På Øya går debatten heftig om storhall. På Britannia vil eierne rive ut det meste av det ærverdige hotellet. I hele byen fortettes det i bakrom og eplehager, og utbyggere står klare til å gjøre om industriområder og landbruksområder til boligfelt. Som fersk byantikvar i Trondheim tar Mette Bye over jobben som verneombud for de gamle bygningene og byrommene.
Oppveksten i Molde gjør at hun sier «i» istedenfor «æ». Men ingen skal være i tvil om at hun elsker denne byen. Hun snakker varmt om ikonene Domen, bryggene og Bybrua. Hun trekker frem siktlinjene fra Festningen. Strandpromenaden langs sjøen. Fosenkaia. Midtbyen, Møllenberg, Ilsvika og Lademoen. For å ta noe. Og da har hun glemt å nevne funksjonalismen. Vi er snart på vei til Øya, men først må vi innom Sluppen.
- Jeg synes Siemens-bygget er så fint.
- Å, ja. Hva er det med det?
- Det er et anlegg som ligger fint i en slags i parkmessig sammenheng. Som industrianlegg er det veldig gjennomtenkt, med ganske enkel materialbruk. Det har en førsteetasje som er nesten åpen, med glassvegger, bortsett fra heishuset, og du ser utover alt. Og så er det søyler der inne, og utenfor fortsetter de som trær. Det blir som en skog av søyler og trær som går i hverandre. I New York står en bygning av Mies van der Rohe som må ha vært et forbilde for arkitekten her. Anlegget står på aktsomhetskartet vårt, det er klassifisert som antikvarisk.
Vestfronten og storhallen
Sånn. Da kan vi gå over til sommerens store byutviklingsdebatt - storhallen på Øya. Byantikvaren har diskutert saken, og i sommer leverte forgjengeren Gunnar Houen en uttalelse med en klar bekymring for hva den planlagte storhallen vil gjøre med bybildet. Bye er klar på at hun støtter forgjengeren.
- I vår fikk vi presentert en visualisering.
Hun tar en kort kunstpause. Tenker på skissene av den 28 meter høye hallen som har fått massiv oppmerksomhet etter at de ble presentert i mai.
- Nei, altså, på det høyeste blir det planlagte bygget to og en halv meter høyere enn Vestfronten på Nidarosdomen. Ikke med tårnene, men veggen med brystvernet. Og den er ganske voldsom. Og når du i tillegg tenker på at fotavtrykket er som Dora, så ... mm.
Hun er glad for at debatten har foregått i høringsprosessen og ikke etter at bygget står der. Og for at det er så sterkt engasjement fra ulike stemmer. At det er press og ulike argumenter er sånn det skal være, og den politiske prosessen vil hun ikke si så mye om.
- Men en bør ikke forhaste seg med sånne prosjekter, for de får store konsekvenser. Egentlig skal du ikke ha noe bebyggelse der som går over trekronene. Nå varierer jo høyden på trekronene, men det er faktisk det som bør være målestokken på den hallen. Så har du det infrastrukturelle. Det må løses på et vis.
- Området ble gitt til byen for å være et parkområde. Er det ikke også en tilsnikelse med det som allerede er bygd?
- Det er på en måte det, men det er noe som er gjort over mange år. I dag er det en hall i et format vi kjenner, og det er mye grønt og idrettsarealer. Det fungerer bra til formålet. Men når formatet blir så voldsomt som nå, har det på en måte vokst fra tomta si og det som var den opprinnelige tanken.
Samtidig:
- Det skjer mye positivt i byen, så vi skal ikke bare raljere.
Hun har tenkt mye på dette etter at hun fikk jobbtilbudet midt i familieferien i sommer.
- Det er med litt ærefrykt jeg går løs på dette. Det at Gunnar Houen har klart å bygge den rollen gjennom så mange år, til å bli en viktig rolle i byen, er noe jeg har veldig respekt for. Nå er vi et lite kontor som skal videreføre det og jobbe på vår måte.
Snorklipping og Facebook
- Hvordan er det å gå fra å være en fagmedarbeider i en enhet til å bli en leder og offentlig person?
