I Angela Merkels hjemby finner man supereuropeere som er i gang med å starte en «europaskole» som skal puste liv i den europeiske ideen.

Vi rusler opp langs gamle, støvete trappetrinn og passerer gamle klasserom med eldgamle pulter som er halvt begravet under stein og murpuss. Trappetrinnene vil ingen ende ta, inntil vi plutselig står på toppen og er ute i friluft igjen.

- Forsiktig, gelenderet er ikke helt trygt,

advarer Ferdinand von Saint André, en mann som drømmer om å se Den europeiske unionen riste av seg den nåværende elendigheten og reise seg på ny, samlet og sterk, lik denne kjempestore, men falleferdige gamle kostskolen som han og en større flokk frivillige er i ferd med å sette i stand igjen.

- Og man har jo ikke lyst til å ramle ned herfra, lyder hans unødvendige tilføyelse.

Det er omtrent 40 meter ned til bakken.

Øst i Tyskland: Badegjester slapper av ved innsjøen utenfor Templin, forbundskansler Anela Merklins hjemby i den tidligere østsonen.

Fra tårnets topp ser Europa faktisk veldig lekkert ut, i hvert fall på en seinsommerdag som denne, med klar himmel over skoger,

innsjøer, hus og jorder med fredsommelige kyr. Det ligner et postkort av selve det gode liv, og det er lett å glemme alle problemene der nede for et øyeblikk.

Ferdinand von Saint André vil forvandle de 100 år gamle byggene til en skole hvor unge fra hele Europa kan utdanne seg til «riktige» europeere ved en «europaskole». Og når

elevene på et tidspunkt kikker ut fra vinduene her får de kanskje øye på Europas viktigste kvinne for tiden, Angela Merkel, som ofte legger turen forbi den lille, tyske byen Templin tett ved den polske grensen. For det var nemlig her hun vokste opp.

Nå bor Angela Merkel omtrent en times kjøretur herfra, i byen som mange anser som Europas egentlige hovedstad, Berlin. For et kvart århundre siden falt muren som delte byen, og opp av asken steg en enorm begeistring for et forent Europa.

- Det er vanskeligere nå. Mye vanskeligere. Den felles identiteten er fragmentert, og det er skepsis overalt. Vi arbeider hardt for Europa

og EU hele tiden. Det er det vi vil gjøre her - utdanne nye europeere i en miniatyrutgave av det vi håper kan bli det nye, perfekte EU, sier Ferdinand von Saint André.

Visjonær: Ferdinand von Saint Andre sjekker forholdene på den nedslitte gamle skolen i Templin, der han håper å starte en såkalt EU-skole om tre år.

Visjonen om å skape en skole med europeisk historie, kultur og språk som pensum høres nesten ut som en tørr vits nå for tiden, når EU mest av alt ligner en gammel dampbåt som alle rotter forsøker å flykte fra. Det gjør bare initiativtakeren til den kommende skolen enda mer bestemt i sitt arbeid. Han vil ikke sitte stille og se på at hans elskede EU forvitrer og forsvinner.

Farvel, EU?

Kanskje er det på tide å vinke farvel til EU. Unionen som for tiden høster mye kritikk, hvor flere av medlemslandene aller mest har lyst til å låse seg inne bak egne, hermetisk lukkede landegrenser.

Det er i hvert fall det vi tenker, da vi akkompagnert av dommedagsbasuner drar ut på campingtur i Den europeiske unionen. Vi vil kaste et blikk bak de nasjonale murene hvor høyrepopulismen vokser. Vi vil spørre folk om de fortsatt føler seg som europeere og er med på å betale en pris for å være det - eller om de skuler misunnelig over Nordsjøen på britene, som etter sin folkeavstemning er klare til å forlate unionen.

Minighetto: Blokkene langs ringveien i Templin er nettopp blir renovert ved hjelp av penger fra EU.

