Du aner ikke hvilke tragiske skjebner som skjulte seg innenfor murene på Reitgjerdet. Å fortelle historien om asylet er som å fortelle fra en røverroman, sier tidligere journalist i Adresseavisen, Valborg Borgan (87).
En tidlig oktobermorgen i 1978 sto en pleier og en pasient på rømmen på trappa i huset til Borgan.
- Jeg hadde vært på kveldsvakt på søndag, og ble sånn passelig irritert da jeg ble vekket i 7-tiden mandag morgen. På trappa sto en ung kvinnelig pleier sammen med en kar. Han var en psykiatrisk pasient i 20-årene. Jeg ba dem komme på kontoret klokken ni, før jeg smelte igjen døra, sier Borgan.
Brevet
Men de ringte på igjen. Denne gangen ga de henne et brev skrevet av pasienten.
- I brevet ble det fortalt en historie om en tidligere flukt av det eventyrlige slaget. Pasienten var redd for fly. Da han kom til Værnes, tok han seg en øl. Til slutt ble det for mye alkohol, og han tok taxi tilbake til Reitgjerdet, forteller Borgan.
Les her om Adresseavisens dekning av Reitgjerdet-saken
Etter hvert dukket også en lege opp hjemme hos Borgan på Heimdal. Han var turnuslege og opprørt over forholdene til pasientene på Reitgjerdet. Mens hjelpepleieren og pasienten oppholdt seg i leiligheten til Borgan, gjorde legen ulike ærender i Heimdal sentrum, som å skaffe billetter til togreisen med dagtoget sørover og å kjøpe klær og sko.
- Pasienten kom i tresko, minnes Borgan, som var klar over at gjestene var på rømmen fra Reitgjerdet.
- Jeg husker at pasienten var litt aggressiv og på vakt.
Grunnen til at de oppsøkte nettopp henne, var at hun tidligere hadde skrevet mange saker om psykiatri, og at helse var hennes arbeidsområde i avisen.
Meldte ikke fra
På grunn av besøket kom ikke Borgan seg på jobb i rett tid.
- Jeg ringte og sa jeg var forsinket, sier hun.
I 11-tiden dro legen og 26-åringen med toget sørover. De ble til slutt tatt av politiet samme kveld. Hjelpepleieren var ikke med videre på flukten sørover.
- Da jeg kom på jobb, satt alle lederne i møter, så jeg fikk ikke fortalt noen hva som hadde skjedd før jeg måtte videre på en annen jobb, sier Borgan.
At politioppbudet i Midtbyen hadde noen å gjøre med hennes tidlige morgenbesøk, koblet hun ikke da.
- Det var først da jeg var tilbake i redaksjonen på ettermiddagen at jeg begynte å ane uråd.
Det gikk allerede mange historier om flukten fra Reitgjerdet, men siden Borgan hadde vært opptatt på annet hold, visste hun ingenting. Nå i ettertid mener hun at hjelpepleieren var blitt avhørt av politiet på dagtid. Hun hadde fortalt at de først hadde oppholdt seg hos en journalist.
- Redaktørene hadde ennå ikke oppdaget at det var jeg som var ulykkesfuglen, sier Borgan.
Vitne
Hun gikk hjem uten å ha sagt et ord til noen om saken, men etter hvert fikk hun en dårlig følelse.
- Jeg varslet da en kollega som skrev om rømningen. Dagen etter ble jeg innkalt til politiet som vitne, forteller hun.
Redaktøren var mer av den formelle sorten. Han ringte til politimesteren for å forhøre seg om hvilken journalist det var som hadde huset rømlingene.
- Var det hu Valborg? hadde han spurt. Tenk at han ikke ringte meg direkte.
Mange rykter
Det ble mye styr i etterkant av morgenbesøket.
- Det var en ubehagelig tid. Det gikk mange rykter blant kollegaer, og ledelsen truet med å suspendere meg.
Hun ble spurt av flere om hvorfor hun ikke hadde sagt fra med en gang. Også politiet spurte om det.
- Jeg sa da at jeg var vokst opp i en tid der det ikke var vanlig å varsle politiet, men heller holde munn.