- Det er en del av jobben, men ikke den mest attraktive delen. Det var ikke derfor jeg søkte. Men Trondheim er en så fantastisk by. Det er det som er motivasjonen.
Houen er kjent som en frittalende byantikvar med en tydelig stemme. Nå må Mette Bye forme rollen på sin måte.
- Gunnar Houen har en fantastisk evne til å ordlegge seg. Det kan man ikke kopiere, men ambisjonen er å være tydelig. Så får vi se hva slags form det blir på det.
- Har du hatt lederambisjoner?
- Nei, det viktigste er å ha en rolle der man har innflytelse. Jeg ville jobbet hos Byantikvaren uansett. Og jeg tenker at vi er et veldig bra team vi som er der, det er utrolig viktig. Det fins flere stemmer på kontoret. Byantikvaren er ikke først og fremst en person, men en fagetat, sier hun.
Forrige uke var hun på sin første snorklipping. Den nyrestaurerte fylkesmannsboligen på Kalvskinnet er istandsatt og skal brukes av NTNU og Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab. Dagen før sørget hun for å få Byantikvaren på Facebook. Profilbildet er selvsagt av bryggerekkene, tatt fra Bybrua.
Hjemme i «Kokhuset»
Vi kommer ut av et lite smug med røffe kanter og skeive vinkler på Bakklandet. Et studentkorps spiller Muppetshow-sangen, og det tenderer mot frijazz. Hun trekker på smilebåndet og sier hun lever godt med «liv i gata». En venninne beskriver henne som en dame med et kaldt hode og et varmt hjerte. Og med hendene til en håndverker. Sammen med ektemannen August kjøpte hun «Kokhuset» på Bakklandet for snart 13 år siden. Det har blitt et restaureringsprosjekt som har vakt oppsikt, både for parets evne til finne igjen tapte tapeter og å rekonstruere fasaden, men også for å ha fornyet huset med plasseffektive løsninger og et nybygd uthus. Sommerstid fotograferes det lille huset på Bakklandet daglig, forteller ektemannen.
- Vi tenkte ikke på det da vi kjøpte huset, men det tiltrekker seg oppmerksomhet. Det er bare positivt. Jeg ser at folk smiler når de ser det, og da gir det noe til byen.
En kollega av henne har kalt huset det «latterligste huset på Bakklandet». Den bitte lille fasaden er tettpakket med detaljer. Bak i hagen har sønnen Anton trolig den luftigste trehytta i byen, der den henger rundt åtte meter oppe i lufta. Luftig var det også for minigraveren som ble heist inn bak huset i sommer for å grave ut plass til vinterhagen de skal ha bak huset. Nå er betongbilen kommet for å støpe dekket.
- Jeg synes det er hyggelig å bo tett på naboene og at du går rett ut i en gate. Boligområdene i Trondheim har forskjellige kvaliteter.
Les mer om kjendishuset på Bakklandet her: En bakgårdsskatt
Familien har ikke tilgang til marka og heller ikke utsikt til fjorden. Men Mette Bye er fornøyd med å se på bryggene.
- De er ikke mindre viktige enn bryggene i Bergen. De er like mye verdt, og da kan de ikke være spekulasjonsobjekter. Det er et samfunnsansvar å ta vare på den kulturarven. Sammen med Bybrua og Domen er de det mest ikoniske Trondheim har.
Fra Vår Frue kirke spiller klokkene «Nidelven stille», og vi har kommet oss over Bybrua, gjennom «Lykkens portal».
- Den fineste veita i Trondheim. Den er så fint istandsatt, sier hun, idet vi spaserer inn i Kannikestrete.
- Dette er objektivt sett vakkert. Hun ser opp på den hvite fasaden.
- Dette er en antikvitet, sier hun bestemt og peker på vinduene som er hengslet på sprossene i midten, motsatt av det vi er vant til i dag.
Viten om veita
Det er fredag formiddag, og vi er med den ferske byantikvaren på jobb. Nå står vi i Nerbyen foran en sliten toetasjers bygård i krysset mellom Danielsbakerveita og Brattørveita. Det er tagging på de blågrønne veggene, noen vinduer er knust, malingen flasser her og der.
