Ett enkelt troill e’ på vei fra Ullevaal. Til byen han elsker å hate. På banen han hater å tape.
Det kler ikke en type som Kjetil Rekdal å stå sånn og skrape ydmykt med foten, i hvert fall ikke så lenge han fortsatt er svart i blikket og det strammer i kjevene etter det som skjedde kvelden i forveien. Vålerenga hadde tapt for Strømsgodset i Drammen, i kvartfinalen i cupen, og i morges hadde Rekdal gitt beskjed til assistenttrenerne om at de kunne kjøre restitusjonsøkten uten ham. Om spillerne så på det som en slags straff eller belønning at sjefen uteble, fikk bli opp til hver enkelt, føyde han til, han hadde så godt som mistet de fleste illusjonene uansett. I stedet for å plaske rundt på treningsfeltet fra klokka halv elleve og torpedere et allerede dårlig humør i høljregnet, hadde han altså holdt seg unna.
Kjetil Rekdal skulle gitt nær sagt hva som helst for å entre Lerkendal stadion i morgen som sjef for en massiv tittelutfordrer til Rosenborg. Han skulle likt å jage spillerne sine frem og tilbake og duellere med Kåre Ingebrigtsen på sidelinjen i nitti minutter, som om det gjaldt noe viktig.
Det gjør det jo ikke. For selv om det neppe blir spart på energien denne gang heller, er utgangspunktet så håpløst som det kan få blitt for Rekdal.
- Jeg kommer med et lag som ligger 32 poeng bak Rosenborg. Det hører jo ingen steder hjemme.
Men sånn er det blitt.
- Vålerenga er blitt en liten tippeligaklubb, med et budsjett tilsvarende en tredjedel av RBK sitt. Vi har et budsjett på høyde med Sogndal og et inntektsnivå på nivå med Sarpsborg. Molde er dobbelt så stor som oss. Viking er større, Brann er større, Odd er større. Vi er i samme format som Tromsø og Aalesund. Så ille er det.
Det var hit, til Vålerenga, han ble hentet tilbake for tre år siden, med ambisjon om å gjenta prestasjonen fra 2005. Da var det Kjetil Rekdal som brøt Rosenborgs 13 år lange ubrutte seiersrekke og vant serien. Med fortid som kjepphøy Molde-spiller var han som personifiseringen av selve Lucifer. På Lerkendal ville supporterne levd greit nok med at Vålerenga til slutt vippet dem av tronen etter så mange elleville år, hadde det ikke vært for at det var Kjetil Rekdal som var orkesterlederen.
- Men dette skjedde for en evighet siden, sier han oppgitt.
Ut av skapet
Etterpå bar det av sted til mindre vellykkede treneropphold i Belgia og Tyskland, før han dro hjem til Norge og vant et par cupmesterskap med Aalesund. I fire turbulente år fikk han maksimalt ut av den ambisiøse sunnmørsklubben, før slitasjen ble så stor at det endte med oppbrudd etter 2012-sesongen og retur til Vålerenga.
I hele sitt voksne trenerliv har Kjetil Rekdal bygd lagene sine fra grunnen av. Vålerenga hadde rykket ned da han begynte i jobben første gang. Lierse i Belgia lå langt nede på tabellen og endte på kvalikplass i den nest øverste divisjonen. I Kaiserslautern var 14 spillere forsvunnet da han tok over med beskjed om å gjøre det beste ut av situasjonen. Aalesund lå på nedrykksplass, men endte med NM-gull. I sin andre Vålerenga-periode har det meste handlet om kostnadskutt og spillersalg for å overleve.
- Det hender at jeg tenker på hvor moro det kunne vært å få ta over et ferdig produkt en gang, et etablert topplag, en klubb med vinnerkultur og sunn økonomi, sånt du bare leser og hører om når du sitter her på Valle og er sjef i Vålerenga.
- Du skulle gjerne fått anledning til å prøve deg i Rosenborg?