Å miste jobben var ikke Borgan redd for. Advokat Alf Nordhus jobbet på oppdrag for Norsk Journalistlag, og han hadde bedt henne om å ta det helt med ro.
På spørsmål om hun ville ha gjort det hele om igjen, er svaret et ubetinget ja, men med det forbeholdet om at hun nok ville ha gått en ekstra runde for å få varslet ledelsen om hvorfor hun egentlig kom for seint på jobb den dagen.
- Men det gikk en god stund før jeg jobbet videre med Reitgjerdet journalistisk, forteller hun.
Rampestrek
To av Adresseavisens unge og lovende journalister, Bjørn Johan Jacobsen og Johan O. Jensen, tok opp tråden der Borgan slapp.
Jacobsen er ikke i tvil om at det var besøket hos Borgan og flukten sørover som var startskuddet for det som blir omtalt som Reitgjerdet-saken.
- At pyntelige Valborg Borgan hadde gjort en slik rampestrek, som det ble sett i ettertid, gjorde det lettere for to journalister, som sto partiet Høyre fjernt, å skrive kritisk om Reitgjerdet i en borgerlig og adstadig avis som Adresseavisen, sier Jacobsen.
For på denne tiden var det ingen selvfølge at høyresidens avis skulle stille seg kritisk til norsk psykiatri, overleger og direktører.
- Borgerligheten ble utfordret av ei dame som sto solid plantet i borgerligheten selv. Hun forankret et opplegg som ga rom for oss som skrev om saken etterpå.
Jacobsen mener det ikke bare var Adresseavisen som gjorde noe med Reitgjerdet, men Reitgjerdet gjorde også noe med Adresseavisen.
- Det ble en dreining av journalistikken. Adresseavisen ble et langt mer potent redskap i granskningen av psykiatrisk behandling etter det.
Oppsigelse
Men kampen om spaltene gikk ikke uten motstand internt i avisen.
- Jeg hadde levert en sak hvor en lege var intervjuet om Reitgjerdet. Det var ikke en av de viktigste sakene, men mer en sak for å holde tematikken gående. Politisk redaktør kom stormende inn og sa at intervjuet skulle trekkes. Jeg reagerte ikke så mye, siden det ikke var et viktig intervju, forteller Jacobsen.
Men vaktsjefen, derimot, hadde fått nok. Han rablet der og da ned sin egen oppsigelse.
- Han satte hardt mot hardt. Hvis avisen trakk saken, sa han opp stillingen på dagen. Redaktøren ga seg, og hendelsen satte en standard internt.
Bjørn Johan Jacobsen beskriver seg selv på den tiden som en langhåra halvraddis, som hadde en litt annen stil enn enkelte av de andre journalistene på den tiden.
- Dagen etter, under morgenmøtet, var det godt å kjenne varmen i ryggen fra kollegaene med blåskjorte og slips , sier han.
Etter det kom prinsippet om at journalistikken skulle drives «på en uavhengig, kritisk, saklig og balansert måte», og at «avisen ikke kan redigeres ved tilfeldige inngrep på desken».
Jacobsen forteller at det til tider var en utfordring å holde saken varm over så mange år.
- Det var ikke alt som hadde rotfeste som lesestoff, inntil en ny murbrekker dukket opp. Det var en utfordring, for Adresseavisen kunne ikke gi ut «asylnytt», det selger ikke aviser. Vi skulle produsere nyhetsstoff.
Men for journalisten Bjørn Johan Jacobsen var Reitgjerdet blitt en samvittighetssak.
- For oss som hadde fått innsikt i hva som skjedde bak murene, kunne vi ikke være fornøyd med kun å ha produsert en morsom lørdagsside den uka. Når jeg da kom hjem og satte meg ned, fikk jeg kloa i nakken: Men jeg har jo ikke gjort noe med Reitgjerdet denne uka.
Den fremoverlente journalisten hadde fått smuglet ut pasientjournaler og slik fått innsikt i det som foregikk. Men personlige helseopplysninger kunne ikke trykkes i avisen. Jacobsen syntes det var slitsomt å sitte på så mye informasjon som ikke kunne brukes.