- Får du lyst til å gyve løs på det huset her? Du kan jo alt det her?
- Det er veldig fristende å hjelpe den bygningen her til å bli vakker. Den trenger ikke noe ansiktsløftning heller, den trenger bare litt hjelp.
Det er ikke så mye som skal til mener hun. Hun ville restaurert vinduene, malt huset opp i den gamle, originale okerfargen og tilbakeført porten til original stand. Den har på kreativt vis fått inn en teakbrun dør midt i porten.
- Jeg må bare le når jeg ser sånne løsninger. Det er litt oppfinnsomt, men det som er bra, er at de ikke har knerta hele porten. Det går an å rehabilitere den.
- Hvis du oversetter rehabilitering med å gjenvinne tapt verdighet, tror jeg det kan gjelde for mange bygg.
For det er sånt hun kan, kunsthistorikeren Mette Bye.
Britannia-prosessen
Stemmen er mild, men budskapet klart og tydelig. Hun er opptatt av å bevare det vi har, om det er hus, gamle klær, sykler eller biler. Det er det mest bærekraftige. Det gjelder også for oppgraderingen av byens eldste hotell, Britannia. Nå er inventaret solgt, og eierne har bedt om en utvidet rivingstillatelse i hotellet. Byantikvaren er skeptisk, og i en epost Adresseavisen siterte nylig, skriver Gunnar Houen at rivingsplanen vil «uthule den gamle hotellbygningen». Bjarte Gjerde som leder utviklingsarbeidet viste til at kommunen og eierne er i en positiv dialog og ønsket ikke å kommentere saken.
- Er det grunn til å være bekymret for de historiske delene av hotellet?
- Jeg tror bare vi må si at det er en god, men uavklart, prosess. Her har du alle problemstillinger rundt kulturminnevern satt veldig på spissen.
- Dere føler dere trygge på at det ikke skjer «overgrep»?
- Det blir interessant med Britannia fremover. Nå gjør de en grundig dokumentasjon, også oppover i etasjene. Vi håper at man tar vare på alle de historiske rommene i førsteetasjen. At det skal være moderne hotellrom oppover i etasjene, vil jeg si er en selvfølge. Det kommer også et stort nybygg på baksiden.
Har hun alltid vært trygg og selvsikker?
- Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Men jeg tror man er ferdig utviklet som person ganske tidlig. Jeg kjenner meg ganske godt igjen i den jenta som begynte på skolen den gangen. Men noen av oss er født litt mer voksne i hodet. Jeg syntes det var strålende å fylle 30. Jeg lengter ikke tilbake til tida før.
- Du har vært gammel lenge?
- Ja, sier hun og ler.
Skolestart i Afrika
Å få telefonen med jobbtilbudet like før hun skulle innta frokosten under familieferien ved Gardasjøen i sommer var «skjerpende». Det samme ordet bruker hun om å være skolestarter på Thornhill Primary School i Gaborone, hovedstaden i Botswana.
- Det var en skjellsettende opplevelse.
Året var 1978, og familien Bye hadde brutt opp fra venner og familie og det gamle huset ved domkirka i Molde. Far Olav var veiingeniør i et Norad-prosjekt. På telefonen viser hun frem bildet som moren har avfotografert fra fotoalbumet hjemme i Molde. En lyslugget sjuåring med skoleuniform og knestrømper på vei til første skoledag.
- Det var på ingen måte traumatisk, men det var veldig skjerpende. Når du har en så stor miljøforandring i livet, så husker du den veldig godt, sier hun.
Hun er ikke enig med dem som mener at det beste for barn nødvendigvis er å være i ro og ha oppveksten på ett og samme sted. Man må utfordre seg selv, mener hun, og Botswana-årene gjorde henne mer interessert i å reise og forstå mer av verden. På safari med Land Rover-en fikk hun se løver, elefanter og apekatter. Hun fikk også oppleve Sør-Afrika hvor apartheidregimet fortsatt regjerte.
- Det å observere og kjenne på at verden kan være blodig urettferdig og at det fins store politiske systemer og prosesser som er ugreie, gjør noe med deg. Du oppdager at verden er større enn lille, trygge Norge. Det var en viktig del av min dannelse, sier hun.