- Det har aldri vært aktuelt, for å si det sånn, men om sjansen hadde bydd seg, så … Det har uansett ikke vært et tema - ikke på noe tidspunkt opp gjennom årene - og jeg forholder meg bare til ting som er eller har vært reelt. Men jeg har ikke noe imot Rosenborg, jeg, sier Kjetil Rekdal.
- Tvert imot. Jeg har kjempesans for flere av spillerne i klubben, og aller mest for Pål André Helland. Han er en kanonfyr på alle vis. Han er litt unorsk, sånn passe arrogant i spillestil og væremåte. Norsk fotball trenger slike som ham, de spriter opp en traurig fotballhverdag. Hvis vi greier å kneble ham på søndag, vil det nesten være verdt turen oppover alene. Helland minner meg om Petter Northug. De er vinnertyper begge to og bruker fint lite tid på å moderere meningene sine. Sånne folk er mine typer. Sammen med Helland og Northug kunne jeg til og med følt meg som en trønder. Kanskje.
Men når Rekdal kommer til Lerkendal denne gang, er det tungt å erkjenne at han ikke er Kåre Ingebrigtsens likemann.
- Vi konkurrerer ikke på samme nivå i det hele tatt for tiden, men vi håper jo å utligne deler av forspranget etter hvert.
Mytene hogget i stein
Om noen uker overtar Ronny Deila treneransvaret, mens Kjetil Rekdal flytter opp fra garderoben til et ennå tomt kontor bak kantina i klubbhuset på Valle. Der skal han bli sportslig leder.
- Både Ronny og jeg skal få nok å henge fingrene i, for å si det litt diplomatisk, sier han.
Men grunnlaget er ikke så aller verst, må han innrømme når motløsheten omsider slipper litt tak. Vålerenga har drevet god rekruttering og spillerutvikling de siste sesongene.
- Vi spiller med et purungt lag, i tillegg til rutinerte folk som Moa og Grindheim og Wæhler og Fredheim Holm. Jeg så at det var rene oppstandelsen i Rosenborg da de slapp til en 19-åring (Erlend Dahl Reitan) på backplass forleden. Herregud, i Vålerenga ville han nesten vært som en veteran å regne i den alderen. Det sier litt om hvilke to planeter vi befinner oss på, vi og de andre klubbene på den ene siden, og Rosenborg der oppe. Det er ikke uvanlig at en skokk med tenåringer spiller toppfotball hver eneste helg, men det er bare i Rosenborg at det utløser sånn hallelujastemning at du knapt tror det før du ser det.
De kjappe humørsvingningene kan tyde på at Kjetil Rekdal er sliten og desillusjonert, men de som kjenner ham godt, sier at denne tilstanden - høyt og lavt og høyt oppe igjen sekundet etter - snarere viser at han er på hugget. Konstant.
- Mytene om meg er som hogget i stein, men de er skapt på bakgrunn av bilder folk har sett av meg i en konkurransesituasjon. Jeg skal ikke si at det er en kamp på død og liv når jeg står på sidelinjen, men det er ikke langt unna. Der og da handler det om å vinne den krigen du er i, og da ser de en innbitt fyr som balanserer på grensa av det som er tillatt. Ikke unfair. Ikke juks. Men helt i grenseland.
Han er blitt roligere med årene, han fremstår ikke like skremmende for omgivelsene som før, tror han. Han er blitt mildere på sidelinjen også. Det hender fortsatt han får frysninger på ryggen når han blir minnet på episoden for noen år siden med Eirik Bakke, den nåværende Sogndal-treneren, som da spilte i Brann. Bakke var blitt tatt i promillekjøring en stund tidligere, og da de to begynte å krangle etter kampen, smalt Rekdal til for åpen tv-skjerm: «Ha deg vekk, din alkis.»
- Det var ikke elegant, og det er vondt å se i etterkant.
- Hvis en spiller fra 2005-laget hadde dukket opp på Vålerenga-treningen i dag, hva ville han sett da?
- En trener som ikke er like bombastisk som før. Jeg pusher alltid grensene til det ytterste og stiller fortsatt knallharde krav, men jeg pakker nok inn budskapet litt mer enn før, sier han.
