- Jeg ble zzzzniittet opp så der, sier Alf R. Jacobsen og drar pekefingeren nedover brystkassen for å vise hvordan legene tok seg til rette i fjor sommer.

Vi sitter i stua til «Affen». I Moss, av alle steder på denne jord, skjønt det har sin naturlige og formildende forklaring. Sent i går kveld kom han hjem fra København, der han i to døgn hadde dykket i danskenes nasjonalarkiv. Lykkelig som en delfin hadde han rytmisk kommet opp til overflaten med stadig nye arkivfunn, som han fort kan komme til å få bruk for i de to, tre, muligens fire, nye bøkene som er under planlegging. Da han våknet litt før klokka seks i morges, var han likevel sliten i hodet, men det hindret ham ikke i å karre seg opp til arbeidsrommet i andre etasje for å lese og skrive.

Klokka seks hver morgen. Skrive og lese. Grave og finne. I et ekstremt tempo. Sånn det har vært i alle år.

- Du må holde trøkket oppe, vet du, hver eneste dag. Lørdag og søndag også. Hele året gjennom. Folk tror at oljebransjen er tøff, men da skulle de visst hvordan vi overlever i kulturlivet, ler Alf R.

Jobbsentralen: Tidlig morgen i forfatterens skrivestue i Moss.

Selv har han for lengst passert over 40 bokutgivelser, og heller ikke hjerteoperasjonen i fjor fikk ham nevneverdig ut av rytmen. Han justerte bare ørlite grann på første bind av historien om det moderne Norge fra 1945 og fram til tusenårsskiftet, og dermed var boka ute bare tre måneder etter inngrepet. Og fordi legene etterpå insisterte på at han måtte prioritere noe de kalte rehabilitering, fikk han god tid til å researche, ringe, sjekke og skrive på det som blir årets bokutgivelse. «Kryssild», om jakten på de allierte konvoiene i verdenskrigens første fase, frem til britene knekker Enigma-koden og kan slå tilbake mot tyskerne, kommer i neste måned. Dermed holder Alf R. Jacobsen skjemaet til én bok i året. Var det noen sak?

- Med dyre vaner og lav pensjon gjelder det bare å skrive og skrive, humrer den gamle sluggerjournalisten fornøyd.

Begrepet «sluggerjournalist», en hedersbetegnelse (og snart et musealt pjolterord, vil mange påstå), skal vi komme tilbake til. Alf R. Jacobsens jernhelse også. Eller jernhelsen som var, får vi kanskje si.

Men i uka som kommer vil det meste handle om røde løpere for Alf R. Jacobsen. Han skal kaste glans over en serie førvisninger på historisk grunn i Elverum og Nybergsund, før selve Norgespremieren på storsatsingen «Kongens nei» skjer fredag. Mange tror og håper at skildringen av de tre mest dramatiske døgnene i nyere norsk historie treffer like bredt som «Max Manus» gjorde da den rullet over kinolerretene for snart åtte år siden.

Poppes verk

Det vil i så fall være Erik Poppe, regissøren, sin fortjeneste, mener Alf R. Jacobsen. Og skuespillernes.

- Jeg har sett og kommentert manus, men ellers ikke løftet en finger. Dette er Poppes selvstendige kunstverk, basert på min bok, og det synes jeg er strålende.

«Kongens nei» handler om de tre avgjørende dagene i april 1940 da kong Haakon og hans familie blir jaget fra en okkupert hovedstad, og der han til slutt blir stilt overfor den tyske krigsmaktens nådeløse ultimatum oppe på Hedmarken: overgivelse eller døden. Boken, og filmen, handler om kongens kvaler, om en regjering på desperat flukt fra tyske fly og soldater, om en statsminister som får nervesammenbrudd. Etter tre døgn fatter kongen sin endelige beslutning. Han nekter å kapitulere, selv om han vet at det kan koste både ham selv, hans familie og mange uskyldige nordmenn livet.

- Kongen er han som står imot bølla, på samme måte som oberst Birger Eriksen hadde gjort noen timer tidligere, da han rakrygget sto opp mot overmakten på Oscarsborg festning natt til 9. april, sier Alf R. Jacobsen.

Med ordene «Visst fanden skal der skytes med skarpt!» hadde Eriksen, uten å rådføre seg med noen, sørget for at krysseren «Blücher» ble senket. Den tyske invasjonsstyrken ble såpass forsinket at kongen og regjeringen dermed fikk tid nok til å flykte på morgenkvisten.

- Det er dette som gir nerven i slike historiefortellinger, for selv om du ikke er verken konge eller oberst, kan du antagelig sette deg inn i de dilemmaene som oppstår. Hadde du greid å gjøre det samme som dem, har vi i oss det humane som gjør at vi tar de riktige valgene når det kreves? Og selv når du vet at det er overmakten som står på den andre siden og du strengt tatt ikke har en sjanse, fortsetter du da likevel som en David mot en Goliat? Når jeg skriver om kong Haakon, eller om Birger Eriksen (i «Krysseren Blücher»), er jeg først og fremst historiefortelleren og dramaturgen. Men med de utfordringene vi har i dag - der det er lett å kjenne igjen trekk fra 1930-årene flere steder i Europa - skader det ikke om historiske bøker, slike som jeg gjerne skriver, også kan stimulere til diskusjoner om de valgene vi tvinges til å ta, sier Alf R. Jacobsen.