Kort oppsummert ønsker vi å finne ut om jorden på det gamle kontinentet fortsatt er så god at man kan plante teltplugger i den.

Et døgn før vi går opp de trange trappene i Templin for å betrakte unionen fra oven starter vår tur i Randers, Danmarks sjette største by. Der finner vi campingbilen som skal være kjøretøy, kontor og soverom for to grupper reportere på reise - med spørsmålet «Europe, what’s next?» klistret over bakenden.

- Hva er det dere skal gjøre, egentlig, spør Michael Floor. Det er ham vi leier campingbilen fra. Før solgte han lystbåter, men han solgte firmaet like før finanskrisen, så nå behøver han egentlig ikke gjøre noe som helst. Likevel driver han altså med bilutleie, i Randers.

- Vi skal kjøre Europa rundt for å snakke med folk om hva som gjenstår av Den europeiske unionen, forklarer vi.

- Hva synes forresten du om EU?

- EU er vel grunnleggende okay, svarer Michael Floor.

- Det er bra for forretningene. For handelen. Men grensene er for åpne…

Må skjerpe seg

Han fastslår at unionen må skjerpe seg, og sammenfatter sin analyse med å kreve at «noen må rises».

Deretter ønsker han oss en god reise, og vinker til oss idet han kjører ut fra parkeringsplassen i sin enorme beige Mercedes. Vi setter campingbilen i gir og følger etter, men velger altså å kjøre sørover i stedet for nordover.

Vi styrer mot Templin for å undersøke om denne lille byen har et særlig gunstig klima for supereuropeere, siden det nå var her forbundskansler Angela Merkel vokste opp.

Det var her hun støpte grunnformen til de holdningene som har gjort henne til Europas politiske samlingsfigur og ledende kriseknuser.

I elleve år har Angela Merkel ført Europa gjennom den ene krisen etter den andre.

Hun har stått i fremste rekke gjennom finanskrisen, det truende greske sammenbruddet og mottakelsen av fjorårets flyktningstrømmer. Hele tiden på utkikk etter løsninger. Helst sammen med de andre.

Ruinene: I skogene utenfor Templin fins restene av en by som inntil 1994 var befolket av 15.000 russiske soldater og som i dag er blitt en attraksjon i seg og et minne over en svunnen tid.

Og nå som britene forlater samarbeidet etter sin folkeavstemning i juni, er ingen i tvil om at den tyske lederrollen blir enda sterkere i et «krympet» Europa, slik Merkel selv omtalte det dagen etter Brexit-avstemningen.

Av de andre EU-medlemmene mottas imidlertid utsikten til et Europa under tysk ledelse som en kvalmende porsjon sauerkraut smurt ut over en meny med gresk salat, franske poteter, danske frikadeller og spanske tapas. Hvordan skal tyskerne klare å lede EU gjennom en tung tid uten å selv bli førerhunden som mange anklager for å ha tatt makten i Europa igjen - denne gang med økonomiske i stedet for militære muskler.

Kaffe hos borgermesteren

Lørdag morgen våkner Templin sakte, men sikkert, mens vi kjører langs de brusteinsbelagte gatene forbi velholdte gamle hus ned mot sjøen, hvor rådhuset troner foran den idylliske byparken. I sin renoverte og forskjønnede utgave ligner byen en perle fra middelalderen, og selv om det sikkert er noe å klage på, går det bedre her enn i mange andre småbyer i det tidligere Øst-Tyskland. Her er det ikke mange av de forfalte husene og de mange arbeidsledige som ellers preger nabobyene.

Borgermesteren gjennom de siste seks årene, Detlef Tabbert, kommer kjørende i egen privatbil, låser opp rådhuset og trekker seg umiddelbart tilbake for å lage kaffe til sine gjester.