Hun fant seg til rette på skolen og husker spesielt læreren Mrs. Sims som «streng og dyktig».
- Men det kunne være litt skummelt. Hvis du gjorde noe gærnt, så fikk du smekk med linjalen og ble sendt til rektor. Det var klare regler, så det var forutsigbart. Hvis du skjønte reglene, gikk det greit. Det gjorde nok også at vi fikk god arbeidsro i klassen, og det var en veldig bra skole. Men det å bli sendt til rektor var det grusomste som kunne skje. Det var en litt annerledes barneverden, fastslår hun og presiserer at hun absolutt ikke ønsker smekk med linjal inn i norsk skole
I 1981, etter tre og et halvt år i utlendighet, bar det hjem igjen, i musefletter og med hjemmesydde klær. På plass i klasserommet innså hun raskt at hun lå et par år etter når det gjaldt kleskode.
- Hjemmesydde klær er jo egentlig fantastisk fint. Men det var ikke status, Molde var jo også en konfeksjonsby, med Poco Loco og sånt.
Hun snakker om anarkiet og det sosiale spillet på skolen i Molde. De som var sosialt ledende i klassen bestemte, ikke læreren. Sånt var det ikke rom for i Botswana, hvor læreren hadde full kontroll.
- Her tar vi utdanning som en selvfølge og en belastning, der var det annerledes. Men på den positive siden tror jeg at norsk ungdom blir modnere og mer reflektert i det systemet vi har, sier hun.
- Har det meste gått lett for deg i livet?
- Jeg synes jeg stadig gjør ting jeg er ganske ubekvem med. Jeg tror ikke man vil utvikle seg med mindre man gjør det. Når jeg ser tilbake, virker livet rimelig godt planlagt, men det har jo ikke vært det. Man får noen sjanser og så hopper man på. Det har gått bra. Hvis en vokser opp i vår del av verden, og ikke har store personlige utfordringer, så har en det jo veldig mye lettere enn de fleste andre.
Kollega møtt med hagle
Å få barn ga også en ny dimensjon i livet. I 2005 fikk de sønnen Anton, som runder 11 denne måneden.
- Det var kjempefint. August har to fra før som er voksne og som bor i Tyskland. Han har to privat, og når man er sånn andrekone har man rett på én, er det ikke sånn? Jeg var 34 og ikke moden for barn og familie en dag før det.
Gutten i huset er aktiv korsanger i Nidarosdomens guttekor, i tillegg til å være speider, trekkspiller og fotballspiller. Hun sier hun ikke er noe utpreget følelsesmenneske, men å sitte i Nidarosdomen og lytte til korsang gjør noe med henne.
- Jeg blir fryktelig rørt.
Noen oppfatter Byantikvaren som en bremsekloss i byen, en person som vil bevare fremfor å bygge nytt. En som er skeptisk til høye hus og full utnyttelse av tomtene. Hvordan blir de møtt av huseierne der ute?
Mette Bye bryter opp i et stort glis.
- En kollega hos Riksantikvaren ble møtt med hagle. Men det var i et annet fylke og et relativt avsidesliggende strøk. Nei, folk er hyggelige, og private eiere er opptatt av eiendommene sine.
- Men også av lommeboka si?
- Ja, men det er ofte mye du kan gjøre for å energiøkonomisere huset uten å skifte kledning eller vinduer. Og vi er heller ikke imot varmepumper hvis en får plassert dem på et diskret sted.
- Kan det bli kulturkrasj mellom utbygger og antikvar?
- Ja, det kan det. Men det hjelper ofte å ta en prat. Vi blir jo beskyldt for forskjellig. «Jaså, e det dokker som stoppe alt mulig.» Den kommentaren har vi fått ganske mange ganger. Men det er jo en del ting vi skal prøve å styre unna at folk gjør, det er jo endringsforvaltning vi holder på med.