Det har med samfunnsutviklingen å gjøre, tror Kjetil Rekdal.
- Det er en annen generasjon som vokser opp nå og som er mer sårbar for kritikk. De er mer skjøre enn før, fordi samfunnet heller ikke stiller krav, mener han.
- Den gruppa som rådet grunnen i Vålerenga for ti-elleve år siden, var hardhudet og tålte det meste. Steffen Iversen og Erik Hagen, Panzer-Hagen, slike kunne du spikre oppetter veggen om det var nødvendig, og ingen av dem leet på et øyelokk. I dag surrer de rundt på Facebook og Twitter og er sårbare for både kritikk og krav som stilles. Jeg må være mye mer psykolog og menneskekjenner nå enn for ti år siden. Da holdt det å være brutal.
- Brutal?
- Brutalt tydelig. Uten at du trenger å hogge hodene av folk. Det har jeg sluttet med.
- På grunn av tidsånden?
- Litt på grunn av den, ja.
Hardheten du ser i Kjetil Rekdals steinansikt er mytisk, og den er medfødt. Sammenlignet med faren, Sigmund Leif Rekdal, blir sønnen en fløtepus.
- Han presset meg til stadig å ta nye steg, og selv om han helt sikkert var stolt og fornøyd inni seg, passet han seg vel for noen gang å vise det, forteller Kjetil.
Gamle Rekdal trente guttelaget i bygda Rekdal i Romsdals-kommunen Vestnes, og det fortelles en smått legendarisk historie om da Kjetil, ti år gammel, scoret 14 av målene i en kamp de vant 16-2. Da de kom hjem til middag etterpå, spurte mora hvordan det hadde gått. «Kjetil scoret 14», sa broren Sindre stolt. «Det var vel flott, Sigmund?» undret mora. «Han skulle scoret flere», lød svaret.
- Han var brutal mot oss som var gode på laget, men ekstremt oppmuntrende mot dem som helst sto i pølsekøen, men som vi var avhengige av for å kunne stille lag. Det skulle ikke mer til enn at de rørte ballen en gang eller to, før han skrøt dem opp i skyene. Han kunne like gjerne satt inn en kjegle eller en hesjestaur for et par av dem, men han strøk dem med hårene og kjeftet på oss andre. Og alle var dermed fornøyde.
Benker faren
Neste helg fyller faren 70 år og skal feires av familien i Oslo kvelden før Vålerenga møter Stabæk på Ullevaal. Der vil Kjetil sørge for å plassere faren lengst mulig unna trenerbenken for å få arbeidsro.
- Han bruker å ringe meg etter hver kamp, og når vi har tapt, kommer han gjennom røret. Alt er galt. Hvorfor løp ikke spillerne dine mer? Hvorfor var det så dødt? Og så har han alltid innvendinger mot laguttaket. Det er aldri et oppmuntrende ord å få i dag heller, ler Kjetil.
For noen dager siden så han eldstemann Niklas, som spiller andredivisjonsfotball for Nybergsund, legge fire målgivende pasninger da Rosenborgs andrelag ble slått 7-1.
- Først og fremst ble jeg flau på Rosenborgs vegne. At toerlaget til Norges i særklasse beste lag taper kamp etter kamp i andredivisjon, er nesten skandaløst. Men Niklas, ja. Nei, han var god i en omgang, men etterpå lekset jeg opp for ham om arbeidsinnsatsen, duellkraften og om valgene han hadde gjort underveis. Men han fikk ikke kjeft. Jeg er egentlig veldig annerledes enn min egen far, tør jeg påstå. Og veldig lik ham …
Fem år og stortalent
Niklas og søsteren Sofie ble født i de årene da Kjetil Rekdal spilte ute i Europa. Ekteskapet med barnas mor gikk i oppløsning da familien kom hjem etter ti år i Frankrike, Belgia og Tyskland. Hensikten med å reise hjem var å få mer tid sammen, men i stedet overtok han som Vålerenga-trener og ble spist opp av jobben. I boka «Mitt liv som I» forteller han om bruddet som skjedde like etter gullfeiringen i 2005.