Justismord
- De stengte inne gamle folk i rullestol. En mann var så alderssvekka at han ikke kunne se en flue på nattbordet. Han ble ansett som så farlig at han ble reimet på nattestid. Denne kunnskapen var det vanskelig å leve med som journalist. Du visste at du satt med et justismord mellom hendene, mens tiden gikk.
Situasjonen ble ikke noe lettere for pasientene etter hvert som de fikk muligheten til å søke seg bort fra Reitgjerdet. For dette var pasienter folk fryktet. Selv om det da hadde gått flere tiår siden en pasient hadde flyktet med øks fra Reitgjerdet, var alle kjent med historien om pasienten som slo i hjel et menneske under flukten.
- Drapshistorien ble brukt som et argument for å opprettholde Reitgjerdet. Se hva som skjer når de kommer ut. Hvordan skal det da gå? Institusjoner rundt om i landet ville ikke ta imot pasientene. Det var «Gjøkeredet »på norsk. Det var slik det sto for meg, sier han.
Også journalist Johan O. Jensen minnes historien om pasienten som rømte.
- Alarmen gikk over hele byen. Det var som om det hadde brutt ut krig. Mødrene hentet barna fra gata, og gjemte seg bak låste dører.
Fagforeningssak
Både Jensen og Jacobsen gjorde seg sine tanker om at striden rundt Reitgjerdet egentlig var en fagforeningssak.
- Sykehuset var bemannet med en voldsom turnus. Det var overbefolka av ansatte. Hvis dette kom på stell, ville mange folk bli arbeidsledige.
Journalistene falt i unåde hos de fagorganiserte.
- For dem dreide det seg om arbeidsplasser. Reitgjerdet var et lukket samfunn. Det var en faglig svak organisasjon, uten særlig kontakt med nye strømninger. Det å være stor og sterk var viktigere enn å være faglig sterk, mener journalistene.
Det var ikke bare kritikkverdige behandlingsmetoder som var problemet.
- Reitgjerdet ble en oppsamlingsplass for dem samfunnet ikke ville ha. Det var en bossbøtte med altfor mange pasienter. Det var grotesk, sier Jensen.
Jensen og en av avisens fotografer brukte journalistikken til å synliggjøre det urimelige i situasjonen ved å oppholde seg innenfor murene i ett døgn sammen med pasientene.
- Vi kom nær virkeligheten det døgnet. Vi gikk fritt og snakket med selve farligheten som var innesperret. Ingenting skummelt skjedde det døgnet.
Vendepunktet
Vendepunktet kom da helsedirektør Torbjørn Mork kom på besøk.
- De arrangerte en fremtrilling av en mann i rullestol. Dette var en pasient som hadde vært på feil plass til feil tid. Resultatet var at han hadde blitt sittende en mannsalder på Reitgjerdet, forteller Jacobsen.
Mannen henvendte seg til Mork.
- Du må hjelpe meg ut, Mork, sa han.
Jacobsen hadde snakket mye med helsedirektøren på forhånd, og var derfor kjent med at han vaklet i saken om Reitgjerdet.
- Det uforutsette skjedde. Mork sa ja til å hjelpe mannen. Etter det fikk flere ja til å reise, men problemet var jo at de likevel ble sittende, fordi det ikke var plass på aldershjemmene rundt om i landet.
Mannen i rullestol fikk til slutt en plass på et aldershjem.
- Jeg ringte for å høre hvordan det gikk. De fortalte at han var den snilleste, mest takknemlige og blideste beboeren de hadde på aldershjemmet. Han var på ingen måte en farlig sinnssyk mann. Da kunne jeg senke skuldrene, sier Jacobsen, som etter det aldri har jobbet med en viktigere sak enn Reitgjerdet som journalist.
- Det var slitsomt mens det pågikk, men det var godt etterpå.
I dag:Reitgjerdet ble avviklet i 1987. Samme dato ble Den regionale sikkerhetsavdelingen ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, Brøset, opprettet i de samme lokalene. I dag dekker Regional sikkerhetsavdeling Brøset hele Helse Midt-Norge. Sikkerhetsavdelingen ved Brøset består av tre poster som yter tjenester til pasienter med alvorlige psykiske lidelser (psykoselidelser) med høy risikoadferd og pasienter som er dømt til psykisk helsevern.