Første date med Duett
Interessen for gamle hus kom naturlig med oppveksten i den gamle presteenkeboligen, i Molde sentrum, like ved domkirka. Tippoldefaren Bernt Andreas Bye var prest på Sunnmøre og døde ung i en tragisk klatreulykke. Tippoldemoren fikk presteenkesete i huset, og siden har det vært i familiens eie. På 60-tallet pusset de opp innvendig, og da familien kom hjem fra Afrika på 80-tallet, trengte de mer plass og fikk satt opp et tilbygg. Mette og lillebroren fikk være med å snekre og mure. Noen år tidligere hadde foreldrene møttes i Trondheim. Mor Elisabet vokste opp i Trondheim, på Rosenborg og Byåsen, mens far Olav kom fra Molde for å studere til sivilingeniør ved NTNU.
I 1999 flyttet hun selv til byen da hun fikk jobb som antikvar i Sør-Trøndelag fylkeskommune. I 2000 kjøpte hun leilighet i Bakkegata 10 på Møllenberg, et hus fra sent 1800-tall. Endelig kunne antikvaren gå til verks på egen grunn. Hun hadde lenge vært singel, og en arbeidskollega var sikker på at Mette hadde funnet kjærligheten da hun kom i strålende humør på jobb en morgen. Men det var ikke det. Nei, bak 80-tallsoppussingen med vegg-til-vegg-tepper, malte tak og plater på veggene skjulte det seg et fantastisk takmaleri, engler som veggdekor i hvert hjørne og et sjablongmalt gulv.
- Det er stort når en finner noe sånt bak lagene. Det ble mitt første restaureringsprosjekt.
Det var også de gamle tingene som førte henne og mannen sammen. De møttes gjennom felles bekjente på Blæst høsten 2000. August Schmidt var arkitekt, en flott fyr, syntes Mette Bye. Hun hadde sett ham før der han drev på med den gamle båten sin på kaia. Ja, det var en fyr med tak i, tenkte hun. Og de fant ut at de hadde en felles pasjon for gamle ting.
- Han troppet opp på vår første date i en Volvo Duett 69-modell. Det var ikke noe minus, for å si det sånn, sier hun og ler.
Noen år etter giftet de seg på et vinslott i mannens hjemland Østerrike. Bryllupsdrømmer hadde hun aldri hatt. Men når det først skjedde, ble det «veldig minneverdig». Hun medgir at hun ikke er så romantisk anlagt.
- Så det overrasket litt det der?
- Ja, at folk kan gi deg så mye positiv oppmerksomhet, uten at du har gjort deg fortjent til det på noen som helst måte. Det å finne sin make er tydeligvis belønnet adferd, sier hun med et smil.
Fersk betong på Bakklandet
Kort tid etter at de møttes, flyttet August inn i leiligheten, og i 2003 kom de over det nedslitte «Kokhuset» på Bakklandet. Siden har de holdt på med restaurering og nybygging, med noen pauser. En skal jo leve og kose seg litt innimellom også.
- Har det aldri røyna på i en sånn prosess?
- Nei, problemet er når vi ikke har noe å holde på med. Det er da frustrasjonen kommer. August må ha noe å holde på med hele tida. Han trenger å bygge, hvis ikke blir han vanskelig å ha med å gjøre.
- Derfor betongbil utenfor huset i dag?
Bye ler.
- Litt det. Det er fint å ha litt mer enn 60 kvadratmeter. Og gutten tenderer til å bli lang. Han har vokst ut av rommet og bor på kleskottet. Vi skal bygge en vinterhage med arbeidsrom og stue, det blir ikke særlig stort det heller. Men arkitekter er vant til å kna ting, så du kan få veldig bra utnyttelse av det som i utgangspunktet er liten plass. Jeg tenker at det er en ganske bærekraftig måte å bo på. Altså, det er fint med nullutslippshus og sånt - men hvor bærekraftig er det hvis du bor på 300 kvadratmeter og du kunne bodd på 75 ved å være lur?
- Har dere noen gang angret på at dere bosatte dere der?
- Å bo der?
Bye sperrer opp de blå øynene.
- Nei, sier hun og ler kort.
- Det er jo gull å bo på Bakklandet. Det er ingenting som er farlig med gamle hus, bortsett fra ekte hussopp. Og til og med det kan man gjøre noe med. Gamle hus kan du faktisk reparere. Det handler om ting som er bygd for å vare. Og det er jo fint, er det ikke?