Det er derfor han tror at «Kongens nei» vil kunne treffe et ungt kinopublikum, slik «Max Manus» også gjorde. Andre verdenskrig går aldri av moten.

Disiplin og lange timer

Dette skulle Alf R. Jacobsen komme til å forstå til fulle etter at han i flere år hadde herjet med den norske skipsrederstanden og senere gått løs på etterretningstjenesten med flere avslørende bøker. I mellomtiden hadde journalisten Alf R. vært en slags pionér for det som ble kalt møkkagraving og som handlet om å endevende makten i samfunnet. Klasseperspektivet, rotfestet i en arbeiderfamilie fra Hammerfest, styrte noe av retningen i journalistikken. Som prisbelønnet gravejournalist i alle de store redaksjonene på 1980- og tidlig 90-tall, hele tiden innhyllet i en mytisk og konstant røyk fra rullingser med Eventyrblanding, kunne han stadig observeres i sene nattetimer på Tostrupkjelleren i Oslo, eller på Smuget litt lenger utpå natta. Han så ut som den karikerte journalist, han røykte som en karikert journalist - og han drakk, gudbedre, som en ener i faget på den tida.

- Det var en festlig periode. Å sitte her og skrive bøker, helt alene, er jo jævlig kjedelig til sammenligning, sier han lengselsfullt.

Kaldkriger: Etter å ha herjet med skipsrederne i flere bøker, beveget Alf R. Jacobsen seg over i etterretningstjenestens mørke rom. Her med årets utgivelse i 1985.

For det hender fortsatt at han savner tempoet fra gamle dager.

- Skrapeloddeffekten, det at man ser resultatet med en gang. Det trigget meg fra den dagen jeg begynte som journalist hjemme i Hammerfest i 1968, og den fulgte meg hele veien.

Til VG, til Klassekampen, til Dagbladet og til NRK, der han fikk ansvaret for å bygge opp Brennpunkt-redaksjonen, selve flaggskipet for undersøkende journalistikk i kongeriket. 40 produksjoner i året i fem år.

Og hele tiden magasinerte han og arkiverte stoff som kunne utvikles til noe mer enn det smale formatet som en avis, eller fjernsynet, tross alt tillater.

Han fikk Skup-prisen i 1992 for den besettende poetiske historien om spionen Gunvor Galtung Haavik og den feilmistenkte Ingeborg Lygren. Senere fulgte en serie bøker om kald krig og etterretning, før Alf R. - født i et krigstrøtt Hammerfest fem år etter krigen, ennå mens gjenreisningen var i sin sene og spede begynnelse - virkelig kastet seg over temaer om andre verdenskrig med full kraft.

Krimplott: Alf R. Jacobsen har operert i flere sjangre og fikk Riverton-klubbens «Den gylne revolver» for årets beste krimbok i 1989.

- Jeg ville både ha moroa ved å jobbe i en hektisk redaksjon, rytmen passet meg perfekt, samtidig som jeg ønsket å fordype meg og skrive i bokform, sier han.

Alf R. Jacobsen kunne karre seg hjem fra Tostrupkjelleren eller et nachspiel på morgenkvisten, men likevel være parat til nye slag i grålysningen. Sånn var yrkeskodeksen. Han tok inn på hotell med NRK-legenden Lars-Jacob Krogh en gang, og de bestilte nye dobbeltrom hver gang minibaren gikk tom.

Men aldri om han kom for sent til morgenmøtene, og i hvert fall ikke til dem han selv ledet.

- Jeg var utstyrt med jernhelse, var jævlig sterk, hadde masse overskudd. Det var som en lek, en storstilt fest. Det var knapt grenser for noe, sier Alf R.

Tøff linje: Alf R. Jacobsen bygde opp NRKs Brennpunkt-redaksjon, og sparte sjelden på krutt og effekter. Få hadde et likegyldig forhold til Brennpunkt i oppstarten. Heller ikke Kringkastingsrådet, der Alf R. med jevne mellomrom måtte møte for å forklare arbeidsmetoder og innhold. Her fra et møte i rådet i 1997.

Stemmene som ble borte

Festen i mediebransjen virker definitivt å være over nå, og det synes tydelig, mener Alf R. Jacobsen.

- Det er trist å se hvordan profittjegerne skviser ut overskuddet og svekker de ulike produktene.

I flere år har Alf R. og kona Tove Thorsen Røv, opprinnelig fra Sunndalsøra, hatt vintereksil i sin egen leilighet i Malaga i Sør-Spania. Da Toves bechterevsykdom begynte å utvikle seg, handlet det straks om å erstatte norske vintre med et annet klima. For tre år siden solgte de huset på Ekeberg i Oslo og flyttet til en rekkehusleilighet i Moss, til halve prisen av hva de måtte ha gitt i hovedstaden. Østfold er virkelig en undervurdert perle, bedyrer «Affen» fra Hammerfest. Han sier det med en slags overbevisning i røsten, og kan sikkert med litt trening komme til å oppleve at folk tror ham på hans ord.

