gjennomtenkt og strategisk?
- Det er veldig strategisk. Men det synes jeg høres så hjerterått ut, for samtidig gjøres det med hjertet. Jeg inkluderer deg i min verden, for jeg synes det her er kjempeartig og vil at du skal komme og se! Samtidig vet jeg at hvis du også begynner å brenne for det, så tar du med deg en ny venn.
Til daglig jobber han mye med Facebook for kunder, lærer bort tips og triks for at de skal synes bedre, få flere treff. Han vet nøyaktig når en melding bør legges ut for å generere mest mulig oppmerksomhet.
Som han sier selv:
- Kunsten å vises.
Bodd over hele byen
«Han er veldig trygg på sine ting, men trenger bekreftelse på alt», sier en som kjenner ham godt.
- Det trenger ikke være bekreftelse en gang, svarer han raskt, du kan godt synes det er teit, bare du synes noe.
- Jeg er opptatt av bekreftelse, altså, men er vi ikke alle det? Jeg tror det handler om at jeg vil at du skal ta del i min greie, men også da få bekreftet at noe blir sett, på et eller annet nivå.
Foreldrene skilte seg da han var seks, siden har det vært skilsmisser på begge sider igjen. Med både hel- og halvsøsken teller søskenflokken til sammen seks personer. Ståle har omfavnet dem alle, nye søsken som steforeldre, sier de som står ham nær.
- Jeg er så skilsmissebarn at jeg har bodd i alle husene, i alle bydelene, over alt, utenom Heimdal og sørsida! Jeg tok med Caroline på sightseeing rundt i byen og pekte: Her har jeg bodd, her har jeg bodd, her har jeg bodd!
Kanskje henger dette også sammen med bekreftelsesbiten, undrer han seg litt senere.
- Det kan være mye derfra, og fra barnestjerne-tida.
Det viktigste prosjektet
Kona Caroline Vinje Gerhardsen møtte han på Pstereo for fem år siden, i fjor giftet de seg foran slekt og venner i hagen på Ringve. Bryllupet sto to uker etter at han gikk ut i pappaperm, og samtidig som de hadde kjøpt seg tidenes opppussingsobjekt på Lade. Hun er awesome, sier han. Rett som det er finner kona små lapper i vesken. «Ha en fin dag». «Glad i deg».
Om det skal finnes en rød tråd i prosjektene som spenner så vidt, må det være det nære, og humoren. Mye feelgood, som figuren med den rødstripete genseren som går igjen i flere arbeider, eller de to fyrene som gir hverandre en god klem på veggen utenfor atelieret.
- Det ufarlige er lett å like, ikke sant, men jeg liker den verdenen der. Det er så mye av det andre over alt.
Du vet du er i pappapermisjon når du er blitt tisset på utallige ganger, har reddet pjokken fra å slå hull i hodet og stått søkkbløt på et oversvømt bad - til minstens (som naturligvis er tørr og godt innpakket i et håndkle) frydefulle hvin.
Da han ble far, fikk han et prosjekt som var viktigere enn alt annet.
- Det er jo det kuleste som er! Jeg går bare og smiler gjennom dagen, selvfølgelig med tennene sånn (sammenbitt) innimellom… haha, for det skal jo være utfordrende når de skal finne seg selv oppi alt!
- Hva er det viktigste du kan gi videre til dine unger?
- ÅH!
Stort spørsmål. Han lener seg tilbake i sofaen.
- Selvstendighet er fint, og empati. At de må se andre.
Eira, som han har fra et tidligere forhold, er snart åtte. Thias er to. Under fjorårets pappa-perm med Thias, la han alt arbeidet på is, bortsett fra det som gikk av seg selv oppe i hodet. Gjorde nesten ikke noe annet enn «å passe barn og stelle hus og heim». Rakk bare å lage åtte illustrasjoner fra pappaperm-tilværelsen. Intenst og råslitsomt, sier han om permisjonstiden. Samtidig: Fantastisk deilig å fokusere på sønnen.
- Da skulle Pokémon ha fantes! Jeg gikk og googlet og tenkte på ideer. Så da jeg slapp løs monsteret igjen etter permisjonen, så bare POOOFFFF, sier han og lager en eksplosjonsaktig lyd.
- Alle trådene jeg hadde gått rundt og tygd på, ble det noe av. Utstillinger og bok og flere prosjekter.
Mye av arbeidet skjer på kvelds- og til tider nattetid, etter at ungene har lagt seg. Nå er boken, som lanseres på et eget nyopprettet forlag, rett rundt hjørnet.
Noen og førti blyanttegnede skisser er klare. De skal rentegnes med tusj, skannes inn og fargelegges i photoshop. Når den er i boks, venter et nytt prosjekt.
«Et stort, sinnssykt prosjekt som involverer mange andre», sier han hemmelighetsfullt.
Mer vil han ikke si. Siste brikke er ikke på plass.
Han jobber med saken.