Bybildet, slik det fremstår her og nå, har vokst frem i rykk og napp, i forskjellige perioder og over svært lang tid. Også det selvsagt. Når det kommer til skulpturer i dette offentlige rommet, er det derfor lett å vise til «allsidigheten i uttrykkene». Alt fra strenge byster og folkelige figurer til abstrakte former står rundt omkring – et velassortert utvalg, noe for enhver smak.
Det som imidlertid ikke er så lett å se, er at visse uttrykk har dominert i forskjellige perioder. Går man mer analytisk til verks i byvandringen og utruster seg med notatblokk og årstallslister, kommer en litt annen virkelighet frem.
Om man som billedhugger var aktiv på tidlig 1980-tall og dessuten foretrakk å jobbe figurativt og i bronse og hadde en hang til eksotiske dyremotiv eller figurer i frodig natur, ser det ut til at man sto riktig så heldig i det. I 1980 gjorde elefantskulpturen «Ung afrikaner» sitt inntog i Danielsveita i sentrum. Nå står den inne på Trondheim Torg. En tiur dukket opp på Charlottenlund, og en velstandsgris på Strinda i 1981. «Bukken bruse» fant sin plass utenfor E.C. Dahls Bryggeri året etter.
I 1983 entret «Springende kronhjort» krysset mellom Munkegata/Erling Skakkes gate, og samme år fant «Lekende bjørner» sitt hjem i Lademoparken.
Midt i dette skulpturelle dyrekarnevalet i bronse dukket Røeds fonteneskulptur opp. Den viser en rekke fauner som spiller musikk – en myriade av blader, ansikter, bukkeklover, fløyter og druer. Et lite stykke usivilisert og mytisk skog, midt på byens torg.
Flere kunstverk: http://www.adressa.no/tema/Er_dette_kunst/
Det er noe med denne blandingen: Ville rovdyr, gåtefulle skogsvesener og eksotiske jungeldyr plassert inn i et urbant byrom. Var det et forsøk på å gjøre bylandskapet livlig? Var det et uttrykk for en folkelig lekenhet?
Ett er i hvert fall sikkert: Til tross for forsøkene fra tidlig åttitall, stilner disse skulpturene. Hvem hører vel Pans fløyte i asfaltjungelens støy?
Les også: Kitchy bak Kunstmuseet