Men Moss er uansett ikke et utsiktspunkt til noe. Det er derimot Malaga.

- Det er ikke så lett å se Europas virkelige problemer fra Norge, men å bo deler av året der nede, er tankevekkende, sier Alf R. Jacobsen.

Han kjenner en spansk kokk som tjener tre euro i timen og som jobber ti timer hver eneste dag.

- Det politiske prosjektet er avhengig av at det gir folk håp, men det er i ferd med å bli borte. Store grupper i Sør-Europa har knapt hatt økonomisk utvikling de ti siste årene. Attpåtil opplever de at de rundstjeles av sine egne politikere. Grunnen forsvinner under beina på dem. Og fra den andre siden av Middelhavet, der folk har mistet absolutt alt, står de i kø for å komme inn. Det er et avsindig problem for det gamle Europa, det som nå skjer, der de essensielle verdiene - tale, tenke, skrive, ytre, alt hva du vil - er under sterkt press.

Og aldri har behovet for fordypning vært større, mener Alf R. Jacobsen, som i stedet ser at de klassiske mediehusene krymper og at tv-selskapene søler bort pengene i ulidelige rettighetskamper om sportssendinger. Mens verden utvikles mer åpent og spennende enn på lenge, overvåkes prosessen stadig mer halvhjertet.

- Da jeg var i NRK, og dette var altså ennå mens NRK hang med i kampen om å få rådyre sportssendinger, foreslo jeg for kringkastingsledelsen at de heller skulle bruke 50 millioner kroner på å lage en dokumentar- og en dramaserie på 12 programmer hver. 24 programmer. I beste sendetid. En satsning som en allmennkringkaster burde vært bekjent av. Som burde vært mandatet. Men ledelsen fikk jo hikke, kan du tro.

Alf R. Jacobsen merker selv hvordan han blir en stadig mer fragmentert mediebruker, der han med ujevne mellomrom scroller hastig nedover nettsidene.

- De gamle idealene om media som den fjerde statsmakt, det var mer enn bare pompøse ord. Og riktig journalistikk, den som virkelig betyr noe, som bidrar til opinionsdannelsen, den krever tid og tålmodighet og nok reportere til å utøve den. Det er ikke mye fordypning i det som skjer der ute i dag, synes Alf R.

Og ikke fins det mange hardbarkede politiske sluggerjournalister der heller, slike som fikk ganske så frie tøyler til å gyve løs på tidkrevende operasjoner uten særlig mer definert mål og mening enn at det «kunne være noe der».

- Den som leter, finner gjerne noe, sier Alf R. Jacobsen.

Merket av Finnmark

Han hadde nettopp gjennomført en ukomplisert hofteoperasjon i fjor vår, da han kjente konstante magesmerter i ukene etterpå. Alf R. Jacobsen hadde aldri pleid å renne ned dørstokken til fastlegen, verken i tide eller utide, men nå følte han nesten at han måtte komme seg avgårde med det han trodde var et gryende magesår.

- Jeg ser du er fra Finnmark, sa legen og tittet opp fra journalen.

- Da er det nok heller en hjertefeil, føyde han til.

- Og han hadde jo rett på alle vis. Etterkrigsbarna, vi som var født i 1950, spiste mye fisk i Hammerfest i oppveksten, men det fantes jo knapt en grønnsak der oppe, kan du tro.

Alf R. Jacobsen måtte ta telling for første gang i hele sitt liv.

- Jeg har vært velsignet med jernhelse i alle år. Det har gjort det mulig å jobbe på det viset som jeg har gjort, med mange parallelle prosjekter. Men en bypassoperasjonen, da gitt - den hadde jeg ikke kalkulert med.

Livsløp: Alf R. Jacobsen og kona Tove Thorsen Røv møtte hverandre for snart 40 år siden. Når hagesesongen går mot slutten i Norge, flytter de ned til leiligheten i Malaga, der han fortsetter å skrive gjennom vintermånedene, mens hun utøver sin jobb som billedkunstner under den helsebringende spanske sola.

Selv om han ikke tok mange hvileskjærene, og til tross for at han fikk ut både det første bindet i «Norgeshistorien» og rakk å researche ganske heftig på det neste prosjektet, var han preget der han loffet mellom soverommet, stua og arbeidsplassen.

- Det er en jævlig brutal operasjon, og du blir jo litt redd, det er ikke til å komme bort fra det, sier Alf R. Jacobsen.

Et drøyt år etter at brystkassen ble åpnet med et «zzzzniitt», ser Alf R. ut som om han er tilbake i kampform.

- Jeg er pigg. Men det har skjedd ting inni her. Jeg merker at jeg blir stadig mer sentimental. Jeg kan ikke se en film uten at tårene flommer. Det er jævlig irriterende.