Jeg vet ikke om betegnelsen «guilty pleasure» er dekkende, men i hvert fall: Sånn cirka en gang i tiåret blir jeg påmint om hvor godt jeg likte Uriah Heep, eller i hvert fall den delen av låtene deres som var skrevet av Ken Hensley.
Det er vel å merke de fem første albumene som gjelder, alt de gjorde (med tittellåten på «Wonderworld» som hederlig unntak), etter 1973 står meg fjernt. Uriah Heep var et av mange suksessrike band på 70-tallet som brukte mesteparten av sine millioninntekter på eget kokainforbruk, mens de pøste ut innholdsløs musikk. Vi burde takke dem: Hadde ikke band som Uriah Heep eksistert i 1975 hadde vi ikke fått punken.
Les også: Holdt fast på drømmen
Les også: Tam gjenforening
Egentlig var jeg mer opptatt av Marc Bolan og David Bowie enn av hardrockband som Uriah Heep og Deep Purple. Men min gode kamerat Victor hadde alle Heep-albumene, og dermed ble det til at også jeg hørte mye på dem. Man tager hva man haver, og så blir en merket for livet.
Bandnavnet tok de fra en av de mest usympatiske Charles Dickens-figurene, han snikende, selvopptatte og giftige i «David Copperfield» som hele tiden forteller hvor ydmyk, humble, han er. Debutalbumet til Uriah Heep fikk den logiske tittelen «very 'eavy very 'umble». Bandet var nok mer heavy enn de var humble; men suksessen i brede lag var beskjeden. Først tre år etter ble de et band for de store masser, men som hos så mange andre: Det var morsommere å følge deres vei opp enn da de hadde nådd toppen, og spesielt de gangene de klarte å forene progrockens kompleksitet med hardrockens energi og tyngde. Hør for eksempel åpningslåten «Birds Of Prey» på deres andre album «Salisbury» – en tittel som ikke henspiller på Englands vakreste katedral og hyggeligste katedralby, men Salisbury plains, det omkringliggende flate slettelandskapet der den britiske hæren øver krig. Derfor det militære preget på coveret. Uriah Heep hadde helt tydelig målet i sikte.
Uriah Heep hadde to karakteristiske kvaliteter:
1. Den karakteristiske stemmen til David Byron, med sine operaaktige kvaliteter, var en forløper for fenomener som Judas Priests Rob Halford og Tony Harnell i TNT. Den som føler behov for det, kan jo takke Byron posthumt for innsatsen.
2. Den melodiske teften og orgellyden til Ken Hensley. Og det er jo ham det skal handle om her.
Ken Hensley var midt inne i hjertet av den britiske rockrevolusjon. Tidlig på 60-tallet spilte han først i band sammen med Mick Taylor som ble gitarist i Rolling Stones og så Greg Lake som ble bassist, gitarist og vokalist i Emerson, Lake & Palmer.
Hensley spilte orgel og komponerte de beste låtene i Heep. Mange regner ham fortsatt som den definitive keyboardist innen hardrocken.
Musikken til disse bandene var riktig bra så lenge den var eksperimenterende og søkende. Men selvgodheten kom fort. Og etter storhetstiden på 70-tallet, har de fleste humpet av gårde på gammel storhet og hengivne fans som husker detaljer fra 70-tallet bedre enn hva de spiste til middag i går.
Ken Hensley ga seg mens leken fortsatt var forholdsvis god, men han trengte lang tid på å komme seg tilbake som en troverdig musiker.
Jeg møtte Ken Hensley i 2004, da han hadde en fin liten konsert på Blæst. Han omtalte seg selv som en uskolert amatør i forhold til Jon Lord, Keith Emerson og Rick Wakeman. Men nettopp det uskolerte, det at han gjorde feil, regnet han som sin signatur. Han skapte sine egne regler.
Uriah Heep var amatører også i å takle suksess. Det er en klassisk historie. Rett fra gutterommene til to-tre år med totalt verdensherredømme - så spektakulær nedtur. Selv var han med i bandet til 1980.
- Jeg ville slutte i 1975, men det var alltid dette med bare én turné til, sa Hensley.
Til gjengjeld fikk han andre bort fra bandet. Bassist Gary Thain måtte gå i 1974 på grunn av heroinmisbruk, ett år senere døde han. En tragedie som for Hensley var den reelle slutten på Heep. Hensley var også en pådriver for å sparke vokalist David Byron et par år senere.
- Med David var det alkoholen. Han var en flott fyr og bandets eneste vokalist som jeg ser det, men hva hjelper det om en er så full at en ikke klarer å stå oppreist på scenen, men klarer å skjelle ut publikum?
Byron døde på 80-tallet, mens Hensley forsvant fra rampelyset i nær 20 år. Om en ser bort fra et par plater med heavyrockerne Blackfoot, var det ganske så tyst - og det hadde sine årsaker.
- Jeg skal være ærlig. Jeg hadde opparbeidet et betydelig kokainproblem. Det hadde gått i ett med bandet i ti år og jeg måtte ta meg igjen. Jeg trodde jeg trengte noen måneder, men det gikk altså noe lengre tid, forklarte den sympatiske briten.
Mens Uriah Heep, med gitarist Mick Box som eneste originalmedlem, har holdt det gående stort sett hele tiden, har Hensley hatt null interesse av å være en del av våre dagers Heep. Men hans konserter som soloartist har nok mer til felles med klassisk Uriah Heep enn det bandet som turnerer som Uriah Heep.
«Hensley har ikke stemmen til å matche David Byrons originale Heep-vokal, men til gjengjeld har han både nærvær og verdighet. Men sin ydmyke væremåte, sin distingvert dannede Oxford-engelsk og totale hengivenhet til musikken, gjorde han kvelden på Blæst til en fin-fin seanse - tross alt, skrev jeg om mimre-konserten den gangen, som var preget av en orgellyd like feit som alltid, men et lite innøvd band og følgelig var lydbildet tidvis like tynt som hårmanken til brorparten av publikum. Hver gang tiden ble skrudd tilbake til da «menn var menn og sauer nervøse» som Hensley uttrykte det, gikk stemningen i været.
Det var hans første turné siden Heep-tiden. Nå har han reist rundt i noen år og ifølge sett-lister fra nylige konserter, virker det som klassisk Heep er enda mer dominerende enn sist. Da spilte han fem Heep-låter: «July Morning», «Easy Livin'» «Stealin'», «Lady In Black» og «The Wizard», Blant andre låter som kan dukke opp på October Rock i Orklahallen i kveld, er «Sunrise», «Sweet Freedom», «Free me», «Tales», «Gypsy» og «Circle Of Hands».
Gamle minner vil garantert dukke opp, og fint er det – for som dikteren sier i sistnevnte låt: Today is only yesterday's tomorrow.
Uriah Heep på 1-2-3
1. Look At Yourself (1971)
Tilnærmet glemt 70-tallsklassiker fra band
som senere distanserte seg fra det gode selskap og smak. Om du ikke blir fanget eller imponert av Hensleys orgelarbeid på timinutters-eposet «July Morning», trenger du kanskje ikke gå videre.
2. Demons & Wizards (1972)
Det virkelig store kommersielle gjennombruddet, med fengende poplåter og inspirert rock som står seg utmerket. Kanskje vel polert, men reddes av den hemningsløse energien i for eksempel «Easy Livin'».
3. Salisbury (1971)
I spenn fra Hensleys «Lady in Black», Uriah Heeps mest populære enkeltlåt, til den jampregede tittellåten som tar hele andre plateside.