- EU har vi jo egentlig god nytte av - særlig de åpne grensene til våre naboer, som betyr at mange polakker kan krysse grensen og arbeide her. Byen har også nytt godt av unionen rent økonomisk, men likevel må dere nok forvente at ikke alle jubler over medlemskapet i

unionen, innleder borgermesteren, som er valgt av det venstreorienterte Die Linke, som oppsto i ruinene av det falne kommunistpartiet i det gamle Øst-Tyskland.

Frivillig: Templins tidligere borgermester Ulrich Schoeneich hjeper til med opprydningen av området rundt den kommende EU-skolen.

Hvorfor ikke … når det nå går godt - blant annet som følge av pengene fra Brussel?

- Her i det nordøstlige hjørnet av Tyskland er vi tilbakeholdne og kanskje vanskeligere å overtale, svarer Detlef Tabbert når vi alle har satt oss på høyryggede stoler på hans kontor.

- Man kan vel si at vi har en «kritisk distansert holdning» til EU. Eller på en annen måte: Vi er «fornuftig begeistret». Grunnideene i unionen er gode nok, med frihandel og fred. Men når det kommer flyktninger til små byer som denne er det som om vi overtar noe som typisk regnes som storbyproblemer, og det har vi problemer med å forholde oss til.

Under flyktningstrømmen mot Tyskland, som i fjor førte til at landet tok inn rundt en million flyktninger, kom 300 av dem til Templin. Det har som så mange andre steder i Europa endret den politiske debatten og tonen, erkjenner borgermesteren. Og i den sammenhengen betyr det mindre at forbundskansleren bak flyktningpolitikken er vokst opp i byen - og at hun også har et feriehus i Hohenweide, noen kilometer lenger øst.

Ikke så populær

- Så populær er altså Angela Merkel heller ikke i Templin. Jeg er personlig stolt over at hun er fra denne byen og at det allerede har gitt oss en historisk plassering. Hun har tatt med seg verdier herfra - tilbakeholdenhet, utholdenhet og pragmatisme. Slik er folk i Templin, men at vi har en berømt borger fra byen er ikke nok til at alle støtter hennes flyktningpolitikk, eller at alle støtter EU ubetinget, sier Detlef Tabbert.

Selv da Angela Merkels popularitet var størst i den store verden - og hun flere ganger ble kåret til verdens viktigste kvinne, blant annet av Forbes - dryppet ikke berømmelsen på Templin. Av og til kommer det en og annen buss forbi med «kvinner over 60 som er fascinerte av Merkel og vil se hvor hun kommer fra», men ellers er det ikke mye turisme å hente i den berømte supereuropeerens hjemby.

Angela Merkels 84 år gamle mor, Herlind Kasner, bor fortsatt i byen, og kansleren er ofte på besøk. Og når det skjer, handler hun mat på en av de lokale butikkene. Det imponerer innbyggerne i byen, og til gjengjeld står de sammen om å beskytte Merkels mor mot journalistene. Og ikke minst mot de mange som er så uenige med kanslerens flyktningpolitikk at de gjerne vil ha et par ord med Merkels mor om hennes åpenbart manglende oppdragelse.

- 300 flyktninger er kanskje ikke mange, men for Templin, som i utgangspunktet har 12 000 innbyggere, er det tross alt en del. Det vanskelige er jo ikke å ta imot folk i nød og plassere dem på asylmottak. Det er det som følger som skaper problemer - å finne boliger og få dem integrert. Det koster krefter og penger. Og det skaper en særlig folkelig motstand, som vi jo deler med resten av Europa, sier Detlef Tabbert.

Fremgangen til høyrepartiet Alternative für Deutschland og motstanden mot Angela Merkels flyktningpolitikk - definert av hennes ett år

gamle, men allerede ikoniske velkomst: «Wir schaffen das» («Vi takler det») - er særlig sterk i den østlige delen av Tyskland. Selv om det faktisk er her man har mottatt færrest flyktninger.