Nå har han bosatt seg sør for Hamar, på hjemplassen til Ane Guro Skaare. Hun spilte også på Vålerenga, og de møtte hverandre i gangene på Valle og giftet seg i 2009. Når dette intervjuet er ferdig, og etter at Kjetil Rekdal har løpt fem kilometer på tredemøllen i treningsstudioet ved siden av klubblokalene, skal han kjøre hjem. Han har - nær sagt som vanlig - en avtale om å spille kamp i hagen mot yngstemann Gabriel.
- Det er ikke godt å si, men han er nok blant landets aller beste femåringer, tror Kjetil.
- Hva ville faren din sagt til en sånn hyllest?
- Nei, men Gabriel kommer til å bli dritgod, med alle forbehold for hva som kan skje underveis. Men han bøtter inn mål på 3’er-laget til Ottestad og viser stor fotballforståelse. Når vi to spiller på plena hjemme, ender alltid kampene 10-9 til ham naturligvis. Men i det siste har han sluttet å score på stillingen 9-9. Han bommer på åpent mål og venter på at jeg skal miste tålmodigheten og prikke inn seiersmålet selv for å bli ferdig. Da krever han revansj, og fordi han vet at han får det, koster han heller på seg et tap for å kunne spille litt lenger.
Mikael er fire år eldre og er mer som en normal niåring, mener Kjetil.
- Han spiller fotball, han også, men er blitt mer opptatt av dataspill og sånne ting i tillegg, sier han.
Når Rekdal sier «dataspill», høres det ut som om han snakker om en virussykdom som verden ennå ikke har funnet en medisin mot.
Savnet av svogeren
Timene opp og ned langs E6-en hver morgen og hver ettermiddag gir Kjetil Rekdal god anledning til å reflektere over fotballivet som har vært - og det som skal komme. Det går mest i fotball og all annen sport, må han innrømme. Han ville aldri drømt om å sitte våken og se Hillary Clinton mot Donald Trump midt på natta.
- USA for meg er ishockey og New York Rangers, og da holder jeg meg våken. Men Trump mot Clinton? Nope, forsikrer han.
Kjetil Rekdal har aldri i sitt liv stemt i et kommune- eller stortingsvalg, men da han bodde i Belgia, kjørte han ens ærend til det norske konsulatet i Antwerpen for å stemme nei til EU i 1994.
- Det gjorde jeg utelukkende fordi lillebroren min, Yngve, hadde stemt ja. Etterpå ringte jeg hjem til ham og fortalte at hans stemme var nullet ut. Det var en god følelse. Men politikk bryr meg fint lite.
I de ensomme stundene på vei til og fra jobb hender det heller at han henter frem noen av de nære og tette samtalene han hadde med svogeren Annan Hennie, som var gift med lillesøsteren Ingrid. Det var få han hadde et så tett og intimt kompisforhold til som Annan.
- Han var en fantastisk fyr, og han ga meg enormt påfyll av energi hver gang vi møttes.
I august 2011 omkom Annan i en fallskjermulykke, der broren Aksel også var til stede da det skjedde.
- Det var som om verden raste sammen da jeg fikk meldingen. Vi skulle spille borte mot AZ Alkmaar dagen etter, men jeg ble igjen i Oslo for å ta meg av Ingrid. Da vi skulle spille returkampen uka etter, meldte jeg også avbud, da var det begravelse. Ingrid og Annan hadde giftet seg i april, de fikk barn i august, og elleve dager senere døde han.
I et slikt perspektiv blir alt annet - også fotball - noe helt annet, for å si det litt Rekdal-filosofisk.
Noe helt annet.
- Livet har ingen kontroll på. Det kan være helt fantastisk den ene dagen og helt rævva den neste. Vi må takle alt.
Også Rosenborg på Lerkendal.
- I hvert fall Rosenborg på Lerkendal.