Borgermesteren forklarer hvorfor det er særlige grunner til at folk her har vansker med å ta imot fremmede og ofre sine skattekroner til dem.

- Det har vært store forandringer her. Da Tyskland ble gjenforent mistet vi mange

mennesker som arbeidet i de store sosialistiske virksomhetene som ble nedlagt. Disse menneskene har kanskje blitt omskolert to-tre ganger siden da, og likevel har de ikke funnet nye jobber. Nå er de på vei mot pensjonisttilværelsen, men de er fortsatt skuffet og bitre.

Spøkelsesbasen i skogen

Det er ett ord vi hører igjen og igjen her iTemplin: Russland. I denne gamle østsonen frykter man at det anstrengte forholdet

mellom EU og Russland vil lede til problemer.

- Om vi ikke får knyttet Russland langt tettere til Europa tror jeg ikke på at vi har en felles fremtid. Russland er vår venn og en viktig

faktor for stabiliteten, sier en mann i bade-bukser som vi møter ved innsjøen. Heller ikke han vil ha navnet sitt i avisa.

Russland, ja. En gang var landet kjernen av Sovjetunionen, vår store fiende i øst, som

kjempet en iherdig kamp for å holde østblokken samlet. Et av midlene for å få til det var å

plassere soldater i de andre landene. Og en av de største basene utenfor Russland ble oppført i skogen like ved Templin.

Etter at vi selv har kjølt oss ned med en svømmetur i innsjøen gir vi gps-en i oppdrag å lede oss til basen som ligger ved landsbyen med det idylliske navnet Vogelsang. Men verken gps, Google eller de fleste menneskene vi spør langs veien kan hjelpe oss med å finne basen.

Først da vi kjører langt ut i skogen får vi gevinst. En flokk skogsvandrere dukker opp av intet, og forteller oss hvordan vi kan finne basen, som i realiteten var en russisk by med plass til 15 000 soldater og deres familier.

Biler har ingen adgang, så vi parkerer campingbilen i veikanten etter nøye anvis-ninger fra en mann som absolutt ikke ville ha vraket stående foran sin perfekte hage. På de små minisyklene vi har leid sammen med bilen søker vi videre inn i skogens dype ro for å finne historien.

Vi sykler mellom millioner av bjørketrær, men her er det ikke ett eneste skilt som viser vei til den røde ruinbyen. Ved et rent lykketreff svinger vi inn på riktig grusvei og kjører helt inn til betongbyen hvor de forlatte husene, murene og bunkerne er i ferd med å bli tatt over av naturen. En gang var dette fredelige stedet base for all mulig slags utspekulert ondskap. Her voktet den 25. panserdivisjonen fra Den røde hæren over raketter som kunne spre død og ødeleggelse over det meste av Vest-Europa.

Som en kirkegård

Skogbunnen gjemmer fortsatt krutt og ammunisjon fra tiden før basen ble stengt i 1994, og noen steder er det livsfarlig å bevege seg. Vi nøyer oss med å kikke inn i de tomme vinduene og studere den sovjetiske propagandakunsten som fortsatt overlever på murene. Her var det en gang teater, kafeer, en idrettshall og annet som ga liv i skogen. Nå er det musestille, som på en kirkegård.

Alle vi som for tiden bor i en campingbil har vokst opp under den kalde krigen, og vi lærte oss å frykte Sovjetunionen gjennom skolens pensum. I de siste årene har stemningen mellom EU og Russland igjen blitt kjølig.

I skyggen av bjørketrærne og de grafittidekkede ruinene er det umulig å ikke tenke på hvor galt det kan gå om konflikter trappes opp samtidig som en innvendig oppløsning truer.

Skal soldater igjen bemanne stillinger i fjerne skoger og rette raketter mot sivile mål? I taushet sykler vi gjennom tusmørket tilbake til bilen. Vi må videre. Mot øst og Polen, mens det nærmer seg midnatt